Blogg om styrets u-sving:Tapt omdømme

7. apr 2020 kl 20.06 Leif André Brekke

Meninger om LFC? Bli en blogger du også!

Alle medlemmer kan blogge på liverpool.no. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.

Liverpool FCs daglige leder, Peter Moore, måtte mandag beklage og gå tilbake på avgjørelsen om å permittere ca. 200 medarbeidere.

Jamie Carragher omtalte permitteringen som pinlig både for klubb og supportere, og for de fleste av oss er det lett å være enig i den uttalelsen.

Penger spart, men hvor mye?

La oss gjøre et tankeeksperiment. Gjennomsnittslønna i England ligger visstnok på ca. 180 kroner per time. Hvis vi antar at de 200 som skulle permitteres i snitt jobber ca. 8 timer per kamp, ender vi opp med lønnsutgifter på 288.000 kroner per kamp. Det kan selvsagt hende at disse såkalte «casual workers» jobber mer, og med en tredobling av antall timer, vil klubben måtte ut med 864.000 kr per kamp.

Dersom koronaviruset varer så lenge at de 200 ikke får jobbet før neste sesong, vil potensielt 9 ligakamper bli berørt. Trekker vi fra de 20 % klubben hadde tenkt å betale for å sikre at de ansatte skulle ha samme inntekt som nå, ville det totale tapet vært på 6.2 mill. norske kroner i denne perioden.

Er et tapt omdømme verdt pengene?

Hvis man sammenligner nevnte beløp med hvor mye klubben bruker på spillerlønninger, er dette under 10 % av en gjennomsnittlig årslønn for de 20 best betalte spillerne på førstelaget (ca. 65 millioner kroner). I tillegg ble det i fjorårets sesong utbetalt nærmere en halv milliard kroner til agenter. For den vanlige mannen i gata, vil det oppfattes smålig og usolidarisk å permittere, når klubben bruker så mye penger på spillerlønninger og agenthonorarer.

Sammenligningen kan føles urettferdig for spillerne. Det er markedet som styrer spillerlønningene, og flere gjør sitt beste for å støtte veldedig arbeid. Hvis noen færre i verden kjøper spillertrøyer eller noen færre vedlikeholder medlemskapet sitt i klubben (eller i vår norske supporterklubb), vil man fort tape penger.

Det heter at all reklame er god reklame. Slik er det nok dessverre ikke denne gang. Klubben har dummet seg ut, og samtidig har de lagt et press på egne spillere som ufortjent får negativ omtale i sosiale medier og tabloidpressen med krav om å redusere sine overfylte lønningsposer.

Klubben er større enn eierne

Liverpool FC ønsker å framstå som en stor familie hvor vi tar vare på hverandre, og det kjente skiltet med «You’ll never walk alone» pryder Shankly Gates utenfor Anfield. Verden er i krise, men klubben må ikke glemme å følge sitt eget motto. Denne hendelsen minner oss om at vi har amerikanske eiere uten sterk tilhørighet til byen, og for dem er det viktigste å forvalte pengene de har investert.

Heldigvis har press fra supportergruppen Spirit of Shankly, media og tidligere spillere, ført til en helomvending fra klubben. Eierne skal ha honnør for å ha rettet opp feilen, selv om noe skade på klubbens omdømme allerede er gjort. Hvis vi får avsluttet sesongen med en Premier League-tittel i skapet, vil dette fort bli tilgitt og glemt. Det er dog en ny ripe i lakken, på linje med ønsket om å øke billettprisene i 2016, som også ble hardt kritisert og som supporterne fikk snudd.

Samtidig gir dette oss en viktig påminnelse om at supporterne er sterkere enn klubbens eiere, at det nytter å protestere og at samholdet står sterkt i Liverpool. Dette er en sak som kunne vært unngått med en litt bedre tankeprosess og en mye bedre dialog med lokalmiljøet. La oss håpe vi unngår flere blemmer av dette kaliberet.

Har du innspill til journalisten?