Det går en grense

Det er vanskelig å sette seg inn i eierstrukturen rundt klubbene. Det er også vanskelig for den menige mann å vite hva slags ukultur som skjuler seg bak milliardærenes lekegrind. Vi vet allikevel mye om regimene som styrer i de nevnte landene. Og det er svært mye som bekymrer.

Undertegnede har hatt et langt liv med fotball og elsker fremfor alt Premier League, selv om pengene styrer i større og større grad. Frem til i dag har jeg valgt den enkle løsningen. Jeg har i stor grad blundet og fornektet at kapital fra land som vi har gode grunner til å mislike, skal tjene seg søkkrike på spillet vi elsker og dermed ytterligere befeste sin posisjon og herskertradisjon.

Jeg prøver å tenke på hvordan vi kan håndtere dette maktspillet. Den eneste løsningen er for meg at fansen må si at nok er nok. Vi er nødt til å bremse denne utviklingen. Ellers beveger vi oss sakte og sikkert i retning av en superliga og et knippe lag som styres av økonomiske giganter. Jeg synes selvsagt at det er stort når Liverpool møter Europas beste lag, men det er også like stort når vi spiller mot lag fra lavere divisjoner i hjemlige turneringer. Vi risikerer å miste fotballenes fascinerende øyeblikk- nemlig når en underdog slår et storlag, eller et nytt lag som blander seg inn i tetstriden.

Jeg håper på et opprør blant ekte fotballsupportere som vil kreve større åpenhet rundt eierstrukturer og ikke minst krav til økonomisk fair play. Vi har heldigvis sett sterke reaksjoner på å etablere en superliga og salget av Newcastle. Det er publikum som har makta hvis vi står sammen!

Fotballkulturen lever ennå i (beste) velgående, men det går en grense og vi nærmer oss litt for hvert år!