Ikke rakettforskning!

Det er klart at det er flere og sammensatte problemstillinger, men jeg mener det grunnleggende sett er èn årsak til dette. Liverpool har i bunn og grunn spilt ganske bra tross alle skadene, men poengfangsten har ikke reflektert det relativt store spillemessige overtaket i de aller fleste kamper, også denne sesongen.

Man har, imponerende nok, hengt med i toppen fram til jul, men så fikk laget problemer med å bryte ned presumtivt svakere motstand som medførte elendig poengfagst gjennom jule -og nyttårsprogrammet. To imponerende forestillinger og 6 poeng i London nylig, gjorde at Liverpool meldte seg på igjen, men så går ligamesteren nok en gang på en smell, hjemme mot Brighton. Dette følger et mønster som ligner litt på flere Liverpool-utgaver på 90-tallet og tidlig 2000-tall. Gode prestasjoner i perioder, spesielt mot de bedre lagene, ble gjerne etterfulgt av mer eller mindre overraskende poengtap mot lag lenger ned på tabellen.

Har ingen trusler på dødballer og innlegg

Min påstand er altså at Liverpool ikke har spilt vesentlig dårligere i år enn de siste sesongene, hvor man har hatt stor suksess hjemme og i Europa. Stort ballinnehav og mye spill på siste tre-del av motstanders halvdel, tidvis godt spill og fine kombinasjoner over hele banen, men mot lag som parkerer bussen har det blitt vanskelig å tråkle seg gjennom og skape de helt store målsjansene. Forskjellen er at man denne sesongen ikke har noen trusler på dødballer og innlegg. Dette er både et offensivt og defensivt problem. Hvor mange kamper i suksess-perioden fra 2017-2020 ble ikke avgjort med en forløsende scoring på dødball, eller et innlegg pisket inn fra Liverpools ving-backer? Her kan man bare begynne å ramse opp. Jeg minnes flere kamper, hvor Liverpool spilte på samme vis som nå, bare med den vesentlige forskjellen at laget hadde en visshet om at de fikk en corner eller frispark som enten Matip, Van Dijk eller en av supertrioen omsatte i scoring.

Og dette er poenget. Hele laget spilte med en selvtillit og trygghet om at det ville komme muligheter, selv om man ikke var i stand til å tråkle seg gjennom et overbefolket forsvar. Det siste har aldri vært dette lagets styrke! Styrken har vært de lynraske kontringene, godt eksemplifisert ved Salahs siste scoring mot West Ham og Manès fulltreffer mot Spurs - vel og merke mot lag som tør å angripe Liverpool. Dernest gjenvinningspresset mot lag som tør prøve spille seg ut av eget forsvar. Så har man i tillegg hatt ovenfornevnte medisin mot de som verken evner eller ønsker å spille fotball mot Liverpool ; det faktum at det massive spillemessige overtaket har resultert i mange cornere og innlegg fra Robertson og Trent Alexander-Arnold. Forskjellen er altså at man før denne sesongen hadde tre til fire spillere som utgjorde en skikkelig trussel på faste situasjoner, hvilket er så godt som helt fraværende nå. Nevnte trussel fra Van Dijk, Matip og Fabinho som alle er rundt 1.90 på strømpelesten, gjorde også at handlingsrommet og trusselen fra lavere spillere, som likevel er habile hodespillere, ble betydelig større i nevnte situasjoner. Sadio Manè scoret for eksempel flere ganger med gode hodestøt i gullsesongen.

Selvtillit er avgjørende

Fotball er som kjent et spill hvor selvtillit er avgjørende. Det er enorm forskjell når Liverpool nå får hjørnespark på overtid av overtiden og Trent Alexander-Arnold velger å spille kort variant, heller enn å piske ballen inn i feltet. Det oppsummerer mangelen på tro og selvtillit i en meget viktig del av spillet, som Liverpool på 90-tallet og utover 2000-tallet ikke har vært spesielt gode på, inntil Klopp handlet inn verdens beste defensive og offensive midtstopper. Det forvandlet Liverpool fra å være et lag som nesten aldri scoret på corner og ditto nesten alltid ble straffet på dødballer imot, til å bli et lag som scoret flest og slapp inn minst på dødballer. Manchester City ble offer for den samme svakheten forrige sesong. De scoret lite og slapp inn flere på faste situasjoner, av den enkle årsak at de hadde få spillere med nok fysisk tilstedeværelse og høyde i begge bokser. Denne sesongen har Pep selvsagt fått orden på dette problemet ved å bruke sjekkheftet. Selv Manchester City sliter i perioder med å tråkle seg gjennom overbefolkede forsvar, men denne sesongen har til og med John Stones begynt å putte og gjort at de lyseblås cornere og frispark oftere konverteres til scoringer. I samme slengen har de slutta å slippe inn mål fra lignende situasjoner. Dette er ikke rakettforskning. Det handler om å ha den best sammensatte elleveren i kamp etter kamp. City og Liverpool er de to lagene som fortsatt har det desidert beste possesion-spillet i ligaen. Det avgjørende blir hvem av de to lagene som har de beste spillerne i begge boksene. Ifjor var det Liverpool, i år er det de lyseblå fra Manchester.

Dette enkle faktum gjør at det er Manchester City og ikke Liverpool som mest sannsynlig blir seriemester våren 2021.