Hvorfor tillater fotballens ledere at arbeidsklassens sport har blitt leketøy for pengesterke stater?

Det kontroversielle oppkjøpet av Newcastle avdekker på nytt svikt hos fotballens ledere og politikernes unnfallenhet. Hvorfor klarer ingen å stoppe land og regimer fra å kontrollere fotballklubber?

Torsdag ble Newcastle, om ikke verdens rikeste klubb, så i hvert fall klubben med verdens rikeste eiere. Supporterne jublet i gatene utenfor stadion da oppkjøpet ble offisielt bekreftet. Gledesscener utenfor stadion er både forståelig og kleint på samme tid for klubben som ikke har vunnet ligaen siden 1927.

De 14 siste årene har Newcastle vært vanstyrt av den upopulære Mike Ashley. Nå eier plutselig Saudi-Arabias Public Investment Fund 80 % av klubben. Det som i praksis er oljefondet i landet. Fondet blir regnet som verktøyet for den mektige og omdiskuterte Mohammed Bin Salmans. Mannen som de fleste mener bestilte drapet på journalisten Jamal Khashoggi i 2018. Altså et land og en mann som beskyldes for gjentatte brudd på menneskerettighetene, manglende ytringsfrihet, kvinners rettigheter, krigen i Jemen, og så videre.

Kritikken hagler, men ingenting skjer

Hvordan kan dette skje? Hvorfor tillater fotballens ledere at arbeidsklassens sport har blitt leketøy for pengesterke stater – det mange mener er ren sportsvasking? Hva gjør det med fotballens sjel, hva gjør det med oss som supportere? Hvordan vil du selv reagere hvis Liverpool blir kjøp opp av verdens rikeste – en garantist for enda flere ligagull og triumfer i Champions League?

Jeg vet faktisk ikke hva jeg ville gjort hvis Liverpool hadde blitt kjøpt på samme måte. Men jeg vet jeg hadde måttet ta en timeout. I bunn ligger det jo at vi som supportere støtter en klubb, ikke eiere, stater eller regimer. Vi som supportere burde aldri blitt satt i en posisjon hvor vi må velge mellom fotballklubben i vårt hjerte eller menneskerettigheter. Det viser igjen hvor dårlig lederskap fotballen har når dette gang på gang blir et tema.

«Vi som supportere burde aldri blitt satt i en posisjon hvor vi må velge mellom fotballklubben i vårt hjerte eller menneskerettigheter»

Den brutale virkeligheten er dessverre at det er slik. Fotballklubber er til salgs for hvem som helst så lenge de betaler godt nok. Dette er ikke nytt. Det har vært slik lenge nå og hver gang en Chelsea, Manchester City eller PSG-klubb kjøpes av oligarker eller stater, ja så hagler kritikken, men ingenting skjer. Hvorfor ikke?

Fokus på supporterne

Verken FIFA, UEFA, ligaene eller politikere virker å være interessert i å ta kampen rundt eierskapsproblematikken. Penger, prestisje og makt trumfer det meste i internasjonal fotball. Alle vet nå at fotball ikke vil klare å regulere seg selv.

Men hvorfor rettes ikke TV-kameraene mot disse – altså fotballedere, forbundene og myndighetene? Det er uten tvil de som svikter og som ikke gjør jobben vi burde kunne forvente. Media har tvert imot en merkelig tendens til å rette fokuset mot supporterne på dager som dette. De som er glade i klubben sin, men som verken bestemmer eller har makt til å endre regelverket.

Vi så riktignok i vår hvordan supportermakta raskt og brutalt stoppet superliga-planene. Men, vi kan ikke forvente at det skjer hver gang de kapitalistiske superkreftene spiller på seg rødt kort. Dette er også en helt annen type sak, dette handler om regulering, styring og kontroll av verdens største idrett.

Den kampen både vil og bør fotballen helst klare selv, men vi vet at det aldri kommer til å skje.