Jeg skal aldri tvile på dette laget igjen!
Jeg ønsker å komme med en lovnad til Jürgen Klopp og Liverpool.
Av og til er det vanskelig. Som når det blir et frustrerende tap borte mot Leicester eller en Arsenal-mur med ti spillere klarer å holde unna i halvannen omgang og få med seg en fordel i semifinalen. På slike kvelder kan selv de beste av oss begynne å tvile og klage litt. Ofte går tankene til spillerkjøp eller hvordan Jürgen Klopp har disponert sitt lag. De aller fleste av oss må nok innrømme at tankene fort går i litt for negative baner de få gangene laget vårt ikke leverer seieren vi krever. Og det har vi selvsagt rett til, fotballsupportere som vi er. Det er en del av totalpakken.
Men nå ønsker jeg å komme med en lovnad. Jeg vil aldri tvile på dette laget igjen.
Så lenge Klopp er manager og laget er som det er skal jeg gjøre mitt ytterste for å være takknemlig og glad, selv på de dagene det butter litt imot. Tenke litt på hvordan det var under Roy Hodgson eller da Lambert og Balotelli var spissene vi hadde å velge mellom.
Klopp sitt lag slutter aldri å gi oss opplevelser vi aldri vil glemme. Uansett hvor mange hindre de møter, uansett hvor mye motstanderne legger ned for å stanse dem, uansett hvor ofte supporterne av og til mister litt fatningen. I seks og et halvt år har det vært så mange øyeblikk og historier å bli glad av, enten det er seiere på overtid, store trofeer, topp fire-kamp uten midtstoppere eller usannsynlige helter i viktige kamper. Nå leverer de til og med i januar!
Finale!
Ligacupen er aldri viktig før man når semifinalen. Det er fin nok underholdning å se unggutter og reserver prøve seg i førsteelleveren, og en hyggelig bonus om de vinner. Men det er få som snakker om den cupen som et stort tap når sesongen summeres opp og vi ikke kan huske hvem det ble tap mot denne gangen. At cupen attpåtil har blitt vunnet av Manchester City de fire siste sesongene, har gjort at den føles enda mer betydningsløs.
Derfor var det litt spesielt å se torsdagens kamp på Emirates. Dette føltes som en skikkelig storkamp fra første sekund, og du kunne se at det betydde enormt mye for spillerne ute på banen. Kanskje aller mest hos hjemmelaget.
FINALE: Jürgen Klopp har ledet Liverpool til nok en finale.
Det er mange år siden Arsenal har sett så samlet og godt coachet ut. Fra første stund gikk de inn med et høyt og intenst press, og Liverpool-forsvaret måtte bruke all sin rutine for å håndtere det. Arsenal var torsdag det unge og sultne laget som ville vise at de kan hamle opp med de beste. De nærmer seg, men enn så lenge er de noen hakk unna seiersmaskinene i Liverpool, som fikk det viktige første målet og stort sett hadde kontroll derfra og ut. Spesielt etter pause, etter at Artetas menn hadde løpt seg tomme med det nevnte presset før hvilen.
Resultatet betyr at Liverpool skal spille sin første finale siden desember 2019, da de røde hentet hjem tittelen i VM for klubblag. I ligacupen er det duket for første finale på seks år, og en mulighet til å vinne trofeet for første gang på ti år og alene stå på toppen som turneringens mestvinnende gjennom tidene.
Dette var et resultat som føltes utrolig viktig, og viktigere enn ligacupen skulle tilsi. I januar har vi nesten blitt vant til at resultatene uteblir og at det er her sesongens formsvikt skal komme. I år har i stedet Klopp og co ikke bare gitt oss en herlig semifinale. De har også sørget for at vi har en finale å se frem til i februar, og som holder liv i en sesong der kampen om ligagullet ser vanskelig ut mot pengene og overmakten.
Og det uten et par av de aller største stjernene på banen!
Erstatterne
Ekstra gøy er det jo at det skjer med 17 år gamle Kaide Gordon ute på kanten. I mål var Caoimhin Kelleher, mens Curtis Jones, Trent Alexander-Arnold og Neco Williams var de øvrige representantene for akademiet til Liverpool FC.
Mange brukte nok det første semifinaleoppgjøret som argument for at Liverpool skulle ha handlet mer i sommer og at bredden i stallen bak blant andre Salah og Mané er for dårlig. Selv dristet jeg meg til å antyde at vi snart må akseptere at en spiller som Takumi Minamino ikke holder nivået. Det er lett å angre på nå. Ikke fordi det nødvendigvis er feil, men mer fordi det er en holdning jeg som supporter ikke ønsker å ha. Seierne smaker ti ganger bedre når det er spillere man liker og har hatt et forhold til lenge som gjør jobben.
Assistentmanager Pep Lijnders viste til mirakelet mot Barcelona da han manet til optimisme før den avgjørende kampen på Emirates. Da manglet Salah og Firmino, mens Andy Robertson måtte ut i pausen.
ILDDÅP: Kaide Gordon fikk spille fra start i semifinalen, og 17-åringen gjorde en god figur. Nære ved å score var han også.
Klopp og teamet hans har i lang tid vist at det viktigste er at systemet fungerer - ikke hvilke spillere som er ute på banen.
Hvordan ellers skulle vi ha kommet på tredjeplass med Nat Phillips og Rhys Williams som midtstopperpar, slå Barcelona 4-0 med Shaqiri og Origi i angrepsrekka eller dra til Emirates og slå Arsenal med 17 år gamle Gordon som erstatter for Salah?
Så, for å runde av der vi begynte, om dette med tvil. Når det gjelder overganger kan jeg gjerne ønske meg nye spillere i laget, men ikke før de faktisk har kommet. For da vet vi at de, i likhet med Klopp og laget som nå er finaleklare, er hel ved.
Det aller viktigste er imidlertid å nyte det vi har. Jeg vil anslå at minst 90 prosent av kampene til Liverpool enten er gøye eller spennende eller begge deler, og gir litt ekstra glede i hverdagen. Over en lang sesong er det minst like mye verdt som et og annet trofé.
Så er det selvfølgelig lov å deppe på tunge dager. Men samtidig går det an å være glad for at de tunge dagene kommer så sjelden som de gjør.