Sterk dramaserie om Liverpools jernkvinne
Hva gjør du når du forstår at «sannheten» likevel ikke stemmer? TV-serien om Anne Williams er fortellingen om en mor som gav alt i kampen for rettferdighet etter Hillsborough.
Dramaserien på ITV ble en opprivende påminnelse om hvilken håpløs kamp pårørende og etterlatte kjempet for «justice» etter den fatale tribune-katastrofen i Sheffield i 1989 som krevde 97 menneskeliv. Mange av dem bare barn.
Etter tiår med tilbakeslag og nederlag i rettsvesenet var det på mange måter mødrene som holdt liv i kampen og fikk den opp i rettssystemet igjen.
Mødrene tok kampen
Jeg husker godt møtene med noen av dem. Fåmælte, sterke mennesker som i årevis kjempet mot et system de fleste instinktivt stoler på. Et politi de fleste har tillit til. Et rettsvesen vi har vokst opp med å tro på. En kamp de færreste overvinner.
Margaret Aspinall er en av dem. Første gang jeg hilste på henne var i kontorene i North John Street i sentrum på begynnelsen av 90-tallet. Hun jobbet som frivillig og serverte kaffe eller te til de besøkene.
Margaret var en av dem som aldri hevet stemmen i forsamlinger, fortalte hun meg en del år senere. Men så mistet hun sønnen sin på Leppings Lane. Han skulle bare på en fotballkamp og kom aldri hjem.
En god del år senere stod den litt spede, men sterke Liverpool-moren rakrygget og talte landets politikere og myndighetspersoner midt imot som leder av Hillsborough Family Supporter Group. - Jeg måtte være stemmen til sønnen min, fortalte hun meg i et intervju med The Kopite, når ingen andre kunne være det lenger.
Hun tok en rolle og en kamp da det var påkrevd.
En annen sterk dame som gjorde akkurat det samme var Anne Williams.
Sterk dokumentarisk TV-serie
«Anne» er en usminket TV-dramatisering av en mors kamp for rettferdighet for sin 15 år gamle sønn Kevin. Hun følte instinktivt «sannheten» ble forsøkt skjult eller endret underveis. Hun valgte å gå i kamp i stedet for å sitte stille.
«The Truth»-forsiden til The Sun var bare en av mange røde flagg. Her ble Liverpoolsupporterne, og en hel by, feilaktig hengt ut på en grotesk og urettferdig måte av landets største avis. Politikilder hevdet at fulle fans urinerte på hjelpemannskap og stjal fra de døde. Skaden var neste uopprettelig.
Det ble starten på en effektiv boikott av det som lenge var Englands største avis. Heldigvis ble det raskt satt ned en undersøkelseskommisjon, den såkalte Taylor-rapporten, som frikjente supporterne for ansvar for tragedien.
Rapporten plasserte alt ansvar på politiet og arrangøren (Sheffield Wednesday). Likevel ble det begynnelsen på mange kontroverser rundt Hillsborough. For det første ble det slått fast at ingen av de omkomne kunne ha overlevd etter klokken 15.15 (kampen startet klokken 15.00). Det betydde i praksis at ingenting som skjedde etter det klokkeslettet ble vektlagt i etterforskningen.
ANNE WILLIAMS: I rullestol, og sterkt svekket av kreft, fikk endelig gode nyheter i High Court i London i desember 2012. Etter over 20 års kamp ble betegnelsen «accidental death» fjernet. En viktig seier for å kunne holde noen ansvarlige for den fatale dagen i 1989.
For det andre falt en høring ned på den juridiske termologien «accidental death» - som i praksis betydde at ingen ble holdt personlig ansvarlig og dermed kunne straffes. Denne kjennelsen tok det over 20 år å få endret og ble sentral i Annes kamp.
Forstod at «sannheten» ble holdt tilbake
I tv-serien, som har gjort stort inntrykk på briter over hele Storbritannia, er vi med Anne og mannen første gang de reiser til Sheffield for å finne ut hva som har skjedd med Kevin. På mottakssenteret grytidlig dagen etter tribunekatastrofen får de først opplysninger om at sønnen er i livet og ligger på sykehus. Det er hjerteskjærende å se hvordan paret etter hvert forstår at Kevin likevel ikke er på sykehus. Det er feil i listene og i stedet blir de bedt om må bli med på et bakrom med en vegg full av kornede polaroidbilder av omkomne. Er Kevin blant disse, spør en politimann forsiktig? Sjokkert og skrekkslagen Anne ser over bildene, og sier nei – her ikke vår Kevin. Han må derfor være i livet! Han er ikke død!
I bakgrunnen ser vi imidlertid mannen hennes fokusere seg stille inn på et bilde av en ung gutt midt på veggen. Nummer 51 er vår Kevin sier han til slutt sorgtungt til politimannen med bristende stemme. Deretter bryter de begge to sammen. Og det gjør også alle som ser på.
«Anne» er i det hele tatt en serie som kan være er krevende, spesielt for pårørende og de som var på kampen, men som også gir mye.
Kevin hvisket «mum»
Utover i serien følger Anne i hennes undersøkelser, hvor hun stadig ser bedre hvordan «sannheten» ikke henger sammen. Hun får åpnet dører som har vært stengt for andre, og finner blant annet dokumenteter som har vært unntatt for offentligheten. Sjokket er stort da hun ved en tilfeldighet kom over to vitner – begge tilknyttet politiet, som hevdet Kevin var i livet lenge etter klokken 15.15. Tidspunktet myndighetene hevdet alle var døde. Det kommer også frem at Kevin lå ute på gressmatta med puls nærmere klokken 16. Han døde altså ikke på tribunen, slik kommisjonens rapport hevdet. En kvinnelig politibetjent hevdet også at han hadde hvisket «mum» før hjertet sluttet å slå.
En kvinnelig politibetjent hevdet også at Kevin hadde hvisket «mum» før hjertet sluttet å slå.
Noe er bare feil!
De mange spørsmålene hennes rundt Kevins død gjorde at en høytstående polititjenestemann til slutt besøkte dem hjemme og forklare at betjentene måtte ha tatt feil ute på gressmatta. De måtte ha tatt feil av tiden og hadde delvis endret sin forklaring. Det var å glemme disse vitnesbyrdene, ble de fortalt. «Don’t worry about it», forklarte han. Det var som å holde opp en rød klut for henne.
I stedet ble dette starten på en intens og opprivende kamp for rettferdighet for Kevin. Hvor døde han egentlig, hvorfor døde ham og kunne ham ha blitt reddet?
Mot slutten av serien ser vi at Kevin Williams er saken som ble løftet frem for å dokumentere nye bevis, og ny høring. Vi får også innblikk i hvor stor menneskelig kost det krevde å stå i kampen mot «the establishment» over flere tiår. Det var ikke minst krevende for familielivet.
KULTURMINISTEREN SOM TOK GREP: Andy Burnham (Labour) var politikeren som til slutt lyttet til supporterne og ble viktig for å få Hillsborough-saken gjenåpnet.
Annes arbeid og dokumentasjon rundt Kevins død ble på mange måter utslagsgivende da kulturminister, Andy Burnham (Labour), i 2009 forstod at Hillsborough måtte gjenåpnes. En uavhengig sannhetskommisjon, ledet av den anglikanske biskopen av Liverpool, ble gitt tilgang til alle sakens dokumenter, og sørget til slutt for at sannheten kom på bordet.
Kommisjonens arbeid ble lagt frem i 2012 – og avdekket en ikke ubetydelig «cover-up» fra politimyndigheter og andre involverte parter.
I tillegg ble det lagt frem en rapport som konkluderte med at 41 mennesker kunne ha blitt reddet den fatale dagen med riktig medisinske assistanse. Blant de navnene var Kevin Williams. Ca 40 ambulanser stor parkert utenfor banen og ikke sluppet inn på Hillsborough.
Landets statsminister har stått i parlamentet og bedt om unnskyldning på vegne av nasjonen. Likevel har ingen enda blitt straffet for Hillsborough
Den personlige kostanden for Anne var enorm. Etter en alvorlig kreft-diagnose nektet hun å motta cellegift-behandling fordi hun fryktet det kom til å svekke arbeidsinnsatsen. Hun døde i 2013, bare dager etter å ha overværet den årlige Hillsborough-markeringen på Anfield.
Anne fikk heldigvis oppleve «the truth» før hun døde, og kjennelsen noen måneder senere om at Hillsborough nå ble ansett som uaktsomt drap. Det var ingen ulykke, som Anne alltid hadde hevdet.
NYE GENERASJONER: Det er godt 30 år år siden Hillsborough. TV-serien på ITV er viktig for å påminne yngre supportere, og andre lags supportere, hva som skjedde og hvilken kamp som har blitt kjempet for justice.
Landets statsminister har stått i parlamentet og bedt om unnskyldning på vegne av nasjonen. Likevel har ingen enda blitt straffet for Hillsborough, selv om vi vet hva som skjedde og hvordan det skjedde.
Anne var mammaen som aldri kunne forstå hvorfor hennes sønn kunne bli drept på en fotballkamp – uten at noen ble holdt ansvarlig. Evertons formann, Bill Kenwright, sa passende nok i den siste minnehøytideligheten Anne fikk med seg: «Not only did they pick on the wrong city, they picked on the wrong mums».
Anne er Liverpools jernkvinne, og vil aldri bli glemt.