Hva går du for? En slunken klubbkasse eller milliarder av eierskapskroner?
En upopulær påstand antakelig, men noe sier meg at de fleste av oss ville gjort akkurat det samme som Chelsea i valget av eier – hvis muligheten altså hadde kommet til oss på samme tidspunkt.
I alle fall hvis vi går tilbake til midten av 2000-tallet da Liverpool FC lenge lå ute til salgs, tror jeg det hadde vært et fristende tilbud. Historien er kjent for de fleste. Den lokale forretningsmannen David Moores og hans familie hadde kontrollert Anfield-klubben, i en liten evighet, men hadde da for lengst innsett at de ikke hadde kapitalen som måtte til for å konkurrere mot de beste.
Thailand eller Dubai?
Kapitalbehovet på Anfield var stort på flere områder. Stadion måtte fornyes og spillerstallen nærmest skrek etter forsterkninger. Vi så samtidig hva som skjedde i Chelsea, og jakten etter tilsvarende milliarder som kunne spyttes inn i klubbkassa var jo målet da daglig leder Rick Parry møtte kontroversielle Thaksin Shinawatra – på den tiden statsminister i Thailand.
Thailand, via et nytt selskap finansiert via et statslotteri, la inn bud på å kjøpe 30% av aksjene våre. Det ble ingen deal, men vi sitter igjen med bildet av Rick Parry i møte med Shinawatra - samme mann som tre år senere sikret seg kontrollen i Manchester City i stedet - og en refleksjon av hvor langt klubben vår faktisk var villig til å gå for å sikre seg investeringer.
Det ble som nevnt ikke noe avtale med «Thailand» , men det stoppet ikke der. Kort tid senere var «Dubai» på banen og favoritt til å kjøpe deler av klubben. Investeringsgruppen, Dubai International Capital (DIC), fremstod som mer seriøs – og med dypere lommer og vi alle kjente på fristelsen.
DIC er et investeringsfond eid av staten Dubai og eier et konglomerat av selskaper og eiendommer verden over. Ikke veldig ulikt Saudi Arabias «Public Investment Found» som nylig kjøpte opp Newcastle.
De kritiske stemmene uteble
Budet fra DIC falt igjennom i 12. time. De arabiske milliardene uteble, men det kunne like godt ha blitt stang inn for «Dubai»-dealen. David Moores og styret godkjente i prinsippet tilbudet og ventet utålmodig på underskriften. Vi supportere sto og trippet og fantaserte om på millionene Rafa Benitez kunne bruke i transfervinduet.
Men hvor var de kritiske stemmene? Hvorfor var dette tilsynelatende en avtale alle ønsket seg? Var det ingen som i det minste ønsket å stille de kritiske spørsmålene?
Det ubehagelige spørsmålet er om vi egentlig, sånn i bunn og grunn, er så mye bedre enn de Chelsea og Newcastle-supporterne som nedsnakkes og gjøres narr av? Eller har vi bare hatt flaks?
Jeg har ikke svaret, men tanken på et slikt eierskap er i dag så ubehagelig at jeg takker mine fotball-guder for at de gav oss Hicks og Gillett i stedet! Et eierskap som riktignok snart førte klubben ut i kaos og konkursens rand. Men demonstrasjonene, protestene og år med frustrasjon på banen var verdt det. Det er av og til veldig godt å kunne ta en titt i bakspeilet i etterpåklokskapens lys.
For, hvis jeg skal peke på noe, så er det at vi vet så mye mer i dag. Begrepet «sportsvasking» fantes ikke i 2006. Vi så ikke rekkeviddene av investeringene fra land som Saudi-Arabia, Dubai og Abu Dhabi. Vi så bare et fotballandsskap som endret seg drastisk.
FEIL EIERSKAP: Hicks og Gillett ble jaget ut av Liverpool i 2010 og dannet vei for dagens eierskap (FSG). Bare noen år tidligere kunne Thailand eller Dubai kjøpt en stor del av klubben.
Det virker muligens kleint i dag, men noe bedre forklaring har jeg likevel ikke. Det ubehagelige spørsmålet er om vi egentlig, sånn i bunn og grunn, er så mye bedre enn de Chelsea og Newcastle-supporterne som nedsnakkes og gjøres narr av? Eller har vi bare hatt flaks?
Det som virkelig er skremmende er å se hvordan sportsvasking fungerer i dag. Pengene, makta, innflytelse – ikke minst inn mot de store fotballorganisasjonene. I 2022 vet vi mye mer enn for 15 år siden. Vi ser rekkeviddene, vi ser galskapen og aner hva som kan bli resultatene.
Få moralske koder
Det har alltid vært få moralske koder i toppfotball, og men heldigvis vet jeg at protestene ville vært massive og en handel nesten ikke gjennomførbar hvis investeringsfondet til Saudi-Arabia hadde forsøkt seg mot min klubb i dag. Det er jeg svært glad for. For vi ser hvordan det dessverre fungerer. Supporterne kommer i forsvarsposisjon straks et slikt oppkjøp skjer.
Grupperinger splittes og media slår opp de som kler seg ut som sjeiker og synger upassende sanger til støtte for eierne. Kanskje gjelder det bare et mindretall, men det høres likevel høyt nok.
Akkurat dette er den moderne fotballen på sitt verste. Eller vi tror dette er fotball på sitt verste. Så er det ikke det likevel. Det aller verste er at dette faktisk fortsatt er lov, og har vært lov i engelsk fotball hele veien. Alt er til salgs, også vår etikk og moral. Bare pengene er store nok og spinnen god nok.
Ingen Premier League-klubb har brukt – og tapt - så mye penger som Chelsea. Nå stenges slusene som har gitt dem 21 mesterskap under oligarken Roman Abramovitsj. Hverdagen blir ikke den samme uansett hvem som kjøper klubben.
Abramovitsj forandret fotball-verden da han kjøpte Chelsea.
MÅ SELGE: Etter 21 mesterskap må oligarken Roman Abramovitsj selge Chelsea. Det måtte en krig til.
Kanskje forandrer han fotballen igjen når salget nå tvinges igjennom? Det er i hvert fall en gylden mulighet for Premier League, FA og britiske myndigheter til å regulere fotballen slik at stater og regimer ikke lenger kan kjøpe opp klubber.
Bare så synd at de måtte enda en krig til for å få det til.