Stabil sisteskanse

Hvis du ser i gamle Rothams Football Yearbook vil det under Telegraphic Address stå: «Goalkeeper, Liverpool».

Trolig en pålitelig tjeneste, og da Liverpool FC begynte å få historisk suksess ute på banen hadde man samme keeper i hvert tiår. Tommy Lawrence i 60-årene, Ray Clemence i 70-årene og Bruce Grobbelaar i 80-årene.

I noe mindre grad var David James fast inventar på 90-tallet, mens Pepe Reina og Jerzy Dudek har hatt store øyeblikk i inneværende århundre.

Når vi nå starter på en ny serie i Stolpeskudd vil vår selvutnevnte jury velge ut Liverpools beste ellever siden Tippekampen så sitt lys i 1969, og engelsk fotball ble allemannseie i norske hjem. Det vil bli mulighet til å mimre, men også trekke fram dagens store spillere.

Tommy Lawrence stod i den første Tippekampen med Liverpool i 1970, men det var Ray Clemence som snart skulle bli en sikker og elegant keeper i det laget som snart var på tronen både i England og Europa.

På et tidspunkt hvor det på Anfield ble satt rekorder også for antall innslupne mål. Det er noe vi gjerne skulle sett tilbake i LFC, selv om det kanskje er lite trolig med dagens manager Jürgen Klopp og hans filosofi. De tre eldste i juryen har uansett valgt Clemence som sin keeper og Ray blir dermed førstemann inn på laget.

Torbjørn Flatin, juryformann

Juryen består av Chris Wood (mangeårig og bereist Liverpool-supporter), Frode Lafton (trener for Hønefoss BK), Pål Chr. Møller (formann i LFCSCN), Torbjørn Flatin (redaktør i The Kopite)

På byen med Bruce

Av Steinar Bjerkmann

Jeg husker ikke hva klokka var, men den må da ha nærmet seg fem om morgenen. Og der sto vi, en småstresset Phil Neal, redaktør Flatin, undertegnede og en fullstendig avslappet Bruce Grobbelaar.

Neal hadde ansvaret for å få med seg vår tidligere akrobat på streken til London, hvor sisteskansen skulle videre med dagens eneste fly videre til Durban.

Neal skulle bare hjem til balløya, men var bekymret for at duoen var litt sent ute. Grobbelaar bare trakk på skuldrene, og en kunne ane spor av showmannen som vant 13 trofeer på 13 år. Der Neal flere ganger antydet overfor sin tidligere lagkamerat at nå måtte de komme av gårde, like ofte feide Grobbelaar det vekk.

Mannen med landskamper for Zimbabwe tok ikke livet så tungt. Han ville heller snakke med fans i Norge. Flere kom bortom og ville ha autografer og bilder, selv om dette var før mobiltelefonen hadde fått kamera som standard. Og som da han vartet opp med TV-redninger, ablegøyer og andre krumspring, var ikke Grobbelaar vanskelig å be.

Det er ingen tvil om at Ray Clemence var en stødigere keeper, langt mer elegant og uten den i perioder ekle tabbekvoten til arvtakeren, men selv Graeme Souness sliter med å skille de to når man skal finne Liverpools beste keeper gjennom årene. Dinosaurene peker på Elisha Scott, de litt yngre dinosaurene på Tommy Lawrence.

Jeg var egentlig ganske sikker på at Clemence ville gå til topps også i The Kopites kåring av vår beste nummer 1, men jeg ble faktisk litt overrasket over at panelet holder Pepe Reina helt der oppe med mannen som voktet Liverpools mål gjennom hele det storslåtte 80-tallet hvor ligaen, FA-cupen, ligacupen og selv serievinnercupen ble vunnet.

Det forteller kanskje om at det ble litt for mange «grobbelaarare», som den eminente Mats Olsson alltid skrev når en svensk målvakt hadde tabbet seg ut. Jeg husker jeg i ganske ung alder leste at Bruce Grobbelaar ble omtalt om som «gummimann» på streken. Han var høyt og lavt, kom gjerne ut i feltet – og det med vekslende hell. Modig som han var, gikk han ut fra strek helt til han hadde klart oppgaven. Det var bare det at det også resulterte i noen håpløse baklengsmål.

Kanskje er det noe i at Liverpool ville vunnet absolutt alt dersom vi hadde hatt naboens keeper på streken. For Neville Southall var nok bedre enn vår mann i grønt, men jeg ville aldri i verden ha byttet bort Bruce Grobbelaar. For jeg digget, og jeg digger fortsatt, mannen med barten og den stadig tynnere hårmanken.

Jeg elsket han som kastet seg, selv om skuddet til Graeme Sharp knapt ville truffet cornerflagget. Og jeg glemmer ikke gispet i Arne Scheies stemme si «... og Bruce Grobbelaar kommer ut…». Det betydde trøbbel. Og jeg savner fortsatt tilbakespillene. Det er kanskje noe i det Nick Tanner alltid sier, Liverpool fikk problemer i forsvaret da Grobbelaar ikke lenger kunne ta imot tilbakespillene med hendene og snu spillet. Som de sa, Grobbelaar startet angrepet, Rush avsluttet det. Og scoret ikke Rush, kunne Liverpool bare beholde lærkula og spille seg tilbake til «Brucie» og begynne på nytt – helt til motstanderen til slutt kapitulerte.

Nå må en keeper måke ballen ut, stort sett til innkast eller en håpløs hodeduell, når tilbakespillet er tatt med beina. Jeg vet ikke om det er blitt så mye bedre, men arvtakeren til Bruce Grobbelaar fant man aldri. Kanskje er det derfor han er så stor i mine øyne, for jeg vil heller ha en «grobbelaarare» for mye enn hjertebank hver gang en Mignolet eller Karius nærmer seg lærkula.

Juryen om sine favoritt-keepere

CHRIS WOODS

Jeg var til stede på 344 kamper med Liverpool i løpet av 1970-årene. Ray Clemence var keeper i nesten alle av dem.

Jeg hadde derfor plenty av muligheter til å studere ham på nært hold og vurdere hvor viktig han var for laget i hva som var klubbens mest suksessfulle periode frem til da. Ray var sterk og modig, smidig og rask i tankegangen. Du kunne telle med fingrene på én hånd de store feilene han gjorde.

Du behøvde imidlertid en rekke hender for å telle de gangene hvor han forvandlet et tap til en uavgjort eller en uavgjort til en seier. Ni motstandere mislyktes i å score på straffespark mot ham. Han reddet sju av dem, bare John Giles fra Leeds og Peter Cormack hos Bristol City bommet helt på mål. To av redningene sørget for at vi fortsatt var med i UEFA-cupen, og redningen i finalen i 1973 hindret en bortescoring fra Jupp Heynckes som ville betydd at vi hadde gått glipp av pokalen etter returkampen.

Ray hatet å bli slått. Da et langskudd fra Middlesbroughs tidligere Leeds/England-venstreback Terry Cooper trillet forbi ham på Anfield i mars 1976, var lyden fra hjemmepublikum like mye i overraskelse som i skuffelse. Dette var en mann som bare hadde sluppet inn 22 mål i 1970/71 og siden knust den rekorden ved bare å få 16 baklengs åtte sesonger senere, og hvor bare fire av dem var på eget gress.

Newcastle kom til Anfield i mars 1972, etter allerede å ha vunnet 3–2 på Tyneside da Malcolm Macdonald hadde scoret et hattrick. Slik som Liverpool Echo rapporterte det, etter 5–0-seieren:

«Liverpools store seier ga ikke et helt riktig bilde av kampen. Clemence kastet seg, krummet seg og trosset tyngdekraften for å holde unna de scoringene som Newcastle fortjente.»

Jeg var helt fengslet fra mitt sete på Anfields Main Stand. Jeg har aldri sett en bedre forestilling fra noen keeper når det er snakk om konsentrasjon og atletisk opptreden gjennom en hel kamp. Det var det Ray kunne gjøre. Han kunne være arbeidsledig i lange perioder, ha nesten ingen ting å gjøre, men så snart det var fare på ferde var han våken og klar. Vi ville ikke ha vunnet så mye som vi gjorde i 70-årene om vi hadde hatt noen annen i mål.

Mens Ray Clemence var sikker, var Bruce Grobbelaar en som tok sjanser. Han var god, men alle visste, inkludert Bruce selv, at det ville bli vanskelig å etterfølge en legende. De risker som Bruce tok, gjorde at han kom i trøbbel en rekke ganger, ikke minst den første tiden. Du spiller imidlertid ikke over seks hundre kamper for Liverpools førstelag dersom du ikke er veldig god i den jobben du skal utføre!

Pepe Reina, med nesten fire hundre kamper, var også meget god og vant prisen Golden Glove tre sesonger på rad. Hans heroiske innsats i Cardiff sørget for vår 7. triumf i FA-cupen i 2006, selv om hans feilvurdering førte til den tredje scoringen for The Hammers.

Jerzy Dudek er også helt fra en berømt cupfinale, men det vil være synd om han bare blir husket for det. På sine gode dager kunne han være en matchvinner.

Tommy Lawrence var et enormt viktig medlem av storlaget midt på 60-tallet og har utvilsomt fortjent en plass blant topp fem.

PÅL CHR. MØLLER

Jeg var 11 år da jeg begynte å holde med Liverpool i 1972. Hele ungdomstiden frem til jeg fylte 20 år i 1981, hadde Liverpool kun én keeper – Ray Clemence.

Etter at Tommy Lawrence hadde vært Liverpools siste skanse gjennom hele 1960-tallet, valgte Bill Shankly å skifte ut flere av sine falmende stjerner. Keeper Lawrence var en av dem.

22-årige Ray Clemence sto klar til å overta den grønne keepertrøya. Da han forlot Liverpool til fordel for Tottenham 11 år senere, hadde han vunnet 5 ligamesterskap, 1 FA-up, 2 UEFA-cuper og vunnet Europacupen for serievinnere 3 ganger. I tillegg fikk han med seg 61 landskamper for England – et tall som ville vært mye høyere om ikke Peter Shilton hadde vært Englands førstevalg på mesteparten av 70-tallet.

Sesongen 1978/79 slapp Liverpool og Clemence inn bare 16 mål på 42 ligakamper. Hjemme på Anfield slapp Clemence inn utrolige 4 mål på 21 kamper. Det er på bakgrunn av dette ikke noen som helst tvil om at han er Liverpools beste keeper gjennom hele Liverpool FCs 125-årige historie.

Som man kan lese i egen sak tilbragte Ray Clemence mange sommerferier i Norge, som trener for unge norske talenter og traff norske Liverpool-supportere på vårt treff i Oslo i 1981. Da hadde han spilt sin siste kamp for Liverpool.

Neste gang jeg så ham på nært hold, var da jeg fikk overvære Englands trening på Ullevaal Stadion foran landskampen mot Norge i september samme år. Dagen etter kunne jeg fra tribunen sjokkert være tilskuer til at Clemence slapp inn 2 mål da Norge vant 2–1 i VM-kvaliken. Da var Clemence blitt Tottenham-spiller.

At en av Liverpools største stjerner på 1970-tallet frivillig valgte å gå til en annen engelsk klubb, hadde ikke skjedd før, selv om Kevin Keegan hadde forlatt Liverpool til fordel for tysk fotball 4 år tidligere. Et halvt år senere avsluttet NRK tippekampsesongen 1981/82 med Ligacupfinalen på Wembley.

20-åringene Ian Rush og Ronnie Whelan (2) banket 3 baller bak den gamle Liverpool-kjempen, som sammen med sine nye lagkamerater i Tottenham måtte bite i gresset for Liverpools nye helter.

Beste minne: Da Uli Stielike kom alene gjennom mot Liverpools sisteskanse i Europacupfinalen i 1977 på stillingen 1–1. Clemence gjorde en av sine viktigste redninger, og bare 2 minutter senere gikk Liverpool opp til 2–1 og senere 3–1. Hadde Clemence sluppet inn den ballen, kunne Liverpool fort ha tapt finalen. Istedenfor kunne Clemence og hans lagkamerater løfte europacuppokalen for første gang.

«Å hoppe etter Wirkola». Få ganger i Liverpools 125-årige historie har dette uttrykket passet bedre enn da Bruce Grobbelaar overtok den grønne keepertrøya etter legenden Ray Clemence. Den første tiden ble han mest kjent for sine tabber og merkelige innfall, men etter hvert ble «Grobbe» en svært viktig del av laget som vant masse trofeer gjennom hele 1980-tallet. Hans geniale «utpsyking» av AS Roma-spillerne i Europacupen 1984 ga ham legendestatus på Anfield.

Jeg så Pepe Reinas første kamp på Anfield, da hans Barcelona tapte semifinalen i UEFA-cupen i 2001. Spanjolen ble kjøpt inn av Benitez sommeren 2005 og erstattet straffesparkhelten fra Istanbul, Jerzy Dudek. Reina var en bedre keeper enn polakken og vant straffesparkkonkurransen mer eller mindre alene året etter, da Liverpool vant FA-cupfinalen mot West Ham. Året etter ble han enda en gang helt, da de røde slo Chelsea på straffespark i semifinalen i Champions League.

Dudek var førstekeeper i bare 4 sesonger og bidro selvsagt til mye mer enn bare Champions League-finalen i 2005, der hans mest imponerende redning kom på Sjevtsjenkos dobbeltsjanse på slutten av ekstraomgangene. Da neste sesong ble sparket i gang, satt Dudek på reservebenken, og hans karriere på Anfield var i realiteten over. Så fort kan det gå fra topp til bunn.

Tommy Lawrence sto i mål da Liverpool spilte sin aller første tippekamp på NRK i 1970. Som keeper gjennom hele 1960-tallet fortjener han en plass blant topp 5. For et par år siden ble han YouTube-kjendis, da BBC spurte tilfeldige folk på gaten i Liverpool om de husket lokaloppgjøret mot Everton i 1967.

En av dem reporteren spurte var helt tilfeldig Tommy Lawrence, som smilende kunne fortelle at han absolutt kunne huske kampen: «Ja, jeg spilte i den», svarte Tommy.

Klippet er sett mer enn 1,8 millioner ganger, og har du ikke sett det, søk på «Tommy Lawrence» på YouTube og la deg underholde!

TORBJØRN FLATIN

Første gang jeg hadde en samtale med Ray Clemence var sommeren 1981. Da var han fortsatt Liverpool-spiller, men det var sterke rykter om at han hadde tenkt å forlate Anfield etter et tiår med stor suksess.

Bruce Grobbelaar var allerede hentet inn, og Ray nesten snerret da jeg forsiktig lurte på om den temmelig ukjente keeperen ville være i stand til å ta opp arven etter mannen som nettopp hadde vunnet den gjeveste Europacupen for tredje gang med de røde. «Han mener det utvilsomt selv», kommenterte «Clem» kort.

Jeg viste Liverpools nummer 1 en artikkel fra vårt medlemsblad, hvor det bl.a. var en tegning hvor Phil Neal serverte Ray frokost på sengen. Phil ble nabo med Ray Clemence da han bosatte seg i Formby utenfor Liverpool, og snart en god venn som Ray raskt tok med seg til Norge og fotballskolen på Ullern. Et arrangement satt i scene av VG-journalist og Ullern-entusiast Reidar Martinsen.

Samtidig var mannen som spilte i grønn genser og med en liverbird på brystet «senior» for den mer ferske spilleren for Liverpool og England, og tillot seg å kommandere «junior» aldri så lite rundt når de to delte rom i forbindelse med kamper.

Elegant, selvsikker på grensen til arrogant, en vinnertype opptatt av sin egen karriere. Ray Clemence privat kunne minne om den struttende keeperen mellom Liverpools stenger. Måten han nærmest spankulerte rundt i straffefeltet foran The Kop, jeg elsket det. Samtidig var han aldri jålete angående redninger. Jo enklere jo bedre, hvis han kunne hindre en sjanse ved å plassere seg perfekt, var det aller best.

Siste gang jeg traff ham var i Liverpool på en «Shankly-kveld», med sin forgjenger Tommy Lawrence, Chris Lawler og Phil Boersma. Da hadde han alene kjørt opp til Merseyside fra London i sin Range Rover, og unnskyldte seg da han rett før midnatt sa farvel for å ta samme turen tilbake. En fredagskveld.

Personen Ray Clemence, som også har vært mye plaget av sykdom de siste årene, har nok forandret seg noe. Hans rykte som Liverpools beste keeper er det samme som det var for snart fire tiår siden.

Jeg likte aldri Bruce Grobbelaar som keeper (!). Han var den rake motsetningen av min helt Ray Clemence. Antall kamper og ikke minst medaljer gjør det imidlertid vanskelig å finne gode argumenter mot posisjonen til Bruce, som jeg skynder meg å si at jeg har veldig sansen for som person.

Det at han hadde Europas beste stopperpar i Hansen og Lawrenson foran seg er gjerne mitt første forsøk på argument på at han hadde like lang fartstid, men ikke samme klasse som «Clem».

Med hånden på hjertet mener jeg Pepe Reina var en vel så god keeper på sitt beste. På det laget som ikke helt greide å følge opp miraklene som Jerzy Dudek og hans lagkamerater sørget for i Istanbul. Jeg har truffet dem begge, og de er noen herlige typer.

Pepe med humor, entusiasme og et behov for å være i sentrum, mens Jerzy er arbeidersønnen som aldri har glemt sine røtter og aldri avviser en autografjeger. Tommy Lawrence har jeg ikke med av prinsipp, da jeg aldri har sett ham spille live.

FRODE LAFTON

Ray Clemence ble hentet til Liverpool av Bill Shankly sommeren 1967, og som 18-åring hadde han allerede rukket å spille 46 kamper for Scunthorpe United på nivå 3.

Han blir av mange beskrevet som den første moderne keeperen, som forklares med at Clemence opererte som «sweeper-keeper» i mye større grad enn sine keeperkolleger på 70-tallet som hadde en tendens til å stå inne på streken.

I korte trekk vil jeg da beskrive Clemence som en posisjonssterk keeper som leste og levde med i spillet. Og som en følge av denne (nye) stilen ble mange farligheter avverget på et tidligere tidspunkt. Når man har en offensiv keeper vil dette også påvirke laget ved at man kan stå høyere i banen, presse høyere.

Kommunikasjon er en undervurdert egenskap hos fotballspillere, og spesielt hos keepere. Clemence blir sett på som unik på dette området, og dette påvirker positivt og skaper trygghet for den bakre 4-er når du har en keeper som dirigerer, oppmuntrer og stiller krav i Clemence sitt tilfelle.

Denne egenskapen har sammenheng med hvordan keeper, laget og bakre 4-er presterer. Og dette får man bekreftet hvis man går inn og ser på statistikken i perioden da Clemence var keeper. For eksempel i sesongen 1978/79 da Liverpool kun slapp inn 16 mål i ligaen og da Clemence for sjette år på rad spilte samtlige kamper i ligaen. Den sesongen holdt han også nullen 28 ganger.

På 70-tallet var det relativt enkle prinsipper for keeperne når det kom til igangsetting av ballen – spark den langt nok! Clemence var foregangsfigur for å kunne sette spillet i gang ved å kaste ballen. På denne tiden ble dette en ekstra dimensjon for Liverpool, som ofte var det dominerende laget i kampene de spilte.

Med den presisjonen Clemence hadde med sine utkast, fikk Liverpool muligheten til å sette i gang spillet raskere for å skape gode overganger, eller da ha muligheten til å spille seg ut kontrollert bakfra (The Liverpool Way).

Tilgjengelighet er nøkkelord når man beskriver Ray Clemence. «Aldri» skadet i løpet av sin Liverpool-karriere, spilte utrolige 336 kamper på rad fra 9. september 1972 til 4. mars 1978.

Bruce Grobbelaar ble hentet til Liverpool av Bob Paisley i mars 1981, kjøpt fra Vancouver Whitecaps. Fikk sin debut for Liverpool relativt tidlig i august 1981 etter noen få kamper for reservelaget. I mine øyne var det store hansker som skulle fylles etter at «rollemodellen», Ray Clemence, hadde forlatt Liverpool.

Hvis man sammenligner disse to keeperne på ferdigheter og som typer, blir det som svart og hvitt. Grobbelaar var en fantastisk atlet og en smidig showmann. Han er i mine øyne en mer skuddstopper, kunne gjøre de mest spektakulære redningene, for så å gjøre en horribel tabbe. Det finnes likheter, og det er at Grobbelaar også var den ubestridte førstekeeperen og var sjelden skadet, spilte 317 kamper på rad fra 29. august 1981 til 16. august 1986.

Hvis vi ser det fra trenerens ståsted så er Clemence rollemodellen, men det er ikke tvil om at egenskapene Grobbelaar hadde (galskapen/matchvinner/fryktløs/tenkte ikke konsekvenser), virkelig kom til sin rett for Liverpool. Tenker da spesielt på FA-cupfinalen i 1986, hvor Alan Hansen klarerer en ball mot eget mål som kun Grobbelaar kunne redde. Og ikke minst Europacup-finalen i 1984 hvor han psyket ut Conti og Graziani med sine «gelébein» i straffesparkkonkurransen.

Pepe Reina ble hentet til Liverpool av Rafa Benitez sommeren 2005. Var allerede en erfaren keeper på tross av sin unge alder (23 år), med 175 kamper førstelagskamper for Villarreal og Barcelona.

Liverpools første komplette keeper i mine øyne. Allsidighet er noe som kreves av keeperne som spiller på høyt internasjonalt nivå. Det å være en del av lagets spillestil, hans fantastiske egenskaper med beina, ga Liverpool mange fordeler. Det å kunne beholde ballen i laget ved tilbakespill, spille seg ut av press på en konstruktiv måte kontra det å lukke øynene og kline til. Og med den trusselen Liverpool hadde på topp (Torres), var Reina en viktig spiller med tanke på rask igangsetning i bakrom. Ellers var han også en solid keeper på straffer.

Jerzy Dudek ble hentet til Liverpool av Gerard Houllier sommeren 2001. Hadde en meget god første sesong i Liverpool-trøyen da Liverpool ble nr. to i Premier League. Hans andre sesong var av mer variert kaliber, og han mistet etter hvert plassen til Chris Kirkland. Når man snakker om mirakelet i Istanbul 2005, dukker navnet Dudek opp umiddelbart. Hans prestasjon/påvirkning i straffesparkkonkurransen mot AC Milan vil bli sammenlignet med Grobbelaars «gelébein» i 1984 og husket for alltid. Samtidig er situasjonen i ekstraomgangene hvor Sjevtsjenko nærmest sto inne i mål da Dudek på mirakuløst reddet/ble truffet av avslutningen som Sjevtsjenko sendte av sted matchavgjørende. Som keepertype var han i mine øyne en allrounder, med jevnt over gode ferdigheter. Men han manglet stabiliteten som kreves for å bli en topp internasjonal keeper. Totalt slapp han inn 118 mål på 127 ligakamper for Liverpool.

Tommy Lawrencesignerte som 17-åring proffkontrakt med Liverpool 30. oktober 1957. Fikk sin debut for førstelaget fire år senere. Slo for alvor igjennom i 1962/63-sesongen og «tok» grep om plassen som førstekeeper. En posisjon han beholdt de neste åtte årene. Som keeper blir han beskrevet som sterk, modig og stabil i prestasjonene. Fryktløs i spillet. Kan nevnes at han fikk kallenavnet «The Flying Pig» på bakgrunn av sin kanskje ikke altfor veltrente kropp. Jeg nevnte tidligere at Clemence blir sett på som den første moderne keeperen på grunn av sitt posisjonsspill (sweeper-keeper). Må si det var interessant å lese meg opp om Lawrence som keepertype. Det kommer da frem at Shankly mente at Lawrence burde våge å stå høyere i banen når Liverpool var i angrep. Og det må ha vært en vrien omstilling for ham da det på den tiden var opp og avgjort at keeperen skulle stå på streken, punktum finale. Og ikke minst prøve å gjøre treneren til lags samtidig som supportene roper at han skal komme seg tilbake til målet hvor han hører hjemme …

Facts & figures

KOPITE-MINNER

– Vi starter med det uunngåelige spørsmålet, Ray. – Skal du forlate Liverpool?

Det var juli 1981. Supporterklubben hadde eksistert i drøye 10 måneder, men hadde allerede oppnådd meget god kontakt med Liverpool FC. De siste årene hadde Ray Clemence og andre Liverpool-spillere tilbragt deler av sommerferien i Oslo, der de var trenere på Ullerns fotballskole for norske barn. Denne sommeren hadde lagkameratene Phil Neal og David Johnson blitt med Clemence til den norske hovedstaden. Torbjørn og Pål i supporterklubben kunne ikke la denne muligheten gå fra seg og kontaktet primus motor for fotballskolen, Reidar Martinsen. Reidar hadde blitt kjent med Clemence og andre Liverpool-spillere da han intervjuet dem som VG-journalist på 1970-tallet. Nå hadde han overtalt noen av dem til å bruke et par uker av sommerferien til å trene norske ungdommer på Ullernbanen.

Spørsmålet vi stilte Reidar Martinsen var ganske enkelt: Kunne de tre Liverpool-stjernene tenke seg å treffe norske supportere på et supportertreff i Oslo? Svaret var positivt, og etter at de 35 supporterne som møtte opp på Number One Disco i Oslo denne kvelden, hadde tilbragt et par timer med å se høydepunkter fra siste sesong på video, entret de tre engelske landslagsspillerne arenaen.

Etter å ha signert autografer og latt de ivrige supporterne få ta sine ønskede fotografier, satte Liverpool-spillerne seg ned på scenen, klare for å svare på spørsmål fra supporterne. Torbjørn og Pål ledet seansen og oversatte. Det første spørsmålet var rett på sak, og jeg husker ennå godt at jeg vendte meg mot Clemence og stilte spørsmålet om han ønsket å forlate Liverpool.

I mai hadde de røde vunnet Europacupfinalen for tredje gang, da de slo Real Madrid 1–0. I tiden etter finalen økte rykteflommen om at Liverpools sisteskanse gjennom mer enn 10 år ønsket å forlate klubben. Nå ba vi mannen selv om å gi oss svar. Dessverre ble det ikke det svaret vi ønsket.

Det var ulidelig spennende noen få sekunder, før Clemence ga sitt klare svar og offentliggjorde at han ønsket å forlate Anfield. Etter å ha vunnet omtrent alt som er mulig å vinne med Liverpool, sa Clemence at han ønsket nye utfordringer ved å skifte klubb. Alle vi som var til stede den kvelden, var sjokkert og ikke så lite triste. Det var nesten umulig å forestille seg et Liverpool-lag uten Ray Clemence. Ingen av oss hadde opplevd noen annen Liverpool-keeper enn ham. Vi hadde håpet ryktene var usanne, men nå satt Ray Clemence rett fremfor oss og bekreftet at han ønsket å skifte klubb.

Til tross for bekreftelsen vi ikke ønsket å høre, var kvelden en stor suksess. De tre spillerne svarte villig på alt det de norske supporterne spurte om, og Phil Neal takket endog ja til å bli supporterklubbens president og faste bidragsyter til medlemsbladet. Når vi vet hvor skjermet dagens spillere er og hvor vanskelig – for ikke å si umulig – det er å få til et møte eller et intervju, føles det nesten uvirkelig å tenke tilbake på denne julikvelden i Oslo for 36 år siden, da tre spillere på Europas beste lag møtte 35 norske supportere.