– Dette er min favoritt, Gordon Hodgson. Han har fortsatt rekorden over flest scorede mål etter 100 spilte kamper for Liverpool. Det gjelder også etter 80 kamper. Jeg tror han scoret 0,65 mål i snitt, og ingen er i nærheten av det. Han scoret også 17 hattricks, og da var et hattrick at du måtte ha tre scoringer på rad.

– Der har vi Ned Doig, som var bestefar til min venn Eric Doig, Liverpools eldste spiller gjennom tidene. Dette er sjeldne kort.

– Det er ikke Dunlop, jeg vet at det ikke er Dunlop, men jeg tror det er Goldie. Jeg er ganske sikker på at det er Bill Goldie.

George Rowlands koser seg med hobbyen sin. Han har funnet frem sin nyskrevne bok på sitt nettbrett. Pensjonisten har invitert oss til sitt hjem i fasjonable Formby nord for Liverpool by, hvor Jürgen Klopp og Steven Gerrard er blant dem som ikke bor så mange steinkastene unna. Nå er det imidlertid spillere fra Anfield i første halvdel av det forrige århundret som gjelder.

Sjeldne kort

– Det er den eneste autografen jeg ikke kunne få tak i, John Bovill. Jeg kontaktet hans senere klubb, Linfield i Irland, men de har aldri svart. Han var ikke med i hæren, han var ikke gift og han eide aldri et hus, da er det ikke mulig å få tak i hans signatur.

Via 73 portretter av de mer kjente og interessante spillerne fra Liverpool som det er kort av, kan leseren bli godt kjent med stjernene fra klubbens første tiår. Det inkluderer autografen, som bl.a. er blitt hentet fra offisielle papirer og som viser den grundigheten George legger i dette.

– Dette er kort av «Taddy», de er veldig sjeldne. Du kan se at det er forskjell på baksiden, fordi de har vært med forskjellige tobakksleverandører.

– Dette kjøpte jeg for £85, det var et jeg hadde lett etter i 20 år og så kom det plutselig opp på en auksjon, noe som gjorde min samling av det merket komplett. Dette er fra et merke kalt «London Mixture», og hvor du må betale £200 pr. kort hvis du greier å finne noen av dem.

– Her har vi McLean, det mest sjeldne kortet. Det var 280 bedrifter som produserte kort i Liverpool, fortsetter Rowlands.

Korrupsjon og OL-gull

Det skulle fortelle noe om den interessen det var for kort før, mellom og noen år etter de to verdenskrigene. Det kunne være en serie om lagene som spilte cupfinale, som ofte ville utelukke Liverpool, da de med en liverbird på brystet bare var i to cupfinaler, i 1914 og 1950, før sigarettkortene fikk sin slutt rundt 1960.

– Her er 1914-laget, inkludert to som senere ble dømt for korrupsjon i en kamp mot Manchester United, forklarer George Rowlands.

– Arthur Berry, det var en interessant person. Han vant to OL-gull i fotball for Storbritannia, siden han hele tiden var en amatør mens han spilte for Liverpool. Han spilte for Everton også, men ble aldri profesjonell. Hans far Edwin spilte for St. Domingo’s, forløperen til Everton, og han var senere formann i Liverpool. Arthur Berry vant OL-gull i 1908 og 1912, og i 1908 var siste gang gullmedaljene i OL var av rent gull, og det er et bilde av den medaljen. Den ble solgt for £9000 og ble kjøpt av «Everton Collection». Jeg tok også med medaljen til hans far, som han vant med Liverpool i 1906, da alle direktørene også fikk medaljer den gangen. Den ble solgt for £5000 og ble kjøpt av museet til LFC. Berry (sønnen) endte opp som skrankeadvokat og studerte senere på universitetet i Oxford, så han var utvilsomt en gløgg kar.

George peker på den medaljen. Det er mange slike ekstraopplysninger og fakta på sidene om de forskjellige spillerne, for eksempel antall «caps» spillerne fikk etter å ha spilt på britiske landslag.

Spillerportrett

Hvor mange spillerportretter er det?

– Det er 73. Det er den originale medaljen til Bradley. Hans barnebarn ringer stadig og lurer på om ikke «den fordømte boka» snart er ferdig. Hun bor i Stoke Han hadde en testimonialkamp hvor jeg tror han satt igjen med omtrent £200, og hvor han satset alle pengene på en hest – og tapte. «He was a bugger for gambling.»

George humrer litt og peker på opplysningene om James Bradley, som spilte for Liverpool i årene 1905–1910. Han har fått i oppdrag å samle sine kort og opplysninger i en bok som er blitt kalt «Red Men».

– Det er den samme malen med alle disse portrettene. Tom Cooper var en som omkom i en motorsykkelulykke under krigen, noe som medførte at alle soldatene måtte ha hjelm på når de var ute og kjørte.

– Ronald Orr, leser George, – men det var ikke hans virkelige navn. Ronald Guinness Guinion het han, men som fotballspiller brukte han farens fornavn som var Orr. Da han var i Liverpool oppga han feil alder, han sa at han var 29 år, men så var han 35, og han spilte da også bare noen få år hos Liverpool …

– Jack Parkinson deltok i sprintløp som profesjonell fotballspiller, sammen med John Cox.

Parkinson slo John Cox i finalen i et race, og førstepremien var £12, som var en god del penger den gangen. De løp både semifinalen og finalen på ti sekunder, og verdensrekorden den gangen var på 9,41 sekunder, og med langt bedre baneforhold enn hva fotballspillerne løp under, så de to spillerne må ha vært virkelig raske.

Ettertraktet Billy Liddell

– Du kan komme over noen interessante opplysninger når du begynner å grave slik. De fleste spillerne var også arbeidsfolk i utgangspunktet, fabrikkarbeidere eller gruvearbeidere, de fleste var nok i gruven først. Jeg vet at for en av dem, etter at faren hans døde, begynte moren hans å arbeide i gruvene. Du måtte arbeide for føden på den tiden.

George Latham er en annen interessant en, han fikk to militærmedaljer for å ha kjempet i Gaza. Senere spilte han ti ganger for Wales og var trener for Storbritannia under OL i 1920, men jeg har aldri funnet ut hvor han nøyaktig ble født. Vår statistiker Jonny Stokkeland har fulgt interessant med på vår samtale og har en teori om at Latham kan ha blitt adoptert.

– «There’s our Billy», sier George og peker på Liverpools store stjerne etter 2. verdenskrig, Billy Liddell.

Billy Liddell må ha vært et gjevt kort å få?

– Det var hva du strakk deg etter. Jeg hadde også andre typer kort, men det var først og fremst for å ha noe å bytte med slik at jeg kunne få fotballspillere og da først og fremst fra Liverpool. Du var beredt til å gi mye i bytte for å få en Billy Liddell. Ian Callaghan sier noe om det i forordet til boka – om at han var på vei til Everton, men det å få en mulighet til å spille sammen med Billy Liddell bidro til at han valgte Liverpool. Nå endte det med at Cally i realiteten overtok for Billy. Han var i utgangspunktet venstreving, men spilte på høyresiden den siste sesongen han var aktiv i Liverpool, og det var der Callaghan kom inn.

Noen er over to sider?

– Ja, noen portretter er over to sider, derfor er det ikke fullstendig i alfabetisk rekkefølge siden vi har måttet bytte litt rundt for at det skal bli en dobbeltside med noen av de mest interessante.

Fantasy football

Når startet din interesse for fotballkort?

– Jeg har vært interessert i fotballkort siden jeg var liten gutt. Jeg ble født i 1929, og både i 20- og 30-årene var det veldig lite å lese om fotball i aviser. Den eneste måten du kunne få et bilde av en fotballspiller, var ved et kort som var i sigarettpakkene. Det var en del som samlet, men siden det var spillere fra lag som var i cupfinaler det helst var bilder av, og det skjedde ikke med Liverpool mens jeg var gutt, ble det heller ikke til at jeg tok vare på så mange kort. Jeg kom tilbake fra arbeid i Amerika på 60-tallet, og det var først da at min interesse for alvor tok av. Det er en lidenskap som bare økte, og de siste 25–30 årene har jeg virkelig hatt dette som en altoppslukende hobby.

– Den hadde nok ligget latent. Jeg var lærling fra 1951 som rørlegger, og en av mine «jobber» var å kjøpe sigaretter til lunsjpausen, og så godt som alle røkte på den tiden. Det trigget min interesse for fotballkort, selv om jeg da i grunnen ikke sparte og samlet i særlig grad. Det var mer at vi «lekte» med dem og prøvde å forme et lag med de kortene vi hadde, man kan kanskje kalle det datidens Fantasy Football.

– Det var et firma rett opp i gata fra meg som produserte sigarettesker, og på kvelden hendte det at noen av oss snek oss opp langs kanalen og til deres søppeldunker for å se om de hadde kastet noen esker. Det hendte nemlig av og til dersom det kanskje var blitt en brett på dem, en rift eller noe. Det var ikke bare fotballspillere, men også for eksempel krigsveteraner hvor du også kunne finne mye informasjon på baksiden av kortene. Slik var det også en form for historiefortelling.

Det må ha vært noe av et kupp for tobakksforhandlerne?

– Å røyke er ikke bra for deg, men det visste vi veldig lite om da. De aller fleste røykte på den tiden, det var sosialt akseptert, og det var stor konkurranse mellom de forskjellige fabrikantene.

– Det er mye informasjon på baksiden av disse kortene som du ikke får i historiebøkene. Jeg vet ikke hvem som var ansvarlig for denne informasjonen, men jeg har lært mye av det.

– Opprinnelsen til at et kort ble lagt inn i en sigarettpakke, og vi snakker amerikanske sigarettpakker, var fordi de var laget av nærmest rent papir – og for at de ikke skulle bli krøllet, la man inn et stivt kort. Oppfinnsomme forretningsmenn kom så opp med ideen om å spørre om å få satt en annonse på disse kortene. Slik startet det i Amerika, og så var det noen her som foreslo at vi kunne ha bilder av fotballspillere, fugler, hva det måtte være.

Samlemani

Har du også samlet kort etter at de stoppet med å ha dem i sigarettpakkene?

– Ja, det har jeg. Jeg ble pensjonist i 2002 og da begynte jeg å samle for alvor, siden jeg hadde tid til å reise på auksjoner og være med i klubber. Du kommer til et stadium hvor du kanskje har 330 kort med Liverpool-spillere, og så vet du at det totalt trolig er ca. 15 til, men de siste 15 er svært vanskelig å få tak i. I Liverpool, for eksempel, vil jeg si at det er omtrent et halvt dusin veldig seriøse, og meget velstående, samlere. I realiteten er de alle millionærer, og hvis jeg spør dem om å få kjøpe et verdifullt kort til for eksempel £2500, vil de heller beholde kortet enn å ta pengene. Slik sett kan det være veldig vanskelig å få en samling komplett. Det er ikke før noen dør at en slik komplett samling kan være til salgs, og arvingen ikke er interessert i disse kortene og som regel selger dem til en forhandler, og denne forhandleren igjen vet at jeg er ute etter kort. De kan nok begynne med å si at dette kortet vil jeg ikke selge hvis du spør etter et spesielt kort, men til slutt vil de alltid ha en pris. Stort sett vil jeg si at dersom jeg ser et kort jeg ikke har, så kommer jeg til å kjøpe det selv om jeg føler at jeg må betale overpris for det, da du aldri vet om du noen gang vil få muligheten til å se det kortet igjen.

George Rowlands smiler lurt. Noen raske klyv senere fra den spreke pensjonisten har han vært en tur oppe i 2. etasje og hentet fram nye album.

– Disse tror jeg startet i 1958 og holdt på til 1974. Her har vi spillere fra 70- og 80-tallet. Dette er hva ungene samler i dag, og han tar fram kort som du kan få kjøpt i kiosken i dag.

– Skal du samle på kort er det svært viktig hvilken kvalitet det er på kortet eller kortene. Hvis jeg skal komme med et råd til seriøse samlere, vil jeg si at sørg for å passe godt på kortene, sørg for at det ikke blir noen brett på dem, hjørner som ser slitne ut, ha dem i plast så fargen holder seg, og prøv å beholde og samle på de mest verdifulle. De vil alltid stige mest i verdi.

Har du satt en form for strek?

– Jeg samler også på noen av dagens kort, men jeg har holdt meg til samme leverandør. I dag kommer det nye samlinger hvert eneste år, fra forskjellige leverandører, men jeg prøver å holde meg til den samme. Jeg liker også samlinger som man ser en ende på.

Du er med i en klubb for samlere?

– Ja, jeg er med i noe som heter Cheshire Card Club, og vi har møte andre søndag hver måned.

George tar fram nye album, inkludert komplette samlinger fra VM i 1970 og 1974, fra Panini. Vår vert tar også fram «ekstrakort» med begrenset opplag og som kan ha stor verdi i dag. – Du kan få £500 for «gold» Gerrard i dag, nikker han anerkjennende og røper at samlemanien fortsatt er i hans blod.