Kopite-serie Liverpool og Skottland:Alltid en skotte
Flere av klubbens aller største stjerner har vært født nord for grensen. Ikke minst var de aller største årene i helrødt preget av toppspillere med en karakteristisk dialekt.
Det slår imot deg med en gang du kommer til Anfield. På veggen bak The Kop er det slått opp et enormt poster med noen av klubbens aller største profiler. Det er et ledd i markeringen av at Liverpool Football Club i fjor fylte 125 år. Til venstre kan en se Alex Raisbeck, Billy Liddell, Ian St. John og Kenny Dalglish. Alle representanter for skotske spillere som var i forgrunnen under ulike perioder da Liverpool var på toppen av den engelske fotballpyramiden.
Team of Macs
Historien er blitt fortalt noen ganger i The Kopite nå, hvordan Everton startet med å spille på Anfield, det ble splittelse i styrerommet og den mektige eieren John Houlding bestemte seg for å starte en ny klubb.
Det første laget til Liverpool Football Club var dominert av skotske importer, mye takket være en rik eier som ofte hentet disse via sin støttespiller John McKenna. «Team of Macs» greide tidlig å hevde seg mye takket være sine skotske spillere.
En hadde scoringssensasjonen George Allen, som tragisk nok døde av tuberkulose bare 24 år gammel, men den første superstjernen i klubben var Alex Raisbeck.
Den lyshårede og stolte skotten var bokstavelig talt sentral da Liverpool tok sine to første ligamesterskap i 1901 og 1906.
Spesielt det første mesterlaget var fullt av skotter som Kenna og hans menn hadde fått tak i lengst nord i Storbritannia.
Store Billy
Det var skotsk kaptein da Liverpools også vant sine neste mesterskap, i mellomkrigsårene. I 1921/22 og 1922/23 hadde de røde et knallhardt forsvar ledet av Don MacKinlay. Han var alliert med landsmannen Jock McNab.
Magrere tider fulgte, men skulle få et oppsving som følge av en skotsk superstjerne. Billy Liddell ble signert rett før 2. verdenskrig og var blitt 24 år da han endelig kunne få sin debut med en liverbird på brystet. Det endte med ligagull på første forsøk.
Nå scoret mannen fra Skottland bare sju mål i sin første sesong, men det neste tiåret ble preget av William Beveridge Liddell i en slik grad at laget på Anfield på folkemunne ble hetende «Liddellpool».
Hurtig, sterk, som kunne skyte med begge ben var Billy i utgangspunktet en venstreving som også kunne spille på motsatt flanke og som senter. Det at han to ganger representerte Storbritannia, forteller noe om den posisjonen og kvaliteten han hadde.
En gentleman var han, og det er fortsatt mange som mener at Liddell er den største spilleren som Liverpool noensinne har hatt.
Dobbeltimport ga mesterskap
Til tross for Billy Liddell, Liverpool rykket ned i 2. divisjon i 1954 og trengte inspirasjon for å komme tilbake til eliten igjen. Igjen skulle klubben på sørsiden av Stanley Park se mot Skottland.
Selv om Bill Shankly ble hentet fra jobben som manager hos konkurrenten Huddersfield i toppsjiktet av 2. divisjon, rant det skotsk blod i hans årer.
Shanks skapte entusiasme og tro hos en klubb med sultefôrede supportere som behøvde en til å lede dem. Bill Shankly var mannen, men sportslig kom ikke suksessen før han hentet to landsmenn til sitt lag.
Liverpools direktører var ikke kjent for å bruke mye penger på transfers og vegret seg lenge da Bill Shankly ønsket seg landslagsspilleren Ian St. John og den unge og svære stopperen Ron Yeats. Karismatiske Shankly overtalte imidlertid både direktører og spillere, og resten er som de sier historie.
Med Yeats som kaptein og St. John som rekkeleder seilte Liverpool gjennom 2. divisjon før de i tre påfølgende år midt på 60-tallet vant ligaen, cupen for første gang, og ligaen igjen. Med på laget var også den offensive keeperen Tommy Lawrence og den elegante midtbanespilleren Wille Stevenson.
Tynnere i skotske rekker
Liverpool hadde sett mot skotsk mentalitet og kløkt, og Bill Shankly kjøpte for eksempel kun spillere fra sitt hjemland, fra nord i England samt irer eller walisere. «Søringer» fra lenger ned i England var ikke aktuelt. Slik var det i realiteten for Bob Paisley også.
Vår overskrift lyver imidlertid litt. Da Shankly bygde opp sitt andre storlag, forsvant også hans skotske stamme og ble erstattet av engelskmenn som Clemence, Smith, Hughes og Keegan.
Han hentet en stilig skotsk midtbanespiller i Peter Cormack til sitt lag som vant ligaen i 1973, og som satte sitt preg på midtbanen til det mannskapet. Der spilte også Brian Hall en del. Universitetsutdannet vokste han opp i Preston, men var født i Glasgow, og midtbanespilleren huskes bl.a. som den eneste utespilleren som ikke scoret da Strømsgodset ble slått med 11–0 (!).
Cormack og Hall gled imidlertid stadig lenger vekk fra laget til den nye manageren Bob Paisley, selv om de kvalifiserte til gull også i 1976. Året etter, da Liverpool også vant den gjeveste Europacupen for første gang, var de borte. I 1976/77 var det altså ingen skotter som representerte den engelske mesteren Liverpool. Det skulle det snart bli en drastisk forandring på.
Supertrioen
5. mai 1977, 10. august 1977 og 10. januar 1978, i løpet av et drøyt halvår, signerte Liverpool Alan Hansen, Kenny Dalglish og Greame Souness. Bill Shankly hadde vært en rev på overgangsmarkedet, men Bob Paisley må karakteriseres som et geni.
Handlingen av Hansen, Dalglish og Souness må være det beste transferraidet i manns minne. Nå ble klubben snytt for ligagullet i 1978 av sensasjonslaget Nottingham Forest, men i de kommende seks sesongene ledet Bob Paisley laget til fem seriemesterskap med en skotsk sentrallinje og ryggrad.
Kenny Dalglish var allerede en etablert stjerne i Celtic, men skulle erstatte en legende i Kevin Keegan. Han endte opp som en enda større legende enn KK. Han hadde lært seg alle triksene i gatene og på løkkene i Glasgow, men allierte det med seiersvilje og et unikt fotballhode.
Paisley sa at hans stjernespiller nok kunne være en meter tregere enn enkelte andre spillere, «men han var ti meter raskere enn dem i hodet».
Graeme Souness var ledertypen som vi også omtaler i vår spalte «Stolpeskudd» i dette nummeret. En spiller som hadde den sjeldne egenskapen å kunne gjøre en slikemyk touch med ballen det ene sekundet, for så å sette inn en knallhard takling det neste. En vinnerskalle som alltid sto fremst i skyttergravene.
Alan Hansen var multitalentet som spilte fotball slik han ville ha gjort i parken. En midtstopper med teknikk og selvtillit til å spille fotballen på sin måte og i sitt tempo selv om det stormet rundt ham. Liverpools svar på Franz Beckenbauer, om man vil.
Posisjonen til disse spillerne illustreres enda sterkere ved at Dalglish ble spillende manager i 1985 og vant The Double i sin første sesong i lederstolen. Han ledet laget til nye mesterskap i 1988 og 1990, med Hansen som sin kaptein. Nå er han ambassadør i klubben, etter en ny og kort managerperiode for noen få år siden, og har fått en tribune oppkalt etter seg på Anfield.
Souness etterfulgte sin gode venn som manager i 1991, men lyktes ikke like godt i en klubb som var blitt preget av tumultene på Heysel med etterfølgende utestengelse, og tragedien på Hillsborough.
Robertson er dagens håp
Den kanskje viktigste årsaken til at det gikk nedover med Graeme Souness som manager, var at han ikke hadde spillere som Hansen, Dalglish og seg selv.
Plaget av dårlige knær måtte Alan Hansen gi seg i 1990, da han som den siste kapteinen for Liverpool kunne løfte ligatrofeet. Det var neppe helt tilfeldig.
Steve Nicol fortsatte det skotske båndet, som også hadde inneholdt spillere som John Wark og Gary Gillespie på 80-tallet, men siden har det vært tynnere blant de som ikke ville nøle med å ta på seg en kilt.
«Alltid en skotte» var blitt et begrep i Liverpool FC, og hver gang det kom antydninger til en kandidat, klamret man seg til håpet om at han kunne være med å bringe de røde til toppen igjen. Den elegante veteranen Gary McAllister var for eksempel sentral da Liverpool vant tre cuper under Gérard Houllier tidlig i dette århundret.
Men det er ligapokalen man aller helst vil ha tilbake i premieskapet bak The Kop. Jürgen Klopp setter sammen sine brikker med en målsetning om å få til det puslespillet som nå har vært fraværende i alt for mange år. En av brikkene som har markert seg i stadig større grad denne sesongen, er Andy Robertson. En frisk venstreback, fra Glasgow i Skottland.
Det er lite vi ønsker å si mer enn at Liverpool er blitt ligamestere, og det kan veldig gjerne være med en skotte på laget.