Scouse Voice:«Min tillit til dette laget har ikke vært høyere siden jeg var en guttunge.»

Det tok meg bare et par dager etter Kiev før jeg begynte å se fram mot den nye sesongen.

14. sep 2018 kl 14.22 Dave Usher

Den kunne ikke komme fort nok, og vm og pre-season ble mest en forstyrrelse. Nå er vi imidlertid endelig i gang.

Fire seire på de fire første kampene er i det hele tatt akkurat slik vi ønsket det. Det er hva vi behøvde og nok for noen av oss også det vi forventet.

Min tillit til dette laget har ikke vært høyere siden jeg var en guttunge. Nå kan jeg føle meg litt skuffet om vi ikke vinner med tre eller fire mål, noe som jeg er klar over er både tåpelig og urealistisk, men det å ha sett disse guttene knuse mindre lag jevnlig over tid har bidratt til det.

I skrivende stund har vi imidlertid bare gjort det mot West Ham så langt denne sesongen. Det var rimelig bra, men må også ses i sammenheng med at østkantfolket har vært nærmest håpløse når de nå prøver å tilpasse seg en ny stil under Manuel Pellegrini. Det som er oppløftende er at det er klart at Liverpool selv ikke bare har en del igjen å gå på, vi er milevis unna vår kapasitet.

Den neste oppgaven var Palace borte. Utenfor topp seks, kanskje den hardeste oppgaven utenom topp-seks-lagene. Vi fant aldri helt rytmen framover, men defensivt var vi bunnsolide. Da mener jeg laget som helhet. Det hjelper ikke hvor god den bakre fireren er, og spesielt store Virgil var glimrende mot Palace, hvis ikke resten av laget gjør sin jobb bakover. Forsvarsjobben til laget som helhet har vært fremragende i alle de fire første kampene.

LÆRER AV TABBEN?
LÆRER AV TABBEN?  Alisson Becker.

Lekse for Alisson

Alisson hadde ingen ting å gjøre mot West Ham og behøvde bare å ta fram en kvalifisert redning mot Palace. Den første gangen han virkelig måtte i aksjon var mot Brighton. Redningen på streken mot slutten av den kampen var grei nok, men for meg var det hvordan han leste spillet, posisjonerte seg og fotarbeidet som var det imponerende. En satt med følelsen av at det var en kamp vi hadde endt opp med uavgjort i fjor. Det er hva store keepere gjør for et lag, de forvandler uavgjort til seier.

Nå var det noen alarmklokker som ringte etter alt fiksfakseriet med ballen i føttene. Vippen over Anthony Knockaert bekymret meg ikke særlig mye da Alisson hele tiden ga inntrykk av å ha kontroll over den situasjonen. Det var imidlertid to andre situasjoner hvor han somlet for mye med ballen og inviterte press fra Glen Murray. Han slapp unna begge gangene, men bare så vidt.

Det irriterte meg, om ikke annet fordi jeg da ville måtte høre min fars klagesang hele uka. Etter i årevis å ha hørt på ham beklage seg over at den ultrakonservative Simon Mignolet tok for mange sjanser og «fiklet for mye», visste jeg at han umiddelbart ville komme til å hate Alisson. Hva plaget meg enda mer var at jeg visste at han hadde et poeng.

Det er bra å ha en keeper som er god med føttene og kan spre pasninger som om han er en Jan Mølby i sine glansdager, men det er en tid og sted for det, og det var klart i kampen mot Brighton at vurderingen til Alisson i så måte i beste fall var tåkete.

Klopp fleipet om det etterpå, men jeg håpet at han privat ville ta en prat med sin keeper og be ham begrense seg. Du vil ikke slippe unna med det i England, spillet er for hurtig og det er for mange spillere som aldri vil gi opp en ball. Med en gang ryktet er ute om at en keeper liker å gamble med ballen i beina, vil det være angripere som slikker seg om munnen.

Med en gang ryktet er ute om at en keeper liker å gamble med ballen i beina, vil det være angripere som slikker seg om munnen.

Tilsynelatende ble ingen ting sagt, siden Alisson ikke bare gikk ut offentlig og fortalte at han «kom ikke til å forandre seg», men han i neste kamp prøvde en Cruyff-vending i eget straffefelt som kostet oss et baklengsmål. Dumt, arrogant og unødvendig. Trolig var det likevel en nødvendighet for å få ham til å forstå, og kanskje betyr det at han nå har lært sin verdifulle lekse?

Under pari

Til tross for reduseringen etter en keepertabbe, Leicester greide ikke å produsere mange sjanser siden forsvaret igjen gjorde sin jobb og sørget for en ny seier. Van Dijk har vært katalysatoren for et forbedret forsvar siden januar, men Joe Gomez har vært fremragende ved siden av ham så langt denne sesongen. Dejan Lovren har vært utmerket i 2018, men han har en jobb å gjøre for å komme inn igjen på laget slik Gomez nå spiller.

Seire borte mot Palace og Leicester er ikke til å kimse av. Noen av våre rivaler vil snuble på Selhurst og/eller King Power, slik at seks poeng setter oss i en sterk posisjon.

Hva forteller imidlertid de fire første kampene om hva som kan vente oss? Skal vi være bekymret over at vi ikke har vært helt overbevisende, eller skal vi bli oppmuntret over at vi likevel har vunnet?

For meg er definitivt det siste tilfellet. Vi har ikke spilt veldig bra, men det er ingen ting som tyder på at det ikke vil komme. Med en rekke spillere som kom sent tilbake fra VM, det var liten grunn til å tro at vi ville være i toppform i august og september.

Trenden har vært at vi har spilt bra i 1. omgang, og så slitt mer etter pause. Det vil ha å gjøre med spillere som ikke er helt i slag ennå, og som snart vil forbedre seg.

De tre på topp har heller ikke vist seg fra sin beste side. Langt derifra, for å være mer presis, hvor spesielt Bobby Firmino og Mo Salah har vært under par. Sadio Mané har vært litt mer lik seg selv. Firmino virker å føle seg frem etter sin korte ferie, mens Salah synes å ha blitt distrahert av den feiden han har gående med fotballforbundet til Egypt. Spillere er mennesker de også når alt kommer til alt.

Trenden har vært at vi har spilt bra i 1. omgang, og så slitt mer etter pause. Det vil ha å gjøre med spillere som ikke er helt i slag ennå, og som snart vil forbedre seg.

Nå skal det sies at den standarden de tre har satt er vanvittig høy, og ut fra vanlig dødelig standard har de gjort det mer enn bra også denne sesongen. Ut fra sin egen standard har de ikke gjort det. De vil imidlertid snart være tilbake til det nivået, og hvem kan da stoppe oss?

Vel, Man City vil gjøre det hvis de gjentar det de gjorde forrige sesong, men det er noe vi ikke kan bekymre oss for mye over. Klopp og hans menn må først og fremst tenke på seg selv og hva de skal gjøre.

Brutalt kampprogram

Vi er forvandlet fra å være et lag du ikke kunne stole på defensivt, og noen ganger måtte score både fire og fem for å være helt sikre på seier, til å bli et lag som er vanskelig å spille mot og enda vanskeligere å skape sjanser mot. Vi slapp inn ett mål på de fire første kampene, og det var en baklengs som aldri skulle ha skjedd.

Hvis vi kan greie å fremstå like solide utover i sesongen, og de tre lengst fremme finner formen, da kommer vi til å bli skremmende gode.

Trekningen i Champions League kompliserer imidlertid ting aldri så lite. Jeg var helt på den siden som spente fram brystkassa og var klar for de «store guttene» og ikke brydde meg om vi kom i seedingsgruppe to eller tre. Jeg var desperat etter å få Real Madrid, men Barcelona eller PSG var også helt greit. Nå er jeg straks litt mer usikker på hvor lurt det var å være så kjepphøy, når det kommende harde kampprogrammet trolig begrenser muligheten til å rotere på troppen uten å ta særlig risiko.

Listen over kamper Liverpool står overfor i september og oktober, er brutal. Klopp vil være nødt til å sjonglere med sin tropp, men det vil bli vrient å vite når han har råd til å hvile nøkkelspillere. Hvert eneste tapte poeng i Champions League og Premier League kan bli kostbart, med så små marginer det er mellom topplagene i dag. En lettere gruppe i CL ville ha gjort det noe enklere for Jürgen Klopp og hans laguttak.

Det å sette innpå Daniel Sturridge og Xherdan Shaqiri er vel og bra mot lag midt på treet i Europa, men det vil være et annerledes spill mot PSG og Napoli. Vi ønsker vår sterkeste ellever i de kampene, men hvis du må spille en hard ligakamp fire dager senere, kan det bli problematisk.

Genuin utfordrer

De neste par månedene vil bli en skikkelig test på hva dette laget står for. Vi behøver ikke å vinne hver kamp i CL, bare å komme oss videre fra gruppespillet. Å bli nummer en eller to spiller mindre rolle for meg, siden vi ikke behøver å frykte noen i cupspillet. I den hjemlige ligaen kan vi imidlertid knapt ta noen feilskjær.

Det ideelle scenariet ville vært å kvalifisere oss med et par kamper igjen å spille i Europa og dermed kunne hvile spillere foran viktige ligakamper, men vi er Liverpool og vi gjør ikke ting på den måten. Trolig vil kampen om å gå videre i Champions League holde på helt til slutt, noe som vil gi Klopp mye å gjøre fremover.

Det som nå er fint er at 12 poeng av 12 mulige gjør at vi ikke er kommet på etterslep fra starten av. Seire sprer selvtillit og kan også påvirke motstanderen slik at de nærmest er slått før avspark, slik som var tilfellet med flere som møtte City forrige sesong.

Det er for tidlig å komme med spådommer om hvor vi ender og hva vi kan vinne. Det er så langt igjen, og alt kan skje med skader. Avbrekk for to eller tre nøkkelspillere, og en tittelkamp forvandles til å kjempe seg inn blant topp fire. Vi har imidlertid fått bedre bredde, men det vil bli testet de nærmeste par månedene.

Det som vi vet er at vi er nå bedre forberedt enn på flere tiår til å være en genuin utfordrer til både ligagull og å få en triumf i Europa. Den beste elleveren kan ikke bare slå hvem som helst, de kan ydmyke hvem som helst.

Har du innspill til journalisten?