Tilbakeblikk på Liverpool sine år som tittelutfordrere

Flere managere på Anfield har prøvd, og vært nærme, men ikke greid det Jürgen Klopp håper å kunne oppnå.

11. sep 2018 kl 11.27 [email protected] tflatin

Roy Evans, Gérard Houllier, Rafael Benitez og Brendan Rodgers har vært på «pallen» etter at Premier League ble opprettet i 1992/93, og de tre sistnevnte tok Liverpool til 2. plass i det mange mener er verdens hardeste liga.

Gullet glimret imidlertid med sitt fravær, og pila pekte raskt nedover etter at det bare ble nesten i kampen om seriemesterskap.

Nå mener mange at Liverpool igjen er i posisjon til å kjempe om den øverste plassen på tabellen. Kanskje kan det da være på sin plass å se på de lagene med en liverbird på brystet som har yppet seg mest det siste snaue kvarte århundret, og selv kan man sikkert gjøre en liten sammenligning med det mannskapet som Jürgen Klopp i dag disponerer. Er laget til Jürgen bedre rustet enn de årgangene som er nevnt under?

1996/97

Lag: James (38); Babb (22), Wright (33), Matteo (26); McAteer (37), Barnes (35), Thomas (31), McManaman (37), Bjørnebye (38); Fowler (32), Collymore (30)

Flest mål: Fowler 18, Collymore 12, McManaman 7, Berger 6, Barnes 4

Tabell:

1

Manchester United

38

12

5

2

38

17

9

7

3

38

27

32

75

2

Newcastle United

38

13

3

3

54

20

6

8

5

19

20

33

68

3

Arsenal

38

10

5

4

36

18

9

6

4

26

14

30

68

4

Liverpool FC

38

10

6

3

38

19

9

5

5

24

18

25

68

5

Aston Villa

38

11

5

3

27

13

6

5

8

20

21

13

61

Vi er klar over at Liverpool sesongen før oppnådde flere poeng (71) og fikk en høyere plassering (3), men manager Roy Evans har selv uttalt i etterkant at han mente dette var året hvor hans lag burde ha tatt hjem ligatittelen. De var nærmere gullvinner Manchester United enn hva som var tilfellet i 1995/96, og de 75 poengene som brakte United tittelen, var det samme antall som sikret Liverpool 4. plass i vår.

I praksis var det to sesonger hvor en følte det siste medlemmet fra Boot Room, Roy Evans, var nær ved å velte det hegemoniet som rivalen fem mil lenger øst på motorveien hadde overtatt.

Et sent baklengsmål i en jevnspilt FA-cupfinale på Wembley satte kanskje sine psykiske spor året før, i 1996? Uansett sviktet det underholdende laget på Anfield igjen da det gjaldt som mest.

TOPPSCORER:
TOPPSCORER:  Robbie Fowler scoret 18 mål.

Kreativt

Patrik Berger var det eneste kjøpet av betydning før sesongen startet. I en bakre treer var Neil Ruddock mer ute enn inne, og en skadeforfulgt John Scales ble snart solgt til Tottenham. Ved siden av Mark Wright holdt Phil Babb sånn noenlunde stand, mens Dominic Matteo kom inn og får en plass på laget hvis en regner ut fra antall kamper. Bjørn Tore Kvarme ble for øvrig klubbens første Bosman-spiller i januar og fikk med seg 15 ligakamper denne sesongen.

3-5-2-systemet passet imidlertid Jason McAteer og Stig Inge Bjørnebye utmerket, og begge vingbackene var bankers gjennom hele sesongen. Bjørnebye kom på årets lag i Premier League og ble også kåret til årets spiller av supporterklubben.

De øvrige røde på spillernes lag var for øvrig Mark Wright og Steve McManaman.

Midtbanen til Liverpool var kreativ, med gode ballspillere i Barnes og Thomas, og Redknapp når han var skadefri, men skjør defensivt. Venstrebenet til Patrik Berger var et alternativ, men tsjekkeren brukte tid på å etablere seg skikkelig.

I fremste rekke hadde altså McManaman nok en god sesong, mens radarparet Robbie Fowler og Stan Collymore ikke var like hvasse som i 95/96.

IKKE ALLTID SKJERPET:
IKKE ALLTID SKJERPET:  David James.

James & Co sviktet på Anfield

Liverpool ledet til jul, hvor tre tap måtte betegnes som lite i en åpen sesong. Et av dem var 0–1 på Old Trafford.

De to ligakampene som de røde spilte på Anfield i april avgjorde mye, og i negativ forstand. Coventry kjempet for å unngå nedrykk og var regnet som en walkover foran The Kop, ikke minst etter at Robbie Fowler sørget for ledelse etter pause.

To cornere snudde imidlertid kampen, hvor den siste var i sluttminuttet og Dion Dublin kunne pirke ballen inn fra kort hold med keeper David James på skovtur.

Manchester United kom på besøk to uker senere, og den store stopperen Gary Pallister stanget inn to nye cornere, før en ny tabbe fra James forærte Andy Cole en tredje scoring. En utligning til 1–1 fra John Barnes var det eneste Liverpool kunne svare med.

18 tapte poeng på eget gress hadde blitt for kostbart, i tillegg til to tap mot rivalen Manchester United. Hvis tap hadde blitt til seier i en av de kampene, ville avstanden kun ha vært ett poeng.

Bare én pinne i de to siste kampene i bortemøter med Wimbledon og Sheffield Wednesday gjorde at det til slutt bare ble 4. plass på samme poeng som Newcastle og Arsenal. Dermed mistet man også muligheten til spill i Champions League.

Michael Owen debuterte for øvrig med scoring i 1–2 tapet mot Wimbledon, og var på det tidspunktet klubbens yngste målscorer (17 år og 144 dager).

2001/02

Lag: Dudek (35); Carragher (33), Henchoz (37), Hyypiä (37), Riise (38); Murphy (36), Hamann (31), McAllister (25), Gerrard (28); Heskey (35), Collymore (29)

Flest mål: Owen 19, Heskey 9, Riise 7, Murphy 6, Litmanen 4

Tabell:

1

Arsenal

38

12

4

3

42

25

14

5

0

37

11

43

87

2

Liverpool FC

38

12

5

2

33

14

12

3

4

34

16

37

80

3

Manchester United

38

11

2

6

40

17

13

3

3

47

28

42

77

4

Newcastle United

38

12

3

4

40

23

9

5

5

34

29

22

71

5

Leeds United

38

9

6

4

31

21

9

6

4

22

16

16

66

Gérard Houllier hadde ledet Liverpool til triumf i tre cuper året før, i tillegg til å ta en fjerdeplass i ligaen som ga innpass til Champions League. Nå skulle neste skritt tas, et angrep på ligatittelen.

Nå ble det slik at den grundige franskmannen måtte følge mye av sesongen på avstand, siden han under dramatiske omstendigheter ble kjørt rett til operasjonsbordet med hjerteproblemer i pausen under kampen mot Leeds i oktober.

Med assistent Phil Thompson ved roret tok laget med et samkjørt og solid forsvar, en arbeidsom midtbane, og et klassisk radarpar med store Heskey og hurtige Owen på topp, fortsatt godt med poeng. Til slutt greide de imidlertid ikke å ta knekken på hva som var en god årgang hos Arsenal.


MEGET GOD START:
MEGET GOD START:  John Arne Riise gjorde seg kjapt bemerket i Liverpool-trøya.

Sterke defensivt

Houllier hadde bygget sitt lag rundt en sterk defensiv forankring. Ikke minst gjaldt det midtstopperparet Hyypiä og Henchoz, mens Jamie Carragher på backen betød i realiteten at man hadde enda en stopper. John Arne Riise kom inn på venstrebacken og gjennomførte en meget bra første sesong i helrødt.

Dietmar Hamann bare forsterket forsvarsmuren som effektivt anker på midtbanen. Foran ham hadde Danny Murphy en av sine beste sesonger, mens veteranen Gary McAllister var på vei ned og unge Steven Gerrard på vei opp.

På topp var digre Emile Heskey målskive, mens lynraske Michael Owen skulle stikke igjennom og score målene. Hvis mannskapet til Gérard Houllier scoret først, var ofte mye gjort.

Med en tropp hvor en også hadde spillere som Vladimir Smicer, Jari Litmanen, Patrik Berger, samt innlånte Nicolas Anelka for andre halvdel av sesongen, var det håp om gull.

SKAPTE JULETRØBBEL:
SKAPTE JULETRØBBEL:  Thierry Henry

Avgjørende juletap

Tidlig i oktober befestet Liverpool sin posisjon i toppsjiktet ved å beseire Manchester United med 3–1. Det var den ettermiddagen hvor John Arne Riise nesten brakk tverrliggeren foran Anfield Road End.

En måned toppet ’Pool tabellen, før viktige møter mot hovedstadslagene Chelsea og tabellnabo Arsenal. Det ble 0–4 på Stamford Bridge, på en dag da Gary McAllister misset et sjeldent straffespark, noe som gjorde møtet med The Gunners på Anfield enda viktigere.

På lille julaften viste Arsenal muskler ved å score på hver side av pause ved sesongens toppscorer Thierry Henry og svenske Fredrik Ljungberg. En redusering fra Jari Litmanen var ikke nok.

Et nytt tap tidlig på nyåret, i Southampton, gjorde at Liverpool kom på etterskudd. En scoring av Danny Murphy mot United, i Manchester, sørget for «dobbeltseier» mot dem, og var for øvrig en av tre ganger som Murphy ble matchvinner foran Stretford End.

Innspurten var i det hele tatt god, Liverpool vant ni av sine siste ti kamper, men Arsenal lot seg ikke bringe ut av fatning og holdt i realiteten god avstand hele veien inn.

2008/09

Lag: Reina (38); Arbeloa (29), Carragher (38), Skrtel (21), Aurelio (24); Gerrard (31), Mascherano (27), Alonso (33), Benayoun (32); Kuyt (38), Torres (24)

Flest mål: Gerrard 16, Torres 14, Kuyt 12, Benayoun 8, Keane 5

Tabell:

1

Manchester United

38

16

2

1

43

13

12

4

3

25

11

44

90

2

Liverpool FC

38

12

7

0

41

13

13

4

2

36

14

50

86

3

Chelsea

38

11

6

2

33

12

14

2

3

35

12

44

83

4

Arsenal

38

11

5

3

31

16

9

7

3

37

21

31

72

5

Everton

38

8

6

5

31

20

9

6

4

24

17

18

63

Det var mange gode spillere som havnet på Anfield i tiden med Rafael Benitez som manager. Dessverre greide spanjolen aldri helt å få til den rette miksen i en slik grad at det kunne bli ligagull av det.

Mirakelet i Istanbul hadde skjedd, og tallene til Liverpool i Europa under Benitez er imponerende. Året etter ble også FA-cupen sikret etter en oppvisning fra Steven Gerrard.

Til tross for problemer innad i klubben med «cowboyene» Hicks og Gillett som eiere av Liverpool FC og som snart nærmet seg drukningsdøden i gjeld, arbeidet Benitez hardt for å sikre seg best mulig spillermateriell, og også til selv å få mest mulig innflytelse. I 2008/09 var mange av hans beste brikker samlet på ett brett, men da de ikke helt lyktes, ble det også den siste krampetrekningen.

SUPER MIDTBANE:
SUPER MIDTBANE:  Steven Gerrard og Xabi Alonso var stammen i en meget sterk Liverpool-midtbane.

Midtbane i verdensklasse

Med Steven Gerrard, Xabi Alonso og terrieren Javier Mascherano bakerst sang The Kop om at «vi har den beste midtbanen i verden».

Rafa likte å ha Stevie G ute på høyrekanten, i en noe fri rolle hvor han kunne komme innover og støtte Fernando Torres og det øvrige angrepet inne i midten. Manageren syntes aldri helt å stole på sin kaptein Gerrard i midten, med mer defensivt ansvar.

Pepe Reina var en solid keeper, Alvaro Arbeloa en dreven høyreback, og i midten var Jamie Carragher bankers. Da var det mer usikkert med makkeren til Carra, med en Hyypiä på hell og en skadeutsatt Agger, slik at Martin Skrtel var hans partner flest ganger i 08/09. På venstrebacken løste Fabio Aurelio som regel sine oppgaver elegant med sin stødige venstrefot, hvis han ikke var på behandlingsbenken …

Dirk Kuyt spilte alle kampene i sesongen som Liverpool ble nr. 2, og det vil kanskje overraske noen. Det samme med Yossi Benayoun, som var på banen ved 32 anledninger og nettet åtte ganger.

Sommerens store kjøp var Robbie Keane, som aldri fant seg til rette selv om det var tendenser til litt bedre takter mot nyttår. Dog ikke bedre enn at et Liverpool med behov for penger lot ham gå tilbake til Tottenham i januar uten å tape særlig mye på overgangen.

Det var en blanding av meget gode spillere og posisjoner hvor en må hevde at det også var en god del rusk. Kanskje kunne likevel alt vært annerledes om ikke Fernando Torres hadde to nokså lange skadeopphold før nyttår.

Med han og Gerrard på full turbo gjennom hele sesongen kunne det ha vært forskjellen som hadde skapt ligagull, da Fernando kom på scoringslisten bare tre ganger i første halvdel av 2008/09.

Tapte hjemmepoeng

Hvis en går sesongen etter i sømmene resultatmessig, var det største problemet at Liverpool ga fra seg for mange poeng foran sitt eget publikum. I 2008-delen ble det 0–0 mot lag som Stoke, Fulham og West Ham, og manglende effektivitet ble skjebnesvangert. Det ble også 2–2 mot Hull, før det ble ytterligere «draws» mot Everton, Manchester City og Arsenal.

Den siste en 4–4-kamp av en thriller under flomlysene på Anfield, hvor Andrej Arsjavin maktet å score fire mål som motspiller. Det var det eneste poengtapet som Liverpool hadde i ligaen på sine ti siste kamper.

Lagets styrke når det var så godt som fulltallig, friske og i form, viste seg for fullt en uke i mars da Real Madrid ble knust 4–0 i Champions League i Liverpool 4, man reiste til Manchester hvor 0–1 ble snudd til 4–1-seier mot United, og det hele ble avsluttet med å sende Aston Villa hjem med 5–0.

Spesielt styrkedemonstrasjonen på Old Trafford ga håp, da Fernando Torres igjen ydmyket Nemanja Vidic, Steven Gerrard scoret et av sine straffespark i Salford, Fabio Aurelio viste fram silkefoten ved å bøye et frispark inn i vinkelen, før Andrea Dossena gjorde det hele komplett ved utrolig nok å score både mot Real og United på under en uke.

Det hele var imidlertid for sent. Manchester United holdt stand og kunne gå inn til nytt mesterskap med 90 poeng. Liverpool oppnådde 86 poeng, som er det meste klubben har kunnet bokføre i Premier League og som ville holdt til gull en rekke ganger hvis en ser på tidligere sesonger.

2013/14

Lag: Mignolet (38); Johnson (29), Agger (20), Skrtel (36), Flanagan (23); Sterling (33), Henderson (35), Gerrard (34), Coutinho (33); Suarez (33), Sturridge (29)

Flest mål: Suarez 31, Sturridge 21, Gerrard 13, Sterling 9, Skrtel 7, Coutinho 5

Tabell:

1

Manchester City

38

17

1

1

63

13

10

4

5

39

24

65

86

2

Liverpool FC

38

16

1

2

53

18

10

5

4

48

32

51

84

3

Chelsea

38

15

3

1

43

11

10

4

5

28

16

44

82

4

Arsenal

38

13

5

1

36

11

11

2

6

32

30

27

79

5

Everton

38

13

3

3

38

19

8

6

5

23

20

22

72

Det var det året Liverpool scoret 101 ligamål, for så å snuble på det siste hinderet. Det var i det hele tatt året for de store sifre, hvor Liverpool anført av ligaens suverene toppscorer Luis Suarez ikke bare var gode når de var gode, de var ustoppelige.

Dessverre var de heller ikke immune for et og annet feilskjær, på dager da lagets angrepsstyrke hadde våt ammunisjon.

Ettermælet kunne blitt noe helt annet for Liverpool, for manager Brendan Rodgers og kaptein Steven Gerrard om ikke sistnevnte hadde sklidd mot Chelsea. Om det ikke hadde blitt helsprekk i neste kamp mot Crystal Palace.

Fansen sang «poetry in motion» og hadde begynt å ta imot laget før ankomst på Anfield. De var ikke minst klare for en seiersfest, men isteden ble det påført sår som aldri helt vil leges før Liverpool går helt til topps i Premier League.

SCORINGSKONGEN:
SCORINGSKONGEN:  Luis Suarez scoret 31 mål for Liverpool i 2013-2014-sesongen.

Scoringskongene

I første rekke dreide dette laget seg om de fem lengst fremme. Forsvaret vil aldri gå over i historien som noe annet enn nokså middelmådig, hvor Daniel Agger var skadeplaget og hadde en kompetent og fargerik vikar i Kolo Touré, og hvor skade for José Enrique gjorde at Jon Flanagan fikk bokført uvanlig mange kamper.

Framover fant imidlertid Brendan Rodgers en meget god formel, anført av spillesugne Luis Suarez. Er det noen spiller fra Liverpool som noen gang har hatt en bedre ligasesong? Han var godt assistert av Daniel Sturridge, som ble nr. 2 på toppscorerlisten i Premier League.

I tillegg hadde man unge og hurtige Raheem Sterling som fikk sitt gjennombrudd denne sesongen, Philippe Coutinho begynte å bidra med viktige mål i tillegg til tekniske delikatesser, mens Steven Gerrard fortsatt holdt et bra nivå og satte inn de aller fleste straffene som Suarez & Co. skaffet. Det føles også urettferdig ikke å nevne pålitelige Jordan Henderson, og kanskje hadde utvisningen som han pådro seg mot Manchester City, og gjorde at han mistet de avgjørende kampene mot Chelsea og Crystal Palace, mer å bety enn man aner.

RAKNET:
RAKNET:  Liverpool lå i førersetet til å vinne tittelen, men på slutten raknet det.

Historisk øyeblikk

Sesongen startet med at Luis Suarez sonet de tre siste kampene av sin suspensjon for å ha bitt (!) Chelseas Branislav Ivanovic i armen. Daniel Sturridge tok imidlertid ansvar og ble matchvinner tre ganger i tre strake 1–0-seire.

Liverpools form videre var stort sett god, og målrik. Da Luis Suarez scoret fire ganger mot Norwich i en 5–1-seier på Anfield, inkludert et par spektakulære mål fra langt hold, mente Steven Gerrard at det var den beste individuelle prestasjonen han noen gang hadde sett på hjemmearenaen. For mange huskes nok likevel best en 5–0-seier borte mot Tottenham, som inkluderte et stjernetreff fra scouseren Jon Flanagan. Ikke kjenner vi så godt til hvordan det føles hos Spurs, men det må ha vært et nederlag som satte spor.

Det hadde vært et og annet feilskjær også, som tap hjemme mot Southampton og svak innsats i et 1–3-nederlag i Hull, men da de tradisjonelle kampene skulle spilles 2. juledag, lå likevel Liverpool øverst på tabellen, knapt foran Manchester City, Arsenal og Chelsea. To strake bortetap med 1–2 mot nettopp City og Chelsea gjorde imidlertid sitt til at man undret om løpet igjen var kjørt.

Overkjøringen av Tottenham er nevnt. Tidlig i februar behandlet de helrøde naboen Arsenal på omtrent samme måte, ved å gå opp i en 4–0-ledelse i løpet av de første 20 minuttene på Anfield. Inkludert to scoringer av midtstopper Martin Skrtel, som endte sesongen på smått utrolige sju ligamål. Kampen endte 5–1 og var den første av elleve seire på rad da Suarez & Co. igjen virkelig fikk opp turboen. Det inkluderte en alltid kjærkommen 3–0-seier på Old Trafford, hvor Steven Gerrard scoret på to og misset på en av de tre (!) straffene som Liverpool ble tildelt av dommer Mark Clattenburg.

Det inkluderte også en 3–2-seier hjemme mot Manchester City foran et feststemt Anfield. Med tre kamper igjen å spille var Liverpool i førersetet.

Steven Gerrard skled og forærte Chelsea, Demba Ba og José Mourinho ledelse og initiativ i et 0–2-tap, før 0–3 ble til 3–3 sør i London mot Crystal Palace.

Aldri har Liverpool vært så nærme i Premier League.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]