Duellen

Det er landslagspause og Liverpool leder Premier League med åtte poeng foran Manchester City. Nå er Arsenal ni poeng etter, og Leicester, Chelsea og Crystal Palace følger deretter igjen, men de får ha oss unnskyldt. Hvis det skulle bli slik at City ikke blir den hardeste konkurrenten, vil det ikke bare overraske stort, en vil forvente at det er til Liverpools klare fordel da ingen av de andre klubbene synes å kunne prestere på toppnivået til de lyseblå.

Det blir en kamp mellom Liverpool og Manchester City igjen, den påstanden tar vi sjansen på. Vi har sett litt på styrker og svakheter, statistikk og terminliste.CITY

Scorer og lekker mest

Innledningen av sesongen er ikke så ulik hva som skjedde i 2018/19. Per dags dato har Man City 27–9 i målforskjell og Liverpool 20–6. Hvis det fortsetter slik det stevner, ender lagene opp på 128–43 og 95–29, mens tallene forrige sesong var 95–23 og 89–22.

Vi tar med disse tallene da det forteller noe om tilnærmingen til kamper som Jürgen Klopp og Pep Guardiola har. Liverpool er altså omtrent i rute sammenlignet med forrige sesong, mens de fra Manchester har startet sesongen i scoringshumør, men også vært mer sårbare bakover.

Det har gitt dårlig uttelling for City i form av poeng, mens 5–0-seier borte mot West Ham og 8–0 mot Watford gjør at de har overtaket angående målforskjellen. Ut fra terminlisten kan en se at tap i Norwich og 0–2 hjemme mot Wolves, samt uavgjort mot Tottenham, gir City fire poeng mindre enn på samme tid i fjor.

Selv om Liverpool scorer like mye som i fjor har de flere tette kamper, med fire ettmålsseire, og med reservekeeper Adrian i mål har de ikke sluppet inn mer enn ett mål i noen ligakamp.

Offensive backer

Hvis vi sammenligner med forrige sesong, er det noen klare likheter. Hos Manchester City er en fulltreffer for Otamendi den eneste scoringen som har kommet fra forsvaret, mens lagets midtbane/flankespillere støtter godt om toppscorerkandidatene Sergio Aguero og Raheem Sterling. Det ligner 2018/19 hvor laget har en rekke poengplukkere som både scorer og har målgivende, blant de offensive spillerne.

Hos Liverpool er det ganske så forskjellig sammenlignet med konkurrenten. Av høstens 20 scoringer har 12 kommet fra trioen på topp, Mané, Salah og Firmino. Det ligner også fjoråret. Fra midtbanen er bidragene ganske så sparsomme, med kun seiersmålet til Gini Wijnaldum som spillemål så langt. James Milner har et straffespark, et viktig sådan mot Leicester, i tillegg til et par målgivende. Fabinho har også notert seg for en assist.

Nå har midtstopperne Virgil van Dijk og Joel Matip scoret, og det samme har Trent Alexander-Arnold. Sammen med back-kollega Andy Robertson har Trent også startet sin samling av målgivende, med to så langt på begge i Premier League. Forrige sesong dominerte de ligaen med 12 og 11 assist, mer enn noen fra Manchester City, og langt foran rivalens backer.

Det forteller om en oppstilling hvor Liverpool lener mye av sitt angrepsspill mot supertrioen på topp, understøttet av offensive backer.

Mistet initiativet

Hvis en ser på resultatene forrige sesong, hadde begge klubber en dårlig periode hver. Liverpool var gode fram til nyttår, hvor de tok 16 trepoengere og tok en pinne mot «topp seks»-lagene Chelsea, Manchester City og Arsenal. Det eneste poengtapet på Anfield kom mot nettopp City.

Da var sesongen nøyaktig halvspilt, og andre halvdel startet med Manchester City v Liverpool 3. januar. Januar og februar har generelt ikke vært gode måneder for de røde under Jürgen Klopp. Det skulle vise seg å slå til igjen, når en tenker på kampen om ligagullet. Det ble tap med 2–1 mot City, med en rød ball som var centimetere fra å være inne.

En kan hevde det var helt avgjørende, men like betydningsfullt var det at i løpet av seks kamper mellom 30. januar og 3. mars ble det uavgjort hjemme mot Leicester, og det samme på reiser til West Ham, Manchester United og Everton. Isolert sett ville en si at det var greie resultater, men det ga klubben fra Etihad sjansen til å overta initiativet.

Foruten 0–0 foran The Kop hadde Manchester City spilt 1–1 i Wolverhampton som de eneste poengtapene på de første 15 kampene. I desember tapte de imidlertid tre av fire kamper, smått sensasjonelt. Borte mot Chelsea, hjemme mot Crystal Palace og borte mot Leicester.

De hadde et tap til også, borte mot Newcastle, men på de 19 siste kampene vant de 18 av dem. Deriblant de 14 siste. Liverpool vant sine ni siste kamper, men ble da hele tiden liggende et poeng unna førsteplassen.

Tøff periode

Etter åtte kamper spilt kan en si at Liverpool ligger fire poeng foran fjorårssesongen. Uavgjort borte mot Chelsea og hjemme mot Leicester ble til seiere. Tar en med de ni siste kampene i vår har Liverpool en seiersrekke på 17 kamper i Premier League, og da begynner vi å nærme oss både den ene og den andre rekorden.

Når dette bladet mottas er van Dijk & Co. inne i tøff periode, mellom to landslagsopphold, hvor det spilles kamper mot Manchester United på Old Trafford, Tottenham på Anfield og ikke minst et møte med Manchester City på sørsiden av Stanley Park 10. november. Resten av 2019 vil bestå av motstandere utenfor «topp seks». Det vil også bli viktig å holde kursen i januar, med spill mot Tottenham, Manchester United og farlige Wolverhampton, på en tid da Liverpool under Jürgen Klopp da gjerne har fått en down.

Når storkampen mellom rivalene spilles 10. november, vil det være det femte og siste laget som Liverpool møter fra topp seks, mens Manchester City i etterkant møter Chelsea, Manchester United og Arsenal i ganske rask rekkefølge.

«Returen» på Etihad finner sted den første helgen i april, og med et påfølgende halvt dusin kamper hvor en må si at Manchester City har en «hyggelig» avslutning.

Godt rustet

Det vil være viktig at Liverpool holder initiativet i gullkampen fremover, selv om tallenes tale viser at det nivået som de to lederlagene i Premier League nå holder, gjør at tidligere «regler» ikke gjelder. Manchester City vant 32 av 38 ligakamper forrige sesong, tygg litt på den.

Det at Liverpool ikke vant ligaen etter å ha sanket imponerende 97 poeng det forrige fotballåret, vil være en stor motivasjonsfaktor for troppen til Klopp. De har full pott etter to måneders ligaspill, uten sin suverene førstekeeper Alisson, og selv om det ikke alltid har sprudlet like mye, scorer fortsatt de tre på topp mye og laget har evnen til å finne en vei til å vinne hvis det skulle kladde en ettermiddag. Seiersmål av Gini Wijnaldum i Sheffield og straffesparket fem minutter på overtid mot Leicester er eksempler på det.

Jürgen Klopp har «lovet» at troppen kan dekke opp for det meste, til tross for at det ikke kom noen store kjøp før sesongen. Fortsatt venter en for eksempel på Naby Keita, og kanskje kan Xherdan Shaqiri også markere seg mer etter hvert.

Den største frykten er nok at det skal bli skader for de tre på topp. Klopp har alternativer, men de drukner i mulighetene som Manchester City besitter når det gjelder offensiv spillekraft. Det kan gjøre laget med tilholdssted fem mil lenger øst i stand til lange seiersrekker.

Nå har innledningen gitt antydninger til at også de lyseblå kan bli påvirket. Med Aymerick Laporte og John Stones ute med skader er utvilsomt deres midtforsvar blitt svekket. Det var neppe tilfeldig at da Kevin De Bruyne ikke var tilgjengelig mot Wolverhampton, låste også mye av angrepsspillet seg. Belgieren har allerede stått for åtte assist og er den som gjerne får i gang det bevegelige offensive spillet til dagens tabelltoer.

Det går mot en ny tittelfight hvor to av fotballens giganter vil stå tå mot tå. Det en kan slå fast er at Liverpool virker godt rustet til endelig å sikre seg den gjeve pokalen.