Hetsen mot Michael Owen

Mange som hever stemmen i denne saken, hater Michael Owen «with a passion!» Det er mulig jeg er blitt mykere og mer mellow med alderen, men jeg klarer ikke helt å gå dit. Når en spiller er solgt, uansett årsak, er han nesten helt ute av hodet. Det er uansett lite jeg kan gjøre til eller fra. Michael Owen har dessuten gitt meg flere gode øyeblikk på tribunen enn de fleste andre Liverpool-spillere.

Det skal ikke stikkes under en stol at det var surt da Steve McManaman og Michael Owen gikk til Spania. Og direkte bittert – for å ta den milde versjonen, selv for en sørlending – da Fernando Torres gikk til Chelsea. Av alle klubber! Men tro meg: Mo Salah og Sadio Mané vil også en dag gå til en annen klubb. Antagelig også big Virgil. Skal jeg bruke det neste tiåret på å hate dem?

Vi skal fortsatt tenke med hjertet

Når det er sagt har jeg aldri hatt noen spesiell medfølelse for spissen etter at han forlot oss. Michael Owen har alltid vært en spiller som først og fremst tenker på Michael Owen. Det kommer også godt frem av den siste boken hans. Sånn er det imidlertid også med de fleste fotballspillere. Vi supportere vil aldri helt forstå valgene som tas når spillere vurderer fremtiden og karrierevalgene. Vi har tunnelsyn, og blir ofte kritisert for det av journalister og tv-eksperter. Men litt tunnelsyn skal det jaggu også være. Alt kan ikke bare handle om økonomi og bakmenn som skal styre stjernespillerne sine hit og dit uten at det betyr noe som helst. For supporterne handler det lite om penger og fornuftige skritt videre. Når vi tenker på Liverpool FC, tenker vi igjennom blodpumpa vår. Hjertet vårt vil alltid være på Anfield. Sånn skal det også være – så får heller spillere bli skuffet og sjokkert når de merker hvor lojaliteten vår ligger.

Michael blir stort sett kritisert for to ting. For det første at han gikk til Real Madrid for en billig penge i stedet for å bli på Anfield i 2004. Det valget kan jeg delvis forstå med tanke på utviklingen hans – og Liverpools manglende ambisjoner på den tiden. For det andre – og det som gjør hodene ekstra hete – var overgangen fra Newcastle til Manchester United i 2009. Da brenner du broer og du tar valg som for alltid vil bli hengende ved deg. Sånn er det bare.

Jeg tviler ikke på at det er slik han skriver, etter kontrakten gikk ut etter fire skadeforfulgte år i Newcastle, at valgene hans var begrenset. Egentlig nesten ingen i det hele tatt før United kom på banen. Everton hadde faktisk snust på ham, og han hadde hatt et møte med Moyes. Han var imidlertid en «merket» mann som hadde tilbrakt for mye tid på behandlingsbordet de siste årene.

Ingen presset ham til å gå til Old Trafford

Når vår tidligere nummer 10 forsøker å forklare, eller forsvare, hvorfor han «måtte» gjennomføre overgangen til Old Trafford, blir det både stusselig og stakkarslig. Jeg tviler ikke på at han følte at han fortsatt hadde et par år igjen i seg, men det var definitivt ikke slik at han på grunn av familien måtte ha seg jobb for å sette mat på bordet, slik han mer eller mindre fremstiller det. Jeg nekter plent å tro at han ikke hadde lagt seg opp nok penger til å kunne takke nei til den overgangen på det tidspunktet.

Hvis han ikke selv forstod hvordan det valget kom til å forfølge ham resten av livet, har han enten levd et litt for skjermet fotballiv litt for lenge – eller så gjorde de rundt ham ikke jobben sin. Ingen kan si at han ikke skrev under for Manchester United av helt fri vilje. Det var ingen pistol mot hodet hans.

Det er en del skrevne og uskrevne regler i fotball. Vi supportere er fortsatt en del av et stort stammesamfunn – alt er ikke bare business, og enkelte «regler» bryter man rett og slett ikke uten at det får følger.

Når det er sagt, Liverpool kunne kanskje gjort mer for å beholde ham – og fikk i hvert fall muligheten til å kjøpe ham tilbake servert på gullfat før han takket ja til Newcastle bare etter et år i Real Madrid. Michael Owen og hans representanter møtte Rick Parry og co. på hemmelig sted (hjemme hos Bruno Cheyrou) før overgangen til Newcastle, og Owen gjorde alt han kunne for at Liverpool skulle kjøpe ham tilbake. For kanskje 12 millioner pund kunne de ha landet spissen, men takket nei. I stedet ble pengene brukt på Djibril Cissé. Det er også en del av historien. Kanskje var det til syvende og sist en velsignelse i forkledning – slik Owens skademareritt ble i nordøst?

Må ikke nødvendigvis pakkes inn i hat

Noen av stammereglene kan dessuten virke litt uklare – samtidig som jeg forstår dem likevel. Hvorfor er det for eksempel slik at når en «Liverpool-spiller» signerer for United, så trykker de ham straks til sitt bryst? Vi gjorde det samme da Paul Ince ble handlet inn på tampen av 90-tallet. Jeg kan ikke huske så mange klager mot kjøpet da Peter Robinson reiste til Italia for å sikre underskriften til den tidligere Old Trafford-helten. Jeg husker også godt jubelen hans foran The Kop da han scoret mot nettopp Manchester United. Forklaringen er selvsagt at da er de «våre» spillere. Da er alt annet glemt. Men blir det litt for enkelt med tanke på den hetsen for eksempel Michael Owen må stå i?

Fotball handler om meninger. Michael Owen tok noen karrierevalg han kom til å angre på. Det vil alltid bli hengende ved ham. Utnevnelsen av ham som ambassadør ble derfor en klein bommert av Liverpools toppledelse. Følelser er fortsatt en viktig del av spillet, og slik skal det være. Men følelser må ikke alltid pakkes inn av hat.