Michael Owens versjon

Han er et av de største talentene Liverpool FC noen gang har fostret opp og siste engelskmann som har vunnet den gjeve Ballon d’Or. Men da han forlot klubben for Real Madrid og senere signerte for Manchester United, var det mange helrøde som ble sinte og har vært det siden. I dette eksklusive intervjuet med supporterklubben forklarer Michael Owen bakgrunnen for sine valg og at alt han egentlig ville, var å returnere til Liverpool FC. Men skjebnen ville det annerledes.

14. okt 2019 kl 21.00 Ragnhild Lund Ansnes

Det er bokslipp for Michael Owens nye bok «Reboot». Jeg har fått fire gratisbilletter til showet fra forlaget, men klarer kun å få gitt bort én.
Uansett hvem jeg spør, får jeg kalde svar som om jeg inviterer dem til en ekskjærestes fest, og dette er eksen bak det styggeste bruddet. Og i kjølvannet av mediedekningen og forhåndsomtalen av boken raste det med sinne på sosiale medier, og det handlet om to ting: At Owen ventet så lenge, tett opp mot Bosman-regelen, med å gå til Real Madrid, og at han valgte senere å spille for Manchester United.

George Sephton, The Voice of Anfield gjennom hele 48 år, har sett mange gode spillere i den røde trøya. Supertalentet Owen så han spille helt fra Liverpools U14 til han spilte seg inn på førstelaget og briljerte der. Derfor takket Sephton ja til å kjøre den times lange turen ut til Nord-Wales som supporterklubbens utsendtes selskap.

– Jeg var trist da han dro fra Liverpool. Jeg skjønte ambisjonene: Er du i bransjen, er det å få spille for Real Madrid et tilbud du ikke kan takke nei til. Han var der én sesong, og så kom han hjem. Og jeg håpet at han skulle komme tilbake til Liverpool.

Jeg hadde fulgt suksessen, feiret trofeene, sett ham spille for England, slå tyskerne med sitt hattrick på bortebane. Men av en eller annen grunn gikk han til Newcastle, og jeg skjønte aldri logikken rundt det. Så gikk han til Manchester United, og mange skjelte ham ut på nett og i pressen. Jeg tror jeg var den eneste i min omgangskrets som forsvarte ham. Jeg spurte dem hvor de ville ha gått Ikke for å si noe stygt om de andre klubbene som kom på banen, men de var ikke store klubber – og han var en stor spiller, engelsk landslagsstjerne, en Liverpool-stjerne, en stor, stor fotballspiller. En av de beste målscorerne jeg noen gang har sett. Hvor ville du ha signert? Da måtte det bli Manchester United blant dem han hadde valget å spille for. Det var trist sånn som det ble. Jeg hadde foretrukket at han hadde blitt hele karrieren i Liverpool. Men det gikk ikke sånn. Jeg husker så godt da vi hadde Owen, Fowler og McManaman som spilte sammen, jeg elsket å se dem spille uke etter uke. Alt dette ble ødelagt.

Fra rad to kunne George Sephton konkludere med at Owen ville ha vært en av de aller største legendene i klubbens historie om han hadde blitt, idet lysene i salen ble dempet.

Hvorfor i alle dager valgte han som han gjorde?

På besøk på Manor House Stables

En måned etter bokslippet og det times lange showet har jeg lest boken. En oppsiktsvekkende ærlig bok som forklarer omstendighetene i kulissene som gjorde at Owen tok de valgene han gjorde. Og om barndommen. For der mange tror han kommer fra en rikmannsfamilie, vokste han tvert imot opp i Wales som et av fem barn, der han fikk biff hver tirsdag, som eneste i familien, fordi han skulle bli fotballproff for å redde hele familien ut av trange økonomiske kår. De hadde ikke råd til biff til flere, verken munner eller dager i uka.

Mediestormen har lagt seg, men jeg har fortsatt noen ubesvarte spørsmål om hvordan Michael Owen egentlig har det, etter å ha valgt som han gjorde, og etter å ha fått øynene opp for kjærlighetssorgen og sinnet som Liverpool-fansen bærer mot ham. Som eneste journalist etter bokslippet har han invitert supporterklubben til stedet han kjøpte og bygde opp da han var 25 år gammel, Manor House Stables utenfor Chester. Et nydelig og velholdt stallanlegg med hele hundre hester, noen hans og andre på stall-leie. Det er 170 mål dyrket jord rundt, et staselig hovedhus, kontorer, bar full av trofeer til veddeløpshestene og til og med et eget hestespa med isbad, basseng til opptrening av skadede ben og en tørkekarusell. Her er også veterinæravdeling, tre vennlige hunder som går fritt og en håndfull ansatte på tunet da vi parkerer etter å ha kjørt ned den storslåtte innkjørselen.

Hester har nemlig alltid vært Owens lidenskap. Han var ingen rytter, da fotballspillere ikke hadde lov å ri, kjøre slalåm eller utsette seg for andre potensielle farer. Owen og faren veddet på hester fra han var liten, og i ungdomstiden var han kanskje i overkant ivrig med gamblingen, uten at det tok fra ham smøret på brødskiven. Vi får en omvisning og går gjennom rene og velholdte staller, og stryker store, vakre løpsmaskiner over mulen.

Så setter vi oss oppe i baren, som er pyntet med de gjeveste sølvpokalene på bardisken og i glasshyller rundt i rommet og ser utover stallanlegget gjennom det store vinduet.

– Hester har alltid vært min lidenskap. Fotball har vært mitt liv, men utenfor fotballen er det familien min og hesteløp som gjelder. Jeg elsker dyrene, folkene involvert i sporten, det sosiale rundt. Det er en fantastisk sport som gir meg en pause fra fotballen. Noen spiller golf eller andre ting, mens for meg er det hesteløp, sier firebarnsfaren.

En lettelse å gi ut bok

Han forteller at boken «Reboot» ikke er skrevet for å tjene penger eller for å henge ut andre, men fordi han lenge har hatt behov for å forklare for Liverpool-fansen hva som egentlig skjedde.

– Det har vært en skikkelig lettelse å få skrive boken og gi den ut og få sagt det jeg trenger å si. Det har vært terapeutisk å få lettet hjertet. Det er fortsatt smerte i meg fra alt som skjedde, og jeg tror aldri jeg vil bli kvitt den, men: Jeg har kommet langt på veien til å føle meg bedre. Dette er en ærlig oppsummering over hva som skjedde. Det å få fortalt folk hva som egentlig drev meg til å ta de valgene jeg gjorde, og fortelle verden at min viktigste drivkraft var å spille for Liverpool og å forsøke å komme meg tilbake til Liverpool.

Noe av det mest fascinerende med boken var å lese om hvor full Michael var av selvtillit, og særlig under press, fra han var liten. Det gjorde at han scoret bøttevis med mål og stakk seg ut som supertalent grytidlig. Mange store klubber jaktet på å signere ham til sitt talentutviklingsprogram, og valget falt på Liverpool FC.

Dagen før supporterklubben er på besøk og får det lengste eksklusive intervjuet av all verdenspresse, hadde hans foreldre gullbryllupsdag. Han er tydelig på at foreldrene har hatt enorm påvirkning på hans suksess, og faren, som selv var fotballspiller, var til uvurderlig støtte og som rådgiver.

– Faren min hjalp meg til å utvikle en sterk tro på meg selv. Selvtillit kommer og går, men troen er stabil. Jeg skulle nemlig ikke bare bli proff, men en av de beste, og det viste jeg tidlig. Fordi jeg hadde troen.

– Noe av det mest fascinerende med boken din er å lese hvor selvsikker du var under press fra tidlig alder.

­– Pappa oppdro fire barn i tillegg til meg, og vi fikk mer eller mindre samme oppdragelse. Vi har alle cirka samme høyde og har lik kroppsbygning, og vi er cirka like raske. Eneste forskjellen mellom oss, og det at jeg lyktes i min sport, var det jeg hadde mellom ørene. Jeg kunne bruke det. Det er vanskelig å si hvorfor man lykkes, men om man har troen, så oppnår man ting gjennom livet. Jeg viste i hver eneste viktige kamp at jeg ville lykkes. Jeg spilte i seks finaler og scoret i alle. Vant alle og scoret i alle bortsett fra Europa League-finalen. Hvert derby jeg spilte i, Manchester–Liverpool-kampene, alle store kamper, VM kvartfinalen – jeg scoret i dem alle, og det var ikke tilfeldig. Jo større kamp, jo bedre spilte jeg. Det var et resultat av å lykkes. Det skjedde da jeg var ung også. Da jeg kom meg inn på ungdomslaget til Liverpool, scoret jeg et hattrick mot Manchester United i ungdomscupen, og jeg scoret i debuten for Liverpools førstelag, og håpet ble realiteten – det ble normen. Scoret jeg ett eller to mål, var det normalt, scoret jeg fire var det bra. Og jo større kamp, jo mer fokusert ble jeg, da ville jeg score, og jeg scoret mer.

Besatt av å score

­– Ian Rush har sagt at du må være ego for å være en spiss. Er du enig?

– Du må være besatt av å ville score for å være en spiss. Etter kamper sjekket jeg alle andre resultater for å finne ut om Ruud van Nistelrooy, Alan Shearer eller Les Ferdinand hadde scoret. Med andre ord alle som konkurrerte med meg om The Golden Boot. Jeg var besatt av resultatene til Liverpool, at vi måtte komme oss til toppen av ligaen, og etter kampen ville jeg tenke: Hvem andre har scoret? Jeg var drevet av å score flere mål enn alle andre. For å være en angrepsspiller må du tenke litt annerledes enn de andre. Og om du ikke har denne besettelsen, kan du likevel være en bra spiller som scorer 15 mål i sesongen, men du blir aldri en spiller som scorer enormt mange mål.

Mané og Salah

Tidlig denne sesongen hadde vi en episode der Mo Salah fikk kritikk for å være ego da Mané var umarkert foran mål. Like etterpå ble Sadio Mané byttet ut og han klarte ikke å skjule sitt sinne mot Salah, som heller hadde avsluttet selv og bommet. Etter kritikken har Salah bommet på flere gode målsjanser. Kan det å bli beskyldt for å være ego påvirke prestasjonene?

­– Det er normalt å gå gjennom 2-3 kamper hvor du ikke scorer, men det jeg likte med situasjonen mellom Mané og Salah, var å se deres ekte karakterer. Deres besettelse. De er begge desperate etter å score mål. Husk, Salah har aldri vært en sånn type spiller før, han har vokst inn i rollen som mestscorende Golden Boot-vinner, og nå vil han vinne alle individuelle priser og rekorder i tillegg til å vinne for laget. Samtidig er Sadio Mané nå i samme posisjon. Han har aldri vært i nærheten av å være i en slik posisjon hvor han vinner Golden Boot før forrige sesong. Nå har han også fått smaken på den følelsen av å score mest og vinne trofeer for det, og nå er de hekta på å score mål. Du kan se det. For tre år siden ville de aldri ha kranglet, men nå deler de Golden Boot.

Owen sier det er akkurat de samme mekanismene som mellom Messi og Ronaldo de siste årene:

– En scorer et hattrick, den andre scorer et hattrick i neste kamp, de driver hverandre framover. Hvis den ene av dem ikke hadde eksistert, hadde ikke den andre vunnet så mye, og motsatt. De har hjulpet hverandre til prestasjonene, akkurat som jeg tror Mané og Salah vil hjelpe hverandre fordi de er besatt av å score mål.

Steven Gerrard den beste

Apropos spillere som har hjulpet til med å score mål, trenger han ingen betenkningstid for å svare på hvem som er den beste Liverpool-spilleren han har spilt med.

– Det er lett: Steven Gerrard! Hvis jeg skulle svare på hvem som er den mest talentfulle spilleren jeg har spilt med, ville jeg nok sagt Zinedine Zidane. Han var helt utrolig, født til å være en fotballspiller: Hans touch. Men Steven og jeg har spilt sammen fra vi var elleve år gamle. Hver lørdag. Liverpool U12, U13, U14. Liverpool 6–0. Owen 6, Gerrard 6 målgivende. Antakeligvis har ingen spilt så mange kamper sammen som jeg og Steve. Han kjenner min spillestil og jeg kjenner hans mer enn noen andre i denne verden. Hvis jeg skulle velge en spiller som skulle spille sammen med meg i morgen, i den største kampen i mitt liv, ville det vært Steven Gerrard. Han er alt. Han kunne gjøre alt.

Mens Gerrard var favoritten på banen, var Jamie Carragher favoritten av banen. De var romkamerater i Liverpool i seks år. De spilte seg inn på førstelaget omtrent samtidig.

– Carra er en av mine beste venner. Jeg liker å tenke på at vi gjorde mye for hverandres karrierer. Når han var nede med hensyn til prestasjoner, om han sleit med kneet, om han ble droppet fra laget eller manageren var misfornøyd med ham fordi han hadde gått ut og blitt tatt på fersken med å drikke eller hva det nå var, var jeg der. Vi snakket sammen om alt. Og når jeg hadde problemer, var han der for meg. Vi var så gode kamerater som visste alt om hverandre. Vi delte hverandres hemmeligheter, og vi stoler 100 prosent på hverandre, og snakkes fortsatt ofte. Han er en viktig del av livet mitt. Vi delte så mange helt spesielle år. Det å spille sammen mot de beste lagene i Europa, vinne sammen. Man får respekt for sånne folk. Han vil legge inn harde løp for meg og jeg for ham.

Stolteste Liverpool-øyeblikk

Hans aller stolteste øyeblikk, uansett klubb, var FA-cupfinalen i 2001 mot Arsenal.

– Det er ikke det største trofeet jeg har vunnet, ikke var det den beste prestasjonen heller, men da jeg var liten, pleide jeg å løpe rundt treet i hagen og late som det var forsvarsspilleren og smelle ballen inn i garasjen. Fars malingsspann falt ut av hyllene i garasjen. Jeg løp rundt i nabolaget og ropte: «Michael Owen har scoret vinnermålet i FA-cupfinalen!» Sånn holdt jeg på hele barndommen. Da var FA-cupen det største i verden for meg, bortsett fra VM-finalen. Hele familien samlet seg på den tiden når det var cupfinale. Uansett hvem som spilte, hadde vi en stor grillfest, det var jo FA-cupfinalen! Det var så stort.

Derfor var dagen i 2001, mot The Invincibles, barndomsdrømmen som gikk i oppfyllelse.

– Arsenal var et så utrolig godt lag. Omgivelsene var fantastiske, været var varmt og fint. Det var en fest. Alt var sånn jeg hadde drømt om. Kongefamilien var der. Det å bli banket i 85 minutter og all den smerten det innebar, mentalt og fysisk. Jeg løp og løp og fikk ingen sjanser – ingenting. Men jeg visste jeg kom til å score. Forrige kamp hadde jeg scoret og jeg var i god scoringsform, jeg visste at om jeg bare får en sjanse, ville jeg score. Og sjansen kom – og bang! Så snart vi var på 1–1 løp vi tilbake, jeg så på klokka og tenkte, nå er det bare spørsmål om når. Har jeg tid til å avgjøre dette nå, eller må vi bruke tilleggstid? Det var ingen spørsmål om noe annet. Det var den ene gangen i min karriere at jeg visste at vi ville vinne. Jeg følte at energien fra dem forsvant ved 1–1. De hadde bombardert oss, gitt alt, og likevel hadde de ikke klart å riste oss av. Og jeg trengte bare tid. Vi hadde heldigvis 3-4 minutter igjen og jeg kunne fullføre jobben.

– Om jeg kunne leve en dag igjen resten av livet, det ville ha vært den dagen. Mange vil tenke: Det må da være hattricket i Tyskland for England eller målet jeg scoret mot Argentina. Men nei, FA-cupfinalen for Liverpool er den beste av dem alle.

Ballon d’Or

2001 ble et fantastisk år for Liverpool som vant The Treble, men det ble også et fantastisk år for Michael Owen, som i en alder av bare 22 år vant den gjeve Ballon d’Or. Ingen engelskmann har vunnet prisen siden.

– Jeg var så inne i et scoringshjul på den tiden at jeg reagerte sikkert ikke helt rett på prisen som jeg burde. Jeg var midt inne i sonen av å score, score, score. Hadde tunnelsyn, så da noen fortalte meg at jeg var blitt stemt fram som Ballon d’Or vinner, var jeg veldig glad, men jeg husker da jeg fikk prisen på Anfield, så var jeg mest interessert i å fSelv om det var litt flaut da at jeg ikke unnet denne, hva er det neste jeg kan vinne?

som jeg er veldig stolt av nå. Men der ogå alle av banen for vi hadde en kamp å spille og jeg var så fokusert på den! Det er først nå når jeg ser tilbake at jeg tenker «wow!», med tanke på listen av spillere som har vunnet prisen. Det er rett og slett verdens beste spiller som får den hvert år, og Messi og Ronaldo har for det meste dominert det siste tiåret. Så det er en fantastisk bragd som jeg er veldig stolt av nå. Men der og da var jeg glad, men tenkte at nå har jeg vunnet denne, hva er det neste jeg kan vinne?

Han håper at Virgil van Dijk vinner den i år. Han er verdens beste forsvarsspiller, har vunnet Champions League, har spilt en fantastisk sesong med Liverpool og har også hjulpet Nederland til å bli et enda bedre landslag.

Liverpool Football Club nå?

Etter at han søkte lykken i Real Madrid og senere spilte for De røde djevlene, er han blitt møtt massiv kritikk av Liverpool-fansen. Og han synes det har vært en unyansert kritikk, der folk ikke har hatt kunnskap rundt hva som egentlig skjedde i hans karriere. Hva føler han egentlig for Liverpool FC i dag?

– Det har vært veldig vanskelig for meg. Jeg prøver å forklare det i boken min. Det har vært vanskelig fordi reisen jeg har vært på, fremstår for mange som om jeg bryr meg mindre enn andre. Folk har sine meninger. Jeg vet hva jeg føler for klubben fortsatt, så jeg vil ikke la en minoritet ødelegge det for meg. Jeg får fortsatt mye kritikk på sosiale medier. Og jeg har akseptert at om det er 580 millioner Liverpool-fans der ute, så må jeg akseptere at rundt 3 prosent av disse ikke liker meg. Uansett hvilken grunn de har for det. Jeg forteller meg selv at jeg ikke må bekymre meg, de har ikke hørt min versjon, de kan ikke forstå hva som skjedde og at noe av det som skjedde, skjedde utenfor min kontroll. Hvis de ikke kan forstå dette, så er de i en boks som er atskilt fra meg. Jeg er knust for at de ikke liker meg, men jeg har måttet håndtere dette. Så jeg har bestemt meg for å akseptere at en liten prosent ikke kommer til å like meg, og sånn har jeg måttet angripe dette istedenfor å stenge ute halve livet mitt og distansere meg fra årene i Liverpool. Det tar fortsatt livet av meg hver gang jeg ser en stygg melding eller noen sier noe negativt til meg. Det gjør fortsatt så vondt. Men jeg må komme over dette på et vis, og veien jeg har valgt for å takle dette, er ved å akseptere at ikke alle Liverpool-fans liker meg, men det betyr ikke at det ikke fortsatt smerter meg.

Forsvarstalen

– Om du har de prosentene i rommet nå som fortsatt er sinte på deg, hva ville du si til dem?

– Jeg drømmer om den dagen. Jeg ville spurt dem, hva er grunnen til at dere ikke liker meg?

– Det er to ting de fleste plages med, og dette vet du sikkert godt. 1) Du ventet så lenge med å ta overgangen til Real Madrid at det gikk mot Bosman-regelen og en litt panisk overgang til Real Madrid. Ikke så mange er sinte fordi du spilte for Real Madrid, for de skjønner fotball og at det var en så stor mulighet for deg, men du ventet for lenge, og det andre er åpenbart: Hvorfor måtte du spille for Manchester United? Hva vil du si til dem?

– Grunnen til at jeg skrev boken nå, er for å forklare dette. Min oppvekst og bakgrunn har jeg egentlig ikke hatt så stort behov for å dele, men det har likevel kommet fram nå som jeg har gitt ut en bok, men den eneste grunnen til at jeg skrev boken, var for å få disse spørsmålene besvart slik at de ikke tynger like mye.

Hans agent gjennom hele karrieren var Tony Stephens. Han var også agenten til Alan Shearer, David Beckham og David Platt.

– Tony skulle pensjonere seg, og dro på et sabbatsår, for det var bare meg igjen i stallen, og han sa: «Jeg signerer ingen nye spillere, jeg skal passe på deg så lenge du ønsker det, men jeg er delvis pensjonist nå.» Så da hadde jeg valget: Skulle jeg beholde agenten min som ikke kom til å være der hele tiden, for han ville også tilbringe tid med familien, noe som er forståelig. Men jeg er lojal, jeg likte ham, så jeg bestemte meg for å beholde ham. Han dro av gårde på sitt sabbatsår, og jeg hadde ingen intensjoner om å kjøre ut kontrakten med Liverpool. Jeg tok det for gitt at jeg alltid skulle spille for Liverpool. Det var bare tilfeldige omstendigheter som gjorde at han ikke var på og reforhandlet kontrakten min før. Så snart han var tilbake, hadde han planlagt å møte Rick Parry (administrerende direktør i Liverpool, red. adm.). Alt var helt i orden. Men da Real Madrid ringte den sommeren, måtte jeg selvfølgelig ta et valg.

Real Madrid

Han takket ja til Real Madrid sommeren 2004 fordi han skulle få spille sammen med noen av verdens beste spillere i den berømte drakta, han skulle få oppleve et annet land, et annet språk.

– For en mulighet! Bare det å få prøve noe annet og krysse fingrene for at jeg kunne returnere til Liverpool etter et år eller to, som Ian Rush. Jeg tenkte på Ian Rush sin overgang til Juventus og jeg tenkte at det er dette jeg vil gjøre. Jeg kan angre på det nå, for selvsagt ville jeg ønsket å spille for Liverpool hele livet. Likevel, jeg var 24 år, jeg var en mann som tok valget om Madrid med alle fakta foran meg. Jeg skjønte risikoen over kanskje aldri å få spille for Liverpool igjen, men det dyttet jeg bakerst i bevisstheten og overbevisste meg selv om at jeg ville komme tilbake. Jeg tok Rick Parry i hånda før jeg reiste og spurte: «Vil du ha meg tilbake?», og han sa ja. I mitt hode tenkte jeg: Det er verdt risikoen. Jeg tar et år eller to, så er jeg tilbake.

Likevel var det med tungt hjerte og usikkerhet at han reiste til Madrid.

Newcastle vant budrunden

Etter et år i Spania savnet den lille familien Owen England, og Michael, kona Louise og lille Gemma ville returnere til Liverpool.

– Det var så nær en overgang. Rick Parry, Rafael Benitez og jeg møttes, vi ble enige om alt. Jeg trengte egentlig ikke et fly for å fly meg tilbake til Madrid, jeg fløy nærmest av meg selv, for jeg var så lykkelig for at jeg skulle returnere til Liverpool igjen. Tenkte alt var i boks. Så banket Real Madrid-presidenten Florentino Pérez på døra før en preseason-kamp og sa at hvis jeg ville bli, så kunne jeg bli, og hvis jeg ville dra, så kunne jeg dra, fordi de hadde fått et bud på meg som de gjerne aksepterte. Jeg tenkte perfekt! Men så sa han ordene Newcastle United. Jeg hadde tatt det for gitt at det var Liverpool og ikke hørt at noen andre klubber skulle gi bud på meg.

Dette ble starten på en serie problemer for Owen. Liverpool kunne ikke matche summen som Newcastle tilbød, Real Madrid ville ikke la ham gå tilbake til Liverpool på grunn av at de ikke kunne betale nok.

– Så for å gjøre en lang historie kort: Til tross for hundrevis av telefonsamtaler til Rick Parry, og der jeg nærmest spilte et kortspill med presidenten av Real Madrid med trusler om at jeg ikke fikk gå til Liverpool, etter alt dette som føltes som et langt liv, hadde jeg bare to muligheter: enten signere for Newcastle eller bli i Madrid.

Han signerte kontrakten med Newcastle med en klausul om at han kunne forlate klubben til fordel for Liverpool hvert år, og prisen for ham sank hvert år.

– Så til og med i kontrakten, da jeg signerte for en annen klubb, forsøkte jeg å komme meg tilbake til Liverpool.

Tårer på Anfield

Da han returnerte til Anfield med Newcastle, var det den verste dagen i hans liv.

– Det å høre noen blant supporterne bue på meg. Det å se mamma og pappas fjes i Players Lounge fulle av tårer, på et sted der vi hadde levd og gitt vårt hjerte og sjel i så mange år og hatt så mange fantastiske opplevelser og øyeblikk – og å gråte selv; det var Liverpool-fans som bua på meg. Det var hardt å akseptere mentalt. Og alt jeg ville, var å få spille for dem.

Den sommeren han dro til VM skadet han kneet.

– Liverpool ville selvsagt ikke ha meg da, så signerte de Torres, deretter signerte de Suarez. Tiden gikk og verden endret seg, og sånn er det bare, jeg kan ikke være bitter for det. Men det jeg er bitter på, er at folk ikke har peiling på alt jeg gjorde for å prøve å komme meg tilbake til min klubb. Og alt de sier er: Han valgte Manchester United foran Liverpool.

Manchester United

Han var ferdig i Newcastle, og igjen var han på telefonen til Carra. «Snakk med Brendan Rodgers for meg, vær så snill!»

– Suarez og Sturridge var der, og de spilte fantastisk sammen. Jeg klandrer ikke klubben for ikke å ville ha meg tilbake da, ingen spiller er større enn klubben, det er ikke sånn at dette er en klubb som venter på noen. Jeg må leve med valget mitt om å ville dra til Real Madrid i utgangspunktet, og jeg led av konsekvensene av det valget ti ganger mer enn noen andre. De synes de er triste fordi jeg dro? De skulle bare visst hvor trist jeg var i ti år – og fortsatt er jeg trist.

Han tok kontakt med Brendan Rodgers etter Newcastle.

– Jeg var fortsatt relativt ung, jeg kunne gå til Hull City i bunnen av Premier League, jeg kunne gått til Everton, David Moyes spurte om jeg ville signere for dem, og Sir Alex Ferguson kom på banen. Og uansett hva jeg gjorde, ville jeg blitt hatet av noen Liverpool-fans for å signere for Everton eller Manchester United. Men de var mine eneste muligheter.

Han vant Premier League med Manchester United. Men angrer han nå på at han gikk dit når han vet hvilket hat det utløste fra noen?

– Nei, egentlig ikke. Hva ville du ha gjort? Jeg var også en fan. Jeg vet hva lojalitet er: Jeg har hatt den samme kona hele livet, jeg møtte henne da vi var ett år gamle i barnehagen. Jeg hadde samme agent hele karrieren, samme skosponsor, jeg har hatt samme venner hele livet. Min beste venn er på samme foto i barnehagen. Jeg vet hva lojalitet er, hele mitt liv har handlet om lojalitet. Jeg forsøkte mitt beste for å komme dit jeg ville, tilbake til Liverpool. Skal jeg sitte her og unnskylde meg resten av livet? Da jeg fikk en sjanse til å spille på toppnivået i fotballen, med et godt lag, fikk spille i Champions League og fortsatt fikk jeg bo hjemme, og forlenge karrieren og forhåpentligvis komme inn på landslaget igjen – eller forventet alle at jeg bare skulle takke nei til alt? «Ikke gjør det, Michael, for gjør du det, kommer folk til ikke å like deg. Spill i Championship, ødelegg karrieren din!»

Det er fotball. Fra jeg var liten har jeg vært en like stor supporter av klubben som de som dømmer meg. Og fra jeg var tolv år blødde jeg for drakta mer enn noen av de andre som sitter der og kritiserer meg. Jeg burde ikke trenge å forklare hvorfor jeg spiller for et gitt lag, når laget jeg aller helst vil spille for, ikke vil ha meg lenger.

– Tro meg, det har vært millioner av tårer. Først var det tårer da jeg signerte for Newcastle, da jeg skjønte at Real Madrid ikke ville la meg gå til Liverpool, du kan jo bare tenke deg hvordan jeg følte meg, og det å måtte dra tilbake og spille på Anfield, mot mitt lag. Mange har en munn som de liker å bruke mot meg, men ingen kan vite hvordan det føltes for meg. Om jeg har et ønske i livet, så var det å få tak i alle som tror de vet hva som egentlig skjedde og ønsker å kjefte på meg. De ville tenkt annerledes om de hadde snakket med meg. De ville sett det i øynene mine og hørt på stemmen min at de ikke har peiling på hva de snakker om. På ett minutt skulle jeg ha forandret deres mening slik at de ikke hadde hatet meg mer. Men det vil aldri skje. Så jeg må bare fortsette livet mitt og vite at det er en gruppe som ikke liker meg for mine «forbrytelser». Det må jeg bare akseptere.

Og om noen spør meg hvem jeg er supporter av, hvilket lag er det som er mitt? Det er Liverpool.

Ikke rettferdig behandling

Tilbake til bokslippet en måned tidligere. Lysene er slått på i salen og folk har trukket i naborommet for å få sine bøker signert. George Sephton, Anfields legendariske speaker, sitter igjen og ser ut i rommet mens han samler tankene. Det har vært en følelsesladet Michael Owen på scenen. Det er ingen tvil om hvor lei seg han er for at ting endte som de gjorde.

– Jeg er så imponert over hvor velartikulert han er. Noen i publikum sa: «Han er ikke akkurat den typiske fotballspilleren.» Han er en veldig fin fyr. Jeg er så glad jeg fikk høre om overgangene inn og ut av Liverpool, som forsterket min mening om Michael. Han har fått mye negativ omtale i pressen over tid, og han fortjener det ikke. Folk skjeller ham ut, og det er ikke rettferdig. Han var en fantastisk spiller for Liverpool. Hva han har gjort, ikke bare for Liverpool, men også for England, er fantastisk. Jeg var trist da han gikk til Real Madrid, og det å høre ham nå, får meg til å skjønne at han også var trist da han dro. Han ville prøve det, det funket ikke og han ville komme hjem igjen, men omstendighetene var mot ham. Jeg er trist på hans vegne, men jeg er glad jeg fikk dette forklart. Han snakket så bra i over en time, og hvert minutt var fullstendig fascinerende.

Michael Owen forteller sin historie med egne ord i boken Reboot - My Life - My Time.
Michael Owen forteller sin historie med egne ord i boken Reboot - My Life - My Time.  Du finner den på Amazon, bokklubben.no og andre norske og internasjonale nettbutikker

Har du innspill til journalisten?