Klopps metode

«Taktikk er for dårlige spillere», proklamerte Felix Magath en gang på begynnelsen av 2000-tallet. Sjelden har en markant fotballpersonlighet tatt så feil.

25. nov 2019 kl 21.24 [email protected]

Taktikkprat er blitt en sentral del av fotballens verden. Alle medier med respekt for seg selv snakker om formasjoner, de diskuterer hvorvidt det er riktig for et lag å spille 4-4-2, 4-2-3-1 eller for den saks skyld 4-3-3. Tallkombinasjonene fører ofte til uenighet blant ekspertene, men de stiller seg alle bak det faktum at spillerne på gode lag forstår når det er lurt å angripe og når det er fornuftig å forsvare seg. De er som regel også samstemt i at taktikken er i konstant utvikling.

I innledningen til Inverting the Pyramid. The History of Football Tactics (2013) serverer Jonathan Wilson, som ellers skriver lesverdige artikler om fotball i den engelske avisen The Guardian, en fornøyelig anekdote om en diskusjon rundt et restaurantbord i Lisboa etter at England har slått Sveits 3–0 i Europamesterskapet i 2004. Var det riktig av Sven-Göran Eriksson å spille med en flat midtbanefirer i et 4-4-2-system, eller burde han valgt en diamant på midten? En engelsk kollega av Wilson protesterer og utbryter indignert at det ikke ville ha gjort noen forskjell: «De er de samme spillerne. Formasjonen er ikke viktig. Den er ikke verdt å skrive om.» Wilson øser seg opp, hever pekefingeren og gjør seg klar til å legge fram sitt budskap, men en kvinnelig argentinsk journalist kommer ham i forkjøpet: «Formasjonen er det eneste som er viktig. Det er ikke verdt å skrive om noe annet.» Wilson skjønner at han ikke er alene.

Hvis Jürgen Norbert Klopp (født 1967) hadde blitt spurt, ville han utvilsomt gitt sin støtte til Wilson og den vise argentinske journalisten. Klopps metode, som vi kommer tilbake til, forutsetter nemlig taktisk forståelse.

Øst i Berlin, 2002

Det drar seg mot kampstart på Alten Försterei, 1. FC Union Berlins beryktede stadion. Andredivisjonslaget 1. FSV Mainz 05 trenger ett poeng mot Berlin for å kvalifisere seg til Bundesliga – det store målet for klubben. Hvis de unngår tap, og VfL Bochum 1848 og Arminia Bielefeld ikke vinner, rykker de opp. Stemningen i laget er god. Det er den også hos manageren, Jürgen Klopp.

Hjemmelaget har ingenting å spille for, annet enn æren. I dagene før kampstart har avisene i østre del av hovedstaden bidratt til å bygge opp en aggressiv stemning, og når Mainz 05-bussen ankommer Alten Försterei og spillerne og Klopp går ut, blir de spyttet på og kalt arrogante vesttyskere. Atmosfæren er hatsk.

Union Berlin går ut i hundre, men scorer ikke før etter en times spill. Mainz 05 utligner til 1–1 tjue minutter før slutt, og tror de vil ri av stormen. Det holder likevel ikke. Berlin scorer to mål de siste ti minuttene og vinner 3–1. Bochum og Bielefeld vinner også sine kamper. Mainz 05 forblir i andredivisjon. Hjemmefansen på Alten Försterei synger høyt om Klopps fiasko. Ett poeng for lite til opprykk!

Tapet er det bitreste Klopp har vært med på. Men han graver seg ikke ned. Sammen med staben og spillerne drukner han sorgene på fest, og de blir enig om at de skal komme styrket ut av opplevelsen.

Braunschweig, 2003

I siste runde av sesongen kniver Mainz 05 med Eintracht Frankfurt om opprykk til Bundesliga. De skal spille borte i Braunschweig, men for å rykke opp må de score minst ett mål mer enn konkurrenten, som spiller hjemme mot Reutlingen. Mainz 05 slår Eintracht Braunschweig med hele tre mål, og etter kampslutt står de samlet i ring og venter på beskjed fra Frankfurt, hvor kampen fortsatt pågår. Spenningen er til å ta og føle på, men ett minutt på overtid skjer det som ikke skal skje. Frankfurt scorer igjen, vinner 6–3 – og rykker opp. Mainz 05 og manager Klopp må fortsette i andredivisjon. Fiasko igjen. I garderoben går Klopp rundt med en sigarett. Han er stille. «Die Meister der Schmerzen» blir karakteristikken i avisen Frankfurter Rundschau.

Dagen etter møter 8000 fans opp på torget i Gutenbergs fødeby Mainz for å ta imot og hylle laget. Fra scenen på Gutenbergplatz tar Jürgen Klopp ordet, og som en moderne Shankly inspirerer han publikum med sine retoriske evner: «Jeg vet at folk sier at ’Mainz aldri vil klare det’. Men de har et problem. Vi kommer tilbake. Alle som avskriver oss, gjør en stor tabbe.» Det er ikke mulig å endre det som er gjort, bare lære av det, formaner han. Alle må se framover. Hvis spillerne og staben jobber ekstra hardt, og supporterne også støtter opp, vil belønningen komme: «Vi fikk ett poeng for lite i 2002. Vi scoret ett mål for lite i 2003. Dere vet hva det neste blir, gjør dere ikke?»

Tankens kraft

Sammenhenger, strukturer og kombinasjoner er begreper som etter hvert har fått fotfeste i fotballens verden. Hva utløser en bestemt handling på banen? Fysisk kapasitet? Mental innstilling? Tilskuernes jubel? Innøvde trekk? Intuisjon? Flaks? Enkelte faktorer har sannsynligvis mer å si for utfallet enn andre, men flere kan også slå inn samtidig. Fotballen er jo sammensatt og kompleks, det må være riktig å si, selv om før nevnte Felix Magath mener noe annet. Den nye generasjonen managere henger heldigvis ikke igjen i steinalderen. De tror ikke på tilfeldighetenes spill. Flaks kan selvfølgelig alle ha, til og med på fotballbanen, men av flaksen alene kan ingen leve. Det kreves mer.

Dette «mer» kan vi kalle systematisk utforsking, eller strukturert nysgjerrighet – gjerne med en tverrfaglig tilnærming. Trenger vi mer kunnskap om kosthold? Selvfølgelig. Mat for ernæringsekspertene! Kan vi skape sjanser ut av innkast? Jo da, et forsømt område, vi kaster oss rundt. To eksempler av mange mulige, men poenget er uansett at innsikt øker forståelsen. Større forståelse gir utvikling. Utvikling, her forstått som framgang, har positiv effekt på samarbeidsklimaet. Lykkes én, lykkes som regel flere. Sinnstilstanden smitter. Det er gruppedynamikkens lov. Dermed nærmer flytsonen seg. Lag som kommer inn i denne sonen, i dette energifeltet, er vanskelig å slå. De henter gjerne ut det lille ekstra, og er ofte best når det gjelder, for å bruke tittelen på Willi Railos banebrytende bok om idrettspsykologi som kom ut midt på 1980-tallet.

Franks betydning

Som manager har Jürgen Klopp hentet impulser fra andre kilder, for eksempel gjennom studier i idrettsvitenskap ved Goethe-Universität i Frankfurt am Main, som han tar ved siden av spill for Mainz 05. I 1995 avlegger han eksamen og går ut med bachelorgrad. Men det kan likevel ikke være tvil om at hans fremste inspirator har vært Wolfgang Frank (1951–2013), som kommer til Mainz 05 som manager i september 1995.

Franks inntreden viser seg å være et lykketreff, både for klubben, supporterne på Bruchweg og for Jürgen Klopp personlig. Men det tar tid. «Vi var mer eller mindre død som lag da vinterpausen inntraff», uttaler Klopp til Süddeutsche Zeitung i 1999. Frank bestemmer seg for å endre formasjonen; fra å spille med libero går han over til flat backfirer og soneforsvar. Grepet er uhørt. Den konservative gutteklubben som styrer tysk fotball på denne tiden, med landslagssjef Berti Vogts og Kaiser Franz i spissen, omtaler et system uten libero som «totalt destruktivt». Franz Beckenbauer går til og med så langt at han legger ned forbud mot å spille uten libero i Bayern München. Således sender han også et signal til manager Erich Ribbeck om hvem som sitter med den reelle makten i klubben.

I 1973/74-sesongen spiller Frank for AZ Alkmaar i Eredivisie i Nederland. Der får han en effektiv leksjon i totalfotball av Rinus Michels, Johann Cruyff og resten av Ajax-laget fra Amsterdam. Det setter spor i ham, og når han året etter vender hjem til Tyskland og Eintracht Braunschweig, hvor Branco Zebec er manager, erverver han seg enda mer kunnskap. Zebec hadde styrt Bayern München til sin første Bundesliga-tittel på slutten av 1960-tallet gjennom en kombinasjon av løpsstyrke og taktisk disiplin. I Braunschweig eksperimenterer kroaten med soneforsvar, som den første manageren i toppdivisjonen. «Vi sprang ikke hodeløst etter motstanderen under Zebec, han var forut for sin tid», sier Frank senere om ham. Men i tyskerens verden er det likevel ingen som er større enn italienske Arrigo Sacchi (født 1946).

«Fotball er født i hjernen, ikke i kroppen.» Ordene er Sacchis, og de bærer et sterkt vitnesbyrd om hans anskuelse. Taktikeren fra Fusignano, som er manager for AC Milan i to perioder (1987–91 og 1996–97), blir Franks ledestjerne.

«Bestefar»

Arrigo Sacchi har på sin side antakeligvis hentet fotballfaglige ideer hos Michels i Ajax, men det kan også være at han er blitt påvirket av Valery Lobanovsky i Dynamo Kiev eller Osvaldo Zubeldía i argentinske Estudiantes de la Plata. Alle tre har ledet lag som har spilt med høyt og koordinert press. Motstanderlaget nektes rom, og tvinges til å spille ballen inn i områder på banen hvor faren for å miste den er stor – slik at de blir mer sårbare for giftige motangrep. Men ingen av dem har «funnet opp» denne måten å spille på. Æren for å ha utledet taktikken går til ukrainske Viktor Maslov (1910–77), Lobanovskys læremester.

I 1964 tar Maslov over Dynamo Kiev, som han etter hvert gjør stor suksess med. «Bestefar», som han kalles, er både hard og forståelsesfull som manager. Kvelden før kamp instruerer han lederne i laget om taktiske grep, omtrent slik Frank trekker Klopp til side og legger fram taktikken tretti år senere. 4-4-2 blir Maslovs spillestil, med tilbaketrukne vinger som er villig til å hjelpe backene i forsvarsjobben. Hvis spillerne ikke passer inn i systemet, eller holder for lenge på ballen, blir de raskt ofret. De må kunne forsvare seg samlet, angripe i flokk og løpe kontinuerlig. Moskva-pressen, som forstår at hovedstaden er i ferd med å miste fotballhegemoniet, mener spillestilen mangler finesse. Den er ikke estetisk nok. Men Maslov bøyer ikke av. For å forklare og forsvare stilen bruker han et språkbilde: «Fotball er som et fly. Når hastigheten øker, øker også luftmotstanden, og da må du gjøre hodet mer strømlinjeformet.»

I Sacchis første periode som AC Milan-manager gir han slipp på den tradisjonelle mannsmarkeringen. I stedet introduserer han et soneforsvar, og lærer rett og slett spillerne hvordan de skal opptre når de ikke har ballen. Forsvarerne Tassotti, Baresi, Costacurta og Maldini styrer en innarbeidet offsidefelle, som gjør det vanskelig for motstanderlaget å spille ballen i rommet bak dem. Organiseringen gir laget pustepauser, slik at for eksempel Donadoni, Ancelotti eller Gullit vinner krefter til å presse ballføreren på nytt. Hvis motstanderne forsøker å spille seg igjennom, må de forsere tre ledd i rask rekkefølge. Det er ikke lett mot et aggressivt AC Milan.

Arrigo Sacchi
Arrigo Sacchi 

Fra å være ukjent som manager fører Sacchi en klubb i stagnasjon til to europacupfinaler på tre år. Prestasjonen er god. Jonathan Wilson, mannen bak boken nevnt innledningsvis, mener derfor at AC Milan under Sacchi er blant lagene i historien som har brukt sonesystemet best. Sacchis egne betraktninger om hva som gjør fotballag attraktive og historiske, er også svært interessante: «Gode klubber har hatt en ting felles gjennom historien, uansett æra og taktikk. De har eid banen og de har eid ballen. Det betyr at når du har ballen, så dikterer du spillet, og når du forsvarer deg, så kontrollerer du rommet.» Hemmeligheten er korte avstander mellom leddene, og fem mann foran ballen når laget har den. Alltid én mann vidt ut til høyre, én mann bredt ut til venstre, med mulighet for å trekke innover i banen og skape rom for backene. Posisjonene bekles ikke nødvendigvis av de samme spillerne hele tiden. Kampens rytme bestemmer. Men de må opptre disiplinert, nærmest som en militær enhet. Mønsteret skaper forutsigbarhet for Sacchi, som om det er et fotballmanuskript, en slags oppskrift på å vinne kamper.

Wolfgang Frank ser opp til Sacchi. Han reiser til Milano for å studere AC Milan og manageren nærmere. Sacchi undrer seg, men tar godt imot den vitebegjærlige tyskeren og lar ham følge treningene fra sidelinjen. Når Frank kommer hjem igjen, implementerer han den nye kunnskapen. Først og fremst er han opptatt av soneforsvarsarbeidet, og som en av de mest betrodde i forsvarsleddet blir Klopp involvert. Gjennom videoanalyser, som Frank har hentet en ung Peter Krawietz fra Johannes Gutenberg-Universität Mainz for å ta hånd om, får Klopp førstehånds kjennskap til den strukturelle basisen i Franks taktikk. På treningsfeltet jobber manageren knallhardt med konkrete bevegelsesmønstre. En flat backfirer i et sonesystem fordrer kollektive bevegelser, og spillerne øver disse inn fra side til side over banen – riktignok lett hoderystende i begynnelsen. Men systemet setter seg, mye på grunn av at en engasjert Klopp formidler detaljene videre. Som hos Sacchi handler det om å orientere seg i forhold til fire «referansepunkter»: ballen, rommet, motstanderen og lagkameratene.

I andre halvdel av sesongen berger Mainz 05 plassen med god margin. Det gir Klopp en taktisk åpenbaring. Željko Buvač, som han er lagkamerat med i perioden 1992–95, blir filosofisk sparringspartner. Et strukturert og godt drillet lag med løpskraft kan hamle opp med motstandere som i utgangspunktet regnes som bedre.

Metodisk til verks

I sesongen 2004/05 skjer det et skifte i tysk fotball. Sammen med Ralf Rangnick i Schalke 04, i dag tilknyttet Red Bull-konsernet som talent- og utviklingsansvarlig, og Uwe Rapolder i 1. FC Köln, viser Klopp og Mainz 05 resten av Tyskland veien videre. Lagene deres spiller kollektiv fotball, nesten på konseptuelt vis. De presser over hele banen, og holder generelt et høyt tempo. Det tyske publikum blir kjent med et nytt ord: Gegenpressing.

Med Buvač som assistent systematiserer Klopp treningsarbeidet. Øvelsene på feltet er kamprelaterte, og tvinger spillerne til kontinuerlig å tenke igjennom bevegelsene de gjør. Det krever både mental styrke og fysisk utholdenhet. I en av sekvensene settes det opp vegger, slik at ballen spretter på uberegnelig vis – omtrent som i Shanklys «svetteboks» på Melwood tidlig på 1960-tallet. I likhet med legendariske Shankly mener Klopp at spillere som er på tå hev, har større mulighet til å lage mål når sjansen byr seg. Et fokusert blikk tjener laget!

Buvac og Klopp
Buvac og Klopp 

Det er selvfølgelig i kampsituasjoner treningsarbeidet skal komme til sin rett. Trening er forberedelse til kamp. Til biografen Raphael Honigstein har Klopp sagt følgende om sin foretrukne metode, som han i hovedsak har vært tro mot siden han overtok Mainz 05 i 2001: «Vi vil dominere kampen. Spesielt når vi ikke har ballen. Vi vil at motstanderne spiller ballen inn i akkurat det området vi ønsker. At motstanderen har ballen, er foranledningen til at vi skal kunne score. Vi vil vinne tilbake ballen så fort at vi bare trenger én pasning for å komme i scoringsposisjon. Vi løper ikke mer enn de andre, men vi løper uten å ta pauser. Hvorfor skulle vi (ta pause)? Vi trener hele uka for å holde ut i nitti minutter. Og vi har et innarbeidet system. Vi går ikke i strupen på alt og alle som en hai i en fiskestim. Vi lurer heller motstanderen, og så slår vi til.»

I en analyse av Liverpool FCs spillemessige utvikling under Klopp peker Frode Lafton på en interessant endring i 2018/19-sesongen: Bremsepedalen trykkes ned. Det risikeres mindre, utvilsomt fordi det defensive fundamentet er blitt bedre med solide Alisson i mål og krumtappen van Dijk foran ham. Det gir igjen muligheten til å justere presshøyden. Heller enn å satse alt på vinne ballen høyt i banen, som laget så ofte gjorde på heavy metal-vis for et par år siden, spiller Liverpool mer på kontringer. Det passer selvfølgelig eksplosive spillertyper som Sadio Mané og Mohammed Salah, som i større grad får brukt spesialkompetansen.

Fokus

Vår hjerne er viselig innrettet, den endrer seg når vi lærer eller erfarer noe nytt. Som Liverpool FC-supportere nå for tiden kjenner vi sannsynligvis på en følelse av lykke. Slik har det ikke alltid vært. Etter sesongen 2016/17, for å ta et forholdsvis ferskt eksempel, er stemningen hos mange supportere laber. Laget har prestert dårlig, selv om det blir fjerdeplass i ligaen. Klopp skjønner frustrasjonen, og lar seg intervjue av LFCTV. Men han beklager ikke. I stedet maner han til kamp, bokstavelig talt, for å snu trenden. Tapte fotballkamper kan ingen endre. Det nytter derfor ikke å sutre. Men hvis alle, supportere så vel som ansatte i klubben, aksepterer at det går an å tape i fotball, vil det bli lettere å se framover. Nye muligheter dukker alltid opp: «Sånn er det. Det handler om reaksjonen. I fotball, og i livet.»

Jürgen Klopp vet selvfølgelig hva han snakker om. Han har tapt flere avgjørende fotballkamper gjennom karrieren. I 2002, 2003, 2007 og 2014 i Tyskland. I 2013 i London. I 2016, i London og i Basel. I 2018 i Kiev. Men han er ikke den som kaster inn håndkleet. Standhaftigheten, eller helst evnen til lære av nederlagene, har gitt resultater. I Tyskland har han både feiret opprykk med Mainz 05 («Dere vet hva det neste blir, gjør dere ikke?») og serie- og cupmesterskap med Borussia Dortmund. Men vi husker best Champions League-triumfen mot Spurs på Wanda Metropolitano i Madrid tidligere i år. Den kommer som en følge av at Klopp aldri har gitt opp. Selv sier han det slik: «Den som aldri gir opp, men holder kursen, vil få belønning til slutt.» Sitatet røper ikke bare at Klopp har bevart troen, men også at han er en viljesterk mann, som tenker langsiktig. Hans mantra er fokus, motivasjon og tålmodighet – egenskaper han har vernet om siden han var guttunge.

Viljens makt

Byen Stuttgart ligger halvannen times kjøretur nordvest for Glatten i Schwarzwald, og det er dit høygravide Elizabeth Klopp reiser sommeren 1967 for å føde. Hun og mannen Norbert returnerer til Glatten med en skrikende, liten guttebaby som får navnet Jürgen Norbert. Søstrene Stefanie og Isoldes første tanke er å bytte skrikerungen ut med en annen baby, men de skifter fort mening. For Isolde, som er født i 1962, blir brorens ankomst hennes «redning». Hun slipper unna fotballtreningene faren har organisert. Ballett og friidrett blir nye aktiviteter, mens Jürgen får nyte godt av Norberts store fotballinteresse.

Norbert Klopp (1933–2000) vokser opp under trange kår i Kirn ved Rhinen. I ung alder oppdager han fotballen, som blir en kjærkommen avveksling fra hverdagens slit. Det er i mål han trives best. I 1952 har den høyreiste attenåringen gjort det så bra som keeper for den lokale klubben at han får prøvespille for Kaiserslautern, hvor størrelser som Fritz Walter spiller. Han får imidlertid ingen kamper for førstelaget, og returnerer til moderklubben. Hjemme sliter han mest benken, i så stor grad at faren Karl mener han bør få seg en ordentlig jobb. I likhet med halvparten av Kirns 5000 innbyggere ordner unggutten seg jobb i lærindustrien. I 1959 flytter han til Dornhan i Schwarzwald. Der jobber han på den lokale fabrikken, og på fritiden er han spillende manager for TSF Dornhan. I et bryllup treffer han Elisabeth Reich, datteren til en bryggerieier i Glatten. I 1960 gifter de seg.

Norbert hjelper til i bryggeriet Schwanen-Bräu, før han videreutdanner seg og blir selger. Stillingen passer hans personlighet utmerket. «Et retorisk ess», har datteren Isolde sagt om den utadvendte og sosialt flinke faren i ettertid. «Der Norbert befant seg, var det latter», har en venn av ham uttalt. Ved siden av spill i SV Glatten tar han på seg flere verv. Det gjør ham raskt til en respektert mann i byen. Innimellom de mange gjøremålene finner han likevel tid til å kjøre slalåm eller spille tennis. Jürgen, som får grundig opplæring i begge, har karakterisert faren som «et kjempetalent i idrett».

Det er Norbert som gir Jürgen en innføring i viljens makt. Han legger ingenting imellom, uansett om de har headekonkurranser eller løper sammen. «Han var en hard og naturlig trener, nesten en drillsersjant», er ord Jürgen har brukt om ham. Fra guttungen er fem, seks år gammel springer de nærmest daglig om kapp fra sidelinjen til midtstreken. Faren nekter å tape, og det tar seks år før Jürgen slår ham. Men det er verdt slitet. Treningen gir ham ikke bare viljestyrke, men utvikler også steget, han blir hurtig, spenstig – og etter hvert god på hodet. Som spiller når han imidlertid ikke et høyere nivå enn andredivisjon.

There’s a golden sky

Jürgen Klopp tilbringer atten år i 1. FSV Mainz 05 – elleve år som spiller og syv som manager. Når siste hjemmekamp blåses av i mai 2008, lyder «You’ll Never Walk Alone» over høyttalerne på Bruchweg. Uken etter møter 30.000 mennesker opp på Gutenbergplatz for å hylle Klopp. Ettermælet er en vikingkriger verdig.

På Signal Iduna Park i Dortmund oppnår Klopp heltestatus på de syv årene han er der (2008–15). Når han skiller lag med BVB 09 mot slutten av mai 2015, hevder en ansatt at det bare er én klubb han eventuelt kan gå til – Liverpool. Argumentasjonen hans er enkel og god: Klopp fikk BVB 09 på fote igjen. Publikum i Ruhr-området vil alltid elske ham for det. Liverpool FC har tidligere vært best, men sliter. De vil opp igjen. Hvis det er noen som kan gjenreise den ærverdige klubben og gi scouserne på Merseyside stoltheten tilbake, er det nettopp ham, «Kloppo».

I skrivende stund er det nøyaktig fire år siden Jürgen Klopp ble presentert for oss, og fortsatt går det gjetord om pressekonferansen 9. oktober 2015, dagen etter at han signerte kontrakten. «Menneskefangeren» ba oss bli troende. Det er vi blitt.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]