– LIGAGULL ER REELT

Den erfarne journalisten David Maddock håper endelig å kunne feire et ligamesterskap med en manager på Anfield, heller enn å risikere hans vrede etter å ha måttet forklare leserne hvorfor det igjen ikke lyktes for Liverpool.

25. nov 2019 kl 21.53 [email protected]

Han er en av den indre krets av journalister som er mye i kontakt med manageren til Liverpool, og som nå har vært fast inventar på Melwood og Anfield lengst. Paul Joyce i The Times, Chris Bascombe i Telegraph og Andy Hunter i The Guardian er andre.

Hvor lenge har du nå fulgt Liverpool tett som journalist, David?

– Min første sesong var den hvor Kenny Dalglish trakk seg, i 1990/91. Det var riktignok for en mindre avis og jeg var ikke på alle kampene, men jeg var til stede på den som endte 4–4 på Goodison Park og kan huske hvilket sjokk det var at Kenny trakk seg like etterpå. Etterpå begynte jeg i The Times og hadde bl.a. ansvaret for en spalte som Steve McManaman hadde der.

Slik at Liverpool sluttet med å vinne ligaen da du begynte å skrive om dem?

– Ha-ha, ja, det er riktig. Jeg er skyld i alt dette.

David Maddock koster på seg en latter i den godt bortgjemte kaffebaren nær Liverpool sentrum. Musikken er lav, flere har tatt med seg PC-en, og det er et sted hvor du kanskje tar en tidlig arbeidsøkt eller forbereder et intervju eller en pressekonferanse. David forteller at han har en liten leilighet rett rundt hjørnet som han benytter hvis det blir sent å ta turen hjem til familien i Chester etter en sen kampkveld.

BESTE LAG I VERDEN

Fra spøk til alvor, det må nå være et reelt håp om at din forbannelse om ikke å få dekke et ligagull kan bli fjernet med dagens helrøde lag?

– Ja, det virker veldig reelt. Det føles annerledes enn tidligere, og da vil jeg hevde at det føles annerledes ut selv sammenlignet med forrige sesong. Jeg kan huske dagene med Paisley, Fagan og Dalglish – ja, selv under Shankly da jeg var en guttunge – at Liverpool spilte ikke så bra hver eneste uke, men de fant nesten alltid en måte å vinne på. Slik føles det nå også. Hvis du for eksempel tenker tilbake på 90-tallet, hadde Liverpool noen spennende lag, med noen glimrende spillere, men du visste også at det ville være noen dager hvor de bare ikke var på hugget. En litt omvendt situasjon med Manchester United og 80-tallet, hvor United hadde et meget bra lag med Bryan Robson & Co, men vant veldig lite. Den gangen var det Liverpool som scoret de sene, avgjørende målene når det stod og vippet, senere har det vært Manchester United og Manchester City.

De lar seg heller ikke bringe ut av fatning av motgang?

– Jeg tror både under Houllier, Benitez og Rodgers ble du bekymret om Liverpool kom under, hvordan laget ville reagere. Liverpool kom nylig under tidlig mot Tottenham og du oppfattet ingen frykt på Anfield av den grunn. Nå er det nesten slik at du noen ganger nesten ønsker at Liverpool skal slippe inn et mål slik at de våkner og får dem til å spille. Det er en annerledes mentalitet nå, en forsterket tro som har kommet etter at de vant Champions League.

– Du har folk som Mané og Salah, som du visste var meget gode spillere, men som kom fra hva du må kalle litt mindre klubber. Nå er de hos den klubben som vant Champions League og viste at den har et bedre lag enn Barcelona. Det finnes ikke noe bedre lag i verden og de er en del av det, og det viser seg i den troen de har på seg selv. Sadio Mané siden nyttår er en helt annen Sadio Mané enn hva som var tilfellet tidligere. Jeg vil hevde at det er noe av det samme med Virgil van Dijk, som var i Celtic og Southampton før han kom til Liverpool. Ja, folk visste at han var god da han ble kjøpt av Liverpool, men for meg har han likevel tatt et par solide steg opp etter at han fikk en liverbird på brystet. Nå vet han at han er en av de beste, og det gjenspeiles i hans spill. Jeg tror det går som en tråd gjennom hele laget, selv for en spiller som kaptein og veteran Jordan Henderson. Det er kanskje ikke alle fans som fortsatt mener han er det, men jeg tror han selv mener at han nå hører hjemme på det øverste nivået.

UTVIKLING PÅ OG UTENFOR BANEN

Er det grunn til å si at Jürgen Klopp i sin tid i Liverpool er blitt noe mer forsiktig i måten å spille på, litt mer pragmatisk?

– Jeg er litt enig. Nå benytter han to backer som i praksis er like mye vinger, han har tre angripere, og han har indreløpere som i varierende grad har lisens til å være med framover. Du kan derfor hevde at han kan ha både seks og sju offensive spillere og kanskje fire eller bare tre defensive. Det som har forandret seg, er måten Liverpool presser motstanderen på. Tidligere presset de høyt og hardt og prøvde å gjøre dette nær konstant, fordi laget ikke var godt nok til å kontrollere kamper. Det var andre lag som var bedre enn dem, og de måtte gjøre noe for å prøve å ryste dem. Nå kan Liverpool justere underveis om de ønsker det. Du kan ta bortekampen mot Aston Villa nylig, hvor laget til Klopp ikke spilte særlig bra og de kom under. Da begynte de å ta kontroll og presse Villa bakover, og de slet dem til slutt ut. Ikke minst var Aston Villa mentalt utslitt etter å ha måttet forsvare seg over så lang tid, fordi kvaliteten til Liverpool nå er så høy. Du har i tillegg spillerne som er blitt bedre siden Klopp kom, både gjennom kjøp som van Dijk og Alisson, men også fordi de som har vært her eller kom tidlig under Jürgen Klopp, også er blitt bedre. Jeg vil nok derfor heller kalle det for en utvikling heller enn at manageren er blitt så mye mer pragmatisk.

I denne utviklingen er også Liverpool blitt mentalt sterkere?

– Det er slik med lag som blir vant til å vinne og vinner trofeer. Jeg hadde et intervju med Klopp, for øvrig sammen med Robbie Fowler, før finalen mot Real Madrid. Han sa da at du nesten alltid kunne få noen sjanser mot de aller beste lagene, men hvis du ikke tok dem, kom de tilbake og straffet deg. Noe som var nettopp det som skjedde, og som Liverpool nå gjør med andre lag. Real er et lag som innbyr andre til å få sjanser, men mange er så redde dem at de har vanskelig for å ta vare på dem, og så har Real Madrid nok kvalitet til nesten alltid å score selv. De har en slik tro at de kan riste av seg dårlige perioder og komme tilbake. Det er der Liverpool har kommet nå, og derfor føles det veldig annerledes angående mulighetene til å vinne ligaen.

Det har også vært en utvikling hos fansen?

– Det er den andre store forskjellen. En husker mot Crystal Palace i den første sesongen til Klopp hvor han kritiserte fansen for å forlate Anfield i en kamp Liverpool tapte. Ingen forlater Anfield nå i en lignende situasjon, i hvert fall har ikke jeg registrert det. Selv ikke i Carabao Cup la jeg merke til at det var folk som gikk i forkant av utligningen til 5–5 mot Arsenal. Det var den største oppgaven til Klopp, å få fansen til virkelig å tro på laget igjen, og den eneste måten å gjøre det på var gjennom det som ble prestert ute på banen. Den enkleste måten å starte på er å vise stor innsats, høyt tempo, være offensive, og jeg tror det også har sammenheng med måten Liverpool spilte på de første sesongene med Klopp. Nå kommer også resultatene, og de vet nå at de har et lag de kan tro og stole på.

BESATT AV KLOPP

Vi gjør dette intervjuet like før Liverpool møter Manchester City på Anfield, er det fortsatt slik at Liverpool som nr. 2 forrige sesong er utfordreren til mesteren City og kan slå nedenfra?

– Jeg tror tankegangen har endret seg siden forrige sesong. Jeg var selv til stede på Etihad da Liverpool fikk sesongens eneste nederlag og som skulle vise seg å bli helt avgjørende for utfallet av hvem som vant ligaen. Da vi journalister var samlet nede ved garderobene etter kampen for å prøve å få noen uttalelser fra spillerne, var det enighet om at City hadde vært heldige som fikk med seg alle tre poengene. Liverpool hadde vært det beste laget, men det var City som vant. Kanskje var det noen hos Liverpool som mente de ikke var av en bedre standard enn sin største konkurrent, men de vil tro det nå.

Liverpool i 2018/19 gjorde en av de beste ligasesonger som er blitt gjort i engelsk toppfotball?

– Slik sett kan du hevde at dagens Liverpool har vært uheldig. Ikke bare hadde de stang ut ved flere tilfeller forrige sesong, de tapte knepent mot laget som har satt rekord i antall ligapoeng og kan være tidenes beste lag. Det mannskapet som Klopp har, kan måle seg med hvilket som helst lag Liverpool hadde på 80-tallet, og det føles ut som galskap at du må konkurrere med et lag som sanker 100 og 98 poeng på to sesonger i Premier League. Nå er ikke City like gode så langt denne sesongen. De har hatt skader, det har vært negative ting rundt klubben og de virker mer sårbare. Vil Pep Guardiola prøve å stoppe Liverpool, slik han gjorde på Anfield forrige sesong og det ble 0–0, eller vil han gå for de tre poengene som han opplagt kunne behøve?

Vel, nå vet vi svaret. City gikk offensivt til verks på Anfield med mye ballinnehav og høyt press, og ble plukket i stykker gjennom tre flotte scoringer fra Liverpool som satte opp et 3–1-resultat og tre poengs større ledelse til de helrøde.

Manager Pep Guardiola hadde mye å si etter kampen om sin største rival, slik han hadde det før, og som vi også spurte David Maddock om.
– Folk sier at Guardiola er besatt av Liverpool, noe jeg ikke tror han er. Jeg tror imidlertid han er en anelse besatt av Klopp, som har slått ham flere ganger enn noen annen manager. Guardiola vet at Klopp vet hvordan han skal spille mot ham. Det bekymrer ham, og Klopp vil alltid ha en plan mot ham.

Det har utviklet seg til å bli en ganske markant duell mellom Liverpool og Manchester City, vil du sammenligne det med tidligere dueller mellom to giganter i engelsk fotball?

– Det minner meg en god del om den fighten som Manchester United og Arsenal hadde på hver side av dette århundreskiftet, med Alex Ferguson og Arsène Wenger. United hadde da den økonomiske kraften som City nå har, og Arsenal hadde kvaliteten som Liverpool har. Arsenal hadde fortsatt sitt meget sterke forsvar med Tony Adams i spissen, Liverpool har nå fått en meget god bakre firer med Virgil van Dijk som midtpunkt. Begge lagene hadde bevegelige og kreative angripere, selv om det nok går i helrød favør. Liverpool har kanskje ikke det drivet som Patrick Vieira hadde på midtbanen, og Emmanuel Petit var en utmerket spiller, selv om jeg mener at en spiller som Gini Wijnaldum er meget undervurdert.

Jürgen Klopp har omvendt   fansen, og gitt spillere som Jordan Henderson mer selvtillit
Jürgen Klopp har omvendt fansen, og gitt spillere som Jordan Henderson mer selvtillit 

KEITA OG OXLADE-CHAMBERLAIN

Det begynner å bli en startellever for Jürgen Klopp som er ganske lett å lese?

– Det er ikke så vanskelig å spå på forhånd lenger, nei. Du har Alisson, og tre av de foran spiller alltid i litt større oppgjør, med makkeren til van Dijk den eneste litt usikre. På midtbanen er det i grunnen også ganske klart, med Fabinho og Wijnaldum som starter de viktige kampene. Forskjellen med midtbanen er at Klopp har en tendens til å gi spillere en hvil etter fire-fem kamper, slik at det blir langt flere utskiftninger der. Du har også typer som Naby Keita og Alex Oxlade-Chamberlain som kan gi laget noe annet. Lengst framme er de tre som pleier å spille udiskutable.

Naby Keita kan være frustrerende å se på?

– For meg ser han ut som en spiller som ennå ikke har den tro og selvtillit som de andre har. Det har sammenheng med alle skadene han har hatt og at han aldri har fått anledning til å kunne spille regelmessig over en litt lengre periode. Jeg husker han startet den første semifinalen mot Barcelona på Nou Camp, hvor han spilte virkelig bra i 20 minutter før han ble skadet og Jordan Henderson kom innpå. Det syntes å ødelegge hele rytmen til Liverpool, og Henderson syntes ikke helt å forstå sin rolle med en gang, og kort tid etter at han kom innpå scoret Barcelona etter et angrep på hans side. Jeg tror ikke Liverpool hadde tapt 3–0 om Keita hadde spilt hele kampen, og hvem vet hva som ville ha skjedd videre med ham da. Nå var den neste kampen han spilte i Afrika-mesterskapet, da han ikke burde ha spilt og igjen ble skadet. Han behøver å være skadefri, han trenger å spille kamper og han må skaffe seg selvtillit. Det kan komme etter landslagsoppholdet. En ting jeg har lagt merke til er at han mangler litt ro i motstanderens straffefelt. Han har scoret noen mål, men det er sjelden noen perler. De går via et forsvarsbein, han får et feiltreff eller lignende. Der behøver han også et par fulltreffere for å komme i gang. Han kan bidra med noe som de andre midtbanespillerne ikke kan, men dette føles som en sesong som er et være eller ikke være for ham.

Naby Keita – denne sesongen er et være eller ikke være.
Naby Keita – denne sesongen er et være eller ikke være. 

Hvis Keita lykkes, kan han bli noe som ligner den siste biten i puslespillet til Klopp?

– Det er mulig. Han kan spille både korte og lange presise pasninger inn i straffefeltet, kan roe ned spillet og gi det mer fart. Han kan styre tempoet litt på samme måte som Steven Gerrard gjorde. Det å kunne skape noe rundt straffefeltet. Firmino kan gjøre det med sin bevegelse, men Keita kan gjøre det med ballen i beina. Oxlade-Chamberlain kan også gjøre en forandring i så måte. Han har evnen til å score mål fra utenfor straffefeltet, noe som Liverpool har veldig lite av. Kanskje Alexander-Arnold, men han prøver seg veldig sjelden. Noe av problemet med Keita og Oxlade-Chamberlain er at de ikke har vært godt nok trent til å kunne spille på den måten som Jürgen Klopp ønsker. Det klagde Klopp på etter bortekampen mot Genk at det knapt hadde vært noe forsvarsspill. Hvis Oxlade-Chamberlain kan komme tilbake til det nivået han hadde mot City i semifinalen i Champions League hvor Liverpool vant 3–0, etter at han ble flyttet ut på høyresiden for å hjelpe defensivt med en Salah som ikke gjorde så mye av det, og i tillegg score som han gjorde i den kampen, da har Liverpool enda noe ekstra å by på. Som Keita kan komme til å gjøre på motsatt side. Du kan se hvordan klubben hele tiden planlegger.

INGEN TRANSFERS KAN VÆRE ET LURT TREKK

Liverpool kjøpte ingen i sommer, kan det vise seg å bli noe av et mestertrekk?

– Det var mye snakk om det, ikke minst på sosiale medier. Jeg la ut en melding på twitter, hvor jeg la en link til alle de spillerne som var blitt hentet til Premier League før sesongen og som du da må kunne si ville være en mulighet for Liverpool, og spurte hvem ville du ønsket til Anfield. Det var 120 spillere, og bare to-tre fikk jeg særlig respons på. En av den var Nicolas Pepe, som Arsenal betalte £70M for og som ikke hadde hatt sjans til komme inn istedenfor en av de tre som er i Liverpools angrep. Han er ikke i nærheten og sliter med å få spille for Arsenal. Det var et par ganske urealistiske som fans var villig til å betale £70–80M for, men som heller ikke ville kommet inn i Liverpools startoppstilling.

– Jeg snakket med Klopp om dette og han sa at en av grunnene til at de valgte ikke å hente inn noen var at han i sin karriere aldri hadde vunnet noe, og så ikke hadde måttet selge minst en av sine beste spillere. Selv i Borussia Dortmund mistet de Lewandowski, de mistet en rekke spillere som han hadde fått fram til å bli toppspillere, og de måtte igjen bygge om laget.

– Klopp ønsker å se hvor langt dette laget kan komme sammen. De etablerte løfter hverandre, vi har nevnt Oxlade-Chamberlain og Keita som har vært ute og ønsker å komme inn, det er andre som er sultne på suksess, og totalt tror jeg det er nok spillere som det er. Ja, det kan vise seg å være en aldri så liten genistrek ikke å forstyrre troppen med betydelige overganger ut eller inn.

Du har sett noen soloppganger på Anfield som aldri ble noe av, nå følger du et helrødt lag som vinner flere kamper enn noen gang i din tid, hva gjør det med deg som journalist?

– Det er klart at det blir noen overskrifter når en drøm går i grus og du bare var nær, som tilfellet var under både Evans, Houllier, Benitez og Rodgers. Det sies at det gir bedre arbeidsvilkår og skaper flere interessante saker når noe negativt skjer, og kanskje spesielt for meg som arbeider i en tabloidavis. Likevel, jeg foretrekker dette, å kunne skrive med store bokstaver og med positivt fortegn. Det blir også en mye hyggeligere arbeidsplass, for hvis det går dårlig, vet du at du er nødt til å fokusere på noe som manageren kanskje ikke liker. Jeg husker at jeg grudde meg hver morgen når vi skulle møte Roy Evans på 90-tallet og jeg hadde i forkant skrevet en kritisk artikkel om hans attraktive, men akk så skjøre lag, og Roy ville sette øynene i meg. Det høres mye triveligere ut å ta en øl sammen med Jürgen Klopp etter denne sesongen.

Liverpool har gått i teten, slik som forrige sesong, bør de ha noe å gå på for at det denne gangen skal lykkes?

– Kampprogrammet er det potensielle marerittet for Liverpool, selv om jeg har ytret at jeg tror troppen nå er sterk og fyldig nok. Hvis Liverpool kan lede ligaen etter at VM for klubblag er spilt i Qatar og det nærmer seg jul, med en hengekamp og et hardt program da unnagjort, da mener jeg de helrøde fortsatt er favoritten.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]