– Seier på Anfield var mitt livs opplevelse

Han var på datidens beste reservelag, men på 80-tallet var det ikke mange lokale unggutter som brøt seg inn på førstelaget til mesterskapsgrossisten Liverpool. Tony Kelly fikk likevel et tiår senere sin hyllest fra The Kop.

25. nov 2019 kl 20.54 [email protected]

Tony, du skrev under som profesjonell for Liverpool da du ble 18 år i 1982?

– Jeg hadde vært tilknyttet Liverpool siden jeg var 12 år gammel. Jeg spilte først for Huyton schoolboys og så for et lag som ble kalt Hillsborough, fordi treneren vår alltid hadde likt Sheffield Wednesday. Lite visste jeg da hvilken betydning det navnet skulle få for meg siden. Jeg spilte med spillere som var tre år eldre enn meg, og vi hadde en kamp på Melwood da jeg var 11, slik at Liverpool vil ha visst om meg, og jeg ble tilbudt en kontrakt som schoolboy da jeg var 14 år gammel.

– 16 år gammel spilte jeg min første kamp for reservelaget til Liverpool. På det laget spilte nå avdøde Avi Cohen, Alan Kennedy, Steve Heighway, Howard Gayle, Kevin Sheedy og store Steve Ogrizovic i mål. For meg så ung var det fantastisk å få oppleve.

– Før 1981/82-sesongen skrev jeg under lærlingkontrakt, sammen med Billy Stewart som var keeper, David Bleasdale som var en liten kar fra Huyton med en glimrende venstrefot og som endte opp i Preston, Mark Warriner som snart forsvant ut av fotballen, Paul Jewell som senere fulgte meg til Wigan og senere vel er mest kjent som manager, Mark Seagraves som jeg senere ble lagkamerat med i Bolton, Chris Seagraves som var broren til Mark, mens Gary Ablett og Dave Flanagan, faren til Jon, var i sitt andre år som lærling. Da jeg ble 18 år, skrev jeg under en ettårig profesjonell kontrakt.

Tony Kelly snakker nærmest uten oppfordring. Født i området Huyton, samme sted som Steven Gerrard er fra, er scouse-aksenten bred. Tony er allerede dypt inne i mimringen om den korte, men hektiske og opplagt givende perioden nær førstelaget til Liverpool.

MANGE FIKK EN FOTBALLKARRIERE

Hvis vi ser nærmere på de utmerkede tallene som Jonny Stokkeland har å vise til, ble det én kamp for Anthony Gerald Kelly i 1980/81 i reservelagsserien Central League, 14 kamper i 1981/82 og 23 i 1982/83. Fra 1968/69 til 1984/85 vant Liverpool Central League 14 ganger på 17 år, men 1982/83 var et av unntakene da det ble 2. plass bak West Bromwich.

Du spilte totalt 38 kamper for Liverpool i Central League?

– Jeg ble ganske fast på laget, og det er en tid jeg ser tilbake på med stor glede. Bare det å møte opp om morgenen for å trene på Melwood, under Bob Paisley som var manager på den tiden, hans assistent Joe Fagan som var en gentleman og hadde mange gode råd, Ronnie Moran som var opptatt av disiplin og som jeg lærte mye av, Tom Saunders som var sjefspeider da, og Roy Evans som var treneren min på reservelaget. Jeg har veldig stor respekt for Roy, som til tross for at han var ganske ung ga meg veiledning som jeg har benyttet i hele min karriere siden. Jeg ble utsatt for et hjerteattakk for et par år siden, og en av de første kampene jeg var på i etterkant var for å speide for Liverpools akademi. Roy arbeidet da for klubbens fjernsynskanal, og han oppsøkte meg i pausen, ga meg en god klem og lurte på hvordan det stod til. Det ble veldig emosjonelt for meg, men det var slik det var, fantastiske mennesker. Min juniortrener John Bennison var en annen.

Vi snakker om sesongene 1981/82 og 1982/83, og Liverpool har knapt hatt noe bedre lag?

– Du hadde Greame Souness, Kenny Dalglish, Alan Hansen, Phil Thompson, Terry McDermott, Phil Neal, Craig Johnston, David Hodgson … Alle herlige typer som jeg snakker med den dag i dag. De støttet deg hele tiden, men hvis du ga fra deg ballen, lot de deg få høre det, he-he. Det var en utrolig utdanning å få for meg som fotballspiller.

Bak: Bleasdale, Foley, Harper, Kelly, Warriner, Stewart Foran: Martindale, Comer, King, Seagraves, Kilshaw, Jewell
Bak: Bleasdale, Foley, Harper, Kelly, Warriner, Stewart Foran: Martindale, Comer, King, Seagraves, Kilshaw, Jewell 

Du har nevnt noen store spillere som du spilte sammen med på reservelaget, var det en spiller du kanskje trodde ville bryte igjennom, men som aldri helt greide det?

– David Bleasdale hadde en aldeles herlig venstrefot. Den var som en tryllestav. Han spilte en tid i Preston, og så i Cork i Irland, men han var den du trodde skulle virkelig stå fram fra vår gruppe. Nå ble det ikke slik, fra hva du må si var en veldig bra samling av unge spillere selv om ingen fikk noen lang karriere i Liverpool. Jeg spilte mange år i Bolton og i andre klubber, du hadde Paul Jewell som scoret mål i Wigan og Bradford, brødrene Seagraves, Billy Stewart hadde en bra karriere, Colin Russell, Mick Halsall, Alan Harper som gjorde det veldig bra i Everton. Vi var en veldig sammensveiset gjeng som alle var fra Liverpool. Senere ble vi med på en turnering i Nice før sesongen, og da kom vi i kontakt med spillere som Ian Rush og Ronnie Whelan, og det hele var en stor læreprosess, men ja – David Bleasdale var en spiller jeg hadde virkelig tro på.

ERSTATTET AV STEVE NICOL

På den tiden skiftet dere på Anfield, og vi som fans tilbrakte en tid utenfor på parkeringsplassen, og tilfeldigvis kan jeg huske at du en gang fikk kjeft av Joe Fagan angående kjøp av noe drikke?

– David Bleasdale og jeg hadde jobben med å kjøpe drikke fra kiosken like rundt hjørnet i Anfield Road, og en gang kom vi tilbake med limonade. Joe gjorde det veldig klart og tydelig at vi skulle kjøpe vann. Dette var også for å teste deg litt. Holde deg på bakkenivå, og så kunne det være at du spilte en reservelagskamp et par dager senere og de roste deg opp i skyene.

Du forlot Liverpool etter at din første profesjonelle kontrakt med klubben opphørte?

– Ja, jeg var høyreback på reservelaget, og Liverpool signerte en kar ved navn Steve Nicol. Jeg har en mistanke om at klubben gjorde et riktig valg.

Tony humrer litt når han tenker tilbake.

Du virker ikke veldig skuffet over at tiden hos LFC ikke ble så langvarig?

– Nei, jeg ser på det som først og fremst en veldig god utdanning. Det at jeg fikk trene under det berømte Boot Room hver dag, og spille og trene sammen med de spillerne som jeg faktisk gjorde under de tre årene jeg var i klubben på full tid. To år som lærling og et år som profesjonell. Det er ikke så mange som kan si det samme. Liverpool var det beste laget da, de vant ligaen nesten hvert år, og det å lære «the Liverpool way» ga meg et godt utgangspunkt for resten av min karriere.

Tony fikk ingen ringere enn Steve Nicol foran seg i køen på høyrebacken.
Tony fikk ingen ringere enn Steve Nicol foran seg i køen på høyrebacken. 

ENDTE OPP I BOLTON

Stoke betalte £80.000 for Tony Kelly kort tid etter at han hadde vært i Liverpool, og West Bromwich £60.000, som var nokså store beløp for en reservelagsspiller fra 1. divisjon den gangen. Oppholdene ble imidlertid korte, og klubbene snart ganske mange.

Det ble en ganske omfattende profesjonell reise for deg?

– Jeg endte først opp i Wigan, med Harry McNally som manager. Det var flere gamle kjente der, som Alex Cribley, Paul Jewell og Billy Stewart. Siden ble det mange klubber og korte opphold, ja. Mitt store problem var å holde vekta, jeg hadde et vektproblem og det medførte at jeg byttet klubb ofte. Helt til jeg kom til Shrewsbury og møtte en kar som het Les Elm, en felles scouser som var i 60-årene og arbeidet som fysioterapeut. Jeg er ham stor takk skyldig for at han fikk karrieren min på rett kjøl igjen. Fysisk trener, råd om diett, det fantes ikke den gangen. Bortsett fra de vanlige øktene ble du stort sett overlatt til deg selv. Les brukte imidlertid mye tid med meg, hvor vi hadde ekstra treningsøkter og jeg fikk en diett som jeg skulle forholde meg til. Jeg hadde to og en halv sesong i Shrewsbury hvor jeg spilte noe av min beste fotball og som sikret meg en overgang til Bolton.

Bolton er blitt din klubb, er det riktig å si?

– Jeg hadde vært i mange klubber, jeg følte at jeg alltid hadde hatt et godt forhold til fansen i de klubbene jeg hadde vært, men Bolton ble den hellige gral for meg. Det var der jeg slo meg til ro.

– Jeg ble signert av Phil Neal (red.: for £40.000), og hadde en fin sesong med ham, før Bruce Rioch kom inn som manager. Jeg hadde imidlertid blitt skadet i mars og lagt på meg igjen, og istedenfor å ta noe sommerferie ble jeg sendt til Everton, hvor Les Elm nå arbeidet, og jeg tilbrakte sommeren sammen med Les, Dave Watson som var kaptein i Everton og Ian Snodin som begge var på vei tilbake fra skade. Da jeg kom tilbake til Bolton igjen rett før sesongen skulle begynne, følte jeg meg i mitt livs form.

DA TONY VAR MED PÅ Å EROBRE ANFIELD

Ja, du fikk en stor opplevelse mot Liverpool i sesongen 1992/93?

– Vi hadde spilt 2–2 på Burnden Park i 3. runde i FA-cupen og det ble omkamp. Det at vi vant omkampen 2–0, var mitt livs opplevelse. Den største kvelden. Ekstra spesielt var det at etter at vi hadde feiret med våre egne fans ved Anfield Road End, var det fortsatt godt med folk på The Kop, og en av våre spillere foreslo at vi skulle gå ned dit. Vi fikk stående ovasjon, og for meg som var fra Liverpool og hadde vært i klubben var det veldig følelsesladet. Vi hadde spilt en meget bra kamp og The Kop verdsatte det, som i grunnen var toppen på kransekaka.

For deg var det også noen gamle kjente hos Liverpool den kvelden?

– Graeme Souness var manager, Sammy Lee var trener, Ronnie Moran og Roy Evans var fortsatt der, og etter kampen gikk jeg inn i garderoben og takket dem for alt de hadde gjort for meg.

Du spilte på midtbanen den januarkvelden i 1993?

– Jeg spilte på sentral midtbane, mot det som da var en ung Jamie Redknapp og Paul Stewart. Det var Mark Patterson og meg mot de to, og jeg vil være ubeskjeden nok til å si at jeg hadde en rimelig god kamp.

Er det noe annet du vil trekke fram fra den kampen?

– David Lee var fantastisk for oss ute på kanten, og hadde han vært bedre foran mål, kunne vi vunnet enda mer. Liverpool var inne i en omveltende periode hvor Graeme Souness hadde kommet inn og nok forandret på ting for fort og for mye, men det som først og fremst sitter igjen, er den hyllesten vi fikk etter kampslutt.

John McGinlay header inn Boltons første mål på Anfield. Et stort øyeblikk  for Tony Kelly.
John McGinlay header inn Boltons første mål på Anfield. Et stort øyeblikk for Tony Kelly. 

KLOPP ER FANTASTISK

For å snakke litt om dagens Liverpool, de røde er tilbake på det nivået som du opplevde på Anfield?

– De er det med Jürgen Klopp, og det viktige nå er å vinne ligaen. De har ikke vunnet ligaen siden jeg var der med Bolton.

– Angående Liverpool så var jeg nylig med på en marsj til inntekt for Stephen Darby, som har fått ALS, og hvor vi startet på stadion til Bradford, fortsatte til Leeds, Huddersfield Town, alle klubbene i nordvest før vi avsluttet på Anfield. Jeg, David Lee og John McGinlay, som scoret i begge kampene på Anfield, gikk i to og en halv dag. Da vi kom til Anfield, ble portene åpnet for oss av daglig leder i Liverpool FC, Peter Moore, og Tony Barrett, og lysene ble slått på. Jeg vet at stadion er veldig forandret fra da jeg først kom til klubben for 41 år siden som spiller, men det var likevel et veldig følelsesladet øyeblikk. Det var også viktig for meg å støtte Stephen Darby, som var først i Liverpool slik jeg var, og som endte opp i Bolton.

Dette er noe som opptar Tony Kelly. Han finner fram bilder fra Skottland og Glasgow Rangers, og en lignende marsj som endte opp hos Steven Gerrard og Rangers.

Hvis vi kan gå litt tilbake til dagens Liverpool, er det nå et lag med noe av den samme vinnerviljen, den samme arrogansen om du vil, som da du var der som spiller?

– Liverpool har fått en fantastisk manager i Jürgen Klopp. Han vet hva han vil og hva han ønsker å oppnå, og han får meg seg spillerne. Se på den innstillingen som James Milner viser, etter tidligere å ha vært med på så mye, det er utrolig. Jeg liker veldig godt de tre framme, Salah, Firmino og Salah. Den teknikken som Roberto Firmino har … Bill Shankly bygde mye av sitt lag rundt store Ron Yeats i midtforsvaret, nå har du Virgil van Dijk. Se på Andy Robertson, den utviklingen han har hatt siden han kom fra Hull, han blir bedre for hver kamp som går.

Hva er din rolle i Bolton nå?

– Jeg er en «community ambassador», som betyr at jeg arbeider i lokalsamfunnet med barn, jeg besøker sykehus, det kan hende jeg blir spurt om jeg kan komme i en begravelse til en supporter på vegne av Bolton Wanderers FC. Det høres kanskje ikke så hyggelig ut, men det er noe jeg gjerne gjør ut av respekt for den fansen vi har. Noen har kanskje hørt om de problemene vi har hatt i Bolton i det siste, hvor vi har vært nær ved å gå konkurs, og det er våre fans som har holdt klubben samlet. Om jeg blir bedt om å besøke skoler eller fengsler, det er noe jeg gjør ut av respekt for våre fans.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]