La oss snakke litt om kaptein Jordan Henderson

Hvem kan egentlig holde opp hånda og si at de ikke har hatt stygge tanker i hodet om Hendo? Altså tvilt litt på kapasiteten både som spiller og leder, og nikket gjenkjennende til kritiske meldinger på sosiale medier etter kamper?

De fire som ikke har hånda oppe, kan kontakte meg for premie. Jeg må raskt legge til at det er stor forskjell på å rive seg i håret over en dårlig kamp, og det å æreskjelle ham hver gang han oppdaterer sin Instagram-konto.

For å ta det siste først. Hans far slet for noen år siden med kreftdiagnose, og noe av det verste jeg har sett av en såkalt Liverpool-supporter var da Jordan oppdaterte Insta etter å ha deltatt på en charity-kveld til inntekt for farens kreftforening. Midtbanespilleren ble møtt med masse dritt om hvordan folk mente han leverte på banen. Noen menter han burde komme seg til helvete ut av klubben for godt.

Nå ligger dette heldigvis tilbake i tid, og alle som skriver på sosiale medier er ikke representative for de fleste av oss – eller står nødvendigvis så nærme klubben som de gir inntrykk av. Likevel ligger det mye gørr her som vi røde må tåle å diskutere. For da Jordan Henderson stolt løftet den sjette bøtta i været den klamme junikvelden i Madrid, var det utvilsomt også en stor personlig revansj.

Skrev seg inn i klubbens historie

Den kvelden skrev Jordan Henderson seg inn i klubbens historie og ble medlem av en eksklusiv klubb. Bare Emlyn Hughes (to ganger), Phil Thompson, Graeme Souness og Steven Gerrard har gjort det samme før ham.

Personlig har jeg stort sett hatt et godt forhold til vår kaptein. Jeg liker ham som spiller. Arbeidsvillig, entusiastisk og en som gir alt i hver kamp. De siste par årene har han vært litt skadet, og Klopp ga ham en mer defensiv rolle da han tok over. Det var ikke favorittposisjonen hans, men en oppgave han lojalt tok på seg. Noe stor goalgetter blir han aldri – det kreves ofte av de spillerne som vil bli husket lengst.

Han er dessuten en av dagens spillere jeg har møtt og interjuvet på tomannshånd. Dette var tidlig i hans Anfield-karriere, rett etter han nektet å gå til Fulham. Intervjuet ble riktignok ikke strålende. Han gir bort lite, Hendo, med kamera rettet mot seg, Men han fremstod som en svært hyggelig og sympatisk person. Han tok seg tid og han lyttet. Slikt blir man som supporter og journalist merket av.

Likevel, spilleren Jordan Henderson er ikke uerstattelig på Liverpools midtbane. Jeg ønsker ham likevel ikke bort. På dagens midtbane savner jeg dog en spiller som kan gi oss en ekstra dimensjon. Det er ikke Jordans feil at vi ikke har den spilleren, men han kan være en av dem som må vike plassen hvis Klopp henter inn en slik mann.

Litt banalt er det riktig å si at jeg digger personen Hendo mer enn spilleren. Den lille tåren som kom i øyekroken min da Champions League-trofeet ble løftet i været, dedikerer jeg til nettopp ham. Det var nesten et Roy of the Rovers-aktig øyeblikk. Fullt fortjent.

Sammenligningen med Steven Gerrard

Jeg har ofte tenkt, med det laget vi har under Jürgen Klopp, hvor gode hadde vi ikke vært om vi hadde hatt en Steven Gerrard i hans beste form? Hvor langt kunne Steven ha løftet oss? Det blir kun spekulasjoner, naturligvis.

Da Jordan Henderson ble oppgradert fra visekaptein til kaptein etter Steven, ble han også hakkekylling for alt som gikk feil etter at legenden la opp. Sammenligning med en av klubbens beste spillere gjennom tidene har vært urettferdig og et ynkelig angrep fra hans kritikere.

En kaptein er ikke nødvendigvis lagets beste spiller. Vi ble bortskjemt i tiden med Steven Gerrard i klubben. Han fikk forresten også god oppbakking av en Jamie Carragher som gikk i krigen for Liverpool i enhver anledning. De to ble et solid innarbeidet team som ledere og kapteiner. To klubblegender. Den luksusen har ikke Jordan hatt, og i mitt hode har han alltid hatt de opplagte egenskapene en kapteinsrolle krever.

De personlige lederegenskapene hans mener jeg er blitt undervurdert av mange. Hva er forresten egentlig en god kaptein? Han må være en naturlig leder som kan dirigere laget. En som kan delegere og gi beskjeder, tydelig. Kapteiner kan ofte spille i flere posisjoner og nyte stor respekt både innad og utad. Han er dessuten et forbilde overfor yngre spillere og en stemme i garderoben alle lytter til.

Alle disse egenskapene har Hendo.

Vi har et «kapteinsteam» som fungerer

Kjøpet av Virgil van Dijk fyrte opp under kapteinsdiskusjonen. Rett og slett fordi nederlenderen kom inn med en pondus og tilstedeværelse som gjorde ham til den perfekte kapteinen. Som midtstopper og dirigent bakerst ble det en issue da sesongen startet. Spesielt fordi Jordan ikke var med fra starten.

Henderson kom tilbake til Melwood bare en uke før sesongstart etter oppdrag for England i fjor sommer og gjennomførte en sen pre-season. James Milner vikarierte, og etter hvert fikk også Virgil kamper som sjef. De tre har i praksis fungert som et «kapteinsteam». Alle de tre har bevist at de fungerer i rollen. Men bør Virgil få jobben permanent? Det ville ikke vært feil, men jeg synes likevel Jordan fortjener jobben videre. Ideelt sett spiller kapteinen fast og starter alle kamper. Men så lenge dette ikke skaper gnisninger og problemer innad i troppen, ser jeg heller ikke noe problem. For å si det litt engelsk: «Don’t fix it, if it’s not broken.»

Jeg merket meg også ordene til Dejan Lovren etter slutt i Madrid. Henderson falt sammen da fløyta gikk og Lovren hedret ham med følgende ord: «This is your fucking captain, this is the fucking man.» En jublende Virgil kom rett bak og pekte respektfullt på tårevåte Hendo:
Well done, captain!