Den mest lokale av de lokale

Han pryder fortsatt plakater om Liverpool FC, David Fairclough. Om den gangen superreserven scoret et av klubbens mest omtalte mål mot Saint-Étienne. Han var også midt oppe i det da lokale spillere hadde sin storhetstid på et suksessfullt Liverpool.

4. sep 2019 kl 16.43 [email protected]

David Fairclough vokste opp et godt steinkast fra Anfield Stadium. Da han kom til klubben på begynnelsen av 70-tallet, hadde det andre storlaget til Bill Shankly begynt å ta form. De lokale spillerne var godt representert med de rutinerte Tommy Smith, Chris Lawler og Ian Callaghan som overlevende fra mesterne på 60-tallet, og en ung Phil Thompson som gjorde seg stadig mer gjeldende.

David kom inn som en tenåring i knallhard kamp med mange likesinnede som var ute etter å oppfylle en drøm. Det gjaldt å bli sett, selv om nettopp det ikke kan ha vært altfor vanskelig for lynhurtige Fairclough med sitt gulrotfargede hår.

SCOUSERHJERTE

David er i gang med sin første toast med syltetøy, etter en tidlig treningsøkt på et helsestudio nær sentrum, da vi treffer ham til en litt sen frokost på en avsidesliggende kafé. Lokale spillere er noe av det vi ønsker å snakke om.
– Jeg tror det var viktig med et scouserhjerte i laget for de lokale supporterne. Fotballen ble imidlertid snart mer global med stadig flere spillere fra spesielt Europa, og det var noe som ikke kunne vare.

62-åringen tar en stor slurk te. Etter at han forlot Liverpool som spiller i 1983, var det aldri så mange lokale spillere på eller nær førstelaget som på siste halvdel av 70-tallet.

I Liverpool kjøpte man lenge heller ikke spillere med en bakgrunn sørfra i England?

– Jeg tror det var noe som hang igjen fra Bill Shankly. Han brakte med seg linken fra Skottland, og St. John og Yeats var utvilsomt viktige. Det er imidlertid riktig, selv spillere som ble kjøpt fra klubber sørpå, var opprinnelig nordfra. Kall det fordommer eller hva du vil, men slik var det. Når Paul Walsh og andre kom litt utpå 80-tallet var det som om en form for barriere ble brutt.

Når det er sagt, en midtbane med Case, Souness, McDermott og Ray Kennedy var ikke lette å skubbe seg på?

– Det var fysikk og tøffhet der, men først og fremst var det gode fotballspillere. De kunne alle score mål og det synes jeg var noe som kjennetegnet Liverpool på den tiden, du kunne få mål fra alle deler av laget.

TRIO PÅ TOPP VIKTIG

Vi greier ikke annet enn å pense inn på dagens Liverpool, og om at mål fra midtbanen kanskje er en mangel?

– Jeg vil si meg enig i det. Liverpool vil møte lag som legger seg lavt, og hvis du kan ha forsvarsspillere eller midtbanespillere som kommer bakfra, eller avslutter fra distanse, vil det gi en uforutsigbarhet. Nå skal det sies at mange nok vet hvordan Liverpool kommer til å prøve å spille, men vi har angripere som er så gode at det er vanskelig å stoppe dem uansett, men jeg ser gjerne en midtbanespiller som banker inn en scoring fra 25 meter av og til.

Nå må vi skyte inn at vi snakker om et lag som tok 97 ligapoeng forrige sesong?

– Det er klart. En må si at det var en fantastisk sesong med mye fin fotball fra Liverpool. Det var med rette stolthet over bare å ha tapt én kamp, borte mot Manchester City. Anfield er blitt gjort til et fort igjen. Jeg husker vi hadde en periode på om lag tre år hvor vi spilte 85 hjemmekamper uten å tape, og det var et tilfelle hvor vi tapte 1–0 borte mot Nottingham Forest i første kamp i semifinalen i ligacupen. Da Forest også tok ledelsen i returen på Anfield, måtte vi ha tre mål og var i realiteten slått, men vi fikk inn en utligning helt mot slutten og selv om det fortsatt ikke ga oss en finaleplass, sørget det for at den ubeseirede hjemmestatistikken ble holdt ved like. Jeg synes Liverpool har kommet tilbake til noe av det.

David er beskjeden nok til ikke å nevne at det var nettopp han som scoret utligningen på Anfield, igjen som innbytter. Dette til tross for at han hadde scoret hattrick i den foregående ligakampen mot Norwich.

I din tid pleide Liverpool å kjøpe minst en spiller eller to hver sommer, selv etter at titler var vunnet, noe som ikke har skjedd nå?

– Jeg tror jeg er som de fleste supportere, jeg synes det er spennende hvis en ny spiller kommer inn. Slik sett er det litt skuffende, men hvis Klopp hadde ment at det virkelig var behov for å hente inn en spiller, er jeg sikker på at han hadde gjort det. Med den jobben han har gjort har han fortjent vår tillit og en erkjennelse av at han vet best.

Hvis du likevel fikk mulighet til å kjøpe en spiller, hvilken type ville du ha hentet?

– For meg vil det største problemet for Liverpool være hvis de får en av de tre fremme skadet over lengre tid. Folk snakker om at vi må ha en venstreback, men vi har Joe Gomez, vi har Hoever og van den Berg som er to av de beste ungguttene, jeg synes vi har bra dekning i forsvaret. Jeg er imidlertid en stor fan av en spiller som Roberto Firmino og ville hate å ha ham ute i flere uker. Det samme med Sadio Mané, som har evnen til å dra fram det lille ekstra, og så har du en toppscorer i Mo Salah.

KEEGAN OG DALGLISH

Var det lokale spillere du så opp til da du ble involvert med førstelaget?

– Jeg var 15 år da jeg signerte for Liverpool, i 1972. Da var Tommy Smith kaptein. Tommy var høylytt, og ikke minst vi unge var nok litt redd ham, men du fikk et inntrykk av hvor mye det betød å spille for Liverpool. Ian Callaghan var også ledertype, men på en helt annen måte. Han gikk foran som et godt eksempel. Han sa ikke så mye, men når han snakket, så lyttet man. Chris Lawler var den tredje som fortsatt var med fra 60-laget, men Chris sa svært lite. Han hadde imidlertid gått hele veien og var slik sett et forbilde. De var alle nærme Shankly, men de prøvde ikke å utnytte situasjonen på noen måte. De gjorde alltid ting på en skikkelig måte.

– Slik var det i det hele tatt i hele laget. Jeg delte rom med Kevin Keegan på bortekamper da jeg først kom inn i førstelagstroppen, som var en stor stjerne da, og han gikk ikke rundt og belærte meg, men jeg plukket hele tiden opp ting som han gjorde og hvordan han forberedte seg til kamper.

Keegan måtte arbeide for sin suksess?

– Kevin var ikke et naturlig talent slik som du kunne si Dalglish var, men hans innflytelse i Liverpool var enorm. Hans entusiasme, hans lidenskap, det at han aldri ga opp. Det som kunne være litt frustrerende med Kevin, og som du ikke hadde med Kenny, var at han ikke synes helt å stole på andre enn seg selv ute på banen. Du kunne ha ballen i en god posisjon, og så kunne Kevin komme og ta over istedenfor å prøve å gå på et godt løp selv. Han ville veldig mye, noen ganger kanskje litt for mye, og spesielt hvis vi lå under, var han oppsatt på å gjøre ting på egen hånd. Jeg tror ikke nødvendigvis det var egoisme, han var bare så besatt av å vinne. Da vil jeg gjerne legge til at jeg liker Kevin godt og har alltid gjort det, han er en meget sympatisk person.

Det var ikke bare scousere på Liverpool, men på andre lag i engelsk 1. divisjon?

– Det mest kjente eksempelet fra min tid er vel Aston Villa, som vant ligaen i 1981 med Dennis Mortimer, Ken Swain, Trevor Morley og Peter White på laget, og med Ron Saunders som manager. Jeg har en businesspartner som i fjor signerte for Macclesfield, og manager Sol Campbell hadde sagt til ham kort tid etter at han kom at han alltid var på utkikk etter å få inn en scouser i laget. En kan si at jeg er partisk, men jeg mener oppriktig at det er noe i det. Hvis du kommer fra Liverpool, tilfører du noe. Besluttsomhet, kanskje litt arroganse, det å ikke godta å tape, det er noe der. Det å komme fra denne byen og bli en fotballspiller er vanskelig, det er en så stor og tøff konkurranse å komme seg frem.

I Norge heter det at du er født med ski på beina, men her kan en kanskje si at en er født med en ball ved beina?

– Det er en så stor del av vårt liv. Jeg var ute og jogget en morgen etter en av de store kampene forrige sesong og støtte på to eldre damer på vei til butikken, som absolutt skulle prate om det som hadde skjedd kvelden før. Spesielt etter minneverdige kamper forandres atmosfæren totalt i denne byen.

MINDRE INTENST I EUROPA

Det må ha vært utrolig spennende for en lokal unggutt å komme inn i førstelagstroppen da Liverpool vant fire av fem ligagull helt mot slutten av 70-tallet, og David bidro med viktige scoringer og da ofte fra benken. Litt ironisk, kanskje, var hans mest stabile sesong det året Liverpool ikke vant, i 1977/78, da David Fairclough startet som nr. 9 i finalen i serievinnercupen mot Brugge. Til slutt ble han imidlertid lei benketilværelsen, og i tillegg ble han preget av flere skader. Igjen kanskje litt spesielt, men han som kunne høre publikum juble fra Anfield hver gang Liverpool scoret fra trappa utenfor huset hjemme, han ble en av de mest bereiste engelske spillerne.

Var det veldig ulikt da du var i Sveits og Belgia og spilte profesjonell fotball?

– Det var det i Luzern i Sveits. De hadde knapt vunnet noe, og forventningene var ikke høye, og det opptok ikke folk på samme måte som i England. For min egen del var det et press siden jeg etter forholdene var hentet inn for mye penger og gitt en høy lønn i et lag som også hadde semiprofesjonelle spillere. Du skal ha valuta for pengene, det er noe man er opptatt av i Sveits. I Luzern kunne du tape en kamp lørdag ettermiddag, gå ut lørdag kveld og det kom kanskje en eller to bort til deg og mente det var synd at man hadde tapt, men det var bare å prøve igjen neste helg. I Liverpool, hvis vi tapte, og det var ikke ofte, holdt vi oss inne. I Luzern kunne du bare fortsette med ditt liv.
– Beveren var noe mer intenst. De hadde vunnet mer og det var forventninger. Det som jeg spesielt likte i Beveren, var den lagånden som var der. Det la de veldig vekt på. Det er klart jeg lærte veldig mye i Liverpool, men jeg lærte også ting i Sveits og Belgia.

Liverpool er likevel ditt hjem?

– Det er det, men jeg er samtidig glad for den erfaringen jeg fikk ute i Europa. Nå er det for sent, men det var en erfaring som kunne vært interessant å få satt ut i praksis som trener. Det var også to flotte byer som jeg bodde i og som jeg faktisk tror jeg kunne ha trivdes med fortsatt å bo i.

Liverpool er også en internasjonal by?

– Det er det definitivt nå. Det var nok en tid da du kanskje kunne kalle oss mer «republikansk», hvor vi var noe for oss selv, og ønsket å være det. Nå strømmer folk til Liverpool fra hele verden.

Og røde fans elsker å reise til Europa for å se Liverpool spille?

– Scousere elsker å ta seg en fest, å slå ut håret. Hvis de fikk påskudd til å gjøre det gjennom å se sitt lag i europacupen, enda bedre. Da representerte de Liverpool også, med musikken og komikken.

KLOPP NÆRMEST SHANKLY

Bill Shankly var manager da du kom til klubben, han ble som en scouser og ønsket å lytte til lokalbefolkningen?

– Jeg må innrømme at jeg noen ganger ler litt av alle de historiene hvor han for eksempel snakket med de som hentet søpla og skulle høre hva de synes om siste kamp, etc. Jeg tror det var vel så mye for selv å kunne få snakke litt. Mitt overhengende bilde av ham var hans entusiasme. «It’s great to be alive», sa han ofte. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang så ham skuffet eller langt nede, han var alltid positiv. Han elsket å snakke med folk, og alle de som har møtt ham, oppfatter det som et stort øyeblikk. Han hadde en slik karisma.

Hvordan vil du sammenligne Bill Shankly med Jürgen Klopp?

– Jürgen kom godt ut av det med fansen i Mainz og Dortmund, og jeg tror det er viktig for en manager i Liverpool at han får en nærhet med supporterne. Roy Hodgson hadde det aldri da han var her, og i grunn ikke Brendan Rodgers heller. Ingen har hatt et slikt forhold til supporterne som Bill Shankly, men Jürgen Klopp er det nærmeste. Det er ikke bare jeg som sier det, mens også hans spillere som spilte for ham på 60-tallet, Jürgen er en meget intelligent mann, han vil ha sett hva Liverpool dreide seg om fra utsiden, og hvor viktig det er å ha fansen på sin side. Jeg vet at han har sagt at hvis han skulle til engelsk fotball, var Liverpool den klubben han ønsket å komme til. Samtidig er Jürgen sin egen mann, han snakker ikke i klisjeer. Jeg bor faktisk bare et par hundre meter unna ham og treffer ham stadig på gata.

Det er bare én scouser på laget nå, Trent Alexander-Arnold?

– Ja, og det er litt synd. Nå vet jeg at verden har forandret seg, men jeg undrer meg også litt over hvordan man tenker på akademiet. Vil det være en toppspiller fra Merseyside som kommer frem de neste fem årene? Ja, det er jeg overbevist om, men vil han spille for Liverpool? Er vi for opptatt av å finne talent i Argentina, Danmark, Norge, hvor det måtte være? Jeg er usikker på om man støvsuger nok her i distriktet:

Er det noen lokale som er i nærheten av å etterfølge Alexander-Arnold nå?

– Jeg kan ikke se det, er jeg redd. Du har spillere som Adam Lewis, Curtis Jones og Bobby Duncan. Duncan tror jeg ikke har noen sjanse, Jones har talent, men synes å ha kommet bak spillere som Hoever og van den Berg angående å være involvert med førstelaget. Jeg tror kanskje det har med at han har stagnert litt, kanskje føles det at han selv tror han har «made it», og at manageren setter ham litt tilbake for å se om han kan få en reaksjon. Trent Alexander-Arnold var ikke det mest lysende talentet, men han har gradvis arbeidet seg fremover. Ben Woodburn så ut som et stort talent da han var 14 år, som spiss, men nå er han ikke lenger spiss og synes å ha gått tilbake. Det er derfor vanskelig å spå hvordan utviklingen vil være for en ung spiller.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]