Stolpeskudd/Sør-AmerikaBest med brasilianere

Torbjørn Flatin

STORE SØRAMERIKANSKE PROFILER

Skaperen av det moderne Liverpool FC, Bill Shankly, hadde en inngrodd skepsis til utlendinger, noe han gjentatte ganger viste da klubben under sin nye skotske manager snart begynte å spille ute i Europa.

En vil anta at det å vurdere å hente en utenlandsk spiller ville vært rimelig fjernt for Shanks. The Boot Room hentet briter – ja, i nesten 25 år med Bill Shankly og Bob Paisley kjøpte de røde fra Anfield heller ikke spillere fra sør i England. «Southern softies» ble ganske enkelt ikke signert, men heller nyervervelser fra nord i England, Skottland, Wales og Irland.

Det hadde nok vært enkelte overganger innad i det britiske samveldet, vi har tidligere nevnt at det kom en rekke spillere fra Sør-Afrika i mellomkrigsårene til LFC, inkludert storscoreren Gordon Hodgson, men generelt sett var man sent ute på øyene. Noe hadde nok med papirarbeid å gjøre og problemer med arbeidstillatelser, men det var også noe med en kald tirsdagskveld i Stoke. Hvorvidt utenlandske spillere ikke bare var gode nok, men om de greide å håndtere den intense og harde engelske fotballen.

Graeme Souness og Roy Evans hentet noen skandinaver med antatt tilsvarende lynne som det britiske, og Roy kjøpte også en amerikansk keeper i Brad Friedel og skuet litt over mot Bundesliga. Noen form for revolusjon kom imidlertid ikke før Gérard Houllier fikk managertømmene alene og det ble en reell fransk innflytelse på Anfield. Med link til det afrikanske kontinent begynte spillere også derfra å komme til den røde delen av Merseyside.

Vi snakker om inneværende århundre, og Rafael Benitez preget snart klubben med spanske farger. Latinsk inspirert lå det derfor i luften at snart ville også den første søramerikanske stjernen snart innfinne seg i Liverpool FC.

NOEN FÅ PROFILER

Noen av oss som vokste opp i tippekampens barndom, vil også huske store VM-sluttspill, ikke minst i Mexico i 1970 hvor Pelé, Jairzinho, Rivelino og Tostão pulveriserte det som måtte være av motstand med blendende angrepsspill.

Senere kom Argentina med først Kempes og siden Maradona. Det var en sensasjon da Tottenham handlet verdensmesterne Ardiles og Villa i 1978, men 7–0 til Liverpool da argentinerne spilte sin første kamp foran The Kop, bidro vel ikke akkurat til at en spennende signering fra Sør-Amerika kom noe nærmere.

De med god hukommelse vil huske Mirandinha som spiss hos Newcastle på slutten av 80-tallet og den første brassen i engelsk toppdivisjon. Før århundreskiftet var det profiler som Gus Poyet hos Chelsea og Tottenham, Faustino Asprilla hos Newcastle og Middlesbrough hadde et trekløver i Juninho, Emerson og Branco.

Hos Liverpool var den israelske landslagsspilleren Avi Cohen et uventet kjøp av Bob Paisley, mens Ronny Rosenthal hadde innflytelse som en sen lånesignering da Liverpool vant ligaen i 1990.

IKKE ØVERSTE HYLLE

Vi må kunne si at spillere fra Sør-Amerika i de første årene med Premier League i ganske stor grad ikke ble hentet fra den øverste hylla, og at det i beste fall var blandet suksess.

Manchester United hentet for eksempel kapteinen til Argentina, Juan Sebastián Verón, og en startmann for Brasils verdensmestere i 2002 i Kleberson, men som nok er spillere som vil være på førstesiden over fiaskokjøp på Old Trafford.

Med Rafa Benitez hentet Liverpool sin første brasilianer i Fabio Aurelio i 2006. Da kom også argentineren Emiliano Insúa og Mark Gonzalez fra Chile. Aurelio lignet en brasiliansk fotballspiller, men var skadeplaget, Insúa var en lovende forsvarer som har hatt bra suksess etter at han forlot England, mens hurtige Gonzalez var en spiller Rafa var så opptatt av å sikre seg at han signerte ham selv etter at vingen fikk en korsbåndskade rett før han skulle til LFC.

Allerede hadde manageren hatt sin gamle kjenning Mauricio Pellegrino på lån, som passert sitt toppnivå skulle vikariere for en aldrende Sami Hyypiä. Det var Lucas Leiva, som var en brasilianer som ikke kunne skyte (!), men hadde en innstilling som senere gjorde ham til en favoritt på The Kop. Det var reservekeepere i Cavalieri og Doni, det var flere unge argentinere inkludert Sebastian Leto (husker du ham?), det var svære Sebastian Coates og det var ringreven Maxi Rodrigues.

I sum ganske mange spillere som gjorde sin nytte, men kan neppe sies å ha preget historien til LFC.

STJERNENE KOM

Den første stjernen med en liverbird på brystet fra det sørlige Amerika var Javier Mascherano. En type defensiv midtbanespiller Liverpool hadde lett lenge etter. Et midtbaneanker bak spillere som Xabi Alonso og Steven Gerrard og som fikk røde fans til å begynne å synge om at de hadde den beste midtbanen i verden.

Hvor kjente Luis Suarez og Philippe Coutinho var, da spillerne født i Salto noen timers kjøretur nord for Buenos Aires og Rio de Janeiro havnet nordvest i England, skal være usagt, men de var blitt store profiler da Liverpool kjempet om ligagullet i 2013/14.

Det er liten tvil om at mer suksess og mer penger i Premier League har vært med på å forandre kartet. Men også suksessen til spillere som Mascherano, Coutinho og Suarez, som for øvrig alle endte opp i Barcelona.

Tidligere ville nok disse spillerne med spansk eller portugisisk som språk søke opp den spanske ligaen, og kanskje også den italienske, tyske og franske, før engelsk fotball, men nå søker landslagsspillere for Brasil, Argentina og Uruguay spill i England. Spesielt Luis Suarez må være en kandidat til den beste søramerikaner som har spilt på De britiske øyer, og hans 2013/14-sesong er historisk, og sammen med Philippe Coutinho utvilsomt to av de store offensive spillerne i helrødt de siste årene.

Roberto Firmino, Fabinho og Alisson Becker har kommet inn og etablert seg i Liverpools sentrallinje. Det Liverpool som vant Champions League i 2019 og Premier League i 2020. Tom Finney, tidligere legende og lagkamerat med Bill Shankly i Preston, uttalte etter at Liverpool i den klassiske 5–0-kampen mot Nottingham Forest i 1988 at artisteriet og spillet som John Barnes & Co. viste den kvelden, var «bedre enn brasilianerne».

Nå kan en si at Liverpool er best med brasilianerne.

Steinar Bjerkmann

LÅNESUKSESS OG YOUTUBE-HIT

Han skulle til Luton, men da gulljagende Aston Villa jobbet med å forsterke laget med Tony Cascarino, så lot ikke Kenny Dalglish sjansen gå fra seg. Han gjorde en avtale med Standard Liege om å låne angriperen Ronny Rosenthal med opsjon om kjøp ut sesongen. Villa-manager Graham Taylor protesterte, men måtte se at Liverpool FC fikk ferskt blod på laget i sesongavslutningen. 

Liverpool hadde kanskje gått litt i stå. Det sprutet ikke av laget som det hadde gjort i 1987/88-sesongen. John Aldridge var solgt til Real Sociedad på høsten for å bedre sjansen til å sikre seg plass i den irske VM-troppen. De helrøde manglet en spiller som kunne utfordre Barnes, Rush og Beardsley – sette litt press på datidens supertrio. 

Og i en elskverdig tippekamp mot Southampton 31. mars 1990 fikk Liverpool-fansen se de første glimtene av hva som ventet: fart. Rosenthal kom inn for McMahon, løp raskt inn en corner – som Russell Ousman headet i eget mål. Det var noe energisk, men uferdig over israeleren – den første i klubben siden Avi Cohen, som kunnskapsrike Arne Scheie kunne melde fra Anfield den solfylte lørdagsettermiddagen. Med Rosenthal snudde kampen fra 1–2 til 3–2, og ifølge Ian Rush ble kampen avgjørende for gullspurten. 

Rosenthal satt på benken noen dager senere da Wimbledon ble slått, men skulle så få sin store aften mot nedrykkstruede Charlton. Ekte hattrick med begge føtter og hode involvert og 4–0-seier viste at Liverpool ikke hadde tenkt til å la Villa få stikke av med ligatittelen. Det skulle bli ytterliggere fire mål fra lånesoldaten på vei mot ligagullet. Så mye fart satte israeleren på Liverpool-laget at Kenny valgte å bruke kjøpsopsjonen. 

Han hadde kanskje ikke noe valg, men Rosenthal var aldri noen typisk Liverpool-spiller. Til det var han for dårlig med ballen. Og på trening kom det rapporter om avslutninger som havnet langt unna mål, og kallenavnet «Scud-Rocket» dukket opp. Han traff angivelig like dårlig som de sovjetproduserte rakettene … 

Det ble mye benk, noen sjeldne kamper fra start, men aldri noen stabilitet rundt Rosenthal. Men han traff alle helrøde hjerter i en ellers tung 92/93-sesong da han helt på tampen sendte inn 1–0 mot byrivalen Everton. Slikt glemmes aldri. 

Dessverre for vår tidligere lånesoldat så gjelder det også megamissen tidligere den sesongen. Mot Aston Villa, proppfullt av Souness-salgene Saunders, Houghton og Staunton. Der Saunders scoret og scoret, kunne Rosenthal sette ballen i tom kasse. Han rakk å løfte armene, men måtte ulykkelig se at ballen gikk i tverrliggeren. Missen er blitt en hit på You Tube. Et uforglemmelig øyeblikk. 

Og for oss helrøde oppsummerer det vel egentlig alt med Rosenthal. Du fikk alt og ingenting. Ligagull og megabom. Det var i alle fall aldri kjedelig. 

Topp 5 Amerika, Israel og Australia: 

1) Luiz Suarez

Jeg ble i alle fall bitt av basillen. En målscorer av rang, eminent angriper som er helt der oppe over spillere som har ikledd seg den helrøde drakten. Dessverre flere utenomsportslige hendelser, men spillergeniet Suarez frelste alle på Anfield. Glapp altfor tidlig. 

2) Bobby Firmino

Favorittspillere blir aldri som i barndommen, men mannen som innimellom har anlagt Carl Perkins-bart er helt der oppe. Noen mener nok at han scorer for lite, men tenk hvilken jobb brasilianeren legger ned – og hvilke lekerom han gir Mané og Salah muligheten til å operere i. 

3) Alisson Becker

Sammen med van Dijk den siste brikken da puslespillet endelig ga Champions League-triumf og ikke minst ligagull for første gang på 30 år. En solid og trygg sisteskanse. Vår beste keeper i alle fall siden Grobbelaar, mest sannsynlig siden Clemence. 

4) Javier Mascherano

En jordfreser av dimensjoner vi knapt hadde sett siden McMahon herjet på midten sammen med Whelan. Saftig taklinger som ble elsket på The Kop. I tillegg var han mer allsidig i spillet enn begrenset, selv om det viktigste nok var å gi Gerrard og Alonso frihet til å kose med ball. 

5) Ronny Rosenthal

Israeleren må med. Kulthelten som kom på lån i 1990, og nærmest for egen maskin, løp inn ligagull nummer 18. Teknisk begrenset, men krummet nakken og løp fra de fleste. I form satte kula i mål. Andre ganger i tverrligger på blank goal. Det var noe ubestemmelig, men fristende over Rosenthal.

CHRIS WOOD

KULTHELTEN MAXI RODRIGUEZ

Bare de som har stått fram for en klubb over et antall år, vil trolig bli omtalt som en legende, en Callaghan, en Carragher eller en Gerrard. Andre reiser rundt fra klubb til klubb hevdende at de gjør det for å forbedre seg og sitt rykte, mens de i realiteten gjør det for å forbedre sin bankkonto. Et sted imellom disse kategoriene har du spillere som ikke blir i en klubb lenge, men lenge nok til likevel å utvikle et virkelig sterkt bånd med klubbens fans. Dette er de såkalte kultspillerne, hos LFC typer som en Joey Jones, en Erik Meijer, en Igor Biscan … eller en Maxi Rodriguez.

Maxi kom i januarvinduet i den siste sesongen til Rafa Benitez, i 2009/10. Nylig fylt 29 år skulle den rutinerte landslagsspilleren for Argentina, med fartstid på sju og et halvt år i Spania for Espanyol og Atlético, prøve å redde det som kunne reddes på et tidspunkt Liverpool var ute av Champions League, på etterskudd i ligaen og det ble tap i FA-cupen mot Reading omtrent samtidig som Maxi ankom Merseyside. På fri overgang var han ingen risiko, og røde fans ville håpe å få se scoringer som den han gjorde for sitt land mot Mexico i VM-sluttspillet i 2006 i Tyskland.

Selv om resultatene ikke var de beste, satte supporterne pris på måten Maxi «ran down the wing», slik det het i sangen om ham, og for måten han ga støtte til angrepsspillerne med mål og målgivende. Han hadde scoret 58 ligamål i Spania på 232 kamper, en scoring omtrent hver femte kamp. Hans statistikk i England var om lag den samme, med 15 mål på 57 kamper. Det inkluderte ti ligamål i sesongen 2010/11, med hattricks mot Birmingham og Fulham, og hvor Dirk Kuyt med 13 var den eneste fra Liverpool som nettet flere ganger i Premier League.

2011/12 skulle bli hans siste sesong som spiller for Liverpool, da han satt på benken samtidig som Liverpool endte seks år uten et trofé med å beseire Cardiff City i finalen i ligacupen.

Rodriguez ble bare i to og et halvt av de tre og et halvt år han hadde signert for. I en alder av 31 år var trolig muligheten til å returnere til sin første klubb, Newell’s Old Boys, for god for alle parter til at en kunne si nei.

Maxi var imidlertid en veldig populær spiller blant supporterne og syntes også å være godt likt blant sine lagkamerater. Hans dager som landslagsspiller er over, men fortsatt spiller han klubbfotball i Sør-Amerika. Om han ikke var en virkelig legende på Anfield, var han definitivt en kultfigur som oftest hadde et smil om munnen.

RUNDTUR I EUROPA STARTET PÅ ANFIELD

Så vidt jeg vet, spiller han ennå, Emiliano Insúa. I amerikansk fotball, etter at han var innom seks europeiske klubber på sin profesjonelle fotballvei. Det startet med at han tok flyet over Atlanterhavet for å skrive under for Liverpool og Rafa Benitez i august 2007 fra Boca Juniors. Fire dager etter at han fylte 18 år.

Det var ikke lett å fravriste John Arne Riise plassen på venstre back, og i de to første sesongene ble det med noen enkeltstående sjanser for den unge argentineren. En av dem fikk jeg se live i bortekampen mot Birmingham i 2007/08 da han kom inn som innbytter og påvirket et sterkt comeback i 2. omgang. Supporterne kunne like denne ryddige forsvareren som sjelden tok unødige sjanser.

Det virket som manageren delte oppfatningen, og han var 13 ganger på banen i 2008/09. Sesongen etter var han førstevalget på venstrebacken med totalt 44 kamper i helrødt. Det skulle imidlertid bli den siste sesongen for Liverpool både for manager Benitez og ham selv. Med Roy Hodgson inn ble Insúa lånt ut til Galatasaray for hele den neste sesongen.

Emiliano returnerte til England, bare for å bli solgt til Sporting Lisboa. Han ble lånt ut til Rayo Vallecano, før han endte opp i en ny klubb og enda et nytt land ved å skrive under for Stuttgart. Der hadde han fem av sine beste år, inkludert et tidlig opprykk til Bundesliga.

Argentineren var en solid vikar for Riise, men var ingen trussel fremover slik nordmannen var det. En herlig volley i ligacupen mot Arsenal i London mot slutten av 2009 var det eneste han kunne vise til i målprotokollen for LFC. Jeg hørte imidlertid aldri noen si et vondt ord om hans innstilling, og for meg var han ikke en som feilet i England. Det var en vanskelig oppgave å presse seg inn i startelleveren, og isteden ble det starten på en rundtur i Europa.

PÅL CHR. MØLLER

LUIS SUAREZ – VÅR BESTE OG VERSTE SPILLER?

Ingen annen spiller har ført til så mye kontroverser og uenighet blant Liverpools supportere som Luis Suarez. Som fotballspiller er han gudbenådet, men hans disiplinærproblemer førte til at mange supportere tok avstand fra ham, selv om han var Liverpools beste spiller på første halvdel av 2010-tallet.

I slutten av januar 2011 var vi vitne til stor dramatikk på Anfield. Kenny Dalglish hadde nettopp overtatt som manager, og noe av det første han opplevde, var at stjernespiller Fernando Torres fortalte at han ville vekk fra Anfield. Han forsvant til Chelsea, og samtidig ankom to nye angripere – Andy Carroll fra Newcastle og Luis Suarez fra Ajax. Carroll ble aldri noen stor suksess, men toppscoreren fra den nederlandske ligaen skulle snart vise seg å bli Liverpools beste signering på mange år. 

Allerede i sin første kamp for de røde scoret Suarez etter at han kom inn som fra benken mot Stoke. Likevel var han ikke en dødelig avslutter den første tiden på Anfield. Uruguayaneren viste imponerende teknikk, men avslutningene var ikke alltid perfekte. Han spilte 13 kamper og scoret fire mål den første vårsesongen, men neste sesong økte han til 17 mål på 39 kamper.  Dessverre huskes denne sesongen best for at Suarez ble straffet etter at Patrice Evra påsto at han hadde blitt utsatt for rasistiske kommentarer.

Mot slutten av sesongen 2012/13 havnet han i unåde igjen, etter en biteepisode mot Chelsea, som førte til ti kampers karantene. Den samme sesongen hadde Suarez virkelig funnet nettmaskene, og endte med 30 scoringer på 44 kamper.

Selv om han måtte starte den neste sesongen med å stå over de første seks kampene, grunnet nevnte karantene, hadde han sin aller beste sesong i 2013/14 med utrolige 31 mål på 33 ligakamper. Han var nå den største stjernen i engelsk fotball, og hans fantastiske samarbeid med Daniel Sturridge førte Liverpool til en meget sterk andreplass i ligaen. Suarez ble kåret til årets spiller – både av journalistene og av spillerne. 

Dessverre fikk vi oppleve nok en sjokkerende episode med Luis Suarez da han bet en motstander under VM i 2014. Liverpool hadde fått nok, og Suarez ble solgt til Barcelona, der han fortsatte å banke inn mål. Nå er han blitt solgt til Atlético Madrid.

I Luis Suarez hadde Liverpool en av verdens aller beste angripere, og hans mange fantastiske scoringer vil aldri bli glemt. Likevel opplevde vi så mange negative episoder at mange var lettet da han ble solgt.   

HARRY KEWELL – LOVENDE START, MEN …

Harry Kewell var en av de unge stjernene på Leeds-laget som kom til semifinalen i Champions League sesongen 2000/01. Dessverre hadde ikke Yorkshire-laget styr på økonomien og måtte selge unna sine beste spillere for å unngå økonomisk ruin. Australieren Harry var Liverpool-supporter og var overlykkelig da Gerard Houllier tok frem sjekkheftet og signerte ham sommeren 2003.

Den første sesongen på Anfield skulle vise seg å være hans beste. Han spilte 49 kamper totalt og scoret elleve mål. Åtte av disse kom før nyttår, så det var faktisk bare den første halve sesongen vi fikk oppleve noe av det Liverpools supportere forventet av den unge angriperen. I løpet av de neste fire sesongene fant Harry nettet bare fem ganger – noe som selvsagt bare kan betegnes som en stor skuffelse.

Få spillere har vært mer plaget av skader enn Harry Kewell. Stadig vekk dukket det opp nye problemer, og det var sjelden han kunne spille en hel kamp. Totalt endte han opp med 139 kamper i den røde trøya, men i mer enn halvparten (75 kamper) ble han byttet enten ut eller inn.

Uheldigvis for Harry Kewell innehar han en slags merkelig rekord – han startet i tre cupfinaler for Liverpool, men ble byttet ut i samtlige. Den vi husker aller best, er Champions League-finalen i Istanbul i 2005, da Vladimir Smicer erstattet Kewell etter bare 23 minutter av kampen.

Likevel – Harry Kewell fikk med seg vinnermedaljen fra både denne finalen og FA-cupfinalen året etter. I 2008 gikk han til tyrkiske Galatasaray, der han gjorde det brukbart, før han endte karrieren i sitt hjemland Australia.

TORBJØRN FLATIN

DEN TROFÉVINNENDE BRASILIANER

Bill Perkins, Sam Hardy, Elisha Scott (2), Cyril Sidlow, Tommy Lawrence (2), Ray Clemence (5), Bruce Grobbelaar (6) og Alisson Becker er de som har vært førstekeeper når de 19 ligamesterskapene er blitt vunnet av Liverpool.

Liverpool er stolt av sine keepertradisjoner. De sju mesterne før Alisson spilte til sammen 2021 ligakamper. Spesielt Elisha Scott var en legende i mellomkrigsårene, mens Tommy Lawrence, Ray Clemence og Bruce Grobbelaar stort sett tok seg av hvert tiår da Liverpool i stadig større grad begynte å dominere på 60-, 70- og 80-tallet. David James var nestemann ut, og siden har det vært navn som Jerzy Dudek, Pepe Reina og Simon Mignolet.

Kanskje var det helt nødvendig at Liverpool og Jürgen Klopp sommeren 2018 bladde opp rekordsummen £67M for å sikre seg verdens dyreste keeper i Alisson Becker. Godt hjulpet av vikar Adrian i starten slapp Liverpool inn færrest mål da Premier League-trofeet endelig kunne settes i museet på Anfield etter 2019/20.

Alisson har en stabilitet, en ro og plasseringsevne som Liverpools keepere de siste tre tiårene ikke har hatt. I tillegg følger han en tradisjon med å være god med beina og opptre som en sweeper, slik det har vært på Anfield helt siden dagene med Lawrence og Clemence.

Kanskje er det aldri så lite ironisk at i snakket om et Liverpool som har fått søramerikanske stjerner, slik noen røde fotballsupportere kanskje drømte om da Pelé og Maradona herjet, så er den viktigste brasilianeren nå han med hansker mellom stengene. En posisjon hvor Brasil alltid syntes å ha problemer med for noen tiår siden, men ikke nå lenger. Og Liverpool har fått den beste, landslagskeeperen, som har hjulpet Liverpool Football Club til seier i Champions League og Premier League.

DEN SKJØRE BRASILIANER

Han hadde spilt under Rafael Benitez i tre år for Valencia, hvorav han i to av sesongene var med i troppen som vant La Liga. Rafa kjente Fabio Aurelio godt, selv om skader gjorde at han havnet på under 100 ligakamper i Spania over seks år. Det hadde bidratt til at den stolte klubben på østkysten hadde latt den da 26-årige brasilianeren gå ut kontrakten. Det var derfor med liten risiko at den stillferdige søramerikaneren kom til Anfield. En spillende venstreback, som også kunne spille vingback og som kant på midtbanen.

Ganske lik John Arne Riise, med en vesentlig forskjell i fysikken. Fabio hadde en nydelig touch i den nevnte venstrefoten, og det var ikke noe i veien med tilslaget heller. Hvis du søker opp hans fire mål for Liverpool, var de alle noen riktige perler, fra dødball, og vi husker kanskje frisparket på Old Trafford i 4–1-seieren best.

Tre av målene var i hans beste sesong, da Liverpool utfordret Manchester United om ligagullet i 2008/09. Faktum var imidlertid at han over fire sesonger med Benitez på Merseyside sjelden spilte mer enn et titall kamper på rad før han ble plaget med en eller annen skade. Rafa så og skjønte det, og tilbød ham i 2010 en kontrakt basert på antall kamper som ble spilt, noe Liverpools daværende nr. 12 avslo. Isteden sa han ja takk til et tilbud fra LFC og Roy Hodgson etter at Rafael Benitez fikk sparken, men i de kommende to årene ble det enda færre kamper i helrødt for ham.

Totalt ble det bare 87 ligakamper på seks sesonger for Liverpool. En mild mann med troen på Vårherre og glad i sin familie og sin fotball, svarte Fabio overraskende nei da jeg en gang spurte ham om han gjorde noe skadeforebyggende trening på Melwood. Han burde ha vært den første som møtte opp hver morgen for å gjøre det.

Etter et kort opphold tilbake i Brasil og for Gremio la han opp som profesjonell fotballspiller våren 2014, 34 år gammel.

FRODE LAFTON

SCORET MÅL SOM INNBYTTER

Yossi Benayoun ble født 5. mai 1980 i Israel. Han ble kjøpt fra West Ham 13. juli 2007 og kostet 5 millioner pund. Det var en omstridt overgang for Benayoun, da West Ham hevdet at de var muntlig enige om en ny fireårskontrakt. Manager i Liverpool, Rafael Benitez, hadde god kjennskap til Benayoun fra tiden i spanske Racing Santander og at Benayoun hadde spilt Premier League-fotball for West Ham de to foregående sesongene før han ble hentet til Liverpool.

I sin første sesong i Liverpool ble det totalt 47 kamper, men av disse ble han byttet inn hele 21 ganger. Dette har sammenheng med at Benitez på et tidspunkt uttalte at Benayoun var en potensiell matchvinner og hadde evnen til å forandre et kampbilde til Liverpools fordel. Og det var en respektabel første sesong med elleve mål. Og dette med å komme inn som innbytter ble gjentagende i hans tre sesonger på Anfield. Totalt ble det 134 kamper og 29 mål. Mange undret seg kanskje over at han ikke oftere fikk sjansen fra start under manager Rafael Benitez, og Benayoun forlenget sin kontrakt med Liverpool i sesongen 2008/09, som skulle gjelde frem til 2013. Men dette forandret seg sommeren 2010 da Benayoun ble solgt til Chelsea, etter at Benayoun kanskje hadde hatt sin beste sesong i Liverpool-trøya … Men sannheten kom frem da Benayoun uttalte at det var kun én årsak til at han ville vekk fra Liverpool, og det var at Rafael Benitez ikke behandlet ham med respekt!

Som spillertype var Benayoun en energisk spiller som hadde meget gode kvaliteter offensivt i form av godt driv med ball og evnen til å kunne dra av press og skape ubalanse og drible en motstander. Han kunne spille både høyre og venstre kant samt spille hengende spiss, det mange kaller 10’er-rollen).

LYKTES IKKE I ENGELSK FOTBALL

Sebastian Coates ble født 7. oktober 1990 i Uruguay. Det var stor konkurranse om denne unge lovende stopperen fra Uruguay som i en alder av 21 hadde vært med på å vinne Copa America i 2011. I denne turneringen ble han også kåret til beste unge spiller. Klubber som AC Milan, Manchester City, PSG og Liverpool kjempet om å få ham signert. Liverpool trakk det lengste strået til slutt, og måtte ut med 4,9 millioner pund i 2011. Det blir sagt at Luis Suarez hadde en viss påvirkning på at han valgte Liverpool.

Forventningene til Coates var store på bakgrunn av hans prestasjoner i hjemlandet for klubb og landslag. I hans første sesong ble det kun tolv kamper, hvor åtte av disse var fra start. Dette har sammenheng med konkurransen på midtstopperplassene hvor Skrtel og Agger var soleklare førstevalg, og at Jamie Carragher med sin rutine var back-up for de to. Sebastian Coates ble aldri noen suksess på Merseyside, og det ble kun 24 kamper på tre sesonger. Det skal sies at skader også begrenset hans muligheter til kjempe seg til fast plass på Liverpool-laget.

Hans egenskaper som spiller skulle i utgangspunktet passe perfekt inn i Liverpool og engelsk fotball. Han var hele 1,96 meter høy, god i luftrommet, komfortabel med ball, gode evner til å lese spillet, og hadde plasseringsevne og gode lederegenskaper. Det som kanskje i etterkant talte imot Coates, var spillestilen han var vant med fra landslag og klubblag i Uruguay, som hadde en defensiv struktur som innebar en lav forsvarslinje og hvor den ene av midtstopperne fungerte mer som en libero og den andre som markeringsstopper. Denne strukturen finner man ikke i England, og Liverpool hadde en langt høyere forsvarslinje.

Men hvem glemmer volleyscoringen hans mot QPR i sesongen 2011/12 …?