Spillerportrettet: Sadio ManéHer startet eventyret om Mané for alvor

I 2017 kåret britiske FourFourTwo Magazine Ricoh Arena i Coventry til det aller verste blant de 92 stadionanleggene i de fire øverste divisjonene i England.

Dommen over hjemmebanen til The Sky Blues var intet mindre enn hjerterå lesning:

«En depressiv opplevelse. Ofte med sjelløs atmosfære i et praktisk talt folketomt anlegg.»

Det ga en lokal boost i selvfølelsen og ble sett på som en viktig mulighet, da byen Coventry i 2012 ble tildelt hele tolv av kampene under fotballturneringen som fulgte med sommer-OL i London. Av hensyn til IOCs regelverk ble all reklame for det japanske elektronikkselskapet fjernet, og stadionet for anledningen omdøpt til City of Coventry Stadium.

Det er kanskje ikke alle fotballspillere som drømte om å spille fotball i en liten by i West Midlands i utkanten av Birmingham. Men for 19 år gamle Sadio Mané var dette et viktig steg mot hans store mål.

De mørkebrune øynene hans hadde allerede for en del år tilbake festet blikket stivt mot Premier League. I flesteparten av landene sør for Sahara, er det SuperSport som sitter med rettighetene til de største europeiske ligaene. De selges langt fra like dyrt som til for eksempel mer kjøpesterke markeder i Europa, og tilgjengeligheten har gjort at den britiske fotballen har fått et solid fotfeste også her i rettighetshavernes visjon om å lage et fullt ut globalisert produkt. På den lokale løkka er det mange av de unge guttene og jentene som spiller barføtt, og hvis de får velge selv, spiller de med replikaer av trøyene til de mest populære klubbene i verden.

Sadios drøm hadde et siste hinder som måtte ryddes av veien om han skulle få en skikkelig sjanse til å vise seg fram på britisk jord. Det var playoff-oppgjøret mot Oman. I Afrika er det mesterskapet i U20-klassen som bestemmer hvem som får innpass i OL-turneringen. Etter fjerdeplass her møtte man nå laget med tilsvarende plassering i den asiatiske delen av turneringen, til et rent knockout-oppgjør. På motsatt banehalvdel sto et fintspillende mannskap fra Oman under ledelse av Paris Saint-Germain-legenden og tidligere landslagssjef for Kamerun: Paul Joseph Marie Le Guen.

MED ET SAMLET SENEGAL I RYGGEN

The Lions of Teranga. Slik refererer man gjerne til landslaget i Senegal. Ifølge Dominique Badji, selv angrepsspiller for MLS-klubben Nashville SC og skribent for Denver Post under VM i 2018, er «teranga» et ord som på wolof, Senegals offisielle språk, beskriver et «fredelig og imøtekommende sted». Et slags paradis.

Det er løvene, altså fotballspillerne selv, som skal passe på og bevare denne drømmen, for alle landets innbyggere. En samlende effekt som for første gang gjorde seg gjeldende i landet på Afrikas vestkyst, etter at nasjonen for første gang nådde VM-sluttspillet i 2002.

I dag hadde vi kanskje tenkt på covid-19-pandemien når det snakkes om å stenge samfunnet ned. Men foran mesterskapet i Japan og Sør-Korea sørget fotballen for dette helt selv. Veiene var fri for biler, butikkene stengte ned tidlig på ettermiddagen. Ved avspark foran VM-matchene fant man folket der man fant TV-apparatene. Og i løpet av de neste 90 minuttene var spillet som utfoldet seg ute på gressmatta, det eneste som betød noe.

Ti år senere var det «løveungene» som skulle i aksjon, altså U23-landslaget. I potten lå inngangsbilletten til turneringen som et par måneder senere gjestet Wembley, Old Trafford, Millennium Stadium i Cardiff, St. James’ Park, Hampden Park i Glasgow og altså den minste av dem alle, lille Ricoh Arena.

Som FourFourTwo hintet ganske kraftig til: Coventry er aldri blitt sett på som fotballens mekka innenfor De britiske øyer. I 1986/87 sendte laget sensasjonelt ut Manchester United av FA-cupen, og ga seg ikke før de hadde vunnet hele greia etter 3–2-seier over Spurs etter spilleforlengelse.

Denne regnvåte kvelden i slutten av april var det også glissent på anlegget som tar 32 752 tilskuere under fotball- og rugbymatcher. Ettersom dette var en testøvelse foran OL-turneringen, hadde det blitt delt ut 11 000 billetter til skolebarn i området for å sørge for at apparatet rundt fikk et visst trøkk å forholde seg til i slusene.

Byen hadde gått inn i en slags kollektiv depresjon etter at Coventry City FC – for første gang på 48 år – rykket ned til League One denne sesongen. Nedrykket var klart kun to dager i forveien etter et pinlig 0–2-nederlag på Ricoh mot allerede fortapte Doncaster. Sky Blues-fansen kunne i så måte ikke gitt mer blaffen i at Senegal og Oman skulle gjøre opp om muligheten til å kvalifisere seg for OL på deres hjemmebane denne kvelden.

Men for Sadio Mané var dette en sjanse han hadde ventet lenge på.

Senegal skulle også få en drømmestart på oppgjøret. Alt etter 98 sekunders spill lå den første ballen i nettet bak Oman-keeper Omer Al Abri. Et frispark slått inn i feltet fant veien til en totalt umarkert Ibrahima Baldé. Å la den 188 centimeter lange og kraftige Osasuna-spissen få en slik sjanse, var utilgivelig. Det visste også en taktisk skolert manager som Le Guen.

AL HABSI OG HANS 20 BUSSLASTER

Mané startet kampen som kant i Abdoukarime Dioufs 4-2-3-1-formasjon, og araberne hadde sin fulle hyre med å holde fysisk robuste og likevel kvikke og eksplosive senegalesere fra livet i førsteomgangen.

I dag kjenner vi Lions of Teranga best i sine grønne drakter, men denne kvelden var det tettsittende, helhvite drakter fra Puma som gjaldt.

På tribunen var det Oman som hadde mest støtte. Selv om både Patrick Vieira og El-Hadji Diouf hadde tatt turen for å støtte sine landsmenn, hadde de ikke vært like snartenkt som Omans sisteskanse på A-laget, Ali Al-Habsi. Den glisende kjempen som også var førstekeeper for Lyn i Tippeligaen i 2005, holdt nå vakt mellom aluminiumsrammene til Wigan Athletic. Han hadde fått med seg ikke mindre enn 20 busslaster med supportere på den drøye to timers kjøreturen langs M6 rundt Birmingham og videre inn til Coventry.

Oman var likevel klart underlegne i banespillet. Motstanderens nummer åtte var blant de som sto bak store sjanser for laget som allerede var i ledelsen, men skuddet hans fra 18 meter suste like utenfor.

I pausen, der paier, brus og en varm kopp te ble omsatt i høy takt over disk ved utsalgsstedene, ble det med sedvanlig britisk sarkasme kommentert at dette var mye bedre enn fotballen de vanligvis fikk servert i helgene.

I andre omgang kjempet Le Guens mannskap seg tilbake i matchen, men slet med å finne ut av sine fysisk overlegne motspillere som nå hadde trukket seg dypere ned i banen og heller satset på kontringer.

Kalidou Yero sløste med sjansene for Senegal, mens Al Abri stanset forsøkene fra både Mané og Moussa Konaté. Al-Habsi satt på tribunen sammen med sine busslaster, men hadde lovet at han skulle delta i OL-turneringen som én av tre overårige spillere dersom de tok seg dit. Det skulle ikke ende med å aktualisere seg.

Abdoulaye Sané doblet i stedet ledelsen kun to minutter før sluttsignalet lød. Det betød at dansen var i full gang for de helhvite: Senegal fulgte nå etter Gabon, Marokko og Egypt som ett av fire kvalifiserte lag fra Afrika inn i turneringen.

– Sannheten er at det er en veldig viktig etappe for meg personlig, for laget vårt og for afrikansk fotball. I en alder av 23 år føler jeg det er nå eller aldri, dersom jeg skal gjøre noe spesielt med livet mitt og oppnå noe, så var dette øyeblikket, uttalte målscorer Baldé etterpå.

FØRSTE MØTE MED SUÁREZ OG CAVANI

Senegal inntok OL-turneringen i London i tøft selskap. Gruppe A var også tilhold for vertsnasjonen Storbritannia, Uruguay og De forente arabiske emirater.

Det søramerikanske laget kvalifiserte seg ved å bli nummer tre bak Argentina og Chile under CONMEBOLs pre-olympiske turnering i Peru året i forveien. For denne anledningen hadde de registrert ingen ringere enn superduoen Edinson Cavani og Luis Suárez til oppdraget.

Britene hadde forsterket seg med waliserne Ryan Giggs og Craig Bellamy, i tillegg hadde man med seg en 24 år gammel Micah Richards. Det var også en særegen avtale som gjorde at de fikk spille med Jack Butland mellom stengene, ettersom 19-åringen, som ble tatt ut til EM-troppen til landslagssjef Stuart Pearce den sommeren, likevel ikke endte opp med å entre banen som lagets tredjevalg.

Til Alan Pardews skrekk gikk det også rykter om at det ble jobbet med å fristille Demba Ba og Papiss Cissé til turneringen. Superduoen dunket inn intet mindre enn 29 Premier League-mål på topp for Newcastle denne sesongen. Da det endelige uttaket ble gjort, var det dog bare Mohamed Diamé og Papa Gueye som hadde tatt steget ut av U23-klassen.

Hva så med Sadio Mané?

Han hadde, som alle andre i Senegal i 2002, sittet klistret til skjermen da The Lions of Teranga vant åpningsmatchen mot selveste Frankrike under VM i Sør-Korea og Japan.

Les Bleus hadde en skadet Zinedine Zidane på sidelinja, men var likevel gigantiske favoritter med det tidligere spissparet fra AS Monaco, Thierry Henry og David Trézéguet, på topp – som skulle skyte dem videre fra gruppe A i konkurranse mot Uruguay, Danmark og Senegal. Den fryktinngytende franske duoen hadde hver sin avslutning som smalt klokkerent tilbake fra metallet, men kampens eneste mål var det de senegalesiske VM-debutantene som sto for.

El-Hadji Diouf, som Gérard Houlliers Liverpool hadde sikret seg på en overgang fra RC Lens for 10 millioner pund i forkant av mesterskapet, ble spilt fri på venstresiden og rykket seg forbi sin oppasser.

Han slo ballen inn foran mål der kraftpluggen Papa Boupa Diop kom i lange klyv. Først forsøkte Emmanuel Petit å klarere bort ballen, men sendte den i stedet rett i kroppen på målvakt Fabian Barthez. Diop hadde reagert på den samme ballen, og sittende på bakken etter å ha kastet seg fram, trillet kula bort til ham.

Han vippet den inn i nettet med venstrestøvelen, og startet en målfeiring ute ved hjørneflagget som ikke sto mye tilbake for det Roger Milla og Kamerun viste fram under 90-VM i Italia: Han la drakta pent ned på gresset og danset rundt den sammen med sine ekstatiske lagkamerater.

Mens Frankrike reiste hjem i skam med ett lusent poeng det året, ble senegaleserne hyllet som helter etter at de spilte seg helt fram til kvartfinalene. Der ble det 0–1-tap mot Tyrkia etter ekstraomganger. At finalen i Yokohama skulle munne ut i en finale mellom Tyskland og Brasil som søramerikanerne vant 2–0, var ikke spesielt overraskende. At Tyrkia skulle hente hjem bronsen etter seier mot et overpresterende Sør-Korea, har vel fremdeles ikke helt gått opp for fotballhistorikerne.

Hjemme foran TV-skjermen i den lille landsbyen Bambali satt en ti år gammel gutt døpt Sadio som nå ble enda mer innbitt enn før på at det var profesjonell fotballspiller han skulle bli. Han skjønte dog at det neppe kom til å skje i den lille landsbyen han vokste opp i.

Som mange andre afrikanske barn som vokser opp, får kjenne på kroppen, var hans religiøse opphav, faren var sågar imam, i utgangspunktet skeptisk til at han ikke skulle gjøre annet enn å jage en fotballkarriere.

Sakte, men sikkert vokste besluttsomheten, og talentet viste også kjapt at han var overlegen de fleste andre spillerne han møtte og kjempet imot på sin vei. Da han var sju år gammel, var han ute og spilte fotball på løkka da han mottok en fryktelig beskjed fra broren sin: – Faren vår er død.

Han hadde hatt magesmerter og ble tatt med til en lokal healer, fordi det ikke var noe sykehus i landsbyen. Ting utviklet seg til det verre, og faren døde. Etterpå ble han tatt under onkelens vinger. Det var han som kjørte ham rundt etter hvert for å vise fram gutten i stadig større matcher i noen av de omkringliggende byene. Målet var å komme seg helt ut til kysten og hovedstaden Dakar.

Der lå nemlig de beste talentakademiene, som jevnlig ble frekventert av franske talentspeidere. Billetten ut til selve profflivet lå der, hvis man bare kunne komme seg dit.

Da han var 16, tok onkelen hans den 450 kilometer lange kjøreturen inn til Dakar for at nevøen skulle få prøvespill.

Han tasset inn med fillete skjorte og sko som var spilt sønder og sammen.

– Han sa til meg: «Hvordan skal du bli fotballspiller?» Jeg tok meg ikke nær av det. Jeg er en som bare aksepterer det som skjer. Men det var den drakta jeg hadde, så hva skulle jeg si? har Mané uttalt selv til Liverpools offisielle hjemmeside.

Etter 15 minutter hadde Pa Malang sett nok.

– Vi signerer deg, lød beskjeden.

Nå var han innenfor portene hos Generation Foot, et talentakademi som i mange år har hatt et samarbeid med den franske klubben FC Metz.

I årenes løp har de mest lovende 18-åringene fått kontrakt med klubben. Den har fått Papiss Cissé og Diafra Sakho ut på det europeiske markedet. Begge hadde samme franske klubb som sitt første stoppested på veien.

I juli 2016 tok en av de nye talentene steget ut. Ismaïla Sarr, Watford-vingen som ble koblet til Liverpool i det forrige overgangsvinduet, startet også i Metz – før ferden gikk videre til Rennes og deretter Premier League.

HOLDT LYSKESKADE SKJULT

Det finnes en del forskjellige historier om hvordan Sadio Mané til slutt endte opp i Frankrike. Ifølge FourFourTwo reiste han for første gang til akademiet i Metz sent i 2009.

I januar året etter bosatte han seg permanent i byen som ligger nær grensen til både Tyskland og Luxembourg. Ifølge Mané selv ble ikke storfamilien holdt fullt oppdatert på hva som skjedde. Det var kun den samme onkelen som kjente til at han skrev proffkontrakt med franskmennene i juli, 2011.

Det verserer også en historie om at han fikk en fransk journalist til å ta et bilde av ham i Metz-drakta fordi han ville vise det til sin mor hjemme i Bambali. Da han ble spurt om e-postadressen hans slik at fotografen kunne sende ham bildet, hang han ikke helt med i svingene. I stedet oppga han adressen til fotballklubben.

Overgangen til europeisk fotball var naturlig nok brå, og han slet også med et par skavanker. Juniortrener Olivier Perrin har fortalt FourFourTwo at unggutten forsøkte å skjule en lyskeskade i frykt for at overgangen ikke skulle bli noe av.

«Det tok meg to og en halv måned å finne ut av det, for han sa ingenting. Han hadde en helvetes lyskeskade. Vi opererte, og ting ble bedre etter det.»

Etter at A-lagsspilleren David Fleurival spilte kamp for reservene på grunn av karantene, meldte han videre til trener Dominque Bijotat om at den 19-årige kantspilleren var moden for større oppgaver. En ny skade, denne gangen i bekkenet, gjorde at han mistet innkjøringen med nye lagkamerater. Etter halvannen måned på sidelinja var det ikke før tett oppunder jul at han fikk sin debut i hjemmemøtet mot Bastia.

Mané fikk det siste kvarteret. FC Metz tapte likevel oppgjøret 0–1.

Fra mars hadde han spilt seg til tilnærmet fast plass i elleveren. Her spilte han blant annet sammen med Kalidou Koulibaly på stopperplass inntil han pådro seg et brudd i fotbladet i oppgjøret mot Monaco mot slutten av sesongen.

Det ble en tung sesong i bunnen av Ligue 2. Mané scoret kun én gang, i det pinlige 2–5-tapet hjemme på Stade Saint Symphorien i Lorraine mot Guingamp. Dog var han i positiv utvikling, i sterk kontrast til laget han spilte for.

Les Grenats (de rødbrune) var i praksis fortapt foran siste serierunde mot Tours. Det endte med at de selv spilte 1–1, og slik endte også oppgjøret mellom Le Mans og AC Arles. Metz tok dermed turen ned til Championnat National (nivå 3 i Frankrike) sammen med US Boulogne og Amiens SC.

Reisen til Mané var imidlertid langt fra over. Nå ventet treningsleir med nasjonens unge løver og forberedelser til mesterskapet på britisk jord.

– JEG FANT HAM I METZ I 3. DIVISJON

I 2019 uttalte Salzburg-toppen Christoph Freund at Sadio Mané var deres «mest suksessrike spiller og den som har nådd et aller høyeste nivået» etter å ha vært innom talentfabrikken deres.

Den 43 år gamle sportsdirektøren hadde selv en karriere i østerriksk toppfotball omtrent fra begynnelsen av 2000-tallet. Han fortalte i et intervju med The Mirror at de ble oppmerksom på talentet hans i FC Metz og besluttet å agere tidlig etter at han åpnet 2012/13-sesongen med ett mål i løpet av de første tre matchene.

«Jeg fant ham i Metz i den tredje øverste divisjonen, og utviklingen hans var utrolig. Vi så et veldig høyt potensial. Vi så hans bevegelser, hans fart og at han hadde så stor appetitt for å score mål», forteller han.

Akkurat det er nok en sannhet med visse modifikasjoner, for det var nok innsatsen til Senegal under turneringen i England, og spesielt lagets offensive krefter, som åpnet øynene til en del europeiske toppklubber i den perioden.

Hvis du ser på klippene fra den turneringen, så ser du veldig mye av spilleren 28-åringen har vokst til å bli i dag. Den ekstreme kombinasjonen av fart, balanse, styrke, vilje og den nærmest utømmelige energien. Ut over det hans evne til å utfordre både utover og innover i banen, og det helt spesielle han besitter, kanskje noe man prenter inn i DNA-et sitt ved å spille fotball på dårlige løkker uten sko fra barnsben av: det uortodokse, X-faktoren og overraskelsesmomentet som er nok til å sende en taktisk skolert europeisk forsvarsspiller rett ned på rumpa i møtet med denne atletiske kraftpakka av en fotballspiller.

EN MOHIKANER UTEN FORTANN

Det er ingen grunn til å tro at ikke hele den senegalesiske troppen ankom turneringen med mål om å vise seg fram foran større klubber.

Når man bærer hele slekta finansielt, og i noen tilfeller også hele lokalsamfunnet, kan man slett ikke undervurdere egenmotivasjonen.

Det som kjennetegner flere av disse spillerne, er at potensialet er så enormt stort. Som mottakende klubb er det ikke alltid man er sikker på hva man nå har hentet til klubben, men så ender det med at etter hvert som nivået høynes, så tar spilleren det nærmest instinktivt og matcher anledningen.

I 2012 var Sadio Mané fremdeles ganske fersk i europeisk toppfotball, men inne på Old Trafford leverte han til de grader i oppgjøret mot Storbritannia.

Litt tynnere enn vi kjenner ham i dag. Med 10-ern på ryggen og S. Mané trykt over der igjen. Med mohikanersveis og et hulrom midt i tanngarden der oppe hvor den ene fortanna hans skulle vært. Han så egentlig ut som trøbbel, og viste seg også fort å være et brysomt uromoment for det britiske forsvaret.

Det var også en innbitt 20-åring som inntok banen. Han kastet seg inn i duellene og jobbet steinhardt for laget sitt. Fintene, finessene og pasningene satt. Han var i høyeste grad påskrudd for anledningen. Alltid ville han ha ballen, og slapp seg ofte dypt ned i banen for å hente den og deretter sett fart på for å utfordre nærmeste motstander.

Etter 25 minutter sendte James Butland ballen rett i beina hans umarkert på 30 meter. Mané førte ballen inn i 16-meteren og Butland kom løpende ut og forsøkte å få målet til å se mindre ut enn det faktisk var. Lobben til senegaleseren hadde riktig høyde, men spratt på feil side av stolpen. I sannhet var det en kjempemulighet til å utligne etter at hjemmelaget tok ledelsen ved Craig Bellamy.

EKSTREMT TENNINGSNIVÅ

Fem minutter ut i andre omgang kunne det hele ha vært over for Mané. Med et ekstremt høyt tenningsnivå slang han seg lovlig sent inn i en duell mot Danny Rose med strak høyrefot.

Heldigvis traff han ikke foten særlig godt, og det ebbet ut med tilsnakk fra den usbekiske kampleder, Ravsjan Irmatov. Litt heldig, får man si, ettersom han ble vist det gule kortet for en stempling i hodehøyde mot Ryan Bertrand kort tid før pause.

Litt senere laget han frispark imot igjen, men ropet fra 70 000 tilskuere om å trekke fram det røde kortet ble avvist på nytt.

Etter vel passerte 80 minutter mottok han ballen fra en medspiller sentralt i banen. Stillestående løftet han blikket opp og fanget med det løpet Pape Moussa Konaté hadde startet på topp. Pasningen var vektet perfekt mens Konaté hadde hele den britiske forsvarsfireren etter seg i hælene. Butland kom igjen ut og gjorde seg stor, men Maccabi Tel Aviv-spilleren beholdt roen og lobbet den rolig over den utrusende målvakten.

1–1 skulle også bli sluttresultatet i et oppgjør der 20-åringen fra Bambali sto igjen som oppgjørets Man of the Match.

MØTER MED SUÁREZ OG GIOVANI DOS SANTOS

Tre dager senere vant løvene 2–0 mot Uruguay etter å ha tatt ledelsen tidlig ved samme Konaté. Han scoret igjen etter 37 minutter, etter at lagkompis Abdoulaye Ba hadde rukket å pådra seg to kort i løpet av tre minutter. Det siste for en stygg nedsparking av kaptein Suárez.

Da var det naturlig å sitte dypt og heller satse på giftige overganger. At man i løpet av samfulle 90 minutter skulle klare å holde Cavani/Suárez målløse, var imponerende av et såpass dårlig organisert forsvar. Storbritannia slo enkelt laget fra De forente arabiske emirater, så nå var det vertene og Senegal som utkrystalliserte seg i den antatt tøffe gruppe A.

I den siste kampen ble det 1–1, Konaté gjorde sitt fjerde mål på like mange kamper. Det var nok dermed trygt å si at det ikke kun var Mané som ble fulgt med argusøyne ute på gressdekket. I det neste overgangsvinduet ble Konaté solgt til russiske Krasnodar for 2 millioner euro. Da hadde han visstnok også takket nei til klubber med tilhørighet i Premier League.

Senegals ferd stanset mot Mexico i en heseblesende kvartfinale. Mellomamerikanerne tok ledelsen på en heading etter en serve fra det mange trodde var et vidunderbarn i Giovani dos Santos. Håpløst forsvarsspill gjorde at Javier Aquino doblet i andre omgang. To strålende assister fra Pape Soare ble ekspedert videre i mål av Konaté og Baldé. To nye, gigantiske forsvarsfeil i ekstraomgangene sendte de sultne løvene ut av turneringen.

I en av de andre kvartfinalene ble for øvrig Daniel Sturridge den store syndebukken for De britiske øyer da de ni andre straffeeksekutørene gjorde jobben og den da 22 år gamle Chelsea-spilleren var den eneste som bommet.

El tri, altså meksikanerne, skulle ende opp med å vinne hele turneringen etter å ha slått Brasil 2–1 i finalen, mens Senegal var blant de positive overraskelsene, noe selvsagt også større europeiske klubber hadde fått med seg.

OVERBEVISTE RED BULL-SYSTEMET

I august bar det tilbake til Nordvest-Frankrike for Mané, men der skulle han ikke bli lenge.

Mens spillertroppen gjorde seg klar for bortemøtet mot Quevilly-Rouen Métropole den 31. august, en kamp de rødbrune vant hele 6–3, fikk senegaleseren beskjed om at han i stedet skulle sette seg på flyet mot den østerrikske byen Salzburg.

Under OL-turneringen hadde Gérard Houllier fulgt mesterskapet fra tribuneplass. Han hadde tidligere sett opptak av Sadio Mané i det franske ligasystemet, men ble overbevist etter å ha sett 20-åringens prestasjoner med egne øyne. Etter å ha vært manager for Liverpool i seks sesonger hadde han også treneroppdrag i Lyon og Aston Villa bak seg. Denne sommeren var han dog på vei over som «head of global football» i Red Bull-systemet. Det gjorde at han satt med ansvaret for Red Bull Salzburg, RB Leipzig og New York Red Bulls.

Houllier, som tidligere altså hentet både El-Hadji Diouf og Salif Diao til Anfield, tipset nå videre om nok en senegaleser det var verdt å kikke nærmere på. Den tyske treneren Ralf Rangnick har vært ved roret i Stuttgart, Hannover 96, Schalke 04, 1899 Hoffenheim og hos RB Leipzig i to perioder (2015/16 og 2018/19). Mellom 2012 og 2015 var også han knyttet til Red Bull-systemet som director of football for både Leipzig og Salzburg.

Rangnick fikk med seg oppgjøret mot Tours i den franske cupen den 28. august. Hjemmelaget vant 1–0 etter scoring av venstreback Gaëtan Bussmann. Mané startet matchen på venstrekanten, og spilte 87 minutter. Det var nok for Rangnick, han var overbevist – og nå gikk det fort i svingene.

Metz hadde i utgangspunktet tenkt at en overgangssum på rundt 2,5 millioner euro ville være passende for en spiller som hadde 19 kamper i Ligue 2, én scoring og én målgivende. I tillegg til tre opptredener og én scoring i Championnat National.

De tok feil.

Plutselig var nemlig flere klubber interessert i å legge 2,5 millioner euro på bordet, og et økonomisk presset klubbstyre forsøkte likevel å heve prisen:

«Jeg fant fort ut at Metz ville være villige til å selge av økonomiske grunner. Salzburg ble enige om en overgang, og vi betalte fire millioner euro for ham. Det jeg likte ved ham med en gang, var farten og egenskapene hans med ballen. Det var fantastisk for en gutt i hans alder», har Gérard Houllier uttalt ifølge The Irish Mirror.

Mané reiste til Salzburg og ble introdusert på banen i det 66. minutt i 8. serierunde mot SV Ried den 15. september. Sesongen ut startet han 25 kamper, scoret 16 mål og bidro med 9 assister.

VILLE SPILLE FOR KLOPP – FIKK NEI

Fra serie- og cupmesterskap i Østerrike året etter virket turen til en mellomstor Premier League-klubb sør i England på papiret som et naturlig steg. Men i kulissene var det langt større drama.

Mané ga ettertrykkelig beskjed om at han ønsket seg vekk. Han droppet en trening og møtte ikke engang opp til avreise foran returoppgjøret mot Malmö FF i Champions League-kvaliken i starten av august. Salzburg røk ut med 2–4 sammenlagt.

Gjett hvem som fikk skylda?

Såret østerriksk stolthet bestemte nå at Mané skulle selges til høystbydende. Spartak Moskva sto klare med fersk kapital, men en bestemt senegaleser hadde ingen planer om å reise til den russiske hovedstaden.

Nå hadde han for alvor lært seg gegenpressing, og det naturlige steget – mente han – var en overgang til Jürgen Klopps Borussia Dortmund.

Det ble også satt opp et møte mellom de to. Siden har Klopp – blant annet overfor Liverpool Echo – omtalt det som «den største tabben i karrieren hans». Det var nemlig tyskeren som satte en stopper for den potensielle overgangen.

«Vi satt sammen på et kontor, og jeg snakket med ham. Etterpå var jeg ikke sikker, men det var helt og holdent min feil,» fortalte han i januar 2019.

En ting Mané hadde vist fram innenfor Salzburg-systemet, som også gjorde seg gjeldende mot det umake landslaget Storbritannia på Old Trafford tilbake i 2012, er at han hever seg i takt med hvor stor anledningen – eventuelt motstanderen – er.

I 2013/14-sesongen begynte Salzburg virkelig å få ut potensialet sitt. Mané hadde noen opptredener i enkeltmatcher der han var «unplayable», som britene liker å melde.

Blant annet under en treningskamp mot Pep Guardiolas Bayern München i januar 2014. Han scoret det første målet selv, skaffet straffespark og satte opp det tredje målet – alt i en og samme omgang.

Hjemmefansen på Red Bull Arena trodde ikke hva de så: De hadde nettopp slått Bayern 3–0! I etterkant skal også det tyske storlaget ha vist interesse for å sikre seg oppgjørets Man of the Match!

I slutten av februar gikk det meste på skinner. I den hjemlige serien ledet de allerede med 17 poeng, og Mané scoret i begge oppgjørene da Ajax – selve totalfotballens vugge – ble sendt hjem og ut av UEFA-cupen med 1–6 i bagasjen over to kamper. I 16-delsfinalen ble det så skuffende nok stans mot nabolandets flaggskip, FC Basel.

Med et nei fra Dortmund ble en overgang på i underkant av 12 millioner pund fra Southampton en levelig løsning under augustvinduet foran 2014/15-sesongen. Det var Ronald Koeman som hentet ham i samme vindu med blant andre Dusan Tadic, Graziano Pellè, Ryan Bertrand og Toby Alderweireld etter at Mauricio Pochettino hadde gått til Spurs.

Mané leverte varierte varer, og det kunne irritere grenseløst hvor genial han var den ene dagen, og hvor totalt avskrudd han var den neste. I oppgjør mot Chelsea og Manchester United viste han seg fra sin aller beste side. Målene kom i rykk og napp, som for eksempel i siste serieomgang mot Aston Villa hjemme på St. Mary’s den 16. mai 2015.

I løpet av to minutter og 56 sekunder hadde han slettet Robbie Fowlers rekord fra oppgjøret mot Arsenal der The Toxteth Terrier brukte 4 minutter og 33 sekunder på sitt ville hat-trick i august 1994.

Det var aldri noen tvil om at potensialet var der, men utfordringen var å lokke fram stabiliteten i prestasjonene. Både i samfulle 90 minutter og gjennom en hel sesong.

For Southampton gikk Mané av banen uten målpoeng i 46 av 67 Premier League-oppgjør. Da Liverpool sto på andre banehalvdel den 20. mars i 2016, hadde han ikke scoret ligamål på over fire måneder.

Etter scoringer av Philippe Coutinho og Daniel Sturridge før første omgang var halvspilt, entret Mané banen fra innbytterbenken sammen Victor Wanyama etter pause.

Han åpnet faktisk omgangen med å brenne et straffespark, etter at Martin Skrtel hadde lagt Pellè i bakken. Simon Mignolet var kjapt nede og reddet forsøket.

Deretter holdt han lekestue spesielt med stakkars Mamadou Sakho som rett og slett ikke hang med i svingene i denne omgangen. Kantspilleren rettet opp straffemissen og scoret to ganger i løpet av den siste halvtimen. Pellè scoret det siste målet, og Southampton hadde gjort et mirakuløst comeback på hjemmebane og lå fremdeles høyere enn Liverpool på tabellen på en 7. plass etter tre nye poeng mot en lettere sjokkert Klopp på sidelinja.

Nå gikk Mané inn i en ny hot streak og scoret fem mål på de neste fem kampene, inkludert et nytt hat-trick i 4–2-seieren over Manchester City. Dermed maktet han også å bli klubbens toppscorer med 15 mål i alle turneringer.

Southampton holdt grep på 7. plassen sin, blant annet med fire seire og én uavgjort på de siste fem. Liverpool sakket akterut og avsluttet på en skuffende 8. plass, 21 poeng bak seriemesterne fra Leicester. Det skal dog legges til at hovedfokus etter hvert ble lagt på å vinne UEFA Europa League for likevel å kunne snike seg inn bakveien til Champions League.

Det forsøket ble effektivt stanset av Sevilla.

Den 28. juni ble det så gjort kjent at Sadio Mané hadde signert for Liverpool FC i en overgang meldt å være pålydende 34 millioner pund.

Jürgen Klopp hadde endelig fått kloa i sin mann. I andre forsøk. Og resten av historien bør være velpløyd mark for oss Liverpool-supportere.

Kilder: FourFourTwo Magazine, The Guardian, Wikipedia, GiveMeFootball.com, Daily Mirror, Irish Mirror