Stolpeskudd: Jul med Liverpool FCRøde juleminner

STEINAR BJERKMANN

JULEN 1991 – DA JULEN ALDRI BLE DEN SAMME IGJEN

Mye var forandret da 1991 skulle bli 1992. Liverpool var ikke lenger til å kjenne igjen. Flere av profilene var solgt, skadene tiltok, bortedrakten var blitt grønn og tabelltoppen stadig lenger unna. På sidelinjen sto Graeme Souness. 

Det Liverpool-laget jeg elsket og ble kjent med, var i ferd med å forsvinne like raskt som pakkedrømmene når du kikket under juletreet og så det også var mange gaver med «Til Steinar» på. Det kom opp noen spennende unggutter fra reservelaget, men fortsatt var gamle helter mine største helter. 

Og Steve McMahon var fortsatt der. Jeg husker NRK hadde vist klipp fra McMahons flotte scoring i kampen mot Nottingham Forest i «Sportssøndag». Det gikk rykter om at Souness var i ferd med å gi etter for Peter Reids kjøpelyst. Manchester City ønsket å sikre seg mannen i motorrommet som i sin tid hadde blitt den verdige arvtakeren til Souness i drakt nummer 11. 

Da «Yosser» hentet Michael Thomas opp fra Arsenal, tiltok ryktene om et snarlig salg, selv om Thomas senere har fortalt meg at han ble kjøpt for å spille sammen med «Macca». De to spilte sammen i en halvtimes tid i 2–1-seieren mot Tottenham i midtuka før begge var i startoppstillingen da Liverpool møtte, ja, nettopp City i tippekamp 21. desember. 

Min store helt ble byttet ut tidlig i 2. omgang, og det skulle bli aller siste gang jeg fikk se 11 McMahon i helrødt. «Du vinner ikke ligaen uten McMahon», har forfulgt meg siden. Det skulle ta 30 år, men det er en annen historie. 

For der jeg ventet på julenissen, fant Souness og Reid omsider prisnivået for den taklingsglade scouseren. 900.000 pund, og vips var min helt blitt lyseblå. Julen skal da være helrød. Salget skjedde på selveste julaften. Jeg er litt usikker på hvor raskt bekreftelsen kom til Norge, men den må ha dukket opp på tekst-TV. 

Julen blir aldri den samme. Det er ikke alltid man får gaven man ønsker seg, men det er da ekstremt sjelden at noen gir bort gaven din. I alle fall føles det fortsatt som at Souness sviktet meg fullstendig og ga bort det kjæreste Liverpool Football Club hadde å by på. Taklingene, pasningene, scoringene, løpene og viljen havnet på Maine Road. For det som føltes som slikk og ingenting. 

«Julegaven til City», skrev The Kopite. Nå ble vel aldri McMahon den siste brikken i puslespillet til Peter Reid. Farten var borte, men ikke innstillingen som et ungt Liverpool-lag så sårt trengte da ’91 ble ’92 og det eneste LFC kunne vinne, var FA-cupen. 

Juleprogrammet, som denne spesialen egentlig handler om, ble likevel helt ok. Liverpool lå på fjerdeplass etter 2–2 mot City i tippekampen tre dager før julaften, og var faktisk helt oppe på tredjeplass i slutten av januar før det egentlig sa stopp i ligasammenheng. På Boxing Day ble det 0–0 mot Queens Park Rangers. Liverpool burde vunnet kampen, men Jan Stejskal i QPR-målet stoppet det som kom hans vei. To dager senere skulle Nick Tanner score sitt eneste mål for Liverpool og sikre et litt heldig 1–1-resultat i byderbyet mot de blå. 1992 startet med seier mot Sheffield United på årets første dag. Seieren var ikke spesielt overbevisende, og ble et signal om at fremtiden ikke kunne måle seg med minnene fra Kenny Dalglish sine år i managerstolen. 

Selv julen fikk ikke være uberørt. 

God jul! 

CHRIS WOOD

JULEN 1971 – TAPTE AVGJØRENDE POENG I GULLKAMPEN

Jeg går tilbake til Shanklys dager angående mitt negative røde juleminne, og det var ord vi ikke kunne bruke ofte i tiden med Bill som vår manager. Han hadde brutt opp laget som hadde tjent ham så godt på 60-tallet, og det var et nytt og spennende lag som var i emning. 1971/72 var den første sesongen til Kevin Keegan som spiller for Liverpool, og laget hadde kommet opp til en 5. plass etter seier mot Derby på Anfield 11. desember. Laget til Brian Clough var definitivt med i kampen om å bli engelske ligamestere, i likhet med Liverpool og de to foregående mesterne Leeds United og Arsenal. Det var tett i toppen, og bare sju poeng skilte Manchester United øverst til Sheffield United nede på 7. plass.

0–0 mot ustabile Tottenham den siste helgen før jul ble definitivt sett på som et poeng tapt, understreket ved at Spurs bare vant tre av sine 21 bortekamper denne sesongen. Dette var imidlertid den fjerde 0–0-kampen på rad foran The Kop i tilsvarende kamp. De røde var derfor på jakt etter å ta igjen noe av det tapte da de reiste for å møte West Bromwich Albion på Boxing Day. En tidlig scoring fra Tony Brown var nok til å sende Liverpool ned på sjetteplassen i påvente av et enormt møte med Leeds på Anfield 1. nyttårsdag. Don Revies menn var eksperter på stå imot press før de kom med betydelige kontringer; noe de igjen gjorde denne ettermiddagen da scoringer etter pause fra Clarke og Jones påførte de røde deres andre nederlag på under en uke. Det skulle bli enda verre da det i den andre kampen i 1972 skulle komme nok et tap, borte mot Leicester.

Etter tapet på Filbert Street var Liverpool nede som nummer ni på tabellen. Laget gjennomførte imidlertid en sensasjonell kamprekke i andre halvdel av sesongen, hvor 13 av 14 kamper ble vunnet fra slutten av januar til slutten av april. Det var da klart at en av Derby, Leeds og Liverpool ville bli mestere, men Derby utnyttet at lagene til Shankly og Revie begge mislyktes i å vinne deres siste kamp. Geitebukkene endte sesongen et fattig poeng foran de røde og de hvite. Dessverre hadde det vist seg at de poengene som Liverpool tapte rundt årsskiftet, ble helt avgjørende.

JULEN 1982 – FESTET GULLGREPET I DESEMBER

For min positive jul går jeg tilbake til 1982/83-sesongen. Til dagene med 42 ligakamper og hvor kampene var pakket tett sammen, spesielt rundt høytidene jul og påske. Liverpool måtte ved dette tilfellet spille seks kamper i 1. divisjon i desember, slik at det ville være en viktig måned angående det håpet klubben hadde med å gjenta det ligagullet som huskes for at de kom bakfra og sikret trofeet etter en mye omtalt innspurt i 1982.

De røde gikk inn i desember med en fire poengs ledelse på Watford, men tapte den første kampen i denne måneden mot Norwich. Dette ble etterfulgt av en hjemmeseier mot Watford, inkludert to straffer fra Phil Neal, og 4–2-seier mot Aston Villa i Birmingham. Deretter var det å vente ni dager før den tradisjonelle runden 2. juledag, som for Liverpools del denne gang ble flyttet fra søndag til mandag og 27. desember.

Vi feide City av banen ved å score fem mål for fjerde gang denne sesongen (ytterligere to «femmere» ville komme senere) og hadde i praksis vunnet kampen før en halvtime var spilt, på et tidspunkt vi var foran med 3–0; to fra Kenny og mellom de scoringene et vanvittig langskudd fra Phil Neal. Ett av åtte ligamål fra høyrebacken, som var hans beste noen gang med en liverbird på brystet. Selv om City scoret sent i hver omgang, ytterligere mål fra Rush og Dalglish sendte dem hjem til Manchester for å slikke sine sår mens vi kunne fjerne det forferdelige minnet fra tapet på Boxing Day et år tidligere.

Et brukbart poeng i Sunderland dagen etter (!) sørget for at Liverpool gikk inn i det nye året med en ledelse på seks poeng. Fem nye scoringer på nyåret mot Notts County og en 3–1-triumf mot Arsenal, begge på Anfield, gjorde at de regjerende mesterne var i front med hele ti poeng øverst på tabellen.

De seks ligakampene siden tapet på Carrow Road 4. desember hadde sørget for 16 poeng av 18 mulige, 20 scorede mål og bare sju innslupne. En vaklende avslutning på sesongen, da ingen av de siste sju kampene ble vunnet, hindret ikke at Liverpool endte opp elleve poeng foran toeren Watford. Den rike poengfangsten i desember hadde vært viktig for en ny gullsesong.

PÅL CHR. MØLLER

JULEN 1981 – FORFERDELIGE FEIL GA KAPTEINSBYTTE

«Det henger en svart sky over Anfield etter at vi tapte hjemme for Manchester City.» Disse ordene skrev Liverpools Phil Neal i brevet han sendte til den norske supporterklubben ved nyttår 1981/82.

Dette var faktisk den eneste kampen Liverpool spilte i julen 1981. Liverpool hadde fått flyttet på sine andre kamper, fordi de spilte VM-finale for klubblag i Japan 13. desember. «Tokyo-turen var en katastrofe», fortsatte Phil i sitt åpenhjertige brev til de norske supportene. «Å reise så langt for å spille så dårlig!»

Liverpool vant Europacupen i 1981 og møtte derfor de søramerikanske mesterne Flamengo i Japan. Brasilianerne vant enkelt 3–0, og Liverpool reiste slukøret hjem igjen. Å reise halve jordkloden frem og tilbake for å spille en kamp, som på den tiden ikke hadde særlig status, ble sett på som et rent pliktløp. Vel hjemme igjen virket spillerne fremdeles slitne da Manchester City kom på besøk 2. juledag. Boxing Day er et av sesongens høydepunkter, og publikum forventet noe helt annet enn det de fikk se. City tok ledelsen etter bare 9 minutter og vant til slutt 3–1. To av målene må beskrives som keepertabber av Bruce Grobbelaar – Liverpools nye keeper som hadde overtatt etter legenden Ray Clemence fire måneder tidligere.

Phil Neal skriver om «forferdelige personlige feil» og at laget hadde hatt flere spillermøter for å finne ut av problemene. Det klarte de til de grader! Etter dette tapet, som sendte Liverpool ned på 12. plass, tok manager Bob Paisley kapteinsbindet fra Phil Thompson og ga det til Graeme Souness, og etter en fantastisk vårsesong endte Liverpool nok en gang opp som ligamestere!

JULEN 2019 – LYKKES BÅDE I VM OG JULEKAMPER

Høstsesongen 2019 er Liverpools beste noensinne. Det samme kan man si om julen.

Dette året var Liverpool også regjerende europacupvinnere, og igjen møtte de brasilianske Flamengo i VM-finalen for klubblag. 38 år etter tapet i Tokyo fikk Liverpool sin revansj og vant 1–0 tre dager før julaften. 

Om noen var bekymret for at to kamper på tre dager i Qatar ville slite ut spillerne, skulle det vise seg å være uten grunn. På papiret så en bortekamp mot Leicester andre juledag ut til å kunne bli en tøff kamp, men Liverpool overbeviste stort og spilte en av sine beste kamper for sesongen og vant til slutt hele 4–0. Roberto Firmino – som hadde blitt matchvinner i VM-finalen – scoret to mål, begge assistert av Trent Alexander-Arnold, som selv banket inn den siste scoringen.

Tre dager senere ble det 1–0 mot Wolves hjemme på Anfield, før Sheffield United ble slått 2–0 på det nye årets andre dag. Vi tar også med 1–0 over Everton hjemme på Anfield 5. januar, da unge Curtis Jones ble matchvinner med det som skulle bli kåret til årets mål i FA-cupen sist sesong.

FRODE LAFTON

JULEN 1993 – BARE UAVGJORT UNDER SKUFFENDE HØYTID

Sesongen 1993/94 startet perfekt for Liverpool hvor de åpnet serien med tre strake seire og håpet og troen om en plassering blant topp tre var stor. Kan vel trygt si at dette håpet ble raskt borte, på de neste 16 ligakampene frem til juleprogrammet startet 18. desember, ble det kun seks seire og Liverpool var på en skuffende 8. plass …

Premier League og jul er en god kombinasjon hvor alt av sosiale sammenkomster er koordinert opp mot Liverpools kamper. Håpet om å vinne blir større, kampene kommer tett og med god flyt kan man kapre bra med poeng i det hektiske juleprogrammet.

18. desember er det duket for bortekamp mot Tottenham, som ligger relativt svakt plassert på nedre halvdel av tabellen og hadde kun én seier på de siste elleve ligakampene, så håpet var stort om endelig en seier igjen. For en nøytral tilskuer inneholdt denne kampen «alt», mange sjanser og spillet bølget frem og tilbake. Tottenham tok ledelsen etter 37 minutter ved Vinny Samways, og Tottenham ledet 1–0 til pause. Fire minutter ut i 2. omgang utlignet Liverpool etter scoring av Robbie Fowler, ungguttens 13. ligamål. Nå var Liverpool virkelig i dytten, og i løpet av fem minutter hadde de snudd kampen fra 0–1 til 3–1 hvor de to siste målene ble scoret av Redknapp og Fowler. Nå så det veldig lovende ut, men det skulle ikke ta lang tid før det ble spenning igjen da Mike Hazard scoret på straffe etter 69 minutter og reduserte til 2–3. Og etter 76 min var nedturen et faktum da Darren Caskey satte inn 3–3.

På Boxing Day tok Liverpool turen til Bramall Lane for å møte Sheffield United, et lag som hadde scoret ett mål på de åtte siste kampene og hadde kun én seier på de siste 18 ligakampene. Og på bakgrunn av det offensive spillet i 3–3-kampen mot Tottenham burde mulighetene mot et svakt Sheffield United være store. Men Liverpool var ikke i nærheten av prestasjonen de hadde mot Tottenham en uke tidligere, men noen likheter var det i forsvarsspillet. Julian Dicks og Neil Ruddock var «nye» i startelleveren, og de hadde ikke en overbevisende prestasjon. Sheffield United skapte nok sjanser til å vinne, men Grobbelaar hadde en god dag på jobb og kampen endte 0–0.

28. desember var det en ny mulighet da Liverpool tok imot Wimbledon på Anfield, Wimbledon var i likhet med Tottenham plassert på nedre halvdel av tabellen. Liverpool hadde vist meget bra angrepsspill borte mot Tottenham og desto svakere forsvarsspill i forrige ligakamp. Wimbledon var et fysisk robust lag med spillere som John Fashanu, Vinnie Jones og Dean Holdsworth. Dette laget var ikke kjent for å spille underholdende fotball, men forsvarte seg godt og satset på lange oppspill mot Fashanu og Holdsworth. Liverpool tok ledelsen etter 27 min da en uheldig John Scales satte ballen i eget mål. I store deler av 1. omgang var det spill mot ett mål, Liverpool dominerte stort og burde ha scoret flere. Men etter 40 min kom Fashanu alene med Grobbelaar og satte inn 1–1 mot spillets gang. 2. omgang ble målløs tross stor Liverpool-dominans, og det endte uavgjort. Ikke overraskende med uavgjort da Wimbledon under ledelse av Joe Kinnear ikke hadde tapt mot Liverpool på de syv siste møtene.

Troen på en opptur i julen 1993 ble raskt snudd til en nedtur. Prestasjonene i julen 1993 beskrev Liverpool på godt og vondt denne sesongen. Fra å spille gnistrende angrepsfotball borte mot Tottenham til nesten ikke å skape en sjanse borte mot bunnplasserte Sheffield United en uke senere. Poengfangsten i juleprogrammet ble definisjonen på sesongen for Liverpool. Resten av sesongen fortsatte i samme spor med varierende prestasjoner. Liverpool endte til slutt på en skuffende 8. plass i Premier League. Men det fantes et lyspunkt, Robbie Fowler som fikk sitt gjennombrudd i Liverpool.

JULEN 1995 – GOD GAVEFANGST MOT STERKE RIVALER

Sesongen 1995/96 var Liverpool blitt et mer stabilt lag sammenlignet med laget i 1993/94, det handlet om at Fowler, Redknapp og Jones hadde blitt eldre, fått mer erfaring og det hadde blitt forandringer på trenersiden. Graeme Souness fikk sparken i 1994, og Roy Evans tok over som ny manager. Sesonginnledningen var ok, men poengfangsten var varierende i perioder. Fra å vinne tre kamper på rad til å tape tre kamper på rad. I perioden inn mot juleprogrammet var poengfangsten mager, og Liverpool hadde falt fra en tredjeplass på tabellen til en åttendeplass 1. desember 1995. På de siste seks ligakampene hadde de kun vunnet én kamp. Og det var vesentlig tøffere motstand sammenlignet med juleprogrammet i sesongen 1993/94. Nå skulle de møte Manchester United, Arsenal og Chelsea.

17. desember var det duket for klassikeren Liverpool–Manchester United på Anfield. Manchester United hadde startet sesongen godt og lå på andreplass. Dette var kampen hvor Liverpool dominerte fra start og skapte sjanser, men det skulle gå 45 min før Liverpool fikk uttelling da Fowler vakkert skrudde frisparket fra 20 meter rett i mål bak en forfjamset Schmeichel. Perfekt tidspunkt for Liverpool med scoring rett før pause. Andreomgangen fortsatte med Liverpool-dominans, og Stan Collymore burde ha satt noen av de store sjansene han hadde. Manchester United begynte å yppe seg på slutten og begynte å skape sjanser. På et tidspunkt var det nok nærmere 1–1 enn 2–0. Men fire minutter før slutt satte Fowler inn 2–0, og seieren var sikret.

Lille julaften var det klart for en ny hjemmekamp på Anfield, motstander var Arsenal som hadde hatt varierende resultater i forkant av møtet med Liverpool og lå på 7. plass. Det ble en marerittåpning for Liverpool da Arsenal fikk straffe etter sju minutter som Ian Wright satte i mål og Arsenal ledet 1–0. Liverpool utlignet til 1–1 etter 40 min etter scoring av Robbie Fowler. I andre omgang viste Liverpool klasse og gikk opp i ledelsen da Fowler satte inn sitt andre mål etter 59 minutter. Fowler skulle bli dagens helt, og i det 78. min satte han sitt tredje for dagen og sikret Liverpool tre nye poeng. En annen spiller som utmerket seg denne dagen, var Stan Collymore med sine tre assists. Liverpool hadde sjanser til å score flere mål, men David Seaman vartet opp med flere gode redninger i andre omgang.

En uke senere var det klart for en tur til London og bortekamp mot Chelsea. Optimismen var nå stor mht. å kunne få tre seire på rad mot et Chelsea-lag som hadde variert mye så langt i sesongen og var en middelhavsfarer på tabellen. Nok en gang kom Liverpool under tidlig da John Spencer satte inn 1–0 etter ni minutter. Men Liverpool slo tilbake etter 33 min da McManaman satte inn utligningen og det stod 1–1. Men rett før pause var Spencer nok en gang frempå og satte inn 2–1. Dette skulle bli McManamans store dag da han i det 76. minutt satte inn 2–2. Til syvende og sist var nok Liverpool mest fornøyd med uavgjort.

Dette ble en positiv jul for meg som Liverpool-supporter, en november måned som var svak og med et juleprogram som inneholdt kamper mot Manchester United, Arsenal og Chelsea, må man være fornøyd med sju poeng av ni mulige i disse tre kampene. Og som tidligere nevnt kan uttellingen på juleprogrammet være en definisjon på hvordan sesongen til sist blir. Det må nevnes at Liverpool i tillegg til to seire og en uavgjort i juleprogrammet tok nok en seier på første nyttårsdag 1996 da de slo Nottingham Forest. Og på de åtte påfølgende kampene i ligaen ble det seks seire og to uavgjorte. Liverpool endte til slutt på en tredjeplass i Premier League.

TORBJØRN FLATIN

JULEN 2013 – TAPTE JULEFESTEN

I almanakken kunne en lese 21. desember, på sportssidene kunne en lese Liverpool–Cardiff 3–1. Hvis det var en tabell å finne, kunne den fortelle at Liverpool ledet Premier League med 36 poeng på 17 kamper, foran Manchester City med 35 poeng på 17 kamper og Arsenal med 35 på 16 og Chelsea med 33 på 16. Det etter at Liverpool hadde fire strake seire med 17–3 i målforskjell og hvor Luis Suarez hadde scoret ti ligamål på to og en halv uke!

Suarez var i kanonform, og Liverpool var på full fart fremover under Brendan Rodgers. Hvem husker ikke 5–0 mot Tottenham på White Hart Lane bare en snau uke før kampen mot Cardiff? Nå ventet imidlertid Manchester City 2. juledag og Chelsea senere i romjula, begge på fremmed gress. Gjestene fra Merseyside tok ledelsen i begge kampene, men i begge tilfellene stod det 2–1 til vertene da sluttresultatet ble stående på lystavla. I jevne kamper, ikke uten kontroversielle situasjoner, da Raheem Sterling ble avblåst for feilaktig offside da han var alene igjennom i Manchester og Luis Suarez ikke fikk det straffesparket han skulle hatt på overtid vest i London.

De røde ga deretter gass igjen, hvor tolv seire og to uavgjorte var den imponerende fasiten på de neste 14 kampene. Det inkluderte strålende 5–1 mot Arsenal, 3–0 på Old Trafford og seier hjemme i returen mot Manchester City. Men som kjent ble det bare snublende nær etter poengtap mot Chelsea og Crystal Palace.

De viktigste kampene ble ikke vunnet under Brendan Rodgers, slik at man hadde ikke råd til å tape begge toppkampene i jula 2013.

JULEN 1994 – MÅNEDENS MANAGER

Det er kanskje litt rart å velge ut den jula, i den sesongen. Glassballen som står over peisen til daglig, minner meg imidlertid på den, at Liverpool hadde en god jul i 1994. Jeg var reiseleder for supporterklubben da vi nesten bokstavelig talt fløy rett på kamp, med et tidlig fly 2. juledag til Birmingham og direkte i en buss som tok oss til Filbert Street og møte med Leicester. Scoringer av unge Robbie Fowler på straffe og av veteranen Ian Rush sørget for en 2–1-seier og en god start på turen.

Som seg hør og bør var jeg en ganske ivrig deltaker i «Drømmelaget» hos VG, datidens Fantasy Manager. Nå husker jeg ikke så mye av reglene, men om det bare var mulig å oppdatere laget en gang i uka, eller jeg ikke fikk gjort det via Liverpool, det skal være usagt. Jeg husker i hvert fall at jeg tok ut et «julelag» før avreise, med så mange røde på laget som mulig. Et lag som for øvrig het «No Man United» da jeg av prinsipp ikke tok ut spillere fra fienden og ligafavoritten.

Jeg er ikke sikker på hvilke Liverpool-spillere jeg hadde heller, men jeg er sikker på at Robbie Fowler var en av dem og at spillerne den gang fikk bonuspoeng hvis de var med på seier. Robbie scoret i de to neste kampene også, i romjula mot Manchester City og på nyttårsaften i Leeds. Begge gangene ble det 2–0-seier. Kampene sitter ikke spikret, men jeg husker at på Elland Road kåret de hjemmelagets beste ved at supportere tekstet sitt forslag via telefonen. Det gikk ikke upåaktet hen i bortesvingen, som brukte noen pund på å bidra til at David Wetherall ble dagens mann hos Leeds, etter bl.a. å ha forårsaket frisparket som Jamie Redknapp scoret på og gjorde en kjempetabbe i forkant av målet til Fowler. Stor jubel blant de tilreisende da Wetherall ble utnevnt som Leeds’ beste av speaker. Scouse humor.

Da jeg kom hjem hadde min far spart på en liten notis i VG om at «Boikott lønte seg», da gode resultater for Liverpool og scoringer av Robbie Fowler hadde bidratt til at jeg hadde blitt «Månedens manager desember 1994», og hvor de gjorde et lite nummer av at det var uten spillere fra de regjerende mesterne.

Det hører med til historien at Liverpool også vant turens fjerde kamp hjemme mot Norwich 2. januar. To nye mål av Robbie, og til tross for beskjeden innsats dro jeg faktisk inn en av mine sjeldne tippegevinster av litt betydning da jeg på en bong hadde tippet 4–0 med John Scales som første målscorer. Et ungt og hva vi håpet ville bli et fremadstormende lag under Roy Evans, greide imidlertid ikke helt å følge opp juleformen og endte på 4. plass. På behørig avstand fra Blackburn, som vant tittelen på Anfield, og Manchester United.

For meg var det imidlertid en rød jul som ikke glemmes.
Månedens manager.