En sesong for evigheten

It was the best of times, it was the worst of times,
it was the age of wisdom, it was the age of foolishness,
it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity,
it was the season of light, it was the season of darkness,
it was the spring of hope, it was the winter of despair.

Allerede i 1859 beskrev Charles Dickens Liverpools 2019/20-sesong ganske så treffende i boka med det passende navnet «A Tale of Two Cities».

Nå var det ikke Liverpool og Manchester som Dickens skrev om, men at det var den beste tiden Liverpool-fans kunne tenke seg, samtidig som den verste tiden med et altomgripende virusangrep, var det liten tvil om. Fest og pest gikk side om side.

Det var en tid der visdom og tåpelighet gikk hånd i hånd, en epoke med tro og vantro, en sesong med mest lyspunkter, og en liten periode med mørke da alt stoppet opp, før våren brakte nytt håp etter fortvilelse på slutten av vinteren.

Til slutt sto Liverpool igjen som mestere av absolutt alt det er verdt å vinne! It was the best of times.

Om noen dager starter en ny sesong, men vi kan ikke slippe den forrige helt ennå. 

Tilbake til fremtiden

Da Liverpool vant sitt 18. seriemesterskap i 1989/90, var smarttelefoner noe man ikke kunne forestille seg, Tesla noe som var utenkelig, Berlinmuren hadde akkurat falt, og Ketil Stokkan sang om Brandenburger Tor i Melodi Grand Prix. I en førstedivisjonsavdeling med lag som Wimbledon, Nottingham Forest, Queens Park Rangers, Coventry City, Derby County, Luton Town, Sheffield Wednesday, Charlton Athletic og Millwall gikk Kenny Dalglish og Liverpool seirende ut med 79 poeng. Aston Villa var nærmeste utfordrer med 70. Manchester United endte på 13. plass, og mange ville ha Alex Ferguson sparket (de fikk dessverre ikke viljen sin), og nyopprykkede Manchester City kom på plassen bak. Bortsett fra at Liverpool vant, var det med andre ord lite som lignet på denne sesongen.

Liverpool har levd i fortiden for lenge, nå handler det om nåtiden og fremtiden. Og det er som kjent seierherren som skriver historien. Men hva blir historien om denne sesongen når den skal fortelles i 2050?
Det er neppe jeg som skal skrive mimresaken i The Kopite om 30 år, men her er noen tanker for den som skal gjøre det.

FC Korona

2019/20 var sesongen der Liverpool både vant rekordtidlig og rekordsent på samme tid.

Sju kamper før sesongslutt kunne spillerne danse rundt i Formby Hall i seiersrus etter at de sammen så Chelsea slå Manchester City på TV. Der og da kunne ikke tittelforsvareren ta igjen Liverpool matematisk lenger. Aldri før har noen avgjort serien sju runder før slutt, men aldri før hadde heller et ligamesterskap blitt avgjort så sent som 25. juni.

30 år for sent, vil kanskje noen si, noen måneder for sent var det definitivt. «Sent, men godt» har aldri passet bedre for noen sportsbegivenhet.

I realiteten var egentlig ligagullet så godt som sikret i mars. Liverpool hadde da den største ledelsen noensinne med 25 poeng på toppen av tabellen, og måtte bare raske med seg ett og annet poeng på veien til målstreken. Men vi fikk plutselig og uventet en påminnelse om at jordkloden er like rund som fotballen.

Det måtte nemlig en verdensomspennende pandemi til for å skape et snev av spenning i Premier League. For før FC Korona kom på banen, var Liverpool i en egen klasse.

Ironisk nok har vi kanskje sett Liverpool spille mer underholdende og score flere mål de siste tre sesongene, men selv med noen flere baklengs denne sesongen enn den forrige (33 mot 22), så har denne sesongen vært det tydelige beviset på at du vinner kamper med et godt angrep, men du vinner titler med et solid forsvar. Kombinasjonen av de to og en stabilitet uten sidestykke ga Liverpools 19. ligatittel og det første Premier League-trofeet.

For er det noe som har gått igjen når man har snakket om Liverpools sesonger i lang tid tilbake, så har det nettopp vært mangelen på solid forsvarsspill, mangelen på solid keeperspill og ikke minst mangelen på stabilitet og konsentrasjon. Det har kostet laget dyrt også lenge før Jürgen Klopps tid i klubben.

Vanvittige seiersrekker

Klopps gutter startet sesongen med åtte strake seire med reservemålvakt Adrian i mål, etter at Alisson ble skadet i serieåpningen mot Norwich. Da hadde laget vunnet 17 seire på rad i serien fra slutten av forrige sesong, og Liverpool kunne kopiere Man Citys rekord med 18 om det hadde blitt seier på Old Trafford. Slik gikk det ikke. Det endte 1–1 med Alisson tilbake mellom stengene, og Liverpool fikk sin første negative opplevelse med nyvinningen VAR (video assistant referee). Håpet var at de svartkledde i videorommet skulle oppdage fellingen av Origi i oppbyggingen til åpningsmålet og effektivt stoppe feiringen til Marcus Rashford, men «storebror» så ikke Lindelöfs felling som en like «clear and obvious error» som vi Liverpool-supportere mente den var. Heldigvis fikk ikke Liverpool for mange avgjørende VAR-avgjørelser mot seg gjennom sesongen. Liverpool gikk på sitt første poengtap siden besøket på Goodison Park 3. mars 2019 – men reddet i hvert fall inn ett poeng med et sent mål fra Adam Lallana.

Men du vet den rekorden jeg akkurat skrev om? Den har ikke Manchester City alene lenger. For etter poengtapet på Old Trafford feide Liverpool seg gjennom Premier League med 18 strake seire!

Utrolig nok ble det Watford som stoppet håpet om ny rekord og muligheten til å gå ubeseiret gjennom ligaen da de vant 3–0 på Vicarage Road. Da var datoen 29. februar 2020, og Liverpool hadde vunnet 26 av 28 ligakamper. Forrige tap i ligaen kom mot Manchester City 3. januar 2019.

Liverpool hoppet raskt opp på seiershesten igjen mot Bournemouth 7. mars. Etter det ble det ikke spilt en Premier League-kamp igjen før Merseyside-derbyet for et tomt Goodison Park 21. juni. Det endte 0–0. Men den eneste gangen Liverpool ga fra seg poeng i to seriekamper på rad denne sesongen, var etter at tittelen ble sikret. Da ble det 1–1 mot Burnley, etterfulgt av 2–1-tap mot Arsenal etter noe så sjeldent som tabber av van Dijk og Alisson.

Avgjorde på de dårlige dagene

Liverpool har for all del blåst lag av banen til tider også denne sesongen, der kampene mot den gang serietoer Leicester rundt juletider og kampen mot Crystal Palace, da Liverpool sikret poengene som ga seriemesterskapet, kanskje står aller mest fram i hukommelsen. Men det har vært en sesong med flere høydepunkter enn det er mulig å ramse opp.

Det er ikke noe nytt at Liverpool rundspiller motstandere på gode dager, den største fremgangen denne sesongen var hvor mange poeng de fikk med seg på de dårlige dagene, de der sambarytmen ikke var som vi forventer.

Det sier litt om maktdemonstrasjonen at Liverpool slo alle de 19 andre Premier League-lagene i løpet av sesongen, det har klubben aldri klart på en sesong før. Liverpool har hatt en utrolig evne til å avgjøre kamper til sin fordel – og de har på ingen måte vært tilfreds med «bare» å redde inn ett poeng.

Tre uavgjort og tre tap ble det denne sesongen, to av tapene og en uavgjort kom etter at tittelen var sikret, det samme gjorde 19 mål og 12 baklengs. Sånn sett burde man nesten strøket det fra regnskapet for å gi et riktigere bilde av dominansen. Men vi kan ikke henge oss opp i det, for etter at koronapausen var over og spesielt etter at serien var avgjort, var det naturlig at konsentrasjonen sviktet til tider.

Ved endt sesong i 2018/19 sto det sju uavgjort og ett tap på tabellen ved siden av Liverpools navn. Og man kan hevde at en liten dårlig periode med fire uavgjort og sesongens eneste serietap mot Man City mellom 3. januar og 3. mars ødela drømmen om seriegullet for litt over ett år siden. Sesongen før sto Liverpool med 12 uavgjort og fem tap da det ble fjerdeplass.

Klopps lag har hatt dårlige perioder like etter nyttår i flere av sesongene, men ikke i 2020. Hvis vi ser bort fra noen cupresultater som kunne gått bedre, så har det knapt vært formsvikt før det kom en mental reaksjon da gullet var sikret.

Før det hadde Liverpool en utrolig stabilitet, og en utrolig evne til å grave dypt og fikse seire uansett. For det er virkelig blitt noen sene scoringer denne sesongen også. Uansett hvor mørkt det har sett ut, har Liverpool bygget opp angrep på angrep med ro og tro på at de til slutt skulle finne den lille knappenålsåpningen de trengte. Ved siden av stabilitet er det kanskje nettopp det som har skilt denne sesongen fra tidligere, evnen til å variere spillet og finne nye veier til tre poeng.

Det var ikke alltid elegant eller vakkert å se på, men vi fikk også en ny smak på hvor godt det faktisk er å gå seirende ut av drittkampene. Og ja, det er blitt gjort feil og tabber også denne sesongen, men det har stort sett skjedd uten de store konsekvensene – i hvert fall i serien. Motstanderne, derimot, de har ikke hatt mye feilmargin før de gegenpressende haiene fra Liverpool snappet ballen.

I de første seks kampene avgjorde Liverpool det ganske tidlig, selv om Southampton yppet seg litt etter en sen scoring av Danny Ings – men Liverpool red av stormen og vant 2–1. Det samme skjedde mot Chelsea, der Liverpool også kontrollerte inn tre poeng.

Mot Sheffield United slet Liverpool, men en gavepakke av Dean Henderson på skudd fra Gini Wijnaldum reddet også den dagen. Mot Leicester tok Liverpool ledelsen i første omgang, før Maddison utlignet ti minutter før slutt. Tre minutter på overtid gikk Mané i bakken og det ble blåst straffe. James Milner scoret selvsagt sikkert, og fem minutter på overtid hadde Liverpool avgjort nok en kamp. Det var tydelige mestertakter allerede i starten av oktober.

Mot Manchester United havnet Liverpool bakpå fra start, men denne gangen ble det ene poenget reddet av Lallana etter 85 minutter. Og i neste kamp mot Spurs havnet Liverpool bakpå allerede etter ett minutts spill, men igjen så snudde Liverpool det. Et kvarter før slutt scoret Salah fra straffemerket til 2–1. For tredje seriekamp på rad snudde Liverpool fra å ligge under mot Aston Villa. Liverpool sto igjen som seierherre etter scoringer av Andy Robertson 87 minutter ut i oppgjøret og så Mané fire minutter på overtid. Ballen fikk han servert fra silkefoten til Trent Alexander-Arnold på corner.

Trent nevnes fordi det ble ny dramatikk mot Crystal Palace borte i slutten av november, i kampen etter at Liverpool hadde banket City 3–1. Liverpool tok ledelsen, men Palace utlignet ved Zaha etter 82 minutter. Bare tre minutter senere var Liverpool tilbake i ledelsen da Firmino scoret etter en ny god corner fra Trent i de avgjørende minuttene.

Det manglet ikke drama mot Brighton heller. Liverpool ledet 2–0 da Alisson fikk rødt kort for å bruke henda utenfor 16-meteren. Brighton klarte bare å redusere etter det, og Liverpool red inn 2–1. Mot Wolverhampton etter nyttår sto det 1–1 da Firmino scoret seks minutter før slutt, etter pasning av kampens første målscorer Jordan Henderson.

Mot Norwich borte scoret Mané etter 78 minutter etter nok en sliteseier, og mot West Ham på Anfield sto det 2–2 til Mané scoret etter 81 minutter og Liverpool vant 3–2.

Og med det skal vi for første gang i denne saken en svipptur innom cupene, for evnen til å hente ut resultatene gjaldt også der.

I UEFA Supercup avgjorde Liverpool på straffespark – og kunne løfte trofeet etter redningen til reservekeeperhelten Adrian. I Champions League ga Liverpool bort en 3–0-ledelse mot RB Salzburg, som kom tilbake til 3–3 blant annet med mål av Norges egen Erling Braut Haaland og vår egen japaner Takumi Minamino, men etter 69 minutter sikret Salah likevel seieren og ødela østerrikernes comebackfest.

Og så må vi innom den spinnville ligacupkampen mot Arsenal, der Klopp sendte et meget ungt mannskap på banen – noe som ble en vane i de hjemlige cupene denne sesongen. Harvey Elliott var 16 år og 209 dager gammel da han fikk sjansen som den yngste spiller i klubben til å få førstelagsdebut på Anfield, og Neco Williams ble nærmest ut av det blå den 38. debutanten under Klopp da han fikk debuten på høyrebacken.

Etter 2–3 halvveis økte Ainsley Maitland-Niles til 2–4 tidlig i den andre omgangen, og det meste så ut til å være over. Men Alex Oxlade-Chamberlain og Divock Origi skapte balanse i regnskapet, før Joe Willock sendte Arsenal opp i en ny ledelse til 4–5 i det 70. minutt. Om kampen var over da? Neida, kulthelten Divock Origi hadde selvsagt nok et overtidsmål i seg og fikset 5–5. I straffesparkkonkurransen gikk ni av ti straffer i mål, men Dani Ceballos bommet og Curtis Jones fikk æren av å avgjøre. Liverpool var klare for kvartfinale – og scouseren hadde tatt det første store steget inn i rampelyset, og ikke for siste gang denne sesongen.

Det var det første møtet med flere av Liverpools unge og kommende stjerner som vi skulle få se mer til, og som var nok et ekstra krydder på denne sesongen.

Et enda yngre Liverpool-lag tapte 5–0 mot Aston Villa i kvartfinalen, men det var definitivt en jevnere kamp enn resultatet skulle tilsi, og heller ikke veldig uventet siden hele førstelagstroppen hadde dratt til Qatar for VM for klubblag og Klopp hadde gitt U23-laget og manager Neil Critchley ansvaret for å ta seg av den hjemlige cupen.

Faktisk har Liverpool aldri tidligere stilt med et så ungt lag i en tellende turnering i klubbens 127-årige historie. Gjennomsnittsalderen til de elleve som spilte fra start, var på bare 19 år og 186 dager, mer enn to år yngre enn den tidligere rekorden.

Og i det ekstremt hektiske kampprogrammet var Monterrey Liverpools motstander i semifinalen i VM for klubblag. Mexicanerne ga Liverpool betydelig mer kamp enn mange av lagene i Premier League gjorde den høsten, men Liverpool tok seg til VM-finalen da Roberto Firmino avgjorde en jevn kamp med sin scoring på overtid, etter et flott innlegg av … nettopp … Trent Alexander-Arnold.

Og VM-finalen ble et nytt drama der det sto målløst til Firmino avgjorde i første ekstraomgang. Liverpool var mestere i VM for klubblag for første gang.

På et halvt år hadde vaktmesterne oppdatert «Walk of Champions» på Anfield og «The Champions Wall» på Melwood fra fem til seks Champions League-seire, fra to til tre UEFA Supercup-seire og inn med det første trofeet fra FIFA Club World Cup. En enorm prestasjon – og bedre skulle det bli!

Foruten et par høydepunkter med unggutter mot Shrewsbury og Everton etter nyttår var det ikke så mye mer å skrive om cupsesongen – selv om vi definitivt husker scoringen til Curtis Jones mot byrivalen da de ble slått ut av FA-cupen. Men Liverpool røyk mot Chelsea i FA-cupen og så mot Atletico Madrid i Champions League etter det, i to kamper der noe så sjeldent som personlige feil ble avgjørende. (Men i denne sesongen ble det, som denne setningen, en parentes.)

Ledere i alle ledd

Det var ingen tvil om at det var serien det handlet om, og serien alt fokuset lå på. Anført av matchvinnere og ledestjerner både foran, bak og på midtbanen var seiersmaskinen nærmest ustoppelig.

Nå har Liverpool kapteiner i hver lagdel, ledere som har evne til å dra med seg og rettlede resten.

En stor del av suksessen må selvsagt tilskrives at Virgil van Dijk har spilt samtlige minutter i serien. Spesielt i perioden der Alisson Becker var ute med skade, har det vært enormt viktig. Men der har du to spillere som elsker å holde nullen like høyt som Mohamed Salah elsker å score mål. Rolige, sikre og sprer trygghet for alle andre rundt, og ikke minst styrer alle andre rundt seg.

Selv om det er skrevet mye om det solide forsvaret, skal vi heller ikke glemme trioen på topp. Fra Klopp tok over har Roberto Firmino, Sadio Mané og Mohamed Salah banket inn 253 mål for Liverpool. I 2017/18-sesongen, da de tre spilte sammen for første gang, scoret Salah 44 ganger, Mané 27 mål og Roberto Firmino 20. Sesongen etter fikk Salah 27, Mané 26 og Firmino 16, og denne sesongen endte Salah på 23, Mané på 22 og Firmino på 12 mål. 217 mål har de dermed i de tre sesongene de har spilt sammen, og i tillegg hadde Mané 13 og Firmino 12 mål fra 2016/17, og Firmino 11 mål fra Klopps første sesong.

Både Salah og Mané har nå passert 20 mål i tre strake sesonger! Salah var på sin side ett mål unna å ha tre strake sesonger med 20 mål i serien også. Likevel, til tross for de vanvittige tallene har man kanskje følt at de ikke har slått like ofte gnister som vi har vært vant med. Vi er kanskje for kravstore.

De har også fått vanskeligere arbeidsforhold etter hvert – og da spesielt Salah. Til tross for at han rives og slites i av backer i kamp etter kamp, var han lenge med i kampen om toppscorertittelen i Premier League for tredje sesong på rad, men der måtte han se seg slått av Jamie Vardy som scoret 23 ganger. Egypteren er også blitt anklaget for å være for egoistisk, men han fikk 9 assist i Premier League og 12 totalt denne sesongen. Firmino hadde 13 og Mané 10. Så helt ukjent med å gi fra seg ballen er han ikke. Denne sesongen var nok Mané likevel alt i alt den beste av de tre foran. Trioen stoppet på 57 mål, 12 færre enn forrige sesong. Men det skal også sies at Salah slet med en ankelskade i store deler av høstsesongen som gjorde at han brukte tid på å komme i gang.

Skal man likevel anmerke en liten svakhet hos Liverpool, så er det nok mangelen på alternativer på topp om én av de tre ikke kan spille over en lengre periode. Vi har vært enormt heldige med skader og form på trioen, men man kunne nok ønske seg at det var noen som pustet dem litt hardere i nakken, for akkurat nå er alternativene på et helt annet nivå.

Backer i verdensklasse

Man kan nesten ikke snakke om Liverpools angrepstrio uten å nevne Liverpools backer heller, for Trent Alexander-Arnold og Andy Robertson har vært blant de fremste servitørene til de tre på topp. Når har man tidligere sett at høyrebacken nærmest var playmakeren i et lag?

Sist sesong satte Trent rekord i målgivende fra en forsvarsspiller i Premier League da han noterte seg for 12. Denne sesongen kopierte Robertson det tallet, men måtte likevel se seg slått av kameraten som endte på 13. Totalt i sesongen hadde Trent 15 og Robertson 12 målgivende.

Trent tilførte Liverpool også noe annet kjærkomment, nemlig scoringer på direkte frispark, i tillegg til alle de målgivende han hadde på dødballer. Hele 17 ganger scoret Liverpool på dødballer denne sesongen, best i klassen sammen med Man City, og bare sju ganger ble det sluppet inn mål imot på dødballer.

Liverpool har dessuten scoret langt flere mål fra utenfor 16-meteren enn forrige sesong. Da var det tallet fem, denne sesongen var det 14. Antall mål fra kontringer har gått fra seks til 11. De to momentene viser en ny variasjon i angrepskraften.

På midtbanen har Fabinho virkelig funnet seg til rette, og er blitt den spilleren vi i en årrekke har snakket om at vi savnet – en ny Mascherano. Og Jordan Henderson har tatt spillet sitt til et helt annet nivå som boks-til-boks-spiller, og med en helt utrolig ny selvtillit etter at Champions League-trofeet ble løftet. Og når Fabinho var skadet i en lengre periode ved juletider, fylte kapteinen også den defensive rollen på et helt annet nivå enn tidligere.

Det er så mange man kunne skrevet om, men det gjør Dave Usher nærmere i analysen av spillerne senere i bladet.

Naivitet erstattet av klokskap

Klokskap er et ord som ikke bare passer Jürgen Klopp, men også troppen hans. En kollektiv klokskap om når de skal angripe, og når de skal avstå fra det. Dermed har vi fått kamper der man har ridd i land en seier, fordi Liverpool ikke bare har hatt ett gir som heter angrip lenger. Liverpool under Klopp har vært ekstremt flinke på å lære av feil og brukt tap som motivasjonsfaktor for å ta nye steg og stadig heve lista. Fra tap i ligacupen og Europa League-finaler i Klopps første sesong, til å sikre 4. plassen og Champions League-spill i hans andre, og så suksessen de siste to sesongene. Det er bygd lag på lag, og de tingene som ikke har fungert i en sesong, er blitt lappet på til den neste, lappet på til perfeksjonen vi så denne sesongen.

– Det var da vi gikk fra et naivt lag til et som vet hvordan man vinner kamper. Vi gikk derfra og inn i den neste sesongen med den beste lærepengen vi kunne fått, sa Alexander-Arnold på tampen av denne sesongen om tapet i Champions League-finalen mot Real Madrid, og kalte det et tap som var nødvendig.
– Man må gjøre feil for å kunne forbedre seg. Det var den verste kvelden i livet vårt, men når vi ser tilbake på det nå, så var det den beste lærepengen.

Resultatet ble et mer kynisk og smartere lag.

Kontinuitet og lagfølelse

Kontinuitet både i form av at Klopp har fått jobbe med størstedelen av spillerne over lang tid, men også kontinuitet ved at mange har spilt mye, er en annen suksessfaktor. Sju spillere har spilt over 30 kamper fra start i serien, ni har spilt 30 kamper totalt. Og Liverpool har naturligvis vært heldig med skader, hvis man ignorerer at keeperen var ute store deler av sesongen da, men van Dijk spilte samtlige minutter i serien, Trent spilte 35 kamper fra start, Firmino og Wijnaldum 34, Robertson og Salah 33 og Mané 31.

Det er et lag uten svake ledd, selv om man kan si det er for stort sprik fra de beste både i angrep og forsvar til alternativene på benken.

Jürgen Klopp har fått beholde de spillerne han ville, med et hederlig unntak av Coutinho – men det igjen åpnet lommeboka for å få inn kanskje de to viktigste katalysatorene for seiersfesten vi nå opplever, nemlig Virgil van Dijk og Alisson Becker.

Og de nye som har kommet inn, har passet godt inn i en meget velfungerende spillergruppe der alle har omsorg for hverandre og der kameratskapet står langt sterkere enn den interne rivaliseringen, og der absolutt ingen står over laget.

Rekordene

Da sesongen var avgjort sju kamper før slutt, var det eneste Liverpool hadde å spille for å slå rekorden til Manchester City fra 2017/18-sesongen på 100 poeng. Det holdt ikke helt inn, og Liverpool endte på 99 poeng og klubbrekord.

Men det var nok av andre rekorder som ble satt denne sesongen.

• Den tidlige seieren er allerede nevnt, det samme er ledelsen på 25 poeng, som er den største i Premier Leagues historie.
• Med 24 strake hjemmeseire er Man Citys rekord på 20 slått.
• Liverpool har også rekorden på 110 poeng på de siste 38 kampene uavhengig av sesong.
• Liverpool var raskest til 30 seire i en Premier League-sesong, det kom etter 34 kamper.
• Med 61 poeng på sine 21 første kamper slo Liverpool rekorden på det stadiet for alle de fem beste ligaene i Europa. Og Liverpool økte rekorden til 79 poeng på sine første 27 kamper.
• Seier i 32 kamper denne sesongen er samme antall som Manchester City hadde i rekordsesongen 2017/18.

Dessuten er Anfield blitt et fort igjen under Klopps ledelse. Dette var Liverpools beste hjemmesesong i klubbens lange historie, og i tre strake sesonger har Liverpool vært ubeseiret i ligaen. Forrige gang Liverpool tapte en seriekamp på Anfield var i april 2017! Med 18 seire på hjemmebane i serien er de likt med Chelsea, Man Utd og Man City på den rekorden.

«Kunne ikke elsket denne gruppen mer»

Men større enn rekordene er trofeene. Når dette skrives er Liverpool regjerende mestere av UEFA Supercup, VM for klubblag, Champions League og Premier League på samme tid.

– Det har definitivt vært det mest eksepsjonelle og suksessfulle året i min karriere. Å være mestere av Europa, England og verden skjer ikke så ofte, sa Klopp.

Faktum er at det ikke har skjedd før. Slik kunne Liverpool endelig legge bak seg 30 turbulente år, stormfylte år for å sitere vår nasjonalsang.

Motivasjonen for neste sesong må være soleklar: å gjenta bragden så spillerne også kan få oppleve å løfte Premier League-trofeet foran et fullsatt Anfield og få den festen i gatene vi ble snytt for da koronaen prøvde å ødelegge denne sesongen.

En byrde er løftet fra våre skuldre, voksne menn har for første gang i livet kunnet oppleve at Liverpool blir seriemestere, og absolutt ingen kan mene at det ikke er fortjent.

«Jeg kunne ikke elsket denne gruppen mer. Jeg kunne ikke satt mer pris på dem. Jeg kunne ikke vært stoltere av dem», sa Klopp om triumfen.
Den følelsen deles nok av oss supportere – og vi kunne ikke elsket Jürgen Klopp høyere heller.