Covid-19 setter press på modellen til FSG?

Vi har mye å takke Fenway Sports Group og John Henry for. De plukket opp restene etter Tom Hicks og George Gillett og har bygd opp Liverpool Football Club til den storklubben vi alle ønsker den skal fremstå som både i England og i Europa. Det er likevel ingen tilfeldigheter som har gjort at klubben vår igjen kan stå rakrygget med vingene spredt og sole seg i glansen akkurat som fuglen Føniks.

Dagens eierskap har kanskje ikke hele veien hatt kontroll på alt, for de har feilet underveis. Det er mer enn en gang blitt ett skritt frem og to tilbake. Lenge fremsto FSGs prosjekt som en lang tålmodighetsprøve selv om de et par ganger var i nærheten av noe stort også før Jürgen Klopp ankom.

Det de ikke kan beskyldes for, er å ikke ha plan og strategi for det meste de foretar seg. Alt dette er selvsagt gradvis blitt justert, gradvis blitt endret over tid i samsvar med klubbens utvikling. Ansettelsen av Klopp har på mange måter fullført prosjektet.

Det toppet seg i juni da ligaen ble hentet hjem for første gang på 30 år. Premier League-gullet og seieren i Champions League året før vil alltid stå frem som «peak moments» for dagens eierskap, og de fortjener all heder og ære for disse bragdene i en tid hvor andre driftsmodeller har hentet hjem de fleste trofeene.

Ny økonomisk virkelighet

For meg personlig betyr også stoltheten og trua som endelig er tilbake på Anfield igjen, like mye. Vi ble alle «believers» i det øyeblikk Klopp satte foten innenfor Anfields murer, og er det fortsatt. Tyskeren er klubbens største stjerne. Han har en unik posisjon i Liverpool, i FSG-systemet og i fotball ellers. Når han hever stemmen, blir han lyttet til.

For noen uker siden skjedde nettopp det. Jürgen Klopp brukte stemmen sin om interne forhold på en måte vi aldri tidligere har opplevd det. Inntrykket som festet seg er at det har vært hardere diskusjoner på kammerset med hensyn til spillerforsterkninger enn noen gang før.

Når FSG tydeligvis har stoppet muligheten for kjøp, er det flere årsaker til det. Hovedårsaken er naturligvis de økonomiske rammene – og måten covid-19 vil prege hverdagen også i 2021. Som vi husker fra siste transfervindu, da vi forsterket laget med Thiago og Jota, var det nettopp strukturen og vilkårene i kontraktene som landet overgangene. De er kort fortalt bygd opp slik at Liverpool betalte lite med en gang, og må betale mer om et år eller to (når verden åpnes opp igjen).

Stor frustrasjon hos Klopp

Alt dette vet Jürgen Klopp, og han innretter seg lojalt til systemet. Han jobber på samme måte i Liverpool som han gjorde i tysk fotball, med en sportslig sjef over seg og et styre som bestemmer rammene. Det var likevel en tydelig irritasjon i stemmen da han uttalte at han ikke lenger var en fem år gammel gutt som begynte å grine når han ikke fikk det som han ville. Han la også til: «Jeg er ansvarlig for en stor del av det som skjer i denne fotballklubben, mens andre har ansvar for helheten.»

Og kom den viktigste linja: «Har vi snakket om kjøp av midtstopper, ja. Det ville ha hjulpet oss 100 prosent.»

Sjelden har jeg opplevd Jürgen Klopp mer frustrert om en spillerinvestering enn dette. Vi vet han er tålmodig og tenker langsiktig. Det viste han ved kjøpet av Keita og van Dijk. Han spilte en hel sesong med Milner på venstrebacken for noen år siden.

Den finansielle plattformen og tryggheten FSG gir Liverpool FC, er stort sett begrenset til rentefrie lån. De betalte ut gjelden som var opparbeidet under Hicks og Gillett i 2010, men har hele veien vært tydelige på at de ikke sprøyter inn penger i klubben slik andre klubbeiere gjør. Med andre ord er modellen på Anfield at alle kjøp finansieres over klubbens drift. Oppskriften er å sikre overskudd fra regnskapet samt inntekter fra salg av spillere til å hente inn store navn. Allison og VvD kom mye på grunn av pengene salget av Coutinho innbragte i sin tid.

Ikke råd til å havne utenfor Champions League

Kanskje hadde Klopp fått det som han ville under normale forhold? Men verden er ikke normal lenger. Fotball spilles uten publikum, TV-inntektene skrumper inn og vi vet ennå ikke når alt åpnes opp igjen. Det er realitetene og en driftsmodell som Liverpool, som baserer seg på «vanlige» inntekter, ikke vinne med under koronaen. Det ser vi godt når mange av våre konkurrenter har tatt opp store statlige kortidslån for å betjene utgiftene sine. Liverpool har foreløpig ikke måtte gjøre det, men 40–50 millioner pund for en midtstopper synes nå å være helt utenfor budsjett.

Jeg forstår usikkerheten og vurderingene styret gjør, men hva vil det koste å ikke forsterke? Hva hvis vi havner utenfor de fire øverste på tabellen og Champions League ryker? Hvor ille ville det ikke være å ønske publikum tilbake på Anfield og Europaliga høsten 2021?

Mye av filosofien og strategien til FSG står for, står hjertet mitt nær. Jeg liker at fotballklubber ikke eies av nasjoner eller oligarker. Samtidig åpner det for diskusjon rundt dagens modell når vi står der vi gjør. Må strategien til FSG endres for å tilpasse seg en ny verden? Over tid har det vært snakk om å selge deler av klubben som en ren kapitalinnsprøytning. Det som er sikkert, er at vi står i en ekstraordinær situasjon. Det krever ekstraordinære tiltak. Styret må bruke verktøykassa godt for å sikre det sportslige fundamentet.