Bortebaner - Manchester CityDen nye sportslige toppkampen

Torbjørn Flatin

MAINE ROAD / ETIHAD

Maine Road var hjemmebanen til Manchester City i tidsrommet fra 1923 til 2003, og i løpet av dens 80-årige liv ble den en av de mest ikoniske og mest lettkjennelige arenaer i engelsk fotball.

Liverpool hadde imidlertid allerede spilt 19 ligakamper mot City på Hyde Road før deres første møte mot «the Citizens» på deres nye hjem tidlig i 1924. Harry Chambers scoret det eneste målet under den begivenheten, men de røde ble banket 5–0 da de spilte der et år senere. Det er en av fotballhistoriens underligheter at Liverpools resultater antas å være rimelig bra på Maine Road i første halvdel av forrige århundre, selv om elleve innslupne mål til sammen i to påfølgende besøk midt på 1930-tallet antyder noe annet.

Etter andre verdenskrig ble Maine Road, med sin store tilskuerkapasitet, ofte brukt til semifinaler. Liverpool spilte på stadion uten å møte City for første gang i 1947, da de tapte en returkamp i semifinalen i FA-cupen mot Burnley. Et tap som ble omgjort til seier tre år senere da Everton ble beseiret og Liverpool var klare for sin første finale på Wembley.

Det ville bli ytterligere semifinaler mot Everton i 1977 (inkludert omkamp), og mot Manchester United i 1979 og 1985 (omkamp), i tillegg til en 2. omkamp mot West Bromwich Albion i kvartfinalen i 1968.

I Liverpools gylne periode (1976–1989) vant lagene til Paisley og Kenny ti av sine tretten kamper der, med 35 scorede mål og bare sju innslupne.

Etter å ha spilt på Maine Road i 80 år, flyttet Manchester City til City of Manchester Stadium i august 2003. Et stadion som ble bygget til samveldelekene i 2002 og som det kostet nærmere 100 millioner pund å ferdigstille. I juli 2011 ble City of Manchester Stadium omdøpt til Etihad Stadium som en del av Etihad Airways’ sponsoravtale med Manchester City.

Med de lyseblå fra Manchester som et vinnerlag er innsatsen blitt høyere og potten gjevere, men samtidig mer vanskelig å oppnå for de røde gjestene fra Merseyside.

MAINE ROAD:
Maksimum kapasitet: 85 000, rekord 84 569  Kapasitet siste år 2003: 35 150
Tribuner: Kippax Street  Stand (langside), Main Stand (langside), North Stand, Platt Lane Stand/Umbro Stand
Hjemmefans/bortefans: Den harde kjerne av hjemmefans sto på langsiden Kippax, hvor også et felt ytterst var satt av til bortefans.
Maine Stand var kjent for å ha en stor gressmatte, som målte 107 x 71 meter i 2003.


ETIHAD:
Maksimum kapasitet: 55 017, rekord 54 693 
Tribuner: Colin Bell Stand (langside), East Stand (langside), North Stand, South Stand
Hjemmefans/bortefans: The Kippax er nå flyttet til East Stand, den harde kjerne av hjemmefans, som fortsatt er rett ved bortefansen som er plassert i den ene enden av South Stand, i tre etasjer.
Gressmatte: 105 x 68 meter

MANGE MÅL OG STORE ANGRIPERE

Da Manchester City ble kjent for mange gjennom Tippekampen, var de et vrient bortelag for Liverpool. Under Bill Shankly vant de faktisk bare én gang i perioden 1962–1974, på elleve forsøk. Maine Road var stor, både angående gressmatte og størrelse på tribunene. Lenge synes det å favorisere hjemmelagets spillere.

Det var Bell, Lee, Summerbee, som fikk en statue. Rodney Marsh, og senere Peter Barnes og Dennis Tueart, når vi snakker 70-tallet. Det var angriperne i lyseblått som en husker fra Maine Road. Og den svære keeperen Joe Corrigan, som senere ble trener hos de røde.

Det snudde seg imidlertid radikalt i og med at Bob Paisley overtok managerpinnen. Sammen med Kenny Dalglish hadde de to managerne på Anfield en statistikk på 11-1-2 i bortekamper mot Manchester City de neste kommende 15 sesongene. Med ett virket den store banen heller å være til Liverpools fordel, der Kenny Dalglish tok med seg den unge og tunge Tommy Caton ut på løpeturer, fred over hans minne. Radarparet Dalglish og Ian Rush (15) scoret smått utrolige 26 mål totalt mot City, hvorav elleve ble nettet sør i Manchester. David Fairclough var en annen som elsket å spille på Maine Road, hvor det var stor plass til hans rykk, og alle sine fem mål med en liverbird på brystet mot Manchester City kom på deres egen bane.

Da har vi ikke glemt Joe Fagan som manager. Manchester City spilte ikke i toppdivisjonen da «smoking Joe» var manager et par sesonger midt på 80-tallet, og det var faktisk ikke lenger noen selvfølge at storklubben lenger var i øverste divisjon. I 1996 rykket de ned igjen, etter 2–2 hjemme mot Liverpool i en siste kamp hvor de var nødt til å vinne. Nær sagt selvfølgelig var Rushie igjen målscorer, hans siste for Liverpool mot denne rivalen.

NYTT STADION OG NY EIER

Totalt sett er statistikken nokså jevn. Normalt er det en god bortestatistikk mot en rival, og på 98 kamper har Liverpool scoret 144 mål. Manchester City har scoret 149 mål, noe som gir over tre mål i snitt per kamp.

Det er mye mål det, og inntrykket er at dette var en kamp hvor det ofte var store seire. Kanskje ikke i en mer tung periode for City, da de kom opp i toppdivisjonen igjen og det gjerne var jevnt og mer målfattig.

Høsten 2008 skulle imidlertid Manchester City bli noe helt annet. Mansour bin Zayed bin Sultan bin Zayed bin Khalifa Al Nahyan, eller Sheikh Mansour, kjøpte Manchester City Football Club. I praksis blir de lyseblå fra Manchester nå kontrollert av De forente arabiske emirater.

Snart betød det at hjemmearenaen til City ville bli kalt Etihad Stadium, etter at «Citizens» hadde overtatt City of Manchester Stadium i etterkant av samveldelekene i 2002.

VIKTIGE TAP

Siden araberne kom inn, har Liverpool spilt 15 kamper der, og statistikken er ikke spesielt oppløftende. Fire seire, fire uavgjorte og sju tap, med 17–30 i målforskjell.

Det føles likevel ikke som at Liverpool har vært veldig underlegne, og hele 30 baklengs har en sammenheng med et 5–0-tap da Sadio Mané ble utvist i 1. omgang, og et 4–0-nederlag da Liverpool ble applaudert inn på banen av hjemmelagets spillere etter allerede å ha sikret seg ligagullet forrige sesong.

Mens Dalglish/Rush var et mareritt for vertene på Maine Road for noen tiår siden, har Sergio Aguero vært noe av det samme på den mer moderne arenaen med sitteplasser det siste året. En spiss som for eksempel Dejan Lovren aldri likte å møte.

Liverpool har i den samme perioden tapt et par meget viktige kamper på den nye arenaen omkring tre kilometer øst for Manchester sentrum. 1–2 andre juledag 2013, i en sesong hvor de helrøde endte to poeng bak City på toppen av tabellen, og enda mer levende i hukommelsen seks år senere. Da ble det også 1–2, etter at Liverpool bokstavelig talt var millimetere fra å kunne reise de 58 kilometerne tilbake til Anfield med 2–2 i kofferten, i en sesong hvor Manchester City ble ligamestere med 98 poeng og Liverpool endte opp med 97 poeng.

KLOPP OG GUARDIOLA

Slik sett kan en hevde at City har vunnet de aller viktigste kampene på eget gress, i en historie hvor det har vært målrike seire på begge sider. Fra rødt hold er det blitt understreket dominansen på 80-tallet. Liverpool har også tatt et par lyseblå skalper i semifinaler på vei til finaler i ligacupen, men det nærmeste minnet er ofte det sterkeste, og 2–1 i returkampen i Champions League på vei til finale i 2018 var kjærkommen og overbevisende.

For dette er utvilsomt en ny og sterk tidsalder, med høyt profilerte managere som Pep Guardiola og Jürgen Klopp som ledere for de to beste lagene i engelsk fotball. Slik har det aldri tidligere vært mellom Manchester City og Liverpool, og om den virkelige klassikeren så langt kanskje ikke er blitt spilt i en City vs. LFC-kamp, kan det være at den er svært nærme.

Det intense motsetningsforholdet som hersker til naboen Manchester United, eller Liverpools nabo Everton, er der kanskje ikke helt. Sportslig er imidlertid dette nå de store rivalene, som bidrar til at kampene disse lagene imellom er blitt en trykkoker på et helt annet nivå enn tidligere.

STEINAR J. BJERKMANN

ÅGE, MEN IKKE KÅRE

Jeg rakk dessverre aldri å se Manchester City i aksjon på ærverdige Maine Road, hvor Liverpool ofte trivdes mot slutten av forrige storhetsperiode, men fikk gleden av en liten rundtur på de himmelblås hjemmebane på 90-tallet. 

United hadde virkelig begynt å ta hegemoniet i engelsk fotball. Og med United-folk på tur hev jeg meg med på en liten rundtur i fiendeland. På Uniteds treningsanlegg var man ikke særlig velkommen, men en purung David Beckham (!) forbarmet seg over den norske gjengen som ikke fant veien ut igjen og fikk gitt beskjed om at en taxi måtte bestilles. Ryan Giggs skrev så vidt jeg husker noen autografer til de med slike preferanser, mens vi andre ble søkkvåte der vi måtte vente ute i klassisk engelsk regnvær. 

Neste stopp ble langt hyggeligere. Maine Road. Overraskende slitt, mener jeg å huske, men en gjestfrihet uten sidestykke. De «rare» nordmennene ble tatt med på en liten rundtur i korridorene. «Vil dere ha middag?», ble det spurt. Jeg husker ikke helt hvorfor det tilbudet aldri ble noe av, men selv med helrødt hjerte var det stort å få et innblikk i Citys stolte historie. De var faktisk gode i perioder også før sjeikene åpnet lommeboka. Colin Bell, Mike Summerbee, Joe Corrigan og hva de nå alle het. Og på ei tavle sto City-spillere med landskamper. Åge Hareide var en av få under «øvrige». «Oggy» hadde åpenbart levert varene i City, men jeg glemmer aldri latteren da jeg lurte på hvor navnet til Kåre Ingebrigtsen var blitt av. «He fuckin’ didn’t play here», humret City-folket. 

Jeg er svak for gamle stadioner. Fra det var ekte britisk. Bratt, høyt og trangt. Elendige toalettfasiliteter og enda verre servering – om man ser bort fra en passende pint. Og vegger fulle av historier. Trange spillertunneler. Første seterad omtrent inne på krittstreken. Men alt til sin tid, har mange engelske klubber, og mange med rette, tenkt og dermed bygd nytt. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet da jeg så min første kamp på Etihad for noen år siden. Et byggesett et bra stykke utenfor bykjernen litt i ingenmannsland. For så vidt en flott arena, men det føltes tomt. Og nettopp tomt var det. Den nye storstuen var ikke fullsatt, selv om City toppet tabellen, vant 6–0 og jaget ligatittelen. Lydbildet var likevel ikke avskrekkende. Og noe av identiteten var nok blitt borte. Men trofeene er blitt mange, stjernene enda flere. En ny tid. Og i den nye tiden er Manchester City blitt en skikkelig rival – faktisk er det vel lov å strekke seg til fiende. 

Noe de vel egentlig har vært i min verden siden de lokket til seg Steve McMahon i 1991 … 

GROUNDHOPPEREN

Einar Kvande (54) er journalist i The Kopite/Liverpool.no og har vært groundhopper siden 1989. Totalt har han besøkt 148 baner på De britiske øyer, inkludert 22 arenaer som nå er jevnet med jorden. Han så to kamper på Maine Road før den ble revet, og har sett fem kamper på det som nå heter Etihad Stadium.

ADKOMST

Manchester Piccadilly er ca. 3 km fra Etihad Stadium. På kampdager settes det opp busser fra Piccadilly Gardens. Hvis man foretrekker å gå, tar turen fra Manchester sentrum ca. 20 minutter, men aller enklest er det å ta metroen. Etihad Stadium har nemlig sin egen metrolink-holdeplass på East Manchester-linjen, kalt Etihad Campus. Du kan ta metroen både fra Manchester Piccadilly og Manchester Victoria, eller fra Market Street eller Piccadilly Gardens i byens sentrum. Tog fra Liverpool Lime Street til Manchester Piccadilly tar 55 minutter, mens toget til Manchester Victoria er atskillig hurtigere og tar bare 35 minutter.

Selv foretrekker jeg å ankomme Manchester Piccadilly når jeg skal besøke Etihad, og på godværsdager har jeg ofte tatt bena fatt. Stadion ligger øst for sentrum, og du kan se den fra toget på vei fra Manchester Airport og inn til Manchester Piccadilly. Kommunikasjonsmessig er Etihad nå en av de enkleste Premier League-arenaene å ta seg frem til.

INGEN FAVORITTSTADION

Gamle og nedslitte Maine Road i hardt belastede «Moss side» var til sammenligning et lite helvete å ta seg frem til. En taxi fra Piccadilly var den beste løsningen.

Etihad er et moderne stadion på godt og vondt. En betongkoloss med runde tårn på utsiden, hvor publikum forlater stadion. Det minner litt om løsningen man har på San Siro i Milano.

Første gang jeg besøkte Maine Road var den 20. mars 1993, Det var dagen jeg og en god kamerat så både Manchester-derbyet og Liverpool-derbyet på samme dag. På mitt andre besøk på Maine Road var Kippax blitt revet, og vi satt på den ene langsiden og så Liverpool tape 2–1 for City i en skuffende og tam forestilling den 14. april 1995. Jeg husker at Uwe Rösler spilte for City, og at Nicky Summerbee ga City ledelsen etter et drøyt kvarter. Steve McManaman utlignet bare noen minutter senere, men Maurizio Gaudino scoret seiersmålet for City et kvarter før slutt.

Best husker jeg den elektriske stemningen fra Liverpool-seierne på Etihad i 2008 og i Champions League-kvartfinalen i 2018. I den førstnevnte kampen, som Liverpool vant 3–2, ble Dirk Kuyt matchvinner to minutter på overtid, etter at City ledet 2–0 til pause. Fernando Torres gjorde Liverpools to første mål.

I kvartfinalen i april 2018 tok City ledelsen allerede etter to minutter ved Gabriel Jesus, men stemningen steg voldsomt i Liverpool-svingen da Mohamed Salah og Roberto Firmino sørget for avansement til semifinalen på veien til finalen i Kiev den våren.

De gangene jeg har vært på Etihad uten at Liverpool har vært involvert, har det vært mange ledige seter, og stemningen har vært nesten fraværende. Slik sett er ikke Etihad noe favorittstadion. Det er litt «plastikkpreg» over det hele.

VETERANSUPPORTEREN

Chris Wood (68) var på sin første Liverpool-kamp live julaften 1966, borte mot Chelsea, og har totalt vært på over tusen kamper med de røde. Det inkluderer nesten 300 bortekamper.

POSITIVT OG NEGATIVT

Mitt første besøk på Maine Road var både lykkelig og trist på samme tid. Trist fordi Liverpool tapte som følge av et mål scoret av Ian Mellor, faren til Neil som spilte for de helrøde senere, men lykkelig fordi jeg hadde fått lov av min mor til å hoppe av i Manchester på vei ned fra en ferie i Skottland og selv ta toget hjem til London etter kampen. Jeg var nylig ferdig med skolen, og det å kunne være til stede på slike store fotballkamper, få oppleve alle de kjente arenaene, var en spenning jeg aldri har gått lei av.

Både positivt og negativt var enda mer gjeldende da jeg i april 1983 hadde med meg min venn David fra Sør-Afrika. David var i ekstase da Liverpool feide City av banen med 4–0, men vi ble vitne til noe forferdelig da vi gikk vekk fra stadion. En Liverpool-supporter slo en forbipasserende hardt i ansiktet uten at det hadde vært noen som helst provokasjon. «Skjedde det kun fordi han han hadde mørk hudfarge?», spurte en forferdet David, og jeg kunne bare nikke samtykkende til en som var veldig klar over de raseulikheter som var i det landet han var født.

GODE MINNER

Dessverre var både rasisme og fotballvold på sitt verste da 70-årene ble til 80-årene, og selv om slike hendelser jeg nevner ikke skjedde ofte, var det en uhyggelig påminnelse om den farlige rasismen som var der i mitt eget land.

Liverpool spilte også flere cupkamper på Maine Road, da arenaen ble benyttet som nøytral bane først og fremst til semifinaler. For de fra Anfield var det mest aktuelt hvis motstanderen var naboen Everton eller naboen til City, Manchester United. Returkampen mot nettopp United i 1985 i FA-cupen er husket etter noe av den mest brutale fotballvolden som er sett i Storbritannia på et tidspunkt da rivaliseringen mellom byene Liverpool og Manchester var på sitt verste.

Personlig har jeg likevel for det meste gode minner av å se Liverpool spille på Maine Road, etter to seire og to tap. Et høydepunkt i så måte var da Torbjørn Flatin var min passasjer og lykkemaskot, da jeg kjørte egen bil for å se Liverpool vinne 4–1 på Maine Road i november 1989.

FOTBALLTRENEREN

Frode Lafton (44) spilte 20 sesonger på førstelaget til Hønefoss, og hadde siden en periode som hovedtrener i klubben. Hans trøye nr. 2 er blitt fredet i Hønefoss Ballklubb. I tillegg til å være ihuga helrød supporter som jevnlig har bidratt i våre spalter.

ARABISKE EIERE OG LATINSKE MANAGERE

Liverpool borte mot Manchester City siden lagene begynte å spille på Etihad Stadium er relativt dyster lesning. Vi snakker om siden 2003 og brorparten av inneværende århundre.

Det som er interessant er at Liverpool på 2000-tallet var stabilt i toppsjiktet, hvor snittplasseringen var nesten 3. plass fra sesongen 2002/03 til sesongen 2009/10. I samme periode var Manchester City en klassisk middelhavsfarer hvor snittplasseringen var 10. plass. Dette var en situasjon som skulle forandre seg da Abu Dhabi Group kjøpte Manchester City i 2008 og fikk gjort forandringer både i form av større forutsetninger for å kjøpe spillere (økonomi) og hvilke managere de hadde.

Roberto Mancini ble ansatt i 2009, og under hans ledelse ble Manchester City et stabilt topplag hvor dette ble kronet med å bli ligavinnere i sesongen 2011/12. Manuel Pellegrini tok over sjefsstolen etter Mancini i 2013 og tok nok et seriegull i sesongen 2013/14. I 2016 ble Pep Guardiola ansatt, og Manchester City er under hans ledelse blitt ligavinnere to ganger.

STORE SPISSER MED ULIK HISTORIE

Et høydepunkt for meg hadde vært da Michael Owen hadde en stor dag i sesongen 2002/03 hvor han scoret hat-trick mot et nyopprykket Manchester City som ikke hadde tapt på et år på Maine Road. Ekstra deilig med denne seieren var at Peter Schmeichel var keeper for Manchester City.

Det hadde vært som en nedtur da Ian Rush spilte sin siste kamp i Premier League for Liverpool på den samme arenaen i den avsluttende ligarunden i sesongen 1995/96. En scoring fra dagens kaptein var med på å sende City ned, men det var likevel noe «trist» med feiringen til Rush, normalt jublet han hemningsløst, mens denne dagen var det bare én arm i været …

VANSKELIG ARENA

Jürgen Klopp ble ansatt i 2015 og startet sakte, men sikkert en forvandling av Liverpool til å bli et topplag og være en utfordrer til å bli ligavinner. For Klopp og Liverpool ble det en 8. plass i hans første sesong som sjef, etterfulgt av to 4. plasser og 2. plass før vi endelig ble nr. 1 og kunne løfte ligatrofeet for 19 gang.

På tross av fremgangen under Klopp fremstår Etihad Stadium som en vanskelig arena. På sine seks siste forsøk har Klopp og Liverpool vunnet én gang borte mot Manchester City. Og det var i hans første sesong hvor Liverpool valset over Manchester City og vant 4–1. Da var Manuel Pellegrini sjef for Manchester City. Jürgen Klopp vs. Pep Guardiola er det per i dag blitt to uavgjorte og tre tap i ligaspill.

På de syv siste tapene på Etihad har Manchester City scoret tre eller flere mål i fem av kampene. På bakgrunn av dette vil jeg tro at Klopp nå har tanke om å ha en større kontroll defensivt sammenlignet med når Liverpool spiller på Anfield.

REDAKTØREN

Torbjørn Flatin (62) er tidligere mangeårig redaktør av The Kopite og skriver nå frilans for supporterklubbens medlemsblad.

16–1 PÅ FIRE KAMPER

Jeg var på min første Manchester City–Liverpool-kamp i påsken 1982. Vi hadde kommet med en såkalt «football special», hvor mer eller mindre utrangerte togvogner ble brukt til å frakte fotballsupportere, sterkt bevoktet. Spaserturen fra stasjonen var ikke den lengste, men definitivt en av de mest utrivelige, med hardhendt politi og hvor de lokale nærmest fritt fikk kaste murstein og flasker inn blant de geleidede bortesupporterne. Framme ved stadion ble hjemmefansen bedt om å gå inn, mens de tilreisende fra Merseyside måtte vente utenfor. Og så etter kampstart, og da det kom et brøl fra Maine Road, gliste den ene konstabelen, høyt til hest, hånlig og mente det var «1–0 to the City».

Da vi slapp inn om lag et kvarter ut i 1. omgang, viste det seg at det var helrøde fans som hadde kommet til stadion på andre måter og rakk avspark, som hadde jublet for 1–0 etter et strålende frispark fra Sammy Lee. Til slutt sto det 5–0 på lystavla, og veien tilbake til Liverpool ble overraskende udramatisk. Det virket ikke som at lokale fans og politi lenger gadd å utfordre til en fight.

De fire kampene som jeg så Liverpool på Maine Road, vant gjestene alle fire gangene, med en målforskjell på 16–1. Det var tre mål av Rushie, et par av Alan Kennedy inkludert et med høyrefoten (!), samt et hat-trick av Michael Owen da bortefansen var plassert på noe som kunne ligne på et vaklende stillas i motsatt sving av det vanlige.

VIL BLI STADIG STØRRE

Sportslig hadde det vært lett, men det skulle forandre seg da City nær sagt bokstavelig talt fant sin gullgruve, etter tiår vandrende ute i fotballens ødemark. Nå er det Guardiola mot Klopp, nå er det Manchester City mot Liverpool i kampen om ligagullet, hvor førstnevnte har styrtrike eiere i ryggen til å pøse inn penger for å styrke sin spillertropp.

Bortekampen mot City har alltid vært stor, men sjelden fryktet. Rivaliserende fans har vært i stort antall, men aldri syntes å kunne konkurrere med det viddet og humoren som var på Anfield. Det var nok et brøl fra Kippax, men ikke noe man husket særlig lenge.

Nå er det noe annet. Nå kan fansen til City danse «the poznan», med ryggen til banen, på en passende arrogant måte med den suksessen de har hatt sportslig de siste årene.

En aner en Manchester City vs. Liverpool-kamp som bare vil tilspisse seg ytterligere de neste årene.