Fighteren

Det er én ting Howard Gayle ikke kan gå på akkord med, og det er rasisme.

14. oktober, 2019: Ved to anledninger ble EM-kvalifiseringsmatchen mellom Bulgaria og England stanset i Sofia fordi små grupperinger blant hjemmefansen laget «apelyder» da blant andre Raheem Sterling, Marcus Rashford og Tyrone Mings var borti ballen.

29. november, 2020: Manchester United-spissen Edinson Cavani havnet i trøbbel etter at han skrev «gracias negrito» som en hilsen til en bekjent etter at han bidro med to scoringer og en målgivende i 3–2-seieren mot Southampton. Søramerikaneren fjernet bildet kjapt og beklaget seg, men aksepterte siden en utestengelse på tre kamper.

6. desember, 2020: 2000 fans ble sluppet inn på The Den for første gang i den nye sesongen, og flere av dem velger å bue idet spillerne setter det ene kneet i bakken som en hyllest til Black Lives Matter-kampanjen. Milwall-fansen blir møtt med massiv fordømmelse i etterkant.

9. desember, 2020: Samtlige spillere under Champions League-møtet mellom Paris Saint-Germain og Basaksehir velger å forlate banen halvveis ut i den første omgangen. Bakgrunnen er at kamplederne har bestemt seg for å vise ut tyrkernes assistenttrener, Pierre Webo. Da fjerdedommer skal peke ut kameruneren, refererer han til Webo som «negrul», som i «den sorte». Ordvalget faller ikke i god jord, og da oppgjøret spilles ferdig dagen etter, skjer det med helt nye kampledere.

I mai i fjor ble 46 år gamle George Floyd drept da han ble pågrepet av politiet i Minneapolis. Bakgrunnen var angivelig at han skal ha forsøkt å betale med en forfalsket seddel. Politidrapet skapte et raseri det amerikanske samfunnet knapt har sett maken til. Black Lives Matter-bevegelsen skulle etter hvert få verdensomspennende støtte. Store folkeansamlinger tok til gatene i en rekke større byer. De var rasende på grunn av politiets brutalitet som altfor ofte ble rettet mot svarte mennesker.

Covid-19-pandemien hadde noen uker i forveien skapt stillstand i toppfotballen. Ikke før den 17. juni ble Premier League startet opp igjen med oppgjøret mellom Aston Villa og Sheffield United. De 22 spillerne på banen hadde fått trykket påskriften «Black Lives Matter» på ryggtavla.

Howard Gayle, eller Howie, som han benytter seg av selv, er blitt 62 år gammel. Det er litt over 40 år siden han entret Anfield-matta for aller første gang i debuten mot Manchester City.

I 1980 var han en pionér og etter hvert en viktig rollemodell for andre svarte fotballspillere. Mot alle odds klarte han å bane seg vei inn i Liverpools reservelag i november 1977. Han er en aktivist for Liverpools svarte befolkning og er uredd i måten han ordlegger seg på. Det skaper følgelig også litt turbulens.

Da 2020/21-sesongen startet opp igjen i september, var Black Lives Matter-trykket borte fra spillernes trøyer. Premier League hadde selv fått kritikk fordi de var med å fronte meningene til en politisk gruppering i USA som bærer det samme navnet.

Spillerne fortsatte med å knele ned før avspark i matchene for å gi sin støtte til oppropet om like rettigheter for alle folkegrupper. På trøyene bar de i stedet en logo med påskriften «No Room for Racism», med ønske om ikke å trå noen på tærne i det som fremdeles er farvann som kan være vanskelig å manøvrere seg igjennom. Gayle jobber som ambassadør for Kick it Out og Show Racism the Red Card, og er enig i Premier Leagues standpunkt.

– For meg betyr alles liv noe. Alle betyr noe, uansett bakgrunn, og det er det budskapet vi bør lære videre til barna våre også. Det hender at hvite mennesker også havner i trøbbel og at det er en hvit manns liv som må reddes. Jeg mener derfor vi er nødt til å snakke om at alle liv betyr noe. Black Lives Matter er dessuten også navnet på en politisk bevegelse i USA, og det gjør det vanskelig for Premier League å ukritisk gi sin støtte til deres budskap, sier Gayle til The Kopite.

Før hver kamp går spillerne ned på kne for å markere støtte til Black Lives Matter.

Før hver kamp går spillerne ned på kne for å markere støtte til Black Lives Matter.

DAGLIGE SLÅSSKAMPER

Rasisme er noe den tidligere Liverpool-angriperen har kjent på gjennom hele livet, og fremdeles kjenner på den dag i dag.

Han fikk utvilsomt en svært vond oppvekst etter at bystyret i Liverpool tvangsflyttet familien hans fra Toxteth til Norris Green nord i byen mens han fremdeles var en liten baby.

Gayle forteller at de to eldre brødrene hans flyttet tilbake til Toxteth i løpet av et par måneder. De holdt rett og slett ikke ut «der oppe». For Howard og hans eldre søster var det ingen vei utenom: De var de eneste svarte elevene på skolen i Norris Green.

Begge foreldrene hans kommer opprinnelig fra Vest-Afrika. Hans mor fra Ghana, og faren, som Howard beskriver som en streng mann, var fra Sierra Leone. Av de to eldre brødrene var beskjeden klar: Du må kjempe for å overleve. Hvor ille det var, har Gayle tegnet brutale bilder av i selvbiografien «61 Minutes in Munich»:

«My brothers always told med to never give in to them and if I had to pick up a brick or a glass bottle to protect myself, then I should. ‘Just make sure you get your hit in first’, they said. Abdul told me that if I had to make an example of one of them then that was what I was going to have to do. That attitude has followed me throughout life. Quite easily, I could have killed somebody because I was acting on a basis of self-defence. If someone attacked me, I’d make sure that they knew they’d been in a fight and, sometimes, I didn’t know when to stop because I was constantly being challenged», skriver han i boka si.

Dette høres jo ganske forferdelig ut. Hadde dette vært meg, hadde jeg garantert ikke kommet meg ut av senga om morgenen. Hvordan klarte du det?

– Jeg hadde en streng far. Å bli hjemme fra skolen kom ikke på tale, så da måtte jeg heller takle det som kom.

Hvor ofte endte du opp i slåsskamper?

– Det var omtrent daglig. Jeg følte at den eneste sjansen jeg hadde, var å stå opp mot all hetsen jeg ble møtt med.

Trent Alexander-Arnold hadde i tillegg til «Black Lives Matter» på ryggen også fått det inngravert på skoa da Premier League startet opp igjen.

Trent Alexander-Arnold hadde i tillegg til «Black Lives Matter» på ryggen også fått det inngravert på skoa da Premier League startet opp igjen.

UNGDOMSKRIMINELL FOTBALLSPILLER

Gayle forteller at han også fikk seg nye venner i Norris Green, men at mange bare holdt seg i nærheten av ham fordi han framsto som en totalt fryktløs type. I løpet av ungdomsårene trakk han også tilbake til områdene rundt Toxteth, og spilte blant annet fotball i digre Sefton Park.

Fotballbanen var ingen frisone for rasistiske slengbemerkninger. Snarere tvert imot. Gayle benyttet seg av den samme konfronterende stilen også her. Ukvemsord ble møtt med samme mynt. Dersom hetsen ikke avtok, ble ytringene ofte etterfulgt av slag.

Som 17-åring nærmet han seg faretruende en karriere som vinningskriminell. Mer uskyldige guttestreker eskalerte til ransforsøk i butikker, og det tok ikke lang tid før han ble innhentet av lovens lange arm. På grunn av hans unge alder ble han sendt videre til en ungdomsanstalt. De kommende årene var preget av uroligheter mellom myndighetene og den sorte befolkningen. I Brixton sør i London kom det til rene gateslag i april 1981.

I juli samme år spredte urolighetene seg til Toxteth. Én person mistet livet og mer enn 500 politifolk ble skadet. Det var høy arbeidsledighet i Liverpool i denne perioden, og nettopp Toxteth var blant områdene som var aller hardest rammet.

Etter at han kom ut fra ungdomsanstalten, skiftet heldigvis fokuset mer over på fotballen. Han spilte for et Sunday League-lag kalt Bedford. Treneren kjente tilfeldigvis noen innenfor Liverpool FC-systemet. Slik gikk det til at han i 1977 fikk lov til å komme på prøvespill i klubben. Noen måneder senere skrev han under sin første kontrakt.

– Jeg spilte jo aldri for noen skikkelig klubb, eller fikk tilbud om å ta del i organisert trening. Jeg spilte fotball med vennene mine i parken. Det var slik ting fungerte på den tiden. Det som var fint, var at jeg på mange måter lærte min fotball i klubben. Det var «The Liverpool Way», måten klubben ønsket å spille sin fotball på som gjennomsyret systemet, forteller han.

61 minutter i München

Det var heller ikke en hvilken som helst periode i klubbens historie Gayle kom inn i. Etter 15 år i managerposten for Bill Shankly ble assistenten Bob Paisley utnevnt til det ærefulle oppdraget fra 1974/75-sesongen. De neste ni sesongene vant klubben 20 trofeer, inkludert tre titler i serievinnercupen, én UEFA-cup, seks seriemesterskap og tre ligacuper på rad mellom 1981 og 1983.

Gayle tilbrakte mesteparten av sine fem sesonger i Liverpool blant reservene i Central League. Fra start av sammen med blant andre David Fairclough, John Toshack, David Johnson, Alan Hansen og Frank McGarvey. Sistnevnte var hentet fra St. Mirren for store penger, og var den mest profilerte målscoreren.

Skotten, som senere skulle få en fin karriere hos Celtic, nøt godt av god service på kantene av Ronnie Moran og Steve Heighway. Heighway hadde sine beste Liverpool-år bak seg, men viste fremdeles hvordan han skulle sette opp en målfarlig spiss.

Året etter ble McGarvey solgt, og inn kom en 18-årig spiss fra Chester. Navnet var Ian Rush, og det tok ikke lang tid før han og Gayle fant tonen på topp. I 1980/81 scoret Rush 12 mål på 30 kamper. Gayle produserte enda mer: Hele 16 nettkjenninger i løpet av 26 kamper. Ved juletider ble han likevel sendt ut på utlån til Fulham, med håp om at førstelagsfotball ville utvikle ham enda mer som spiller.

De fleste kjenner nok til historien om hvordan klubbkarrieren utviklet seg for «den første svarte spilleren» i Liverpools historie. Den dag i dag er han litt bitter fordi mulighetene hans for førstelaget ble begrenset til usle fire kamper.

Gayles ettermæle ble paradoksalt nok de 61 minuttene han fikk som innbytter i semifinalen borte mot Bayern München den 22. april i 1981. Det skjedde foran 75 000 tilskuere i en fryktinngytende heksegryte:

– Det var tilrop fra tribunene og nazihilsener.

Med sin tøffe oppvekst hadde han imidlertid både sett, hørt og opplevd det meste før. Etter at Howard sto sammen med vennene sine og så det første oppgjøret på The Kop, var det faktum at han i det hele tatt fikk muligheten til å reise ned med førstelagstroppen til München stort nok i seg selv.

Når skjebnen først skulle ha det til at Kenny Dalglish ble byttet ut med skade tidlig, og Paisley så til ham – i stedet for både Rush og Jimmy Case – føltes det likevel litt sårt av han ble tatt av banen 61 minutter senere. Med sin atletiske, uortodokse stil ble Gayle et slags «hemmelig våpen» mot seierssikre tyskere.

I en hatsk atmosfære fikk han dels røff behandling av hjemmelaget, og ble heller ikke gitt den nødvendige beskyttelsen av dommerne. I første omgang ble han brutalt lagt i bakken av Wolfgang Dremmler. I stedet for å gi straffespark valgte den portugisiske kamplederen utrolig nok å markere for utspill fra mål. Gayle kom seg opp på beina igjen og fortsatte storspillet på venstrekanten. Bayern München-forsvaret slet med å stanse ham ved bruk av lovlige midler. Dremmler satte inn nok en brutal takling med 20 minutter igjen å spille. Gayle vant ballen tilbake, men sendte samtidig backen i bakken. Dommeren valgte å dele ut et strengt kort til den unge Liverpool-spilleren. Det gjorde hjemmefansen enda mer høylytt på tribunene. Nå været de blod.

Også Paisley lot seg påvirke. Liverpool-manageren valgte «safety first» og plukket en sønderknust Gayle av banen kort tid etterpå. Sju minutter før slutt scoret Alan Kennedy. Karl-Heinz Rummenigge utlignet på overtid, men nærmere kom aldri Die Bayern.

Liverpool avanserte på bortemålsregelen, og tok seg videre til finalen i Paris. Der ventet Real Madrid på motsatt banehalvdel, og The Reds vant 1–0 etter nok en scoring av Kennedy. Paisley ble dermed den første manageren som var med på å vinne turneringen ved tre anledninger.

Gayle var ubenyttet reserve i oppgjøret, men var med på feiringen i Liverpools gater i etterkant. Han hadde også spilt sin rolle for å vinne serievinnercupen i 1981.

– Jeg mener fortsatt at de beste øyeblikkene i karrieren min stammer fra tiden i Liverpool. Det var der jeg lærte å spille fotballen min. Jeg husker debuten min for klubben (20 minutter mot Manchester City i oktober 1980). Og selvsagt også at jeg også fikk den matchen i München. Det er definitivt blant høydepunktene. Jeg beviste der at jeg kunne utgjøre en forskjell på den største scenen i en så viktig kamp. Jeg tror det var den vanskelige bakgrunnen min som gjorde meg i stand til å takle en slik anledning. Det fantes ikke noe som skremte meg.

Hvordan reagerte venner og familie i etterkant av oppgjøret i München?

– Alle var selvsagt ville av begeistring på mine vegne. De har stått bak og støttet meg igjennom hele karrieren.

Denne sesongen spiller de med «No Room For Racism» på høyre- armen i Premier League.

Denne sesongen spiller de med «No Room For Racism» på høyre- armen i Premier League.

– INGEN ER FØDT RASIST. DET ER NOE DU LÆRER DEG

Hat-trick mot Blackpool for reservene før avreisen til München, innhoppet og tre dager senere den eneste scoringen han fikk før førstelaget mot Spurs, ga ikke tilliten han mente selv han hadde gjort seg fortjent til, i retur.

Da situasjonen ikke bedret seg sesongen etter, startet i stedet nomadetilværelsen rundt omkring i en rekke britiske klubber. Først utlån til Newcastle, deretter permanent overgang til Birmingham, så Sunderland, Dallas Sidekicks, Stoke City, Blackburn Rovers og til slutt Halifax Town som siste stoppested i 1993.

Den beste perioden hadde han kanskje i Blackburn Rovers. Alle piler pekte oppover, og Kenny Dalglish kom overraskende inn som manager etter at han hadde trukket seg som Liverpool-manager bare åtte måneder i forveien. Kenny kunne blitt redningen for Gayle, men slik gikk det ikke.

– Jeg var inne på kontoret hans, og han sa: «Hør her, du vet at de ikke kommer til å gi deg en ny kontrakt.» «Men du er jo manageren», svarte jeg. Men det endret ikke på noe. På det tidspunktet hadde jeg spilt med skade. Jeg var nå 31 år og ønsket ikke å risikere karrieren min ved å forverre skaden. Jeg reiste til en privatklinikk i Manchester og var igjennom en operasjon. Det løste problemet. Jeg sendte legeregninga rett til klubben, og det er mulig det hadde noe å gjøre med at de ikke lenger ville satse på meg. Jeg vet ikke. Det var en god spillergruppe vi hadde i Blackburn, og hele klubben var på vei oppover, sier han.

Fire år senere lyktes det King Kennys Blackburn å løfte selveste Premier League-trofeet. Men da hadde Gayle allerede lagt opp.

Siden har han viet livet sitt til å hjelpe andre. Rasisme er naturlig nok et tema som har engasjert ham voldsomt, men også prosjekter for vanskeligstilt ungdom og sosial inkludering står høyt i kurs. Han er brennende opptatt av å endre tankesettet hos de unge, og mener det framfor alt der kampen mot rasisme må utkjempes – og ikke nødvendigvis fra tribuneplass.

– Noen klarer nok å sitte på tribunen i halvannen time med munnen lukket, men deretter reiser de hjem igjen og fortsetter kanskje å fronte det samme budskapet. Det er et problem som ligger i tankesettet til folk, og det er det vi trenger å endre. Jeg tror den beste måten å gjøre det på, er via bedre utdanning. Vi er nødt til å nå ut til barn før de når en viss alder. Rasismen kommer fra et sted, og ofte er det fra foreldrene. Ingen er født rasist. Det er noe du lærer deg på et tidspunkt, påpeker han.

Eksemplene fra toppfotballen som er listet opp i starten av denne artikkelen, viser hvordan problematikken lever i beste velgående også i dag. Spørsmålet er hvordan man skal angripe det. Gayle er for eksempel ingen tilhenger av at man avblåser store fotballkamper, slik som fort kunne ha skjedd i tråd med FIFAs «Three strike»-policy under Bulgaria og England, og det som faktisk skjedde mellom Paris Saint-Germain og Basaksehir.

– Spør du meg, løser det ikke stort å ta spillerne av banen. I min verden er det omtrent det samme som å la den andre parten vinne. I tillegg er det en overhengende fare for at et slikt system kan utnyttes. La oss si laget ditt ligger under 0–3, og du deretter bestemmer deg for at du like gjerne kan sende laget ditt i garderoben. Det blir ikke riktig for meg. Og hva gjør man for eksempel med hets av spillere med en annen seksuell legning? Skal man stanse kampen da også, om det ropes ting fra tribunen eller motspillere? Spør han, og fortsetter:

– Det som skjedde i Bulgaria, følte jeg nærmest var satt i stand i den hensikt å skape bråk. Det var ikke nødvendigvis holdningen til det bulgarske folket som kom til uttrykk der, men en mindre gruppe som ønsket å lage kvalm. Jeg tror ikke vi kommer noen vei ved å bøye av under slike episoder. Å forlate banen er omtrent det verste man kan gjøre som en svart spiller. Jeg var derfor stolt av hvordan de engelske spillerne sto opp mot rasismen, fortsatte å spille kampen og reiste hjem derfra med en 6–0-seier.

Det er også andre land som har opplevd lignende problemer i Øst-Europa. Er det likevel et tegn på at de har en vei å gå på dette området?

– Jeg synes ikke vi skal sitte her og peke fingeren mot andre nasjoner, for eksempel i Øst-Europa. De samme problemene finnes i det britiske samfunnet, og det er disse holdningene vi er nødt til å endre på.

Verken Sadio Mané eller Evertons Seamus Coleman hadde sine egne navn bak på drakta da Premier League støttet Black Lives Matter-bevegelsen da Premier League startet opp igjen i juni.

Verken Sadio Mané eller Evertons Seamus Coleman hadde sine egne navn bak på drakta da Premier League støttet Black Lives Matter-bevegelsen da Premier League startet opp igjen i juni.

SUÁREZ-SAKEN

Gayle har levd sitt liv i opposisjon mot de som prøver å devaluere et menneske basert på hudfargen deres. Han vil ikke la seg kneble, og det har naturlig nok også gjort at noen oppfatter ham som en kontroversiell figur.

I oktober 2011 kulminerte en rekke heftige dueller mellom Luis Suárez og Patrice Evra ut i munnhuggeri mellom de to under Premier League-møtet på Anfield. I påvente av et hjørnespark gjorde franskmannen kamplederen oppmerksom på det han hadde oppfattet som rasistisk hets fra motspilleren. I etterkant kom det fram at Suárez gjentatte ganger hadde brukt ordet «negro»/«negrito» mot United-spilleren.

Altså det samme uttrykket som Cavani ble dømt for. Dog i en helt annen kontekst.

– Helt i starten tok jeg faktisk Suárez i forsvar. Jeg kjenner litt til det spanske språket, og vet at «negro» er det samme ordet som brukes for å beskrive fargen svart, sier Gayle.

Da det så kom fram at Suárez hadde brukt det samme uttrykket gjentatte ganger, var ikke den tidligere Liverpool-spilleren i tvil om at det var sagt i den hensikt at det skulle sette motstanderen ut av spill. Det var mange Liverpool-supportere som gikk i den fella at man tok uruguayaneren i forsvar. Det dreide seg tross alt om hatoppgjøret mot Manchester United, og «hva hadde vel ikke andre spillere sagt i retning av Liverpools nummer 9?».

Det var likevel en diskusjon vi var nødt til å tape. Suárez innrømmet etter hvert skyld, og ble idømt åtte kampers karantene og rundt 40 000 pund i bot.

I ettertid så det egentlig ganske dumt ut da Liverpool-spillerne hadde på seg T-skjorter med bilde av Suárez for å vise ham sin støtte foran kampen mot Wigan Athletic den 21. desember samme år. Det var dagen før dommen fra FA ble gjort kjent.

Opptrinnet fikk Jamie Carragher, en av spillerne som løp rundt iført T-skjorte, til å gå ut og beklage overfor Evra i oktober 2019:

«Jeg skal ikke lyve og si at jeg ’ikke var en del av det’. Som en klubb håndterte vi det feil, og vi var alle med på det. Jeg var også visekaptein», uttalte Carragher.

Hendelsen satte også Gayle i en svært vanskelig situasjon:

– Jeg er Liverpool-fan, men først og fremst er jeg svart, uttalte han i podcasten til Manchester United-supporteren Stephen Howson i september i fjor.

Gayle forteller at han på jobb for Liverpool FC fikk spørsmål om Suárez-episoden og hvordan klubben håndterte den en tid etter hendelsen. Da ble han svar skyldig. Han klarte ikke å gå på akkord med egne verdier og forsvare en spiller som var dømt for hets.

– Jeg jobbet i Hospitality-loungen under en Liverpool-kamp og fikk et spørsmål rundt det i forbindelse med en seanse. Du husker sikkert T-skjortene de bar til hans støtte i forbindelse med kampen mot Wigan og det der. Så jeg var ganske klar på at jeg ikke kunne støtte det. Jeg sa at jeg syntes klubben hadde vært «bang out of order», sier han til The Kopite.

Hvordan har det påvirket forholdet til Liverpool FC siden?

– Før pleide jeg å jobbe på kampdager, men de spør ikke meg om å gjøre slikt arbeid mer. Jeg er fortsatt medlem av en gruppe for tidligere Liverpool-spillere, og jeg er fremdeles Liverpool-supporter. Men det har endret forholdet mitt til klubben. Jeg føler likevel ikke at jeg kunne ha løst det på noen annen måte. Det hadde vært å svikte det svarte miljøet i byen og alle vennene mine. Det dreier seg om bakgrunnen min, og den er jeg veldig stolt av. Men jeg kunne veldig godt tenke meg å jobbe for klubben en gang i fremtiden. Dersom de skulle opprette en egen stilling for sosial inkludering, stiller jeg gjerne opp, klargjør han.

Kontrovers ble det også i 2016 da han ble foreslått adlet for sitt frivillige arbeid med Show Racism the Red Card. Gayle bestemte seg for å gi rødt kort til det britiske imperiet i stedet: Han hadde ikke noe behov for å bli offentlig anerkjent som del av den britiske kolonimakten.

– Jeg er britisk. Jeg ble født her og det ble også barna mine. Det er ingen grunn til å så tvil rundt min patriotisme. Men det britiske imperiet er noe som trykket ned svarte mennesker, skrev han i et innlegg som ble publisert av The Guardian etter at han takket nei til utmerkelsen.

Howard Gayle i aksjon for Liverpool mot Tottenham i førstedivisjon i april 1981.

Howard Gayle i aksjon for Liverpool mot Tottenham i førstedivisjon i april 1981.

VIKTIGE FORBILDER

Han er fremdeles innom alle hjemmekamper han rekker over. Som tidligere spiller skaffes det fremdeles billetter til veie. Som oftest er han trygt plassert inne på Main Stand.

Helt fra ungdomstiden, da han og kompisene gjerne gikk de drøye 40 minuttene ned fra Norris Green til Anfield, har han følt seg hjemme her. Den gangen var også deler av motivasjonen å se om de klarte å få til en slåsskamp mot deler av bortefansen. I dag går det heldigvis noe roligere for seg.

I våres skulle han oppleve for første gang siden 1989/90-sesongen at den røde delen av byen hentet hjem seriemesterskapet. Tungt inne i covid-19-pandemien forsøkte myndighetene etter beste evne å holde feiringen nede. Det gikk selvsagt ikke helt etter planen, men han mener likevel det hele munnet ut i et slags «antiklimaks».

– Vanligvis hadde vi hatt en stor feiring her i byen, men det ble jo ikke noe av det.

Siden han selv herjet langs en av kantposisjonene eller helt på topp mot slutten av 70-tallet, har fotballen gjennomgått en omtrent total revolusjon.

Svarte rollemodeller som han selv og John Barnes slo igjennom på en tid da verken klubbledelse eller samfunn var helt klar over hvordan de skulle håndtere problematikken. I Jürgen Klopps slagkraftige mannskap anno 2021 er fotballens globalisering kanskje noe av det enkleste å få øye på.

The Kop hyller nå en magisk angrepsrekke bestående av en egypter, en senegaleser og en brasilianer. Uten at man nødvendigvis tenker så mye over hva slags bakgrunn spillerne har.

Fortsetter kampen. Howard Gayle har sterke meninger om rasisme i fotballen.

Fortsetter kampen. Howard Gayle har sterke meninger om rasisme i fotballen.

Han gleder seg over er at det fremdeles dukker opp spillere fra nærmiljøet i hjembyen. Dagens ellever har Curtis Jones fra Toxteth og Trent Alexander-Arnold, som begynte ved klubbens akademi da han var seks år gammel, som mer eller mindre faste innslag i startelleveren:

– Jeg tror fortsatt det er veldig viktig at lokale unggutter fra tid til annen slår gjennom på førstelaget. Det har ofte vært sånn i Liverpool, at du har med en scouser eller to i startelleveren. Både Trent og Curtis er definitivt viktige slik at de unge som sitter og ser kampene, har noen å identifisere seg med.