Gérard Houllier 1947-2020Han førte LFC inn i dette århundret

Liverpool Football Club hadde vunnet ligacupen i 1995 og FA-cupen i 1992, de eneste trofeene som Roy Evans og Graeme Souness vant i sine perioder som manager. Det hadde blitt en finale i FA-cupen i 1996, som ble tapt mot erkerivalen Manchester United. Antallet kamper i det som var blitt Champions League var null. Vi snakker om 1990-tallet for de helrøde fra Anfield.

Etter at suksessen forsvant i kjølvannet av en sliten Kenny Dalglish på slutten av det nevnte århundret, med ligatittel i 1990 og sølv i ligaen året etter, opplevdes det som at klubben som dominerte i stadig større grad utover på 60-tallet, 70-tallet og 80-tallet, nå kun satt igjen med smuler fra de rikes bord.

Det var de nevnte cupfinalene, det var underholdende fotball under Roy Evans med lokale stjerner som Robbie Fowler og Steve McManaman, men først og fremst hadde Alex Ferguson greid å oppfylle sitt mål om å få Liverpool ned fra sin «fordømte pidestall»

SLUTTEN PÅ BOOT ROOM

Det var mang en gang en hadde ruslet gjennom den trange parkeringsplassen bak Main Stand på nokså sen kveldstid, enten det var i etterkant av en reservelagskamp, et supportermøte eller hva det nå enn var, og det eneste lyset en kunne se var fra to smale vinduer rett over hovedinngangen. Fra kontoret til Peter B. Robinson, Liverpools mangeårige daglige leder. PBR fulgte ikke vanlige kontortider.

Det må ha blitt mange sene kveldstimer utover på 90-tallet. Mannen som kom til Merseyside som 28-åring i 1965, og hadde vært en viktig brikke som høyt ansett leder i klubben, må ha blitt like frustrert som supporterne over hvordan Liverpool mistet sitt herredømme som en toppklubb både i England og Europa.

Det var opplest og vedtatt at Roy Evans ville være den siste fra det sagnomsuste Boot Room, trenerstaben under Bill Shankly, som styrte det sportslige på sørsiden av Stanley Park. Snart ville Robinson også være historie i den mest suksessrike klubben i England. Rick Parry, grunnlegger av Premier League, var hentet inn i 1997 som ny daglig leder for LFC. PBR skulle assistere og være rådgiver for Parry i en overgangsperiode. Peter Robinson var imidlertid en legende med fingeren på pulsen vedrørende nær sagt alt som foregikk i den røde delen av Liverpool 4, og så lenge han hadde sitt kontor på stadion, ville han også være den som ble sett på som klubbens daglige leder.

Typisk nok ble en av hans siste store avgjørelser en som skulle stake ut kursen for det neste århundret i klubben med adresse Anfield Road.

IMPONERENDE CV

Under Roy Evans hadde et offensivt mannskap etterfulgt seier i ligacupen og finale i FA-cupen med å ha tatt føringen i ligasesongen 1996/97, før det unge laget kollapset på oppløpssiden. Robinson vil ha erkjent overfor seg selv at det måtte gjøres noe med de tradisjoner som hadde tjent Liverpool så godt over tre tiår og som han selv var så glad i. Fotballen var blitt global, og da den da 61 år gamle lederen vendte blikket utenfor De britiske øyer, søkte han en gammel kjenning.

Gérard Houllier var en ung og fotballinteressert franskmann som i 1969/70 hadde et praksisår på Merseyside på veien til det han da trodde ville bli en profesjon som engelsklærer. En del av tiden ble tilbrakt på The Kop, inkludert en 10–0-seier mot Dundalk i UEFA-cupen, og den søkende og veltalende Houllier tok kontakt med Peter Robinson.

Det utviklet seg til et varig vennskap mellom Robinson og Houllier. Gérard Houllier hadde spilt amatørfotball i sin studietid og ble spillende trener for et lokalt lag nord i Frankrike. Da en klubb ved navn Noeux-les-Mines, langt nede i det franske divisjonssystemet, bestemte seg for å bli profesjonell i 1976, tilbød de Houllier jobben som manager.

Gérard takket ja på bekostning av stillingen som lærer, og da Liverpool søkte kontinental inspirasjon for å komme videre sportslig 22 år senere, kunne han vise til en imponerende CV som profesjonell fotballmanager. Han hadde fått sjansen i fransk toppfotball hos Lens, før veien gikk til Paris Saint-Germain og fransk seriemesterskap i 1986. Snart fulgte en periode i det franske fotballforbundet som inkluderte to år som trener for seniorlandslaget til Frankrike.

På avstand hadde Peter Robinson fulgt karrieren til Houllier, mens sistnevnte visste godt om at stor suksess på Anfield var blitt etterfulgt av noen vanskeligere år. Da den da 50 år gamle Houllier ble kontaktet sommeren 1998, trente han ikke bare Frankrike U20, men hadde en hånd over hele talentutviklingen på fransk landslagsnivå.

ORDNET FORSVARET

Kanskje hadde ikke Peter Robinson, og ikke minst eier og styreformann David Moores, hjerte til å sparke Roy Evans. Det endte opp med en smått utrolig konstellasjon hvor Roy Evans og Gérard Houllier skulle dele oppgaven som likestilte managere. Det varte i omtrent tre måneder av sesongen før Evans trakk seg tilbake.

Resten av 1998/99-sesongen brukte Houllier mest til å observere. Hvilke spillere han kunne stole på, hvem som ikke passet inn i et langt strengere og mer disiplinert treningsregime enn tidligere. Et mer moderne opplegg, om man vil, med større påvirkning av teknologi og idrettsvitenskap, kosthold, i det hele tatt langt grundigere forberedelser til trening og kamper.

De største navnene som forsvant ut gjennom den store metallporten på Melwood den første sommeren, var Paul Ince og David James. Kapteinen og midtbaneankeret, tillitsmannen og keeperen. Steve McManaman hadde heller ikke fornyet kontrakten og skrev under en lukrativ avtale med Real Madrid.

Houllier konsentrerte seg i starten først og fremst om å få orden på forsvaret. Midtstopperduoen Sami Hyypiä og Stéphane Henchoz bidro til trygghet i midtforsvaret, og det samme med midtbaneankeret Dietmar Hamann fra Bayern München Det var de mest vellykkede kjøpene i en hektisk transferssommer 1999, hvor nederlandske Sander Westerveld ble hentet inn for å erstatte David James i mål.

I sin første sesong som enerådende manager slapp laget til Gérard Houllier inn 30 mål mot 49 sesongen før. Bare to poeng på de siste fem kampene, inkludert nederlag mot Bradford i siste kamp, gjorde imidlertid at Liverpool endte to poeng bak den tredjeplassen som da ville gitt spill i Champions League.

THE TREBLE

Foran den andre sesongen, i 2000/01, kom Markus Babbel inn som høyreback, og Christian Ziege som planlagt venstreback. Store og sterke Emile Heskey ble hentet inn som makker til supertalentet Michael Owen på topp, mens veteranen Gary McAllister på fri transfer og Nick Barmby fra naboen Everton ga flere alternativer på midtbanen.

Kabalen gikk opp. Ziege ble en flopp, men allsidige Jamie Carragher fungerte godt på venstrebacken. Unge Steven Gerrard tok kvantesteg i en posisjon foran Hamann, mens dødballekspert McAllister samt Barmby og Danny Murphy bidro med forskjellige kvaliteter på midtbanen. Michael Owen scoret totalt 24 mål og ble i 2001 Årets spiller i Europa. Emile Heskey bidro også med 22 mål.

To samlede og ofte nokså lave firere overlot ofte scoringsansvaret til Owen/Heskey, eller det kom et mål på dødball. Kom Liverpool 1–0 foran, var de nesten umulige å slå. Det var energifullt og effektivt, med en type fotball som nok gjorde at playmakere som Vladimir Smicer og Jari Litmanen aldri helt greide å finne seg til rette. Enn så lenge fungerte uansett det grundige pensumet lagt opp av skolelærer Houllier nær perfekt.

Laget spilte seg til finaler i ligacupen, FA-cupen og UEFA-cupen. Den tidligere helten Robbie Fowler var blitt noe av en superreserve, men startet og scoret et glimrende mål mot Birmingham fra nåværende Championship. Det var likevel med nød og neppe at klubbens første trofé på seks år ble sikret etter at Jamie Carragher banket det avgjørende skuddet i straffesparkkonkurransen opp i vinkelen.

FA-cupfinalen i 2001 ble «The Michael Owen final», da 21-åringen snudde 0–1 mot Arsenal til 2–1 med to sene scoringer, i en finale The Gunners til tider dominerte og Stéphane Henchoz reddet på et tidspunkt et skudd med hånda på streken. To flotte scoringer på Olympiastadion hadde trolig i enda større grad sendt Owen på vei til å bli Liverpools eneste spiller som ble kåret til Europas beste, da Roma ble beseiret med 2–0 borte i UEFA-cupen. På tolv kamper på vei til finalen hadde Liverpool sluppet inn kun fem mål, inkludert 0–0 og 1–0 på Anfield mot Barcelona, da et straffespark fra McAllister var nok til å sikre sluttkamp. I en uvanlig åpen og dramatisk finale ble det 5–4-seier mot Alavés i Dortmund.

Etter 53 kamper og tre pokaler stod likevel kanskje den viktigste kampen igjen. Seier krevdes i den siste ligakampen borte mot Charlton for å sikre tredjeplassen som ga spill i lukrative Champions League. Liverpool hadde ikke vært i Europas beste selskap siden de ble utestengt i 1985. Et slitent lag fra Merseyside mannet seg opp til å score fire ganger etter pause, og til å få topp karakter i et år da alle lekser ble gjort og alle prøver ble bestått.

HOULLIER ALVORLIG SYK

13. oktober 2001 ble Gérard sendt med ambulanse til Broadgreen Hospital under pausen i hjemmekampen mot Leeds, etter å ha kjent smerter i brystet. Et sykehus kjent for sin ekspertise angående hjerteoperasjoner og som trolig reddet livet til Liverpools manager.

Fra sykesenga rådførte Houllier sin lojale assistent Phil Thompson til å lede et lag hvor den største forskjellen på startelleveren var at John Arne Riise var kommet inn på venstrebacken, mens Jamie Carragher ble flyttet over på motsatt side da Markus Babbel ble syk. På transfervinduets siste dag hadde klubben også kjøpt to keepere, Jerzy Dudek fra Feyenoord og Chris Kirkland fra Coventry, da trippelvinner Sander Westerveld nokså brutalt ble vurdert som en som ikke kunne stoles nok på.

Vaskehjelpen på Anfield hadde også fått ytterligere et par pokaler å pusse på, da Supercupen ble vunnet mot Champions League-vinner Bayern og Charity Shield mot Manchester United. I 2001/02 fikk de røde den beste ligaplasseringen på tolv år og den beste poengsummen på 15 sesonger, da 80 poeng ga 2. plass sju poeng bak mestrene Arsenal.

Det ble ingen gjentakelse i cupene, med sjokktap hjemme mot Grimsby i ligacupen, nederlag mot Arsenal i FA-cupen da Carragher ble utvist for å ha kastet en pundmynt på hjemmefansen, mens det glapp i returkampen mot Bayer Leverkusen i kvartfinalen i Champions League.

Houllier hadde kommet tilbake, til store ovasjoner på Anfield, da Liverpool passende nok greide det nødvendige resultatet med en 2–0-seier mot Roma for å gå videre til cupspillet. Mot Leverkusen gjorde manageren et merkelig bytte etter en times spill, da han satte inn Vladimir Smicer for midtbaneankeret Didi Hamann, og gjestene raknet mot slutten. Dessverre skulle det bli noe av et bilde på hvordan den videre tiden med Gérard Houllier i Liverpool FC skulle bli.

DÅRLIGE TRANSFERSOMRE

Liverpool hadde lånt Nicolas Anelka fra Paris Saint-Germain for andre halvdel av 2001/02-sesongen, og selv om fire mål på 13 starter og sju innhopp i Premier League ikke var veldig imponerende, var den hurtige spissen en populær spiller både blant medspillere og fans. Houllier avslo imidlertid muligheten til å gjøre avtalen permanent ved sesongslutt, angivelig etter å ha kommet på kant med brødrene til Anelka, som også var hans rådgivere, og hentet isteden tre andre spillere fra den franske ligaen før det kommende fotballåret.

El Hadji Diouf, Salif Diao og Bruno Cheyrou vil stå som den kanskje viktigste årsaken til at fremgangen under Gérard Houllier ikke bare stoppet opp, men tok en u-sving. Sesongens største beholdning var en seier på Millennium Stadium i Cardiff da Liverpool vant ligacupen på bekostning av Manchester United i finalen da scoringer av superungguttene Gerrard og Owen ga 2–0-triumf. I ligaen var imidlertid de helrøde hele 19 poeng bak vinnerne United.

Harry Kewell, Steve Finnan, Florent Sinama-Pongolle og Anthony Le Tallec ble et nytt skuffende sommervindu året etter. Beskjedne 60 poeng på 38 kamper holdt til en 4. plass og som representant til en av Englands nå fire plasser i Mesterligaen. Det var viktig for etterkommeren Rafael Benitez, men for Gérard Houllier ble hans femte sesong som enerådende manager på Anfield også den siste.

FIKK LFC TILBAKE PÅ FOTBALLKARTET

Houllier hadde plassert Liverpool FC på fotballkartet igjen, det var det ikke noen tvil om. Noen av de store kveldene ute i Europa hadde kommet tilbake. Han hadde også ledet laget til tre cuptriumfer i England, da regner vi ikke med Charity Shield, og det var noen enkeltstående seire mot spesielt Manchester United som hadde smakt godt.

Det som nok var mest synlig, bokstavelig talt, var likevel den arven han hadde lagt igjen på treningsfeltet Melwood. Hans romslige hjørnekontor i det hypermoderne nye anlegget i andre etasje av det innmurte anlegget, sammenlignet med de foregående når 50 år, hadde utsikt over alle treningsbanene.

Spillerne visste at han hadde mulighet til å følge med på alle deres bevegelser om Gérard selv ikke skulle være ute i treningstøyet. Slik var det også med rutiner som måltider og søvn. Styrketrening og oppfølging av skadede spillere ble gjort med det nyeste som var av fasiliteter. En annen verden fra hva som hadde vært med Boot Room.

Franskmannen hadde fått resultater. Ofte med nokså høye odds, hvor hans ganske så pragmatiske tenkemåte hadde sørget for at Liverpool igjen vant pokaler. Ikke minst hadde han innført en annen tenkemåte for klubben i en fotballverden som nå var blitt mer og mer global. Han var streng, nøyaktig, intelligent, utdannet og fremtidsrettet, slik en god lærer skal være. Det er ettermælet til Gérard Houllier i Liverpool Football Club.

Et par uker før jul var Houllier igjennom en ny operasjon knyttet til hans hjertefunksjon, og noen få dager etterpå ble det bekreftet at han hadde tatt sitt siste åndedrag 13. desember 2020, 73 år gammel.

Mannen som førte klubben inn i det 21. århundret.

Hvil i fred, Gérard.

Gérard Paul Francis Houllier

Født: 3/9 1947 i Thérouanne

Død: 13/12 2020 i Paris

Delt manager fra 16/7 1998, alene fra 12/11 1998 til 24/5 2004

FA-cupvinner 2001

Ligacupvinner 2001 og 2003

UEFA-cupvinner 2001

Europeisk Super Cup-vinner 2001

Charity Shield-vinner 2001


Jonny Stokkeland, LFC Official Archives