– Det ble mye spagetti og ketsjup for å få råd til den ene turen i året med supporterklubben

Når man ser «Toll» på TV 2, finner man raskt ut at det er en stor Liverpool-supporter med i serien. For i tollen på Gardermoen jobber Steffen Eriksen, som stort sett går kledd i Liverpool-klær på jobb, og som har seks stjerner tatovert på underarmen.

Får du noen reaksjoner fra folk på at du har på deg Liverpool-klær når du stopper dem i tollen?

– Nei, jeg har alltid kledd meg sånn, jeg. Nå er det mer biten at jeg blir gjenkjent som toller som er «problemet», og ikke det at jeg er Liverpool-supporter. Norske Liverpool-fans har alltid dratt til Liverpool. Da jeg jobbet på Fornebu på midten av 1980-tallet, var det mange nordmenn som reiste, men det var først da Solskjær begynte å spille at Manchester-fansen dro etter. Jeg spør av og til Man Utd-fansen som kommer hjem etter at jeg vet de har tapt: «hvordan gikk kampen?», idet de slukøret passerer videre på grønn sone. Men jeg tar dem ikke inn til kontroll bare fordi de har Manchester United-klær altså, sier Steffen til The Kopite.

– Vi har nok fått et ufortjent rykte om at vi er ensporet, men det er ikke så mange som vet hvordan vi jobber og hva vi jobber mot. Det er ikke så mange som tenker på den samfunnsbeskytterrollen vi har. Men vi gjør en forskjell altså, sier han om innblikket serien har gitt i tollernes hverdag,

Hvordan startet Liverpool-interessen for din del?

– Det er to faktorer. Den ene var Kevin Keegan og John Toshack. Grunnen til at det ble tatt et steg videre, er faktisk supporterklubbens fortjeneste, med de turene jeg har hatt til Liverpool.

– Det var stor fotballinteresse blant gutta i gata, og Liverpool ble min klubb og det var enormt å se Keegan og Toshack. Han lille spirrevippen med det håret, og den en meter høyere Toshack, som var en helt annen type. Hvordan de spilte fotball, det var helt fantastisk å se på, og utrolig gøy. Alle gutta hadde forskjellige lag, men etter militæret flyttet jeg for meg selv inn til Oslo i 1985 og bodde der alene og hadde jobb i Tollvesenet. Den gangen var jeg uforpliktet og hadde en grunnlønn på 86 000 kroner i starten, så det ble mye spagetti og ketsjup for å få råd til den ene turen i året med supporterklubben til Liverpool.

– Jeg hadde kompiser som var Liverpool-fans også, men jeg dro ofte alene med supporterklubben selvsagt, og det var billett på stående The Kop. Første kampen med supporterklubben til Liverpool var mot Leeds i 1992, der det endte 0–0. Men første kampen jeg reiste med supporterklubben var til finalen i FA-cupen i 1988 mot Wimbledon, der det dessverre ble tap.

– Men den aller første turen hadde jeg og en kompis da jeg var 16 og han 15. Vi hadde en avslutningstur med fotballaget vi spilte på til London, der vi bare spilte fotball i Hyde park og dro på museer og slike ting. Men så sa han Jon, som han het: «Steffen, skal vi ikke ta toget til Liverpool, da, de har jo europacupkamp på onsdag.» Og selvsagt gjorde vi det. Det var i 1981 mot den finske seriemesteren Oulun Palloseura. Liverpool vant 7–0 foran 20 000 tilskuere på Anfield, og vi syntes jo dette var kjempestas. Det var første turen, og vi visste jo ikke hvor vi skulle og ingen taxier ville kjøre oss, osv. Men det ordnet seg greit, sier han.

I kampen som ble spilt dagen etter Bill Shanklys død, startet Liverpool med et stjernespekket mannskap med Bruce Grobbelaar, Phil Neal, Alan Kennedy, Phil Thompson, Ray Kennedy, Alan Hansen, Kenny Dalglish, Sammy Lee, David Johnson, Terry McDermott, Graeme Souness, mens Mark Lawrenson og Ian Rush kom inn fra benken.

Det var for øvrig kampen der Rush scoret sitt første av 346 mål for Liverpool!

– Supporterklubben har vært en viktig del for meg. Du drar alene, men du er jo ikke alene selv om du ikke kjenner en kjeft. Den ene turen vi hadde var til FA-cupenfinalen mot Wimbledon i 1988. Da ble det kjørt buss fra Oslo S med to busser til London, med båt fra Moss, og gjennom Danmark, Nederland og Belgia. Man kom jo ikke langt ut på Mosseveien før de foran meg serverte Jäger. Det var ordentlig sosialt og fint, og det skaper ytterligere bånd med klubben å reise over dit og møte folk man ikke kjenner og ha det så fint. Det var en helt unik opplevelse for meg å reise med supporterklubben. Det var et felles mål, og det var å ha det gøy å se Liverpool. Det var tider. Det var kjempegøy.

Hvor mange turer er det blitt?

– Det er blitt 40–50 kamper. Jeg er litt irritert på meg selv for at jeg ikke har skrevet det ned, og det har vært perioder der jeg ikke har fått reist så mye på grunn av småbarnsperioder, sier firebarnsfaren.

– Nina, som jeg er gift med nå, møtte jeg på jobben. Men jeg husker godt første gangen hun skulle komme til meg for 17-18 år siden. Det var en grå tirsdag, og hun lurte på hvorfor jeg så på fotball. Det var en av de tidligste rundene i ligacupen på en tirsdag, og jeg måtte bare si det som det var at: «Dette er Liverpool. Og det skal jeg se ferdig.» Hun så litt rart på meg, men jeg sa at: «Sånn er det – og sånn blir det.» Men det var ganske klart fra første stund at jeg skal se kamp, så kan vi drikke rødvin og spise kjeks etterpå.

– Nina så på Tippekampen i barndommen med sin farfar, og «Liverton» var favorittlaget. Det tok et år, men så ble hun med meg til Liverpool og ble bitt av basillen hun også. Etter en tur med 2 x 45 minutter på Anfield og resten av tiden «wining and dining» i en fantastisk flott by, så har hun vært med mange ganger hun også.

– Vi fikk og ei lita jente for 14 år siden, og hun heter Tia. Jeg prøvde meg med YNWA først, men det gikk ikke helt hjem. Så da ble det Tia for This is Anfield. Hun har mast på meg under oppveksten om hvorfor hun har det navnet hun har. Da hun skjønte det til slutt, måtte jeg ta henne med til Anfield for tre år siden. 

Hva er ditt sterkeste minne med Liverpool?

– Det er mange av dem, men jeg husker spesielt en av de siste hjemmekampene under Rodgers i 2014, da Liverpool tok over tabelledelsen mot Tottenham. Da fikk jeg og Nina billetter på The Kop, under måltavla på siden. Den stemningen som var der da, og den troen på å ta ligaen, var ubeskrivelig. Jeg har vært en del på Anfield, men den gangen tok det helt av. Vi vant 4–0 og scoret tidlig. For en stemning, og for en tro det var. Det var helt enormt. Og det er den opplevelsen som sitter best i sjela.

Hvordan ser en vanlig kampdag ut for deg på Anfield?

–  De dagene der er ikke jeg veldig snakkesalig. Jeg vil helst opp før pubene åpner omtrent og i hvert fall være der tre timer før kamp. Ritualene de første årene var å dra på Albert, med drikke og sang før kamp, men etter hvert dreide det over til The Park, men etter at Hotel Tia (og nå Taggy’s) åpnet, har vi alltid dratt over dit. Men jeg liker jo også veldig godt å snakke med lokalbefolkningen på pubene. Det er fine mennesker med god humor.

Merker du kjendisstatusen godt nå?

– He-he, ja, jeg gjør jo det. Tolletaten mottok en bistandsanmodning fra politiet om bistand på Magnormoen i forbindelse med pandemien. Det ble litt mye da vi var på grensa ved Kongsvinger to dager før det ble rødt. Like før jeg skulle runde av den ene vakta,

kom det en stor, skallet kar med masse tatovering og ropte «hei, du Liverpool-toller’n, hvordan gikk det med kampen i helga?». Han så vel at det svartnet litt for meg, og kjappet seg å si: «Slapp av, jeg er Man Utd-fan og vi tapte vi også.» Det blir noen morsomme situasjoner.

Lar du deg prege av seier og tap?

– Jeg har egentlig ikke latt meg prege så mye. Før Klopp kom var det mye opp og ned, og man blir deppet og lei seg. Men etter at Klopp kom, så har pila bare pekt oppover. Så de tapene som har kommet, har på en måte vært greie. Før Klopp handlet det om åttende til fjerdeplassen det vi kjempet for hvert år, men denne sesongen har det vært tungt for meg. Kona mi har aldri sett meg sånn, sa hun. At jeg har sittet i sofaen hele lørdagskvelden og ikke sagt ett ord, og hun har først forstått sammenhengen når hun har sett resultatet. Da har jeg vært langt nede, som hjemme mot Fulham, da var jeg ordentlig, ordentlig deppa. Det er så uforklarlig det å være så gode og så miste all selvtillit.

Hva tenker du om denne sesongen?

– Jeg sa da van Dijk ble skadet at det nok ble å kjempe om topp fire bare, men så var de gode før jul og toppet tabellen. Men så forsvant Gomez, og så begynte vi å miste midtbanespillerne våre da vi dro Fabinho og Henderson ned i forsvaret. Det er klart det ble tungt etter hvert. Men jeg synes problemet har vært størst framover på banen. Fotball er komplekst og enkelt på samme tid. Det kom overraskende på det at vi produserte så mye, men ikke klarte å score og den selvtillitsknekken som kom.

– Men nå sier jeg bare MM, Mentality Monsters. For en vanvittig sluttspurt og tredjeplass. Utrolig imponerende og herlig. Tenk at Man Utd-fansen klaget på savnet av Maguire i forsvaret som årsak til 4–2-tapet. Tenk de problemene vi har hatt i forsvaret, da, i hele sesongen!

Vil du ha noen forsterkninger i sommer?

– Vi har fått inn Jota, men vi må ha inn en til på topp. Det er ikke noe å lure på. Vi trenger en til på topp, jeg synes vi skal bruke penger på det.