Rødt hjørne:Kan fotball og politikk blandes?

Meningene er mange og sterke om både «kneet» og politikken bak spilleraksjonen. Det går helt til topps i samfunnet når Storbritannias statsminister støtter et engelsk landslag som kneler før avspark, slik vi har sett det i Premier League siste sesong, men samtidig nekter å ta avstand fra supporterne som buer på spillerne.

Fra høsten vil denne markeringen stoppe i Premier League, og enkelte klubber har allerede stoppet. Slik som nyopprykkede Brentford som allerede i februar sluttet å gå ned på kne. I klubbens pressemelding skrev de at avgjørelsen var tatt etter lange diskusjoner i spillergruppen. Spillerne mente at gesten ikke lenger hadde noen effekt eller påvirkning.

Andre lag og enkeltspillere har også inntatt et slikt standpunkt fordi symbolikken med å knele ikke er nok og «bare noe som gjøres nå».

Historien bak det å ta kneet er kjent. Den kommer fra protestene i USA og ble første gang gjort i NFL av Colin Kaepernick i 2016. En spiller som i praksis er blitt nektet spilletid for flere klubber etter han startet med markeringen.

Den konkrete hendelsen som utløste bruken av symbolikken i Premier League, var drapet på George Floyd. Støtten til kampen mot rasisme og diskriminering via Black Lives Matter-bevegelsen er kanskje det som har gjort det mest kontroversielt? Mange peker også på at vi i Europa ikke har samme tradisjoner for den type markeringer og at det er med på å fremmedgjøre aksjonen.

«Kneet» har derfor skapt reaksjoner både under forrige ligasesong og nå under EM. Noen lag har valgt å fortsette aksjonen inn i mesterskapet. Andre ikke. Det er forskjellige årsaker som ligger bak avgjørelsene. England valgte å gjennomføre EM ved å knele før avspark, noe som er et helt bevisst valg. Skottland gjorde det ikke, men valgte å gjøre det før oppgjøret mot nettopp England for å vise solidaritet.

Mest kontroversielt har kanskje vært buingen fra engelske supportere mot eget lag før avspark når spillerne tar kneet. Det er ikke spesielt sjarmerende og svært lite respektfullt selv om alle naturligvis har lov å ha en mening. Heldigvis er den harde kjernen av engelske supportere som buer, blitt overdøvet av klapping fra majoriteten av publikum.

Det engelske landslaget har i alle år vært kjent for å ha grupperinger som fremmer blant annet rasistiske undertoner ved å tilkjennegi tilhørighet mot krefter som opererer blant ytterliggående høyrekrefter. Eller for å snu på det; ytterliggående krefter har tradisjonelt alltid rekruttert blant fotballsupportere i England.

Men er det greit å blande fotball og poltikk – eller i hvert fall politiske standpunkter? Hva er forresten definisjonen på politikk?

Det er jo stor forskjell på å påvirke politisk via klubblag eller landslag og det å gjennomføre konkrete protester mot aktuelle samfunnsproblemer.

Politikk blir av mange definert som en aktivitet som går ut på å styre eller lede samfunnsutviklingen. Altså å påvirke eller å gå foran for å få frem synspunkter via konkrete markeringer. Slik som rasisme og likeverd. Over mange år er mye blitt gjort, mye er blitt prøvd, men både Rashford, Sterling og Mings blir fortsatt pepret med rasistiske meldinger på sosiale medier bare de legger ut en post eller de ikke vinner kamper for klubbene sine. Det er også bakgrunnen for at det engelske landslaget ønsket å fortsette markeringen og støtte spillerne i gruppa som har gjennomgått og fortsatt opplever rasisme på kroppen i hverdagen.

Når et lag diskuterer seg frem til en slik løsning, støtter jeg det hundre prosent. Rasisme er noe supporterne tar med seg inn på tribunene. Jeg var selv til stede da det ble kastet bananer inn på banen mot John Barnes i det første oppgjøret mot Everton etter overgangen fra Watford i 1987, uten at det skapte noen særlige overskrifter.

Heldigvis har vi kommet mye lenger i dag, men rasisme er fortsatt et stort samfunnsproblem. Hvorfor skal ikke spillerne markere seg tydelig imot den form for diskriminering slik at supporterne kan ta med seg et sterkt budskap ut i hverdagen etter kampen?

Selvsagt burde det ikke vært slik. Rasisme burde ikke lenger være et så stort samfunnsproblem, men det er det. Det må legges til at fotball aldri må bli partipolitisk. Spillere og lag skal ikke påvirke hvem du stemmer på. Det er ikke det dette handler om.

Men hvor går grensen? Hvor går skillelinjene med hva lag og spillere kan tillate seg å markere politisk? I de siste årene har vi sett noen eksempler som muligens er i grenseland. Det er likevel eksempler som går rett i hjertet hos de fleste av oss. Antall familier som er avhengig av «foodbanks», har eksplodert de siste årene. Det britiske helsevesenet, NHS, har i flere år vært under press på grunn av manglende overføringer. Begge disse sakene har med fordeling av goder i samfunnet å gjøre, og markeringer rundt Foodbanks og NHS kan selvsagt slå tilbake mot den sittende regjeringen eller lokalpolitikere.

Når fotball og politikk blandes, vil det for enkelte være som å banne i kjerka. For andre er det helt naturlig at både klubber og spillere tar et bevisst ansvar på enkelte krevende områder og viser at fotball har en tydelig «community»-rolle i en hverdag som ellers synes å være styrt av penger, luksus og makt.

Eller for å avslutte med ordene til Jordan Henderson da han ble spurt om det engelske landslaget og knelingen mot rasisme: «Vi vet hva som er riktig å gjøre her – vi står sammen mot rasismen. Noe mer er unødvendig å si.»

Vel sagt, skipper!