Tilbake der Klopp-eventyret skulle starte for alvor

28. februar 2016 var det bare troende Liverpool-supportere som reiste til Wembley. På under et halvt år var de forvandlet fra «doubters to believers» av Liverpools nye manager.

Liverpool skulle igjen spille finale i turneringen de hadde vunnet flere ganger enn noen andre, og med Jürgen Klopps første finale var troen stor på at han skulle klare å fylle opp troféskapet på Anfield igjen og at ligacuptrofé nummer ni skulle sikres av Klopp.

Selv om Jürgen Klopp hadde kledd seg i dress for anledningen, gikk det ikke helt som det skulle foran 86 206 tilskuere i London.

Manuel Pellegrinis Manchester City tok ledelsen etter 49 minutter med et skudd som gikk under Simon Mignolet. Liverpool slet med å skape de store sjansene etter åpningsmålet som Mignolet burde reddet, men sju minutter før slutt gikk innbytter Adam Lallanas skudd i stolpen. Returen havnet hos Coutinho, som fyrte inn Liverpools utligningsmål. 

Kampen bølget mye fram og tilbake etter det, og Simon Mignolet fikk gjort opp for tabben tidlig i kampen med noen fantastiske redninger mot slutten. Dermed ble det ekstraomganger og så straffesparkkonkurranse på Wembley. 

Dette var tredje gang i sesongens ligacup Liverpool måtte ut i straffesparkkonkurranse. Til forskjell fra de to første endte det nå med et sviende tap. 

Emre Can satte den første straffen for Liverpool, deretter satte Fernandinho sin første i stolpen. Liverpool hadde dermed overtaket, men Man Citys keeper gjorde kvelden sur for de røde. Først reddet Willy Caballero straffen fra Lucas, så fra Coutinho og til slutt fra Lallana. Dermed fikk Yaya Touré æren av å sette inn den avgjørende straffen, som sørget for at lillebror Touré og Manchester City ble ligacupmestere i 2016 etter 1–1 ved full tid og 3–1 på straffer.

Flere finaletap

Noen måneder senere skulle nederlag i en finale igjen gi en viss skuffelse over Klopps første sesong, da det ble tap i Europa League-finalen mot Sevilla. Skulle det ikke lykkes for Klopp i finaler med Liverpool? Det spørsmålet ble forsterket da det også ble tap i Champions League-finalen i 2018 etter nye keeperblundere.

Men ettertiden har vist at til tross for at de skinnende pokalene uteble ved disse anledningene, så spilte alle tre finaletapene sine roller i mesterlaget Klopp etter hvert bygde opp, og som sopte med seg fire store trofeer fra våren 2019 til sommeren 2020.

«Vi er nedfor nå, men vi må reise oss igjen. Bare idioter blir liggende på bakken og vente på neste nederlag», sa Klopp etter finaletapet i ligacupen i 2016. Der og da ble sulten på et trofé for alvor vekket i mannskapet. 

For Klopp betød også finaletapet på Wembley at han aldri ble å se i dress på sidelinjen igjen.

Man City har utlignet

For Manchester City ble seieren mot Liverpool starten på et hegemoni i ligacupen, som de vant i 2018, 2019, 2020 og 2021.

Liverpool vant selv fire ganger på rad mellom 1981 og 1984, og før årets finale står både Liverpool og Manchester City med åtte ligacuptriumfer hver. Med seier mot årets finalemotstander Chelsea vil Liverpool igjen trone på toppen av turneringens adelskalender alene.

Motstander Chelsea har for øvrig fem seiere, i 1965, 1998, 2005, 2007 og 2015.

– Det var en stund siden sist. Så det var på tide, sa Jürgen Klopp etter semifinaleserien mot Arsenal.

For det har ikke vært så god flyt for Liverpool i den hjemlige turneringen siden 2016.

Liverpool tapte semifinalen året etter mot Southampton. Det er Klopps eneste semifinaletap på elleve forsøk. Men i årene etter ble det tidlig exit mot Leicester allerede i tredje runde i 2017/18-sesongen, som er den første runden Liverpool deltok i. Det samme gjentok seg mot Chelsea i tredje runde i 2018/19, der Fabinho fikk sin debut, og i 2019/2020 kom laget til kvartfinalen mot Aston Villa i en kamp der akademiet måtte ta over mens alle andre var i Qatar for spille VM for klubblag.

Liverpools stilte med tidenes yngste lag på 19 år og 186 dager i snitt, mer enn to år yngre enn den tidligere rekorden. Det ble braktap med 5–0. Sist sesong varte cupeventyret til 4. runde, der Arsenal vant på straffer.

Jota on fire

Etter seks år uten en kamp på Wembley der et trofé har stått på spill, skal nå Klopp og hans tropp igjen marsjere inn på den ærverdige arenaen igjen 27. februar 2022 for å vinne noe. Klopp uten dress og uten briller, og med en helt annen tropp enn han hadde den gangen i 2016.

Liverpool havnet i finalen etter en mesterlig bortekamp mot Arsenal, der Diogo Jota spilte hovedrollen, godt assistert av Trent Alexander-Arnolds silkefot på begge scoringene.

Heller ikke denne sesongen var det bare lett for Liverpool å stille gode mannskap til kampene, men på veien ble Norwich slått 3–0 borte, Preston ble slått 2–0 borte, og Leicester ble slått 5–4 på straffer etter 3–3 etter ordinær tid i en spinnvill kamp, der Jota kom fra benken og snudde mye.

Den første semifinalen skulle egentlig bli spilt på Emirates, men den ble utsatt på grunn av positive koronatester. Den første kampen ble dermed på Anfield, og den ble en gedigen skuffelse. Det endte 0–0 i en kamp der hjemmelaget spilte med én mann mer i nær 70 minutter. Det var derfor et heltent mannskap som møtte opp til den avgjørende kampen på Emirates en uke seinere.

Med Mohamed Salah og Sadio Mané opptatt med Afrikamesterskapet trengte Klopp at andre angrepsspillere sto fram, og den muligheten tok virkelig Diogo Jota med sine to mål. Den siste med en elegant lobb over Arsenals keeper Aaron Ramsdale.

– Diogo Jota var on fire. Vi var helt overbevist om at han ville hjelpe oss masse da han kom til klubben. Og etter at han kom, har han tatt nye steg. Han har virkelig blitt en spiss i verdensklasse. Mentalitet kombinert med kvalitet er grunnen til at vi signerte ham, sa Klopp etterpå.

Selv om ligacupen ikke alltid har hatt topp prioritet hos Klopp, var det tydelig at han ønsket seg en finale igjen nå. Bortsett fra at Caoimhin Kelleher voktet buret istedenfor Alisson og at 17 år gamle Kaide Gordon startet istedenfor Takumi Minamino, stilte han sitt sterkeste mannskap tilgjengelig ut fra skader og forfall.

Så om prioriteringene de siste årene ikke har ligget på ligacupen, fordi andre oppgaver har vært viktigere, tok Liverpool og Klopp muligheten med begge hender da lukten av sølvpuss igjen lå i lufta.

– Vi ønsket desperat å gå til finalen, sa Klopp etter at finalebilletten var sikret.

– Vi var i skyene etter kampen. Guttene var i veldig godt humør. Slik skal det være etter en semifinaletriumf. Det gir oss selvtillit.

– Men vi er ikke barn lenger, og vil ikke feire de neste fire ukene. Men heller ta vare på følelsen og bruke den.

Klopp insisterer på at det er omstendighetene mer enn prioriteringene som er grunnen til at laget ikke har lykkes i den hjemlige cupen de siste årene.

– Situasjonen er alltid vanskelig på denne tiden av året. Hvem er tilgjengelig, og hvor mange kamper har du spilt, osv. Man trenger også litt flaks for å gå videre, men vi har sjelden hatt det og har hatt ganske vanskelige trekninger tidlig.

Nå har Liverpool sjansen til å vinne sitt første hjemlige cuptrofé siden Kenny Dalglish ledet laget til triumf i 2012. For første gang skal også to tyske managere gjøre opp om trofeet i en engelsk cupfinale.

Fra før har Bob Paisley vunnet tre ligacuper i 1981, 1982, 1983, Joe Fagan en i 1984, Roy Evans en i 1995, Gérard Houllier fikk to i 2001 og 2003 og Kenny Dalglish den siste fra 2012. For Klopp hadde det nok smakt med sitt femte trofé som Liverpool-manager, og nå endelig fra en hjemlig cup!

1978 Tap

Motstander: Nottingham Forest

Manager: Bob Paisley

Nottingham Forest 0–0 eeo.

Lag: Clemence, Neal, Smith, Thompson, R. Kennedy, Hughes, Dalglish, Case, Heighway, McDermott, Callaghan. Innbyttere: Fairclough for Kennedy

Nottingham Forest 0–1 eeo. (omkamp)

Lag: Clemence, Neal, Smith, Thompson, R. Kennedy, Hughes, Dalglish, Case, Heighway, McDermott, Callaghan. Innbyttere: Fairclough for Case

Chris Woods stod dermed sitt livs kamp da Liverpool stanget mot en mur i 0–0-kampen på Wembley, siden nyinnkjøpte Peter Shilton ikke var tilgjengelig i cupen. Omkampen gikk på Old Trafford i påsken. I andre omgang kom John O’Hare alene mot mål på den gjørmete banen. Phil Thompson felte han bakfra med en godt kalkulert takling utenfor 16-meteren. Men dommer Pat Partridge pekte på straffemerket og John Robertson avgjorde kampen fra ellevemeteren. Phil Thompson og Terry McDermott skapte etterpå overskrifter da de i garderoben raste mot dommeren.

1981 Seier

Motstander: West Ham

Manager: Bob Paisley

West Ham 1–1 eeo.

Lag: Clemence, Neal, A. Kennedy 1 mål, Irwin, R. Kennedy, Hansen, Dalglish, Lee, Heighway, McDermott, Souness. Innbyttere: Case for Heighway

West Ham 2–1. (omkamp)

Lag: Clemence, Neal, A. Kennedy, Thompson, R. Kennedy, Hansen 1 mål, Dalglish 1 mål, Lee, Rush, McDermott, Case, Irwin.

Finalen i London hadde først livnet til i ekstraomgangene, men omkampen på Villa Park ble en klassiker. Alle målene kom i første omgang, hvor Paul Goddard ga The Hammers en tidlig ledelse. En ung Ian Rush hadde hatt et forsøk i tverrliggeren før han vippet ballen fram til kollega Kenny Dalglish på løp inn i straffefeltet. I én bevegelse både nådde skotten ballen og fluktet den over keeper Phil Parkes fra en skrå vinkel, en strålende scoring. Like etter headet Alan Hansen hardt fra en corner og fikk kreditert et sjeldent seiersmål, selv om ballen gikk via Billy Bonds på streken og i mål.

1982 Seier

Motstander: Tottenham

Manager: Bob Paisley

Tottenham 3–1 eeo.

Lag: Grobbelaar, Neal, A. Kennedy, Lawrenson, Whelan 2 mål, Thompson, Dalglish, Lee, Rush 1. mål, McDermott, Souness. Innbyttere: Johnson for McDermott

Tottenham med Ray Clemence i målet tok ledelsen etter ti minutter ved Steve Archibald, og de røde ikke fikk brakt balanse i regnskapet før det stod igjen tre minutter av ordinær tid ved Ronnie Whelan. Samme mann satte inn ledermålet i den andre ekstraomgangen, før Ian Rush fastsatte sluttresultatet.

1983 Seier

Motstander: Man Utd.

Manager: Bob Paisley

Man Utd 2–1 eeo.

Lag: Grobbelaar, Neal, A. Kennedy 1 mål, Lawrenson, Whelan 1 mål, Hansen, Dalglish, Lee, Rush, Johnston, Souness. Innbyttere: Fairclough for Johnston

En ny klassisk finale der kampforløpet minnet om 1982. Norman Whiteside hadde gitt Manchester United en tidlig ledelse, mens Alan Kennedy sendte i vei et langskudd et drøyt kvarter før slutt og som spratt forbi Gary Bailey og inn i hjørnet. Alan er kjent for å ha avgjort serievinnercupen to ganger, men han har også scoret i to finaler i ligacupen som Liverpool vant. Seiersmålet tilhører de fulltrefferne som fortjener å rammes inn på veggen, da Ronnie Whelan i ekstraomgangene med «feil» fot, den høyre, bendte ballen inn i motsatt kryss fra hjørnet av straffefeltet. Det var samtidig den siste sesongen til Bob Paisley som manager, og kaptein Graeme Souness overtalte hedersmannen til å gå først de 39 trinnene opp til kongetribunen for å hente trofeet.

1984 Seier

Motstander: Everton

Manager: Joe Fagan

Everton 0–0 eeo.

Lag: Grobbelaar, Neal, A. Kennedy, Lawrenson, Whelan, Hansen, Dalglish, Lee, Rush, Johnston, Souness. Innbyttere: Robinson for Johnston

Everton 1–0 (omkamp)

Lag: Grobbelaar, Neal, A. Kennedy, Lawrenson, Whelan, Hansen, Dalglish, Lee, Rush, Johnston, Souness 1 mål, Robinson

1984 dreide seg om Merseyside, da de røde og de blå møttes for første gang i en cupfinale. Kampen på Wembley endte målløs. Røde supportere hadde begynt å kalle storstua i landets hovedstad for «Anfield South», siden de pleide å ta turen minst en gang hvert år. I omkampen på Maine Road ble Graeme Souness matchvinner da han traff godt på et langskudd med venstra midtveis i første omgang.

1987 Tap

Motstander: Arsenal

Manager: Kenny Dalglish

Arsenal 1–2

Lag: Grobbelaar, Gillespie, Venison, Spackman, Whelan, Hansen, Walsh, Johnston, Rush 1, Mølby, McMahon. Innbyttere: Dalglish for Walsh. Wark for McMahon.

Finalen mot Arsenal ble kampen da Ian Rush, som man visste var på vei til Italia og Juventus etter sesongen, mistet sin utrolige statistikk med aldri å tape i kamper hvor han nettet for Liverpool. 144 ganger hadde det vært tilfelle, og scouserne på tribunen følte seg nok trygge da waliseren gjorde 1–0 etter 23 minutter på Wembley. Men i en jevn kamp utlignet Charlie Nicholas etter en halvtime, og samme mann satte inn seiersmålet noen minutter før slutt.

Nærmere kom aldri Kenny Dalglish ligacupen som manager i sin første periode.

1995 Seier

Motstander: Bolton

Manager: Roy Evans

Bolton 2-1.

Lag: James, Jones, Bjørnebye, Scales, Ruddock, Babb, Redknapp, Barnes, McManaman 2, Rush, Fowler.

Ligacuptriumfen i 1994/95 ble det eneste trofeet som Roy Evans tok som manager. Steve McManaman ble den store helten i finalen og scoret begge målene mot Bolton fra 2. divisjon. Stig Inge Bjørnebye hadde også et skudd i stolpen.

2001 Seier

Motstander: Birmingham

Manager: Gérard Houllier

Birmingham, 1-1 (5-4 str.)

Lag: Westerveld, Babbel, Carragher (1 str.), Henchoz, Hyypiä, Gerrard, Biscan, Hamann, Smicer, Heskey, Fowler 1 mål (+1 str.). Innbyttere: McAllister (1 str.) for Gerrard. Barmby (1 str.) for Smicer, Ziege (1 str.) for Biscan

Gérard Houllier fikk sin første av to triumfer i ligacupen i 2001, da Birmingham fra nest øverste nivå ga hard motstand på Millennium Stadium i Cardiff, som var finalestadion mens nye Wembley ble bygget. Liverpool tok ledelsen på en volley fra Fowler. Purse utlignet fra straffemerket på overtid. Målløse ekstraomganger ga straffesparkkonkurranse hvor hvert lag hadde misset en gang før det ble sudden death. Jamie Carragher scoret for Liverpool, og Andy Johnson misset for Birmingham. Dermed hadde Liverpool vunnet den første av tre cuper i 2000/01-sesongen.

2003 Seier

Motstander: Man Utd

Manager: Gérard Houllier

Man Utd 2–0.

Lag: Dudek, Carragher, Riise, Henchoz, Hyypiä, Diouf, Gerrard 1 mål, Hamann, Murphy, Heskey, Owen 1 mål. Innbyttere: Baros for Heskey. Smicer for Baros. Biscan for Diouf

Manchester United ble også beseiret i Cardiff, etter et langskudd av Steven Gerrard og ytterligere et sent mål fra Michael Owen. I mål ga Jerzy Dudek et hint om at han hadde kapasitet til å prestere sitt maksimale da det gjaldt som mest.

2005 Tap

Motstander: Chelsea

Manager: Rafael Benitez

Chelsea 1–1 (2–3 eeo.)

Lag: Dudek, Finnan, Traore, Carragher, Hyypiä, Garcia, Gerrard, Hamann, Riise 1 mål, Kewell, Morientes. Innbyttere: Nunez 1 mål for Kewell. Biscan for Traore. Baros for Morientes

I finalen ventet et nyrikt Chelsea med en seierssugen manager i José Mourinho. Bare 46 sekunder var imidlertid gått da John Arne Riise fikk et av sine aller beste treff med venstreslegga. Elleve minutter før slutt gikk ballen via luggen til Steven Gerrard på et blått frispark, og endte opp i eget nett. Chelsea var best i ekstraomgangene og scoret ved Drogba og Kezman, før Antonio Nunez scoret sitt eneste mål for Liverpool. Men det var ikke nok.

2012 Seier

Motstander: Cardiff

Manager: Kenny Dalglish

Cardiff 1–1 (2–2 eeo., 3–2 e. str.)

Lag: Reina, Johnson (1 str.), Skrtel 1 mål, Agger, Enrique, Adam, Gerrard, Henderson, Downing (1 str.), Suarez, Carroll. Innbyttere: Bellamy for Henderson, Carragher for Agger, Kuyt 1 mål (+1 str.) for Carroll

Etter noen syltynne år i ligacupen mellom 2005 til 2012. Bunnpunktet kom da Roy Hodgsons Liverpool ble slått ut hjemme av Northampton fra League Two. Det sto 1–1 etter 90 minutter, 2–2 etter ekstraomganger og så tap på straffer. Kenny Dalglish benyttet imidlertid et nær toppet mannskap i turneringen i 2012. Cardiff City tok ledelsen i første omgang, og en måtte vente til etter pause før Martin Skrtel utlignet for de helrøde. Ingen av klubbene maktet å score flere i ordinær tid, men i andre ekstraomgang smalt det igjen. Innbytter Dirk Kuyt viste kvalitet foran mål, og nederlenderen sendte Liverpool i føringen. Da det gikk mot slutten, ble Cardiff-presset stadig hardere, og to minutter før slutt utlignet Turner for waliserne. Dermed endte det hele med straffekonk. Gerrard og Adam misset for Liverpool, mens Miller og Gestede bommet for gjestene. Cowie, Kuyt, Downing og Whittingham scoret alle fra krittmerket. I den avgjørende straffen bommet Steven Gerrards fetter, Anthony, og dermed kunne Liverpool slippe jubelen løs foran John W. Henry på tribunen.

2016 Tap

Motstander: Man City

Manager: Jürgen Klopp

Man City 1–1 (eeo., 1–3 e. str.)

Lag: Mignolet, Clyne, Moreno, Sakho, Can (1 str.), Henderson, Milner, Leiva, Firmino, Coutinho 1 mål, Sturridge. Innbyttere: Touré for Sakho, Lallana for Moreno, Origi for Firmino

Fernandinho sendte Manchester City i ledelsen tidlig i andre omgang med et skudd som Mignolet burde ha tatt. Men sju minutter før slutt skjøt innbytter Lallana i stolpen, og Coutinho satte inn returen. Etter målløse ekstraomganger ble det straffesparkkonkurranse på Wembley. Emre Can satte den første straffen for Liverpool, deretter satte Fernandinho sin første i stolpen. Liverpool hadde dermed overtaket, men Man Citys keeper gjorde kvelden sur for de røde. Først reddet Willy Caballero straffen fra Lucas, så fra Coutinho og til slutt fra Lallana. Dermed fikk Yaya Touré æren av å sette inn den avgjørende straffen, som sørget for at lillebror Touré og Manchester City ble ligacupmestere 2016. Dermed ble det tap i Jürgen Klopps første finale som Liverpool-manager.

2022 27. februar
Motstander: Chelsea

Manager: Jürgen Klopp

Vinnere av ligacupen

Klubb                        Vinnere          Tapende finalist

Liverpool                                8          4

Manchester City                     8          1

Aston Villa                             5          4

Chelsea                                   5          3

Manchester United                 5          4

Nottingham Forest                 4          2

Tottenham                              4          5

Leicester City                         3          2

Arsenal                                   2          6

Birmingham City                   2          1

Norwich City                         2          2

Wolverhampton                     2          0

En cup med mange navn

Ligacupen har hatt mange navn, en noe broket historie og rykte, men for Liverpool er det først og fremst en cup med mange gode minner å se tilbake på.

De store klubbene var imot da The Football League Cup ble innført i 1960/61. Flere toppklubber valgte å avstå fra å være med, men 2. divisjonslaget Liverpool valgte å bli med den første sesongen. I de neste seks sesongene holdt imidlertid Bill Shankly sitt lag utenfor turneringen. For å prøve å øke interessen bestemte man i 1966/67 at finalen ikke skulle spilles som hjemme- og bortekamp, men som én kamp og det på selveste Wembley. Vinneren kvalifiserte seg også til datidens Fairs Cup, eller Messebycupen, selv om noe spesielle regler gjorde at et par seierherrer fra nest øverste nivå i England likevel ikke kom ut i Europa som følge av triumf i ligacupen. Liverpool valgte å bli med igjen i 1967/68. Først i 1971/72 ble det påkrevd at alle lagene i de fire profesjonelle ligaene i England skulle delta. Samtidig ble Fairs Cup erstattet av UEFA-cupen.

Fra 1982 med unntak av 2016/17-sesongen har ligacupen hatt navn fra sponsorer.

1981 til 1986: Milk Cup

1986 til 1990: Littlewoods Challenge Cup

1990 til 1992: Rumbelows Cup

1992 til 1998: Coca-Cola Cup

1998 til 2003: Worthington Cup

2003 til 2012: Carling Cup

2012 til 2016: Capital One Cup

2017 til 2022: Carabao Cup