Den ultimate lagseier!

Denne saken ble publisert i The Kopite etter seieren i ligacupfinalen i 2022. 

1. Akt: Nerver av stål

Han sto der med kapteinsbindet på armen. Det han overtok fra Jordan Henderson da han kom inn etter 79 minutter i den minst målløse av målløse kamper på Wembleys gress siden det nye stadionet åpnet i 2007, kanskje tilbake til opprinnelig stadion sto klart i 1923. Uten VAR kunne det stått 3–1 til Chelsea i offsidemål, med VAR sto det 0–0.

Hadde expected goals (xG) vært en eksakt vitenskap, hadde det vært 1,84 mål for Chelsea og 2,41 for Liverpool, og det inkluderer ikke engang alle offsidemålene. Fotball opererer ikke med nøyaktige tall. Det var målløst, og initiativet hadde svingt gjennom hele kampen.
Selv om det naturligvis for oss virket unødvendig å annulere når Joël Matip først scoret, fordi van Dijk forstyrret i feltet, viste måltavla 0–0. James Milner hadde også fått med seg 30 tilleggsminutter, og vunnet et viktig myntkast før han sto her og kunne se rett på Liverpools egne supportere.

Som en skulptur av en gresk gud sto han der med steinansikt og overså at Kepa Arrizabalaga prøvde å psyke han ut. Han fortsatte å stå der utenfor 16-meteren til dommeren hadde bedt keeperen, som kom inn minuttet før straffesparkkonkurransen, om å gå på plass. Da plasserte den eldste spilleren som har spilt en cupfinale for Liverpool, ballen på krittmerket. Han trippet noen ganger før han satte fart mot the traveling Kop.

36 år gammel og med en karriere som strekker seg 20 år tilbake på toppnivå, har lært Milner en og annen ting. Før det øyeblikket var det mye som hadde skjedd han kunne reflektert over, men som han nok lot være.

Vi var nå på overtid av overtiden i en turnering som startet med 3–0-seier mot Norwich borte sent i september, som fortsatte med 2–0-seier borte mot Preston i oktober, og 3–3 etterfulgt av en straffesparkkonkurranse som endte 5–4 mot Leicester tett opptil jul, og seier med 2–0 på Emirates mot Arsenal i semifinalen, etter sjansesløsing av uliverpoolske dimensjoner i det første oppgjøret. Rekkefølgen på semifinalene hadde til og med blitt endret på grunn av koronaproblemer i Liverpool-troppen.

Liverpool-fansen som hadde begynt dagen tidlig enten med busstur fra Merseyside eller i kø for å hente sine billetter på Wembley. De hadde ventet i timesvis, de hadde sunget masse, de hadde buet da «God Save the Queen» ble sunget inne på stadion. Det var ikke prestasjonen til Twinnie de buet på, det var nasjonalsangen i seg selv.

«We’re not English we are scouse», som man kan lese på bannere på The Kop. De sang isteden «F**k the Tories» og sine omganger med nasjonalsangen de røde scouserne alle kan stille seg bak «You’ll Never Walk Alone».

Like før kampen begynte det å summe på tribunen: «Thiago har skadet seg på oppvarmingen.» En knust Thiago, uten en eneste ligacupkamp denne sesongen, tørket tårer og ble trøstet på benken av Alisson Becker. Naby Keita startet dermed kampen, men avgjørelsen kom så sent at de ikke engang hadde klart å endre på lagoppstillingen som ble lest opp over høyttaleranlegget.

På tribunen startet tankene for første gang denne kvelden: «Ikke bom nå, vi vil ikke at det skal være deg.»

Kepa kastet seg til venstre, Milner satte den ved stolperota på motsatt side. 1–0! Akkurat som i straffekonken mot Leicester hadde Milner satt inn den første straffen. Iskald og perfekt start. Kepa hadde prøvd å psyke ut James Milner. James Milner lar seg ikke psyke ut.

Marcos Alonso var nestemann. Til overdøvende piping fra Liverpool-fansen satte han ballen til venstre for Caoimhin Kelleher. Kellerher kastet seg også til venstre. Men nådde den ikke. 1–1.

Nervene kom for alvor, men James hadde gjort jobben.

2. Akt: Panenka

De første to straffene var tatt, nervene rundt hele Wembley var i høyspenn. Det var bare én mann som tilsynelatende ikke kjente det presset – og det var han det handlet om nå. Han slapp taket i lagkameratene, og tusler ned mot 16-meteren. Mannen som er mer enn kinesisk mur enn ett menneske, og som i ukene forut også var forvandlet til en målmaskin i Mo Salahs fravær. Før i vinter hadde vi mest av alt hørt om at han var en strålende straffeskytter i tiden i Monaco. Nå vet vi at han er det.

Da Shrewsbury ble slått 4–1 i FA-cupen, satte han straffesparket like før pause kontant nede til venstre, og da Crystal Palace ble slått 3–1 på Selhurst Park, satte han spikeren i Palace-kista like før slutt med å sette straffesparket like kontant og sikkert nede til høyre. Det er de eneste straffene han har tatt for Liverpool bortsett fra i straffekonkurranser. Midtbanespilleren scoret på sitt førsøk fra ellevemeteren imot Arsenal i Community Shield-kampen på Wembley foran forrige sesong. En straffespark-konkurranse Liverpool tapte 5–4. Fabinho scoret også i straffespark-konkurransen mot Chelsea da Liverpool vant supercupen i august 2019. Brasilianeren tok Liverpools andre straffespark begge ganger. Ved tre av straffesparkene har keeper gått feil vei, mens Kepa ble stående midt i målet i supercupfinalen. 
På 26 straffespark for Liverpool og Monaco hadde Fabinho satt 14 baller til høyre for keeperen og 11 til venstre og bare to midt i mål. Bare én gang hadde han bommet.
Fabinho spyttet mens han gikk fram. Kepa stod nok en gang og diskuterte med dommeren, og gestikulerte mot brasilianeren. Han gjorde alt for å skape dårlig stemning og måtte beordres inn på streken.
Kepa kastet seg til høyre. Derfra kunne han over sin egen skulder konstatere at han også denne gangen skulle blitt stående, da han fikk se Fabinhos iskalde panenka-straffe duppe inn i midten av målet.
Fabinho pekte mot himmelen, kysset gifteringen to ganger. På The Kop var det vantro å spore, og man nærmest ristet i sidemannen for å være sikker på at det ikke var en drøm. 2–1. Panenka i en finale. Sykt!
Romelu Lukaku gikk fram. Kelleher sto på streken som den perfekte gentleman. Ingen fakter der, ingen forstyrrelser av motstanderen. Han kastet seg til høyre, Lukakus skudd gikk til venstre. 2–2.
Belgieren hysjet på The Kop. Volumet gikk bare opp.

3. Akt: Blikket

Kepa prøvde seg på å psyke ut James Milner. Det gikk ikke. Han prøvde å psyke ut Fabinho. Det gikk ikke. Gjennomført usympatisk som han var denne dagen, prøvde han så å psyke ut Virgil van Dijk. Det er som å stikke en bjørn med en pinne. Det var bare dumt.

Som et ertende barn stilte han seg arrogant i det høyre hjørnet med klar oppfordring om at vår midtstopper med nummer 4 på ryggen måtte plassere pallen til venstre for ham, og at Kepa skulle ta den uansett. Dette var den første som ikke har vært en regelmessig straffetager for Liverpool.

Kepa hører nok fortsatt swosj-lyden av ballen som passerte det høyre øret hans like etter dette opptrinnet. Han våkner nok fortsatt av et skrik på natta av det blikket han ble sendt fra van Dijk som nærmest uttrykte: «Hvordan våger du?» Van Dijk er et monster, men han er vårt monster. «Watch him defend, and we watch him score.» Ingen tvil. 3–2.

Fabinho og van Dijk må definitivt ha ødelagt noe av Kepas tro på seg selv.

Kai Havertz klødde seg i hodet, rettet på drakta og så generelt ukomfortabel ut på vei mot krittmerket. Var det nå det skulle skje? Var det nå bommen skulle komme?

Neida. Ikke nå heller. Havertz til venstre, Kelleher til høyre. 3–3.

4. Akt: Scouseren

Ingen ønsker å bomme på en straffe. Ingen ønsker å se noen av sine egne bomme på straffe. Og ingen – ingen på vestsiden av Wembley denne dagen – ønsket å se Trent Alexander-Arnold bomme på den viktige fjerdestraffen. Straffen med et enormt press.

Det var ikke slik at James Milner hadde rukket opp hånda for å ta den første straffen, eller at Fabinho hadde meldt seg frivillig til å ta den andre, eller at van Dijk sa «jeg tar den tredje». Trent sto heller ikke her fordi han hadde meldt seg frivillig. Det var heller ikke Jürgen Klopp selv som hadde avgjort denne rekkefølgen.

Liverpools rekkefølge på straffeskytterne var tatt basert på nevrovitenskapelig data. «Kontroll hjernen når det betyr mest», står det i innsalget på selskapet Neuro11s nettsider. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene i Liverpool. Dr. Niklas Hausler og Patrick Hantschke brukte data til å sette opp Liverpools perfekte liste over straffetakere.

Tyskerne, som spesialiserer seg på databasert mentaltrening, hadde jobbet med Liverpool siden pre-season i Frankrike og hjulpet spillerne med å forbedre fokus i dødballsituasjoner og til å takle press.

– I de siste ukene har spillerne gått gjennom psykologiske øvelser for å ta straffer, avslørte Jürgen Klopp etter finalen.

Trent Alexander-Arnold, «The scouser in our team», sto klar. Kepa trengte nye påminnelser om at han skulle stå på streken under straffekonkurransen og ikke oppe i trynet til motstanderen. Kepa hoppet fram og tilbake på streken, strakk hendene i været. Skuddet som kom var så hardt at man fortsatt hørte lyden av foten som treff ballen som et ekko da ballen lå i krysset. Kepa hadde kastet seg riktig vei, men hadde ikke en sjanse. Det var for hardt.

Trent tar fist pumps i Klopp-stil mot tilreisende kopites. 4–3.

Reece James. «Nå da. Bom!»

Kelleher sto som frosset på streken til skuddet gikk, Kelleher var etter den, men ikke nok. 4–4.

Reece hysjet på Liverpool-delen. Lyden ble bare høyere.

5. Akt: Kongen

I fjor sommer hadde Mohamed Salah elektroder på hodet på treningsfeltet slik at Neuro11-folkene kunne samle data spesielt fra lagets dødballspesialister, som han selv og Trent Alexander-Arnold.

Hvis uttrykket «nervene var til å ta å føle på» ikke hadde vært funnet på før, hadde noen garantert funnet på det nå. Mo Salah som femte straffeskytter. Den femte straffen som han ikke fikk tatt i finalen i Afrikamesterskapet 21 dager tidligere, fordi Sadio Mane allerede hadde avgjort for Senegal. En taktisk bommert av Egypt den gangen.

Men nå fikk han ta straffe. Nå gikk han fram. Kongen av Egypt. Scoringskongen. Straffekongen.

Salah hadde til dette tidspunktet scoret 27 mål denne sesongen. Han hadde tatt åtte straffespark, og bommet på to. Samme uka satte han inn to mot Leeds på straffe. Han satte begge til venstre for keeper. Totalt i Liverpool-karrieren hadde Salah bommet på fem av 30 straffespark.

Mens dommer Stuart Attwell hadde sin femte prat med Kepa uten å ta opp noe kort, vandret nok tankene på tribunen til de store målscorerne som har mislykkes før. Det er ofte de aller største som bommer når det gjelder som mest, og man forventer det som minst. Marco van Basten i EM 1992, Roberto Baggio i VM 1994. Michel Platini i VM 1986. Diego Maradona 1990. Noen ganger ustraffet, noen ganger skjebnesvangert. Men de store misser de også.

Var det det budskapet Kepa nå forøkte å få fram til Salah? Han hadde tross alt ikke klart å psyke ut et eneste mentalt monster så langt. Klarte han det nå?

Salah la ballen til rette. Han sjekket at lissene var knytt. Han kysset ballen. Han stilte seg opp i Superman-positur og tok noen dype drag av atmosfæren på Wembley. Han satte fart.

Kepa kastet seg til høyre. Han må ha vært ute av forberedelsene, som man sier på sjakksendingene. Salah klinket ballen til hans venstre – akkurat som han gjorde mot Leeds. Knallhardt. I krysset.

Et hånflir mot den gråkledde keeperen på laget han en gang spilte for. Smilet som sier: «Trodde du at du skulle psyke ut Mo?» 5–4.

Salah slenger en kort kommentar når han passerer Chelseas Jorginho, som nå var på vei mot straffemerket. «Ikke hopp», skal han angivelig ha sagt med et smil om munnen.

Er det nå Kelleher skal bli helten? Er det nå bommen kommer?

Jorginho lot seg ikke påvirke, han gjorde et lite hopp før han startet løpet mot ballen. Kelleher hopper til venstre. Ballen går til høyre. 5–5.

Skal dette aldri ende?

6. Akt: Finalesoundtracket

Det var Diogo Jotas tur. Portugiseren som tilreisende Liverpool-supportere hadde sunget om hele dagen, på alle bussene, på alle pubene, på vei opp rulletrappa på Wembley, i køen for å kjøpe pils under tribunen, ved pisserenna og ute på stadion. Sangen alle på The Kop har hatt på hodet hele vinteren:

«Oh, he wears the number 20,
He will take us to victory,
And when he’s running down the left wing,
He’ll cut inside and score for LFC.
He’s a lad from Portugal,
Better than Figo don’t you know,
Oh, his name is Diogo!»

Kepa var ute og snakket litt igjen. Dommeren snakket litt til ham igjen. Mannen som var usikker før kampen, men som har scoret så mange viktige mål på vei til denne finalen, gjorde seg klar. Vi hadde ikke vært her uten han. Ikke uten hans to mål mot Arsenal i den avgjørende semifinalen.

Mot Leicester i kvartfinalen to dager før julaften var han avgjørende igjen. Liverpool lå under 3–1 til pause da Jota kom inn for Conor Bradley i pausen og satte fyr på et vaklende Liverpool. Jota reduserte til 3–2, Minamino scoret 3–3 fem minutter på overtid. Det ble straffesparkkonkurranse.

Den første straffen tok Milner. Den sjette straffen tok Jota. Akkurat som nå. Kelleher hadde reddet Ryan Bertrands forsøk, Jota avgjorde. Var det de to som skal fikse det nå igjen, men i omvendt rekkefølge?

Jota satte straffen midt i mål, Kepa lå igjen i det høyre hjørnet, men var bare en desimeter fra å ta den med stortåa. Men det var ikke nok. 6–5.

Et lettelsens sukk gikk gjennom Jota, og gjennom røde over hele kloden.

Antonio Rüdiger gikk fram. «Liverpool, Liverpoooool, Liverpooooooooool», runget over stadion. Kelleher kastet seg til høyre, Rüdiger plasserte til venstre. 6–6.

Nå begynte det å bli virkelig ubehagelig.

7. Akt: Kulthelten

Mannen for de store anledninger. Hadde han en heltedåd igjen i sin Liverpool-kropp, eller skulle heltestatusen få seg en smell her? Selvsagt kunne den ikke få det, men hva om …

Kepa hadde nye ting å diskutere med dommeren, han fikk beskjed om å la være.
Origi, som hadde scoret i de to første rundene av ligacupen, med kveldens mest forvirrende tilløp med noen steg til venstre før han løp mot ballen. Kepa gikk mot høyre, Divock satte den lavt litt til venstre for midten. Sikker.

Han takket et par i himmelen med to fingre mens jubelen brøt løs bak ham. Everton. Barcelona. Tottenham. Chelsea. Origi er kulthelt til evig tid. For en følelse det må være på vei tilbake til lagkameratene. 7–6.

N’Golo Kanté går opp. Kelleher kastet seg til venstre, Kanté plasserte ballen til høyre. 7–7.

Finnes det ingen syndebukker her?

8. Akt: Braveheart

«Oh Andy, Andy» la pallen på plass. Husker du Neuro11 fra noen akter siden? Hausler og Hantschke var til stede på Wembley og måtte nå bare innse at det var et ganske stort problem med lista de hadde gitt Klopp før kampen.

For det var bare sju av spillerne som sto på den lista som fortsatt var på banen. 120 minutter krever sine spillere, og Jordan Henderson, Naby Keita, Sadio Mané, Luis Diaz og Joël Matip hadde alle forlatt banen. Det var definitivt navn der som var før på straffetakerlista enn de som nå skulle gå fram.

– Fra åtte var de ikke på noen liste, så det var veldig spennende, sa Klopp etterpå.

Spennende var det, men Robertson er vant med å jobbe mot oddsene, slik han gjorde fra bunnen av skotsk fotball, til Hull til verdensherredømme i Liverpool. Han klinket den til høyre. Kepa fløy til venstre.

Robbo slo en knyttneve mot det reisende Kop og ropte: «Come on!». Vi elsket det. «Vi elsker deg, Andy!» 8–7.

Timo Werner. Spilleren som har vært i en konstant offsideposisjon siden overgangen til Liverpool mislyktes, og han endte i Chelsea i stedet. Denne gangen var ikke offside et tema. Kunne han sette ballen i mål? Kelleher kaster seg mot høyre, ballen gikk samme vei. Kelleher fikk en finger på den, og man hørte lyden, men skuddet var for hardt, den fant nettet. 8–8.

Buingen stopper fra den røde siden av Wembley, og man hører lyden av lettelse fra den blå.

Det er på dette tidspunktet jeg er overbevist om at jeg har fått magesår. Holder meg litt på magen, men tenker å holde ut.

9. Akt: Den yngste

Harvey Elliott har vært Liverpool-fan fra han var barn. Det er ikke lenge siden han ble regnet som barn. Han er 18 år gammel nå, og skal han fram og ta straffe i en ligacupfinale på Wembley. Det er bare en måned siden han scoret sitt debutmål foran The Kop i FA-cupen etter å ha returnert etter nesten fem måneder ute med et brudd ved ankelen. Det var en guttedrøm som gikk i oppfyllelse den dagen på Anfield. Du kan vedde mye på at å score på Wembley også var en guttedrøm. Den var tross alt det for alle oss på tribunen.

På The Kop kunne man ane redselen for at det var nettopp han som skulle mislykkes. Hadde ikke det vært typisk? Om det ikke er de sikreste og mest rutinerte som gjør det, er det vel alltid de yngste og mest uerfarne slike anledninger går ut over? Tankene gikk til bommene til Marcus Rashford, Jadon Sancho og Bukayo Saka, og sommerens EM-finale akkurat her vi stod nå.

Sånne som Milner hadde tålt en bom, ville Elliott gjort det? Det var ikke stille på The Kop, men det føltes sånn i all nervøsiteten. Man skrek, men man lyttet ikke. Man bare fokuserte på den 175 cm høye skikkelsen foran mål.

Den eldste Liverpool-spilleren i en cupfinale startet det hele med sine 36 år og 54 dager, den yngste Liverpool-spilleren i en cupfinale stod der nå med sine 18 år og 329 dager. På Wembley west, på gul sone og rød sone, nede og oppe foldes det hender, hender hviles på hoder, negler bites av. Jeg tok igjen jakka fordi jeg ristet, men det var ikke fordi det var spesielt kaldt.

– Etter nummer åtte var de ikke engang i nærheten av noen liste. Så det var virkelig spennende, sa Klopp om lista han fikk fra Neuro11. Han refererte til de tre siste straffetakerne. Han refererte blant annet til Elliott.

Elliott, som ikke engang var i kamptroppen, men som kom inn på benken fordi Thiago Alcantara ble skadet på oppvarmingen. Han skulle egentlig ikke vært her engang som annet en tilskuer. Underveis i kampen hadde han ikke gått av veien for å krangle litt med et par Chelsea-spillere heller.

Elliott med Liverpools tredje straffe med venstrebeinet. Kepa gikk til venstre. Harvey Elliott satte den til høyre.

The Kop eksploderte. Elliott gjorde som Trent og Robbo. Fist-pump i Klopp-style, og skriket «Come on!», «Come On!» Han dunket seg på liverbirden på brystet. Nummer 67 hadde satt inn 9–8.

Fra den yngste til den aller eldste. Tiago Silva haltet fram mot straffemerket. 120 minutter hadde satt sine spor, men han fintet like fullt ut Kelleher, som gikk til venstre, og satte ballen kontrollert til høyre. Han haltet tilbake mot midtlinjen av alle krampene i de 37 år gamle beina.

Han orket ikke juble engang. Ingen grunn til det heller. Det var 9–9.

10. Akt: Sistevalget

22 år gamle Ibrahima Konaté fra Frankrike var nestemann til å gå fram til 11-metersmerket i sin første finale for Liverpool. Han kom inn for Matip litt tidligere. Han var sistemann av utespillerne. Du er i utgangspunktet ikke veldig sikker på dine egne straffeferdigheter når du skal ut aller sist, og det er det ikke så mange andre som er heller. Om det har vært tilfeldighetenes spill på de ni første straffene, er det virkelig det nå.

Liverpool-fansens sang, Kepa var ute og forstyrret, dommeren holdt kortene i lomma. Man kjente opplegget nå.

Dagens lengste tilløp? Konaté setter den til venstre for Kepa, og Kepa hopper etter den, og Kepa får en hånd på den. Men den er for hard. Kepa satt på knærne og stirret på ballen i nettet. Konaté gjorde tegn til at vi skulle juble høyere, vi var ikke vonde å be. 10–9.

Nå, da … Chelseas nr. 14, Trevoh Chalobah, går fram. Han ble heller ikke valgt først når det sto straffer på menyen. Noen minutter etter dette skulle han for øvrig i garderoben og sy sine edlere deler etter et sammenstøt med Naby Keitas knotter underveis i kampen, en takling enkelte mente skulle vært rødt til Guinea-spilleren.

– Garderoben ble omtrent til en operasjonssal, og det er ikke tull. De måtte sy. Jeg kunne ikke tro det. Da jeg dro etter kampen og etter pressekonferansen satte de stingene, og jeg kunne høre ham skrike. Det så forferdelig ut, sa Chelsea-manager Thomas Tuchel etter kampen.
Hva som var vondest av de stingene og det å ha hele Chelseas skjebne på skuldrene der og da vet bare Chalobah selv.
Ballen og Kelleher gikk mot høyre, men ballen vant. Den var akkurat høy nok til det. 10–10.

Ikke en eneste keeperredning fra noen. Og nå skulle de to målvaktene gjøre opp seg imellom.

11. Akt: Helten

Det var Kellehers tur. Det var Kellehers tur til å score som keeper, akkurat som Alisson Becker gjorde i et avgjørende øyeblikk sist sesong mot West Bromwich. Det var riktignok på hodet. Kelleher skulle bare ta et av sine perfekte og harde utspark, men det trengte å treffe i mål.

Caoimhin ([kiːvʲiːnʲ]) har vært i Liverpool siden han kom fra irske Ringmahon Rangers i 2015 for 35 000 euro, en pris som kan ha økt til rundt 3 millioner euro nå. Han hadde fra før en vinnermedalje fra Champions League i 2019, der han var ubenyttet reserve da Tottenham ble slått i finalen i Madrid. Ved starten av pre-season 2019/20 var han Liverpools tredjekeeper etter å ha avansert foran jevnaldrende Kamil Grabara i andre halvdel av 2018/19. Den unge iren ble satt til å vokte buret i Liverpools ligacupkamper høsten 2019, og han satt på benken i sju Premier League-kamper da Liverpool vant ligaen i 2019/20, noe som medførte at han også fikk en vinnermedalje i serien. Men 2020/21-sesongen ble virkelig hans gjennombrudd. Han voktet buret fem ganger, og to av dem i ligaen. Jürgen Klopp gjorde det klart at iren hadde passert spanjolen Adrian i keeperkøen, og nå var han klubbens andrekeeper.

Han debuterte både i Champions League og Premier League med kort mellomrom i desember 2020, etter å ha blitt foretrukket fremfor Adrian i Alisson Beckers skadefravær, og holdt buret rent mot Ajax og Wolverhampton. Sommeren 2021 ble han belønnet med ny femårskontrakt. Men det var ikke i utgangspunktet for målscoreregenskapene han fikk den kontrakten, det var for å stoppe mål.
Var det noe det kunne stilles spørsmål ved på forhånd før denne finalen, var det nettopp Klopps valg om å bruke Kelleher istedenfor det sikre valget, Alisson. Det virket nesten litt mykt i en kynisk verden.

– Det var spesielt å få muligheten av Jürgen, og det var ingen sure miner fra Alisson i det hele tatt. Han har bare hjulpet meg, sa Kelleher etter finalen.

Og alt snakket om keepervalget ble gjort til skamme allerede før straffesparkkonkurransen med flere klasseredninger. Men til hans egen irritasjon hadde han ikke klart å redde et eneste skudd i straffesparkkonkurransen som akkurat nå foregikk i London.

Kepa gikk til venstre, Kelleher fyret av til høyre. Det var en perfekt straffe fra den gulkledde keeperen!

Det var ingen jubel fra ham selv, man så bare at han åpnet munnen halvveis og slapp et lettelsens pust ut i Wembley-kvelden. 11–10.

Presset var igjen ført over på Chelsea.

Det var Kepas tur fra straffemerket. Keeperen som ble kjøpt en uke etter Alisson, og ble verdens dyreste keeper for 80 millioner euro, eller 72 millioner pund, fra Athletic Bilbao. 77 millioner euro mer enn Ringmahon Rangers noen gang vil få for Kelleher.

Kellehers sveis er like perfekt, men det blonde håret blafrer litt i vinden. Mannen som ble byttet inn for å bli Chelseas helt, gjør seg klar, TV-kamera sveipet naturligvis mot en litt mindre fornøyd Édouard Mendy på sidelinjen. Han som sto strålende i 119 minutter i denne finalen – og også hadde flere avgjørende redninger.

Skulle det bli en ny runde med Milner mot Alonso, eller skulle dette ende nå? Skulle det bli han som bommet, han som ble byttet inn taktisk for å gi Chelsea et overtak i straffekonken?

Kelleher gikk til høyre, Kepa skjøt som en kicker i Amerikansk fotball, langt, langt over tverrliggeren.

Liverpool-fansen brøt ut i jubel lenge før pallen dalte ned over dem.

Liverpool-fansen gikk amok – Chelsea-fansen gikk hjem.

12. Akt: Festen

Andy Robertson var førstemann opp til Kelleher, med Konaté og Jota hakk i hæl, før Fabinho også ble med på festen. Trent hoppet opp på keeperens rygg. Adrian hopper opp på høyrebackens boblejakke, Origi var der, Luis Diaz var der, Roberto Firmino var ikke mer skadd enn at han hadde spurtet bort, og Matip kastet seg over alle. På midtlinjen sto James Milner igjen noen sekunder før han løp etter de andre for å feire. Han hadde vunnet ligacupen for andre gang, åtte år etter den første triumfen med Manchester City.

– Noen sa etter kampen at du scoret på den avgjørende straffen. Jeg var mer opptatt av at jeg ikke reddet noen av dem, sa Kelleher etter kampen.

– Men takk gud for at jeg scoret. Jeg hadde aldri i mine villeste drømmer trodd jeg skulle score på en avgjørende straffe. Jeg hadde tenkt å sette den i andre hjørnet, men da jeg tok oppløpet, så jeg at han var på vei mot den andre siden og endret det.

Mens halve stadion ble tømt i rekordfart, tok Liverpool stegene opp på Wembley-tribunen og fikk hver sin gullmedalje i grønt Carabao-cup-bånd.

Kapteinen kom sist. Han hilste på eierne, fikk trofeet. Spillerne gjorde seg klare. Hendene fram og fingrene i bevegelse. Så løftet Henderson pokalen til værs i et regn av gullkonfetti.

Et vakkert øyeblikk. Og de løftet pokalen en etter en alle spillerne. Den niende i ligacupen, mer enn noen andre i cupens historie. Én gang mer enn Manchester City, som har vunnet turneringen fem ganger siden triumfen Milner var med på.

Liverpool gjør som i 1981, 1982, 1983, 1984, 1995, 2001, 2003, 2012 og vinner ligacupen. Trofeet i 2022 er klubbens 49. store trofé, skal også det 50. komme denne sesongen?

Klopp danset før han løftet trofeet flere ganger til vår alles glede. Nede på banen fortsatte feiringen for alvor til ære for fansen og dem selv.

– Jeg er veldig glad for at vi hadde dette øyeblikket sammen. Det var perfekt i kveld, sa Kelleher.

Ingen Liverpool-spillere trengte å sette seg ned med hendene i ansiktet denne kvelden, alle kunne løfte trofeet uten et snev av skam eller bitterhet.

På veien til finalen i Champions League i 2019 var Divock Origi den usannsynlige helten, denne gangen var det Caoimhin Kelleher.

Han var en rolig sjel på en arena med over 85 000 urolige sjeler. Men det var likevel laget som vant dette. Dette var en lagseier framfor noe annet.

33 spillere var brukt i ligacupen fra 21. september til 27. februar. Årets turnering startet karrieren til Kaide Gordon, Tyler Morton og Conor Bradley, og en av de viktigste bidragsyterne fikk ikke engang spille et minutt i finalen. Takumi Minamino ble toppscorer for Liverpool i turneringen med fire mål, og nå feiret den blyge japaneren som om han hadde tatt det avgjørende straffesparket. Det samme gjorde Kostas Tsimikas, som heller ikke spilte i finalen, men som nå løp mot det ene hjørneflagget gang på gang mens han løftet pokalen til publikums jubel og allsang til «One Kiss» av Dua Lipa.

Bildene fra garderoben etterpå viste at grekeren ledet an i festen også der til lyden av Galas «Freed from desire, Mind and senses purified».

Kostas Tsimikas var oss alle sammen.

Alle var med. Dette var klubbens seier, ikke bare de elleve som tok straffer og de 16 som ble benyttet i finalen.

– Det er utrolig at det har gått ti år. Det er sprøtt å tenke på at det er ti år siden vi vant, så det er veldig spesielt å komme tilbake ti år senere og vinne igjen, sa Jordan Henderson etter kampen.

– Vi har brukt hele troppen fra starten av turneringen. Både førstelaget og akademiet har bidratt, noe som gjør trofeet enda mer spesielt, sa han. 
Det er noe eget med å vinne en hjemlig cup. Bob Paisley vant ligacupen tre ganger i 1981, 1982, 1983, Joe Fagan en gang i 1984, Roy Evans vant i 1995, Gérard Houllier i 2001 og 2003, og Kenny Dalglish i 2012. Nå er også Klopp inne på den lista.

«Ligacuptriumfen var spesiell for oss alle. Det er så mange grunner til at seieren får meg til å bryte ut i glede. Først og fremst fordi det er turneringen som får med hele troppen, inkludert våre unge spillere. Denne cupen handler om reisen. Man får ikke trofeet på Wembley uten de avgjørende øyeblikkene i innledende runder. Disse kampene kommer i en del av sesongen der det stilles sprø krav til laget. Premier League-kamper, Champions League-kamper og landskamper. Så alle har bidratt og spilt hver sin rolle. Vi hadde ikke klart dette uten alle sammen. Den andre delen av det som gjorde søndag utrolig, var at vi fikk feire sammen med våre supportere. Liverpool-seksjonen på Wembley … wow! Jeg mener wow! Atmosfæren kommer jeg til å huske resten av livet, og den var der hele veien. De var med hvert eneste sekund. Og etterpå føltes det som en fest!», skrev Klopp selv etter triumfen.
Keeperen som sto i skyggen av verdens beste keeper, har nå skapt sin egen historie. Han har overvunnet alle som ikke hadde troen på at han burde stå finalen.

Tidligere denne sesongen ble det laget en hyllest på Kirkby av den lokale kunstneren John Culshaw med bilder av alle keeperne som har hjulpet Liverpool til cupseier de siste årene. Ordene «In Safe Hands» er skrevet på den, nå vil Kelleher bli den 14. Liverpool-keeperen som får sitt ansikt der sammen med keepere som Ray Clemence, Bruce Grobbelaar og Alisson.
Det har finalehelten fra 2022 fortjent.