Liverpools historie: 1962-1974De ikoniske årene
Årene som startet med The Beatles og hvor noen av byens mest ikoniske bygninger ble reist, og da en Liverpool-manager ulik noen annen endelig ga de røde suksess i FA-cupen og Europa.
Radio City Tower preger bybildet i Liverpool.
Musikk og The Beatles er synonymt med Liverpool på 60-tallet. The Fab Four fikk sin platekontrakt med Parlophone Records i 1962 og så seg aldri tilbake. Etter en fast spillejobb på populære Cavern Club var de helt sentrale i å bygge opp Merseybeat-miljøet i byen, som tiltrakk ungdommer fra hele landet.
The Beatles spilte på Cavern Club 292 ganger, mellom 1961 og 1963. Deres siste opptreden i kjellerlokalet var den 3. august 1963. På formiddagen den dagen ble det klart at bandet hadde blitt altfor store for the Cavern.
I boka «The Cavern» av Spencer Leigh fortalte dørvakt Paddy Delaney at John Lennon mistet ermet på jakka si da han prøvde å komme seg gjennom folkemengden og inn i lokalet. Delaney fikk tatt tilbake ermet fra en ungjente, og Lennon sydde det tilbake på jakka før konserten.
Fab Four rakk bare å spille halvannen sang før det elektriske anlegget kortsluttet på grunn av svetten i lokalet. John Lennon var lite imponert, men under strømbruddet sang han og Paul McCartney en akustisk versjon av «When I’m Sixty Four».
Manager Brian Epstein lovet at The Beatles en dag skulle komme tilbake, men ikke lenge etter la de ut på sin USA-turné. De hadde ikke vokst fra bare Cavern Club, de hadde vokst fra Liverpool.
Musikkscenen i Liverpool fortsatte å seile på Beatles-bølgen, noe den fortsatt gjør den dag i dag.
To katedraler
I 1962 startet arbeidet på Liverpools andre katedral, og bare fem år senere sto den ferdig. Liverpool Metropolitan Cathedral er setet til erkebiskopen av Liverpool. Byggeprosessen var med andre ord langt mer effektiv enn byggingen av Liverpools andre katedral, Anglican Cathedral, som ble startet i 1904 og ikke var ferdig før i 1978.
De to katedralene står på hver sin side av gata med det passende navnet Hope Street, og er gratis å besøke.
Metropolitan Cathedral kalles Paddy’s Wigwam av de lokale, på grunn av arkitekturen som minner om en tipi og fordi mange katolikker i byen hadde irsk opphav. Etter hungersnøden i Irland på 1840-tallet kom en halv million irer til England, de fleste av dem katolske og mange av dem bosatte seg i Liverpool. Biskopen i Liverpool så at det var behov for en katedral. Etter at flere forskjellige arkitekter fikk prøve seg, tok det altså over 100 år før en plan skulle bli gjennomført.
Sir Frederick Gibberd vant en designkonkurranse på slutten av 50-tallet. Kravene for designet var at katedralen måtte kunne ta en samling på 2000 mennesker som alle kunne se alteret, og at krypten til sir Edwin Lutyens skulle være en del av designet. Det klarte Gibberd.
Resultatet er mildt sagt oppsiktsvekkende og dramatisk. En tidligere arkitekt, Lutyens, ønsket å bygge den største kirken i verden. Arbeidet ble startet i 1933, men avbrutt da andre verdenskrig brøt ut. Da krigen var over, ble det bestemt at prosjektet ble altfor dyrt og planene måtte skrapes. Bare krypten ble ferdigbygget, og den er der fortsatt den dag i dag, og huser blant annet Liverpool Beer Festival.
Alteret i den katolske katedralen er plassert i midten, og kan gi deg Mordor-følelsen.
Paddy’s Wigwam er litt av et syn – den katolske katedralen er verdt et besøk på Liverpool-reisen.
Byens iøynefallende tårn
I 1969 sto det ikoniske Radio City Tower ferdig, også kjent som St. John’s Beacon. Det hadde tatt nærmere fem år å bygge. Det er et radio- og observasjonstårn som preger Liverpools bybilde med sine 138 meter.
Da tårnet først ble bygget, hadde det en roterende luksusrestaurant på toppen som ga fantastisk utsikt over byen.
Tårnet ble også brukt som en pipe for forbrenningsanlegget til shoppingsenteret St. John’s Market. Røyk fra tårnet fikk mange bekymrede scousere til å ringe brannvesenet, som måtte komme med en uttalelse hvor de ba folket om å slutte å ringe – tårnet brant ikke.
Restauranten ble stengt i 1979 av sikkerhetsgrunner, og gjenåpnet på 80-tallet med bedre brannforebyggende tiltak, men ble fort stengt igjen. På slutten av 90-tallet ble lokalet tatt over av lokalradioen Radio City 96.7, som fortsatt holder til der den dag i dag.
Radiokanalen bruker lysene på utsiden av bygget til diverse markeringer – som å lyse opp «96» og nå «97» i forbindelse med markeringer av Hillsborough-tragedien, og den siste perioden har de brukt fargene fra Ukrainas flagg.
Man kan ta turen opp i tårnet for en upåklagelig utsikt over byen. De har åpent hver dag. Billetter koster 7 pund for voksne og 5 pund for barn i alderen 5–15. Barn under fem år slipper inn gratis.
Albert dock stengte og forfalt
Dra til Albert Dock i 2022, og det kryr av liv. Her finner man fine restauranter og utesteder, vegg i vegg med populære museer som Tate Modern, The Beatles Story og Maritime Museum. Havneanlegget tiltrekker seg kunst- og historiebuffer, familier på restaurantbesøk og unge voksne som vil feste. Det er travelt og fint, men på 70-tallet så det veldig, veldig annerledes ut her.
Arkitekt Jesse Hartley foreslo i 1839 å bygge det som skulle bli den første havna i byen med varehus – en stor fordel da skipene kunne losse av varene rett inn til trygg oppbevaring. Toll måtte først betales når varene forlot varehusene. Plantebaserte produkter som sukker, brandy, hamp og bomull – som bare vokste på spesifikke tider på året – kunne oppbevares i gode forhold og beholdningen kunne spres utover året.
Byggingen av Albert Dock ble startet i 1841, og anlegget sto ferdig i 1846. Det er oppkalt etter prins Albert, mannen til dronning Victoria, som møtte opp på åpningen av havneanlegget.
Havna ble en umiddelbar suksess, men suksessen var relativt kortvarig. Etter bare 20 år begynte Albert Dock å miste kunder. Havna var designet for seilbåter, ikke de nye, bredere dampskipene. Den var rett og slett ikke stor nok. Ved århundreskiftet var det bare sju prosent av skipene som kom til Liverpool som var seilbåter.
I 1920 var det nesten ingen handelsskip som brukte docken, men varehusene ble fortsatt brukt til oppbevaring. Under andre verdenskrig kunne de spille en større rolle igjen som base for skip under slaget om Atlanterhavet. Ubåter, mindre krigsskip og landingsskip lå klare til å aksjonere fra Merseyside.
Havna ble truffet av bomber under blitzen i 1941, men da bomberegnet la seg, var det økonomiske problemer som skulle ta knekken på Albert Dock.
Det ble lagt flere planer for hva man kunne gjøre med det flotte anlegget, men ingenting skjedde. I 1972 ble Albert Dock offisielt stengt, og i ti år skulle den ligge forlatt, overlatt til elementene, til naturen. Tidevann, slam og kloakk herjet uforstyrret og tettet igjen havna.
Der det i dag er et fint havnebasseng, var det bare tjukk gjørme da 70- ble til 80-tallet.
80-tallet ble Albert Docks redning. Da ble det endelig blåst nytt liv i den bygningsvernede mursteinshavnen. Merseyside Development Corporation var et initiativ lansert av datidens konservative regjering, som lagde en plan for å restaurere de bygningene som kunne reddes etter krigsårene og rive dem med mye skade. I tillegg måtte et tolv meter høyt lag med slagg fjernes for å gi rom for nytt og relativt rent vann.
I 1986 flyttet det maritime museet inn der hvor det er i dag. Her fortelles Liverpools maritime historie, deres involvering i verdenskrigene, samt den tragiske historien til Titanic. To år senere ble 37 flotte leiligheter lagt ut for salg, og de ble revet vekk på flekken.
Den offisielle åpningen av nye Albert Dock skjedde i 1988, samkjørt med åpningen av Tate Liverpool. Da Tate åpnet i Liverpool, var det det første Tate-museet utenfor London.
I 2018 fikk Albert Dock et rojalt preg, da navnet ble endret til Royal Albert Dock.
Flotte Albert Dock, her fotografert i 2020, har gått gjennom litt av hvert siden den først ble bygget i 1846.
Albert Dock huser det første Tate-museet som ble åpnet utenfor London. For tiden finner man et kunstverk fra Ugo Rondinone ute på docken.
Bill Shankly tok Liverpool FC til nye høyder
Liverpool FC lå i andredivisjon da 1961/62-sesongen ble sparket i gang. Manager Bill Shankly presset styret til å kjøpe viktige spillere som kunne hjelpe klubben å leve opp til sitt potensial, og sommeren 1961 signerte de Ron Yeats og Ian St. John.
De hadde en umiddelbar påvirkning på laget, og etter bare fem måneder på Merseyside ble Yeats belønnet med kapteinsbindet. Da 1961/62-sesongen var over, lå Liverpool på toppen av tabellen i andredivisjon, og det innebar en retur til førstedivisjon for første gang på åtte sesonger.
Den første sesongen tilbake i det gode selskap endte med en åttendeplass. Det var mer enn godt nok for et nyopprykket lag, men ikke på langt nær det Shankly mente at laget kunne oppnå. Samtidig svei det at Everton vant ligatittelen. Peter Thompson ble den eneste signeringen den sommeren, og Thompson viste seg som den puslespillbrikken som manglet.
Utrolig nok klatret de røde til toppen av engelsk førstedivisjon på sin andre sesong tilbake i det gode selskap. Det var deres første ligatittel siden 1946/47. Thompson spilte samtlige 42 ligakamper.
Det var starten på noe stort.
Triumferte i FA-cupen med brukne bein
Den 1. mai 1965 var Liverpool tilbake et sted som ikke var helt ukjent – FA-cupfinalen på Wembley. Det var tredje gang de skulle spille finale i Englands gjeveste hjemlige turnering.
Nå var det Leeds United som sto på motsatt banehalvdel. Heller ikke de hadde vunnet turneringen tidligere.
Før finalen hadde Shankly og laget mottatt et telegram fra The Beatles, som ønsket dem lykke til i finalen.
Bare tre minutter inn i kampen kolliderte Liverpool-stopper Gerry Byrne med en Leeds-spiller og brakk kragebeinet. Men i stedet for å ta han av gresset i London, var Byrne tøff nok til å fortsette kampen – med en arm over brystet.
Shankly håpet at med dekning fra høyreback Johnny Giles, så ville ikke Leeds legge merke til Liverpools svakhet på stopperplass. Ingen andre Liverpool-spillere ble klar over skaden før ved pause, og heller ikke Leeds fanget opp at Byrne spilte noe redusert.
Kampen endte 0–0 etter fulltid, og i den første ekstraomgangen – fortsatt med en altoppofrende Byrne på banen – var det den skadede midtstopperen som løp ballen ned til Leeds’ kortside og innlegget hans fant hodet til Roger Hunt som headet ballen i mål. Leeds utlignet åtte minutter senere, men da tre minutter sto igjen på klokka, sørget Ian St. John for Liverpools første triumf i FA-cupen.
Hundretusenvis av supportere flommet til Liverpool-gatene for å få et glimt av spillerne, Shankly og trofeet som ble paradert rundt byen på en dobbeltdekker.
Kampfiksing i Italia?
Tre dager senere skulle Liverpool spille semifinale i Europacupen mot Inter Milan på Anfield. Trofeet ble vist frem på banen foran stolte supportere før kampen, som Liverpool vant 3–1. Før returoppgjøret sto på San Siro, hadde italiensk presse oppmuntret hjemmepublikummet til å lage giftig stemning. De hadde opplevd fremvisningen av trofeet som provoserende, og mente at Liverpools supportere oppførte seg som ville dyr da Inter-spillerne kom ut på banen.
«Supporterne på San Siro var fiendtlige. De hadde røykbomber, lilla greier i glass som ble til røyk da de sprakk. En av disse landet på trappen og Bob Paisleys klær ble dekket i det», skrev manager Bill Shankly i sin biografi.
«Inter vant 3–0, men selv ikke da så det ut til at spillerne likte kampen, og vi tror at to av målene ikke skulle vært godkjent.»
Etter åtte minutter ble Inter tildelt det Liverpool trodde var et indirekte frispark, som Mario Corso satt rett i mål. Målet ble godkjent av dommer José María Ortiz de Mendíbil. Ett minutt senere hadde målvakt Tommy Lawrence ballen, som han spratt innenfor sekstenmeteren.
Joaquin Peiro snek seg inn bak Lawrence og sparket ballen vekk fra ham – og traff Lawrence – og satte ballen i mål. Til tross for at Liverpools spillere raste, ble også dette målet godkjent. Liverpools ledelse fra Anfield var spist opp etter bare ti minutter. Senere fikk Ian St. John et mål annullert – ingen vet hvorfor. Etter en time la italienerne på til 3–0, og kampen var langt på vei over. Liverpools spillere hadde mistet hodet.
«Bloody cheats», mumlet Tommy Smith hver gang Inter ble nevnt i senere tid. Smith var så rasende på dommeren at han jaget og sparket de Mendíbil nedover spillertunnelen da kampen var over. Mange har mistenkt at Liverpool ble ofre for kampfiksing. Senere skulle det vise seg at både Inter og dommer de Mendíbil mest sannsynlig var involvert i kampfiksing ved flere anledninger rundt den samme tiden. Men det betydde lite. Liverpool var slått ut av Europacupen.
Sesongen etter vant de ligagullet igjen, og Community Shield ble vunnet tre år på rad, før Shanklys Liverpool gikk på en real trofétørke som varte i fem sesonger.
Shankly var en mann av folket, og likte å snakke om fotball med de fleste. Her tar han en kopp te med en ung guttegjeng som han hadde sett spille gatefotball i 1965.
"Nye" Liverpool ga suksess i Europa
Ved tiårsskiftet var det på tide med store utskiftninger i troppen. Tiden var over for St. John, Hunt, Byrne, Yeats og Lawrence, og det var nå tid for spillere som Ray Clemence, Alec Lindsay, John Toshack og Steve Heighway. Sammen med Tommy Smith, Ian Callaghan, Chris Lawler og Emlyn Hughes hadde Shankly klart å bygge nok et storlag. Fra 1971/72 kom også Kevin Keegan til.
En av Shanklys viktigste signeringer ble å ansette Geoff Twentyman som speider. Twentyman ble instruert til å finne spillere som kunne sentre og bevege seg for å gjøre seg tilgjengelig for å motta pasninger. Han måtte også undersøke spillernes personligheter for å se om de hadde riktige holdninger til å jobbe som profesjonell fotballspiller. Shankly ønsket unge spillere som kunne formes til de spillerne han ville.
Liverpool tok seg til finalen i FA-cupen i 1971, der Arsenal ble for sterke. Likevel valgte laget å reise ut i byen og la supporterne hilse på den tapende finalisten. Utenfor St. George’s Hall holdt Shankly en av sine mest berømte taler, foran en folkemengde på 100 000.
«Fra jeg kom hit til Anfield, har jeg fortalt spillerne om og om igjen at de er privilegerte som får spille for dere. Og hvis de ikke trodde meg da, så tror de meg nå.»
I 1972/73 lyktes endelig det «nye» laget da Liverpool vant ligatittelen. Den sesongen gikk de på en rekke med 21 ligaseire på rad på Anfield, en rekord som ble stående frem til Jürgen Klopps Liverpool klarte 22 i mars 2020.
Samme sesong lyktes Liverpool i Europa for aller første gang, da de slo Borussia Mönchengladbach i UEFA-cupen. Finalen ble spilt over to kamper – først på Anfield den 10. mai 1973 før returoppgjøret på Bökelbergstadion den 23. mai 1973. Kampen på Anfield måtte faktisk spilles to ganger, da den på første forsøk måtte avbrytes da et ekstremt regnvær oversvømmet gressmatta.
Liverpool vant 3–0 på Anfield, Borussia Mönchengladbach vant 2–0 i Tyskland, og seieren var Liverpools.
Sesongen etter ble Shanklys menn slått ut av Europacupen i andre runde av Røde Stjerne, og de endte bak Leeds på tabellen. Trøsten ble at de nådde FA-cupfinalen, der de var fullstendig dominerende og slo Newcastle 3–0.
På slutten av kampen løp en supporter inn på banen og kastet seg ned ved Shanklys føtter og kysset skoene hans. Lite visste han at dette var siste kamp under Shanklys ledelse.
Shanklys oppsigelse
Den 12. juli 1974 leverte Shankly inn sin oppsigelse. Det var det ingen som forventet. Et TV-crew dro ut på gata i Liverpool for å fange supporternes reaksjon.
«You’re having me on, aren’t you?» utbrøt en ung scouser da han ble konfrontert med nyheten om Shanklys avgang. I tiden før smarttelefoner var ikke nyhetene like tilgjengelige, og guttegjengen som sto foran kameraene hadde ikke hørt den siste utviklingen fra Anfield.
Ansiktet til den ene unge gutten var et syn – det var fylt av sjokk, av vantro, munnen hang åpen og man kunne ane tannhjulene som jobbet i topplokket. «Who says?» utfordret han reporteren, for han nektet å tro på at dette var noe annet enn et ondskapsfullt rykte.
Shanklys avgang slo ned på Merseyside som lyn fra klar himmel.
«Det er med stor skuffelse jeg som styreleder av Liverpool Football Club må informere dere om at Mr. Shankly har kommet med et ønske om å pensjonere seg fra aktiv deltagelse i fotballen», sa Liverpools daglige leder John Smith på pressekonferansen klubben hadde kalt inn til.
«Styret har med ekstrem motvilje akseptert hans beslutning. Jeg vil på dette stadiet uttrykke styrets store takknemlighet for Mr. Shanklys fantastiske prestasjoner i løpet av hans ledelse.»
På 15 år i sjefsstolen i Anfields dugout hadde skotten tatt klubben fra andredivisjon til ligamestere i Englands toppdivisjon. Han hadde vunnet seks store trofeer, og tatt avgjørelser av og på banen som forandret og forbedret Liverpool FC for alltid – som gjorde dem til en av de flotteste og mest fryktede lagene i Europa.
Da Shankly kom til Merseyside, hadde klubben en godt etablert supporterbase – men en manglende infrastruktur. Melwood ble fullstendig forandret og forbedret. En vinnerkultur ble forankret i laget, i veggene på Anfield, sammen med disiplin, lojalitet og en upåklagelig arbeidsmoral.
Shankly la grunnmuren og utgangspunktet for et Liverpool-lag som skulle dominere i Europa mange år etter at han selv var ferdig. Han ville gjøre folket glade.
Men nå var han 61 år gammel og ønsket nye eventyr. I sesongen som nettopp var over, var det Leeds som kom sterkest ut, men Liverpool vant FA-cupen for andre gang under Shankly. Da han gikk i garderoben etter seieren, kjente han hvor sliten han var.
Liverpools seier over Newcastle i FA- cupfinalen i 1974 ble den siste kampen Shankly ledet. Her er han fotografert på bussen som kjørte gjennom Liverpools gater med trofeet, sammen med Kevin Keegan, John Smith og kommende manager Bob Paisley.
Angret og ble utestengt
Mye kan tyde på at Shankly angret etter at han ga fra seg vervet, som gikk til hans mangeårige assistent Bob Paisley. Shankly var vant med å være rundt fotball og menn, 24/7. Da han la opp, og kunne tilbringe mer tid med familien, var han omringet av kvinner. Det falt ikke naturlig for ham, han klarte ikke å leve uten fotballen, men fotballen fortsatte uten ham.
Da den nye sesongen nærmet seg, dukket Shankly opp på Melwood og trente med spillerne. Det var godt ment – han ville bare være rundt laget han hadde i hjertet sitt – men det satte spillerne i en ukomfortabel situasjon. De var vant med å kalle Shankly «Boss», og det fortsatte de med. Dermed svekket de autoriteten til sin nye sjef.
Paisley følte seg overkjørt, og truet med å si opp. Resultatet ble at Liverpool Football Club valgte å stenge Melwood for Shankly.
– Det var det tristeste som noen gang skjedde i Liverpool, sa Kevin Keegan om Shankly og klubbens uoverensstemmelse til The Guardian senere.
Det var en trist situasjon for alle. Shankly hadde aldri ønsket å forlate Liverpool helt, han ville være involvert med klubben og håpet at en liten pause skulle gi ham friske ben og et klart hode – at han skulle komme tilbake med enda mer å bidra med.
«Jeg sluttet å dra til Melwood og jeg sluttet å gå i direktørboksen på Anfield. Jeg dro fortsatt på kampene, selvsagt. Jeg sitter på tribunen. Jeg hadde elsket å ha blitt invitert med på bortekamper, men jeg ventet og ventet og til slutt ble jeg lei av å vente.»
Omsider kom invitasjonen, men ikke før Liverpool og Paisley først hadde vunnet et ligamesterskap. 20 måneder etter at Shankly ga seg, ble han invitert med til Brugge for den andre runden av Europacup-finalen. Han aksepterte invitasjonen i frykt for å bli sett på som smålig hvis han takket nei, men han var ikke spesielt imponert over det klubben hadde stelt i stand for ham. Han ble blant annet plassert på et annet hotell, borte fra resten av klubben, noe han oppfattet som en fornærmelse.
Shankly ble i stedet invitert til andre klubber – blant annet Manchester United og Everton. Han kalte hele situasjonen for flau. Shankly bodde i nærheten av Evertons treningsfelt, Bellefield, og dro derfor ofte innom og ble med på treningene.
Shankly elsket Liverpool FC, men han elsket også fotball, og ville snakke med alle om spillet, selv om de var rivaler. Han fikk et godt forhold til flere klubber, og kunne reise landet rundt for å følge med på spennende spillere. På søndager så han ofte barnefotball i parken nær der han bodde.
Ble hyllet etter sin død
Klubben og Shankly fikk aldri skværet opp, i hvert fall ikke offentlig, før skotten fikk et hjerteinfarkt og ble hastet til Broadgreen Hospital. Der gikk han bort, den 29. september 1981, 68 år gammel og i god helse – han trente daglig. Han røyket ikke, han drakk ikke. Det eneste han var avhengig av, var fotball.
Elleve måneder senere reiste klubben Shankly Gates på Anfield Road i hans ære. Men først i 1997 fikk han den hederen han virkelig fortjente i supporternes øyne da statuen av ham ble reist utenfor The Kop.
«Jeg vil alltid være en Liverpool-mann. Jeg har aldri mislikt klubben etter at jeg dro, som en dum person skrev i avisen. Jeg var så stolt over hva Bob Paisley oppnådde etter at jeg dro fordi vi jobbet sammen i så mange år og jeg var en del av det.»
Statuen av Bill Shankly står utenfor The Kop og er et populært fotomotiv for fotballturister.