Sesonger med mer enn én pokalNår Liverpool har sett dobbelt og trippelt

Dominans hjemme og ute

Lenge dreide det seg om liga og cup, og søken etter det klassiske The Double for engelske lag. En meget vanskelig bragd, skulle det vise seg, da de to første som vant både The Football League og FA-cupen var Preston og Aston Villa, og det var på 1800-tallet. Det skulle gå over 60 år før bedriften ble gjentatt av Tottenham i 1960/61.

Serievinnercupen ble startet i 1955/56, med engelsk deltakelse året etter. Cupvinnercupen var i gang i 1960/61. Året etter ble det startet opp noe som kaltes Intertoto, og i realiteten var det krefter innen betting/tipping som ønsket å ha en sommerturnering bestående av god internasjonal kvalitet på et tidspunkt da ligaspillet lå nede i de største ligaene. Snart ble UEFA involvert, og det utviklet seg til det som på 70-tallet ble kalt UEFA-cupen og nå er Europa League.

Etter å ha vært med i åpningsåret 1960/61, droppet Liverpool deltakelse i ligacupen i seks sesonger. De røde valgte å bli med igjen i 1967/68, etter at det året før ble bestemt at vinneren var garantert plass i Fairs Cup, eller senere UEFA-cupen.

Med Shankly og Keegan

Bill Shankly fikk Liverpool opp fra 2. divisjon og ledet laget fra Anfield til ligagull i 1964, klubbens første FA-cup i 1965 og nytt ligagull i 1966. Det ga ikke noe The Double, men det sendte Yeats, St. John & Co ut i Europa. Snart ble ligacupen ikke bare en mulighet til å vinne mer sølvtøy, men finalen ble forandret fra kamp hjemme og borte til en finalekamp på Wembley.

Forvandlingen i Liverpool Football Club illustreres godt ved at tilskuerne på The Kop fikk se europeisk klubbfotball i 21 påfølgende sesonger fra ligamesterne var med første gang i 1964/65, og til Liverpool ble utestengt som følge av opptøyene på Heysel i 1985. Det første storlaget til Shankly kvalifiserte seg til spill i Europa, men i seks påfølgende sesonger ble det ikke påfyll i premieskapet av pokaler vunnet i offisielle turneringer.

Da Liverpool vant ligaen igjen i 1972/73, hadde de 14 mest benyttede spillerne kostet om lag £450 000 til sammen. Laget med en liverbird hadde endt foran rivalene Leeds og Arsenal i 1. divisjon da de skulle møte Borussia Mönchengladbach til første kamp på Anfield og med følgende startoppstilling:

Ray Clemence (£18 000 fra Scunthorpe); Chris Lawler, Tommy Smith (kaptein), Larry Lloyd (£50 000 fra Bristol Rovers), Alec Lindsay (£67 000 fra Bury); Peter Cormack (£110 000 fra Nottingham Forest), Ian Callaghan, Emlyn Hughes (£65 000 fra Blackpool); Steve Heighway (gratis fra Skelmersdale), John Toshack (£110 000 fra Cardiff), Kevin Keegan (£33 000 fra Scunthorpe).

De mest benyttede reservene var Brian Hall, Phil Boersma og Phil Thompson. Hall var i likhet med Heighway universitetsstudent og kom til klubben som amatør, mens Boersma og Thompson var unge og lokale spillere. I startoppstillingen hadde scouserne Lawler, Smith og Callaghan overlevd storlaget midt på 60-tallet, mens nesten halvparten av pengene var svidd av på toppscoreren i 2. divisjon, John Toshack, og den skotske landslagsspilleren Peter Cormack, med £110 000 for hver. På et tidspunkt da de dyreste overgangene i England var Alan Ball fra Everton til Arsenal for £220 000 og David Nish fra Leicester til Derby for £225 000. Ellers var det stort sett kjøp av spillere fra nokså små klubber for en rimelig penge og som ble «utdannet» på treningsfeltet Melwood. To unntak fra regelen var Emlyn Hughes, signert da han var 19 år fra Blackpool, og som Shankly helt riktig spådde som en fremtidig kaptein for England, og den offensive midtbanespilleren Kevin Keegan fra Scunthorpe.

Keegan var 20 år da han signerte rett før FA-cupfinalen mot Arsenal i 1971. Han var sulten, han var ambisiøs og med en umettelig energi. Han var den gnisten som Bill Shankly behøvde for å få fyr på sitt nye mannskap. Til den nevnte kampen mot Mönchengladbach hadde Shanks først tatt ut Brian Hall til fordel for John Toshack, før kampen ble stoppet etter noen få minutter på grunn av overvann på banen. Litt merkelig, kanskje, da store Toshack ble et klassisk angrepspar med lille Keegan og de begge scoret 13 ligamål i 1972/73, men da kampen startet igjen dagen etter, var Big Tosh kommet tilbake i angrepet.

Kanskje var det også derfor at i den kampen så hadde John Toshack nr. 9 og Steve Heighway nr. 10, mens det pleide å være omvendt? Uansett, Liverpools manager hadde sett en svakhet hos tyskerne i luftspillet, og Liverpool vant den første kampen med 3–0 etter at Toshack på typisk hvis hadde to headede assist til Keegan og den store stopperen Lloyd skallet inn det tredje målet etter corner. Den nye yndlingen på The Kop, Kevin Keegan, kunne hatt hattrick men brente et straffespark, mens Ray Clemence reddet straffespark for Liverpool. Det skulle vise seg å bli viktig da Liverpool vant sammenlagt 3–2, etter 0–2 i en spennende returkamp. For første gang kunne en ha med to store pokaler til neste sesongs lagbilde. Første gang et engelsk lag både vant et hjemlig og et europeisk trofé.

Fant europeisk nøkkel

Liverpool hadde vunnet i Europa, på det niende forsøket. Nå bør det sies at laget spilte semifinale mot regjerende mester Inter allerede det første året i Serievinnercupen, med en korrupt dommer da italienerne snudde 1–3 fra Anfield til 4–3 sammenlagt. De tapte finalen i cupvinnercupen mot Borussia Dortmund året etter og var i semifinalen mot Leeds i Fairs Cup i 1970/71. Det hadde likevel vært en læreprosess, som ble ytterligere forsterket da Liverpool, på et tidspunkt da Serievinnercupen fortsatt bare var for mestere, tidlig ble radert ut av jugoslaviske Røde Stjerne sesongen etter.

Det gjorde at Bill Shankly flyttet Emlyn Hughes og unge Phil Thompson ned fra midtbanen og sammen som et spillende midtstopperpar. Det var den vesentlige forandringen da Bob Paisley videreførte arven etter sin skotske sjef og i sitt andre år som manager ledet Liverpool til ligagull i 1975/76. Phil Neal var riktignok en ny back som kunne spille på begge sider, og Paisley hadde erstattet Cormack ved mesterlig å omskolere tanksenteren Ray Kennedy til en skapende og scorende midtbanespiller.

Det ble en dramatisk slutt på en spennende ligasesong, da Liverpool fikk den nødvendige seieren i en hengekamp i Wolverhampton. Det var passende at de som igjen var mestscorende for de røde i ligaen, Toshack (16) og Keegan (12), nettet sammen med Ray Kennedy i 3–1-seieren. I tillegg var de røde klare for finale i UEFA-cupen etter at Barcelona var blitt slått i semifinalen, da det «mot normalt» var Keegan som spilte fram Toshack på Camp Nou hvor 1–0-seieren ble sikret med 1–1 i returen på Anfield.

Liverpool hadde allerede vunnet 3–2 mot Brugge i finalen i UEFA-cupen i første kamp da kampen mot Wolves ble spilt, men ikke uten dramatikk siden rutinerte belgiere ledet 2–0 spillende mot The Kop før et kvarter var spilt. Denne gangen ble Big Tosh byttet ut til fordel for mer bevegelige Jimmy Case ved pause, og Ray Kennedy, Case og et straffespark fra Kevin Keegan sørget for en liten fordel før returen. Et frispark fra Keegan sørget for nytt Double av ligagull og den store og tunge UEFA-cupen.

62 kamper spilte de helrøde i 1976/77, etter en travel andre halvdel av sesongen hvor de jaktet ligagull, seier i FA-cupen og den første triumfen i den gjeveste E-cupen. Nokså uproblematisk greide Liverpool å forsvare sin ligatittel, for første gang siden 1923, og klimaks skulle settes mot Manchester United på Wembley og en annen gammel rival i Borussia Mönchengladbach i Roma. Det er en uke det går gjetord om ennå på Merseyside, hvor favoritten Liverpool først tapte 1–2 mot United i London før det ble mobilisert på alle hold til finalen i Serievinnercupen i den italienske hovedstaden.

Halve Merseyside emigrerte for noen dager, og «overtok» Olympiastadion. Resten er historie. Scouseren Terry McDermott hadde begynt å etablere seg etter sin overgang fra Newcastle og gjorde 1–0, danske Allan Simonsen utlignet før Ray Clemence gjorde en viktig redning fra Uli Stielike, før veteranen Tommy Smith headet inn 2–1 fra en corner og Phil Neal fastsatte resultatet til 3–1 da banens beste spiller Kevin Keegan var blitt felt av sitt «frimerke» Berti Vogts. Stjernespilleren Keegan som hadde gitt beskjed om at han ville forlate klubben etter sesongen.


En sesong med to tunge titler, men som først og fremst vil bli husket som året da Liverpool for første gang var best i Europa.


Tidenes beste ute i Europa

En uventet konkurrent dukket opp rett fra 2. divisjon i form av et Nottingham Forest ledet av eksentriske Brian Clough. Det bidro sterkt til at Liverpool «bare» vant Serievinnercupen i 1978, ligaen suverent i 1979 og igjen i 1980.


1980/81ble etter hvert en vanskelig sesong for Liverpool, hvor skader for Alan Kennedy og Phil Thompson i forsvaret bidro til at de røde i realiteten ble hektet av i gullkampen i ligaen etter en dårlig periode i januar og februar. Alan Hansen og Kenny Dalglish var også ute i noen kamper. Laget kom imidlertid til finalen i ligacupen hvor West Ham var motstander. Da var også Alan Kennedy tilbake, og scoret to minutter før slutt i ekstraomgangene i en dramatisk slutt da Terry McDermott handset på streken og Ray Stewart utlignet for The Hammers i sluttsekundene. Scoringer av Hansen og Dalglish snudde imidlertid omkampen til seier på Villa Park.

Bob Paisley prøvde å lappe sammen sitt lag så godt han kunne, med prioritet rettet mot kampene i Europa. Da Liverpool reiste med et vanskelig utgangspunkt til returkamp i semifinalen i Serievinnercupen i München, etter 0–0 mot Bayern på Anfield, var det imidlertid med spillere som Richard Money og Colin Irwin i forsvaret. Før ti minutter var spilt, måtte også en halvskadet Kenny Dalglish gi seg, og ble erstattet av Liverpools første fargede spiller, den lokale Howard Gayle. Med Sammy Lee som frimerke på stjernespilleren Paul Breitner holdt imidlertid «reservene» stand. Det til tross for at Paisley hadde gjort sitt andre og siste bytte før David Johnson også ble skadet. Manageren hadde tatt av en Gayle med gult kort og som han var redd skulle bli sendt av banen etter å ha fått hard behandling etter en time hvor han med sin fart og teknikk hadde herjet med etablerte tyskere. Johnson ble sendt haltende ut på høyrekanten, mens Ray Kennedy ble flyttet fram i sin gamle rolle som spiss.


Underet skjedde åtte minutter før slutt, da Johnson greide å få slengt en ball inn i feltet og Kennedy elegant dempet lærkula og sendte den i nettet med «feil fot», den høyre. Karl-Heinz
Rummenigge utlignet helt mot slutten, men Liverpool gikk til finalen på bortemål. Bob Paisley sa etterpå at han mente det var den beste bortekampen i Europa som de røde hadde gjort noensinne. Til finalen mot Real Madrid var et toppet lag blitt klart i tide, og Alan Kennedy ble matchvinner med en sen scoring.


Liverpool hadde fått inn en strålende sentrallinje med skottene Hansen, Souness og Dalglish, men Bob Paisley mente at det var behov for nye krefter ellers. Allsidige Mark Lawrenson ble hentet inn, og som snart skulle utgjøre et strålende midtstopperpar med Alan Hansen. Bruce Grobbelaar var ny i mål etter en exit av eget ønske for Ray Clemence, mens ungguttene Ian Rush og Ronnie Whelan ble faste brikker utover i 1981/82-sesongen.


Det var nettopp Whelan (2) og Rush som sørget for at 0–1 mot Tottenham i finalen i ligacupen ble til 1–1 etter ordinær tid, og 3–1 etter ekstraomgangene. De scoret også et tosifret antall mål hver seg, Rush ble toppscorer med 17 som spydspiss og Whelan med 10 som venstre midtbanespiller, da det nye laget til Paisley gikk fra 12. plass ved nyttår til et nytt ligagull. Og en ny sesong med to titler.


Med en Kenny Dalglish av beste årgang som playmaker og fremspiller til Ian Rush, cruiset Liverpool til ligagull også i 1982/83. Igjen ble det også en minneverdig finale i ligacupen da Alan Kennedy, hvem ellers, utlignet et tidlig mål for Norman Whiteside og Manchester United, før Ronnie Whelan scoret et nytt seiersmål i ekstraomgangene.

Paisley kunne feire sin avskjed som manager etter ni fantastiske år, med seks ligagull, tre store triumfer i Serievinnercupen og en pokal i UEFA-cupen samt og tre seire i ligacupen. Utrolig nok vant han aldri FA-cupen, verken som spiller eller manager. I hans siste forsøk ble tua som veltet det suksessrike lasset Liverpool hans tidligere spiller Jimmy Case, som ble matchvinner for Brighton på Anfield.


Treble i første forsøk

Joe Fagan overtok stafettpinnen i Boot Room og etterfulgte Bob Paisley som manager. 66 kamper stort sett utført av 13 spillere ble det i 1983/84, med seier i ligacupen, ligaen og Serievinnercupen. Those were the days!


Et fremadstormende Everton ble slått etter omkamp, til tross for at man på Goodison fortsatt snakker om en hands på Alan Hansen som det aldri ble dømt på i den første kampen. Ligaen ble kontrollert inn, og etter en rekke sterke bortekamper i Europa vant man finalen borte også da sluttkampen gikk mot Roma på deres Olympiastadion.


Det skulle bli en trist sorti for den trofaste tjeneren Joe Fagan, som skal ha sagt fra at han ønsket å trekke seg tilbake før det ble klart at det hans lag kom etter Everton i ligaen, ble slått ut av semifinalen av FA-cupen etter to dramatiske kamper mot Manchester United før det fatale skjedde med tribunebråk på Heysel og utestengelse for Liverpool etter finalen i Serievinnercupen i 1985.


Kenny Dalglish var kanskje et overraskende valg som etterfølger, som spillende manager. Med fullt fokus på hjemlig liga og cup ble det en intens kamp mellom de to beste lagene i England på midten av 80-tallet, og som begge holdt til på Merseyside. Liverpool kom bakfra både i ligaen og i finalen i FA-cupen på Wembley.


Jan Mølby og Craig Johnston var to spillere som fikk mer tillit av Dalglish. Begge fremhevet seg i 3–1-seieren mot Everton i FA-cupen, hvor Ian Rush scoret to av sine fem mål i finaler i den turneringen. Det er rekord. Kenny Dalglish selv avgjorde ligaen med et seiersmål på Stamford Bridge i siste kamp mot Chelsea. Skotten hadde stadig oftere snørt på seg matchstøvlene etter skade for Paul Walsh, og kanskje har han aldri helt fått nok heder for den store prestasjonen det var å vinne det klassiske The Double i første forsøk som manager, noe som ikke er blitt gjort verken før eller siden i Liverpool.


Tre finaleseire

Ian Rush valgte italienske lire og Juventus, og som gjorde at Dalglish før 1987/88 måtte bygge et nytt angrep. De engelske landslagsspillerne Peter Beardsley og John Barnes etterfulgte scouseren John Aldridge, mens den offensive midtbanespilleren Ray Houghton skulle fullføre et at de mest underholdende lagene som Liverpool har hatt. De vant ligaen, FA-cupen og ligaen i påfølgende tre år, men lyktes aldri å ta hjem pokaler fra to store turneringer i samme sesong.


En måtte vente i 15 år før en utdannet og kalkulerende franskmann gjorde alle de riktige beregninger i sesongen 2000/01. Gérard Houllier ledet sitt lag til seier i ligacup, FA-cup og UEFA-cup, og en 3. plass i Premier League var også nok til kvalifisering for en debut i Champions League. Med lure kjøp og lokalt talent bygget Houllier opp et taktisk og mentalt sterkt lag, ispedd individuell briljans.


Den bakre fireren Babbel, Henchoz, Hyypiä og Carragher var i realiteten fire midtstoppere, gitt ekstra beskyttelse av midtbaneankeret Didi Hamann. Fremover lente laget seg på de unge talentene Steven Gerrard, Emile Heskey og Michael Owen, hjulpet bl.a. på dødballer av superveteranen Gary McAllister og Danny Murphy.


Et tett forsvar, et langt oppspill til Heskey som fant målscorer Owen, og du hadde en seiersoppskrift. Et Liverpool med ledelse, under Houllier, var en vanskelig nøtt å knekke. Ligacupen ble vunnet etter straffespark-konkurranse mot Birmingham, Michael Owen snudde finalen i FA-cupen mot Arsenal med to sene mål, mens UEFA-cupen ble vunnet 5–4 mot Alavés etter «golden goal». Nå skal det sies at på veien til en ny kjærkommen seier i Europa var lag som Roma, Porto og Barcelona slått ut på veien. Det inkluderte to scoringer fra Michael Owen på Olympiastadion, noe som bidro til at han ble den eneste som er blitt kåret til Europas beste fotballspiller i historien til Liverpool FC.


Klopp sørget for tosifret

Vi har holdt oss til hjemlig liga og cup, samt de offisielle turneringene til UEFA. Intet trofé basert på én kamp eller en ukes spill. Bill Shankly greide det en gang, det samme med Joe Fagan, Kenny Dalglish og Gérard Houllier. Bob Paisley greide det fantastiske fem ganger, i en periode på hver side av 1980 hvor Liverpool var dominerende både hjemme på øyriket og ute på Kontinentet.


Nå er Liverpool Football Club der igjen. Under Jürgen Klopp ble Champions League vunnet, dernest Premier League. Det var i tillegg nære på, enten i ryggen på Manchester City som satte nye rekorder i ligaspillet, eller tapte finaler.


Det ble derfor ingen dobbel, før denne sesongen. Hvor du på andre sider i dette nummeret av The Kopite kan lese om hvordan Klopp og hans menn denne sesongen har skrevet seg inn i historien som flerfoldige mestere.

Chris Wood - En dobbel/trippel-sesong vi husker godt: 1972/73

Dobbeltvinnere for første gang

Det andre storlaget til Bill Shankly hadde tatt form. Etter å ha vært i nærheten både på hjemlig grunn og ute i Europa, ble det i 1972/73 full uttelling både hjemme og ute.

Det nye mannskapet til Shankly inkluderte noen av de som hadde vunnet trofeer for ham på midten av 60-tallet med Smith, Lawler og Callaghan, mens spillere som Hughes, Graham, Hall, Lindsay, Lloyd og Ross ble hentet inn mot slutten av tiåret. 


Ved starten av et nytt tiår kom det inn noen viktige forsterkninger. Først og fremst Keegan i 1971, men også Clemence, som var blitt fast erstatter for Lawrence som keeper. Kevin Keegan skulle umiddelbart bli partner til store John Toshack, kjøpt fra Cardiff. En annen betydelig signering var Peter Cormack, som kom sommeren 1972 og signerte tre dager før han fylte 26 år. Det var bare en måned etter at et forsøk på å sikre seg Frank Worthington hadde mislyktes etter en feilet legesjekk. Hva Frank hadde kunnet bidra med, får vi aldri vite, men Peter var utvilsomt en vesentlig del av et lag som ble engelsk ligamester to ganger og også vant cuper hjemme og ute i Europa.


Liverpool hadde spilt 62 offisielle kamper i 1970/71 og 53 i 1971/72. Den neste sesongen ville det bli et ytterst anstrengende program med 66 kamper etter hvert som laget avanserte til finalen i UEFA-cupen og hadde åtte kamper i ligacupen som inkluderte omkamper mot Carlisle, West Bromwich, Leeds og Tottenham. Bare et tidlig exit borte mot Manchester City i 4. runde av FA-cupen hindret en enda lengre sesong.


Det er alltid hyggelig å starte med hjemmekamp, men i 1972/73 startet Liverpool uvanlig nok med to kamper på Anfield, med først Manchester City på lørdag og deretter naboen United på tirsdag kveld. To ganger 2–0 bidro til en god start med fire seire og en uavgjort på de fem første kampene. Deretter fulgte to tap på fire dager, borte mot Leicester og Derby. Det til tross for at Liverpool hadde ledet i begge kampene og Toshack hadde scoret tre mål. Worthington spilte for Leicester, som hadde tatt sjansen på hans medisinske tilstand, men størst skade på Filbert Street gjorde Keith Weller med et hattrick.


Med en Peter Cormack, som scoret i de to neste kampene mot Wolves og Sheffield United, tapte Liverpool bare to ganger til innen kalenderen viste slutten av januar. I et hissig møte med Manchester United på Old Trafford i november og i returen mot Wolverhampton. Da ledet vi ligaen ett poeng foran Arsenal og to poeng foran Leeds. Bare sju av 42 ligakamper ble tapt, og bare en av dem igjen på Anfield. Det var mot Arsenal i februar og som gjorde at The Gunners gikk forbi oss. Liverpool avsluttet imidlertid sesongen best og kunne endelig feire å være ligamester igjen.


Forsvaret forandret seg knapt gjennom hele sesongen. Clemence spilte alle 66 kampene, og det samme med Lawler. Den andre backen, Lindsay, mistet sju kamper, mens det sentrale forsvaret stort sett var Smith og Lloyd, med Emlyn Hughes foran dem. Det eneste var en periode rundt desember da Phil Thompson erstattet Tommy Smith.


Energiske Keegan fulgte opp sin debutsesong med en ny fin sesong, med 64 kamper og 22 mål, og partnerskapet med John Toshack fortsatte å blomstre med 40 kamper og 17 mål for Tosh. Ian Callaghan, som passerte sin 31. fødselsdag mot slutten av sesongen, var en annen som spilte alle de 42 ligakampene og alle 24 i cupene.


Dette røde laget hadde vist gode takter i Europa de foregående sesongene og slo raskt ut Eintracht Frankfurt og AEK Athen, før de møtte og beseiret to motstandere fra Øst-Tyskland i Dynamo Berlin og Dynamo Dresden. Dette førte til en helengelsk semifinale mot Spurs, som regjerende mester i UEFA-cupen. Vi greide å åle oss videre takket være et avgjørende bortemål av Steve Heighway på White Hart Lane.


Våre motstandere i finalen ville være en kraftstasjon i europeisk fotball på 70-tallet, tyskerne fra Borussia Mönchengladbach. En klubb vi skulle bli godt kjent med de kommende årene. Ledet av den store Berti Vogts hadde de en rekke landslagsspillere og var et av de beste klubblagene i Europa dette tiåret. Etter et skybrudd på Anfield hadde gjort at den første kampen ble utsatt med 24 timer, vant vi 3–0 hjemme, men fikk en spennende kveld da tyskerne tidlig ledet 2–0 i returen. Klubbens første trofé i Europa var imidlertid snart en realitet.


Jeg reiste rundt og var til stede på 95 kamper under denne historiske sesongen, hvorav 55 av dem var med Liverpool. Når jeg ser tilbake nesten et halvt hundre år senere, er det utrolig å erkjenne at jeg tok båt og tog for å se Liverpool spille i Frankfurt da jeg fortsatt bare var en tenåring og at jeg fløy til Athen for å se Liverpool spille der på min 20. bursdag!


Det var en vidunderlig tid hvor det ikke ble rotet rundt med datoer og tider for avspark. Reising var ganske problemfritt og selv uten kampbillett ved avreise visste du at du ville greie å få ordnet det slik at du fikk sett kampen. Det var også herlig å være supporter under en slik bemerkelsesverdig sesong; med den første ligatittelen siden 1966 og også den første pokalen i Europa. Vi visste ikke da at vi bare skulle få én sesong til med Bill Shankly som manager, før han ble erstattet av en som skulle gi oss enda mer heder og ære. Sommeren 1973 stod det uansett to skinnende pokaler i premieskapet, for første gang i klubbens historie etter en sesong, og det var godt å være rød.

Pål Chr. Møller - En dobbel/trippel-sesong vi husker godt: 1976/77

Best i England og Europa

Sesongen 1976/77 var sesongen da Liverpool erobret Europa for alvor ved å vinne den aller gjeveste Europacupen for serievinnere for aller første gang.

Under Bill Shankly hadde Liverpool vunnet UEFA-cupen (turneringen for lagene som kom på andre og tredjeplass i sin hjemlige liga) i 1972/73, da de også vant ligamesterskapet. Hans etterfølger Bob Paisley gjentok dobbel-triumfen med ligagull og UEFA-cupseier sesongen 1975/76. Nå var det tid for å vise alle at Liverpool ikke bare var best i England – de var også best i Europa!

Før sesongen startet kjøpte Paisley inn David Johnson fra Ipswich, mens Peter Cormack og Brian Hall snart var på vei ut. Kevin Keegan hadde annonsert at dette ble hans siste sesong i engelsk fotball. Han var helt åpen på at han ville til utlandet for å tjene mer penger. Keegan skulle få vise en hel fotballverden hvor god han var denne sesongen, der han også ble lagets toppscorer med 20 mål.

Sesongen startet med et trofé da de slo Southampton 1–0 i Charity Shield på Wembley. I ligaen gikk det litt opp og ned. På Anfield vant de nesten alle kampene, men på bortebane gikk det litt trått med hele seks tap innen utgangen av januar. Verst gikk det i desember, med tre bortetap på rad – og aller verst var 1–5 mot Aston Villa.

Som kjent var det ikke mange kamper man fikk sett på TV for 45 år siden, men denne sesongen ble Liverpool vist «hele» fire ganger, i tillegg til to cupfinaler. Det startet ikke så bra, med 0–1 for Ipswich – en av hovedkonkurrentene på den tiden. Uken etter var Liverpool på TV igjen da QPR ble slått 3–1 på Anfield. I februar ble hjemmekampen mot Birmingham vist på tippekampen. Bortelaget tok ledelsen tidlig, men LFC kom sterkt tilbake og vant 4–1. Årets siste tippekamp i mars ga oss en fin 2–0-seier over Middlesbrough i FA-cupen, så alt i alt var det en riktig så bra tippekampsesong for norske Liverpool-supportere. Sesongen før hadde favorittlaget vårt blitt vist kun én gang på norsk TV!

Det var primært den sterke hjemmeformen som ga grunnlaget for all suksessen denne sesongen. Fra slutten av januar til begynnelsen av mai vant Liverpool hele 13 hjemmekamper på rad (alle turneringer). Da Manchester United ble slått i begynnelsen på mai, ledet laget med så mye at mesterskapet var avgjort. Med to cupfinaler i vente tok Liverpool det helt rolig og avsluttet ligasesongen med tre uavgjort og ett tap! Det var langt viktigere å være klare for cupfinalene.

I Europacupen spilte man ikke så mange kamper som man gjør i dag, men den gangen var det bare ligamesterne som fikk være med. Irske Crusaders var lett match i første runde, men de røde gikk på tap borte mot tyrkiske Trabzonspor i andre runde, før de vant lett i returen. Det samme skjedde i kvartfinalen. 0–1 i første kamp mot franske Saint-Étienne, før det var klart for en av de mest legendariske kampene gjennom alle tider. Keegan ga Liverpool ledelsen, men da franskmennene utlignet, måtte Liverpool score to ganger for å gå videre. Ray Kennedy scoret først, og så var det tid for «Super Sub» David Fairclough, som kom inn og scoret seiersmålet ingen Liverpool-supportere noen gang vil glemme. Kampen gikk selvsagt ikke på TV, men jeg kan fremdeles – 45 år senere – huske spenningen jeg følte da jeg hørte på overføringen fra BBC Radio.

I påsken besøkte familien slekt helt sør i Danmark, og det eneste jeg husker fra den ferien, var at jeg fikk se semifinalen mot Zürich på tysk TV. Liverpool vant 3–1 borte, og jeg var kanskje den eneste norske Liverpool-supporteren som så kampen på TV!

I FA-cupen fikk Liverpool lett motstand helt frem til semifinalen, da de møtte Everton. Kampen endte 2–2, og det ble omkamp. Da var Liverpool klart best og vant 3–0. Liverpool hadde vunnet to semifinaler på én uke.

FA-cupfinalen på Wembley ble en stor nedtur. Kampen ble vist på NRK, og Liverpool var storfavoritter, men dessverre tapte vi 1–2 for Man Utd etter minst ett flaksemål til motstanderen.

Det var tøft for Liverpool å løfte seg til finalen i Roma bare fire dager senere. Borussia Mönchengladbach var et av Europas beste lag, men Liverpool var enda bedre. På den tiden fantes det bare én TV-kanal i Norge, og det var utenkelig å vise en utenlandsk fotballkamp direkte. Kampen gikk derfor i opptak etter kl. 22.00 med sammendrag fra første omgang i tillegg til hele andre omgang.

Jeg husker godt at jeg hørte på en del av første omgang på engelsk radio, men valgte å slå av og ventet i spenning til kampen ble vist i opptak på TV. Det var min største opplevelse som Liverpool-supporter til da å se de røde vinne Europacupen for aller første gang etter 3–1 i Roma.

På den tiden lagde jeg scrapbook, der jeg klippet ut alt jeg kunne lese om Liverpool og satte det inn i egen perm med mine egne kommentarer. I norske aviser var det masse stoff om Liverpool. Dagbladet hadde litt tidligere kjørt utdrag av Bill Shanklys selvbiografi gjennom fire store artikler, og VG hadde sin reporter Reidar Martinsen på plass i Liverpool. Han fôret oss med dybdeintervjuer med Kevin Keegan og andre stjernespillere. I tillegg hadde jeg begynt å kjøpe engelske aviser og fotballblader og tapetserte veggene på gutterommet med bilder av mine røde helter. For en 15-16-åring var det i sannhet en fantastisk sesong som jeg aldri kommer til å glemme.

Liverpool var Europas beste fotballag. Noen uker senere var Keegan forsvunnet til Hamburg og Liverpool hadde kjøpt en erstatter – Kenny Dalglish fra skotske Celtic. Resten er historie!

Disse spillerne spilte kamper for Liverpool sesongen 1976/77:
Ray Clemence, Phil Neal, Joey Jones, Tommy Smith, Emlyn Hughes, Phil Thompson, Ray Kennedy, Terry McDermott, Ian Callaghan, Jimmy Case, David Johnson, Kevin Keegan, John Toshack, Steve Heighway, David Fairclough, Brian Kettle, Alec Lindsay, Alan Waddle.

Torbjørn Flatin - En dobbel/trippel-sesong vi husker godt: 1983/84

Konger i Europas bakgård

Liverpool var blitt en stormakt i europeisk fotball, men anført av Ian Rush ble 1983/84 en maktdemonstrasjon om hvordan de røde var blitt mentale monstre på fremmed gress blant toppklubber på Kontinentet.


Dette var en av Liverpools beste årganger, uten tvil. Det fantastiske midtstopperparet Alan Hansen og Mark Lawrenson spilte henholdsvis 66 og 65 av de 66 kampene i liga og cup som Liverpool måtte igjennom. Graeme Souness og Kenny Dalglish var pilarer på et lag som var blitt vant til å vinne, mens Ian Rush hadde sin suverent beste sesong med hele 47 scoringer totalt. Det var stjernene, alliert med kjente navn som Grobbelaar, Alan Kennedy og Neal i forsvaret, og yngre krefter i Whelan, Lee og Nicol.


Ligaen ble gjenerobret nokså greit, med Nottingham Forest på vei ned og Manchester United som sprakk etter en sterk åpning. Nærmest kom et Southampton med sin beste ligasesong gjennom alle tider. I ligacupen ble det for første gang i historien spilt en Merseyside-finale, hvor 0–0 på Wembley ble til 1–0 i returen mot Everton etter seiersmål av Graeme Souness. Nedturen var en ny exit mot Brighton i FA-cupen, denne gang på sørkysten.


Sesongen huskes nok først og fremst for Serievinnercupen. Det startet med en rutinemessig seier mot Odense, da jeg selv var til stede for å se at Kenny Dalglish sørget for 1–0 på Fyn, og hvor det ble 5–0 i returkampen foran The Kop. Siden ble det mer «mot normalt» da Liverpool i hver runde ble trukket med hjemmekamp først.


0–0 i 2. runde mot Athletic Bilbao ga et vanskelig utgangspunkt for returen i Baskerland. Et tålmodig Liverpool fikk imidlertid den muligheten de behøvde da Alan Kennedy vendte opp og la inn med høyrefoten, og Ian Rush headet ned i hjørnet. Innlegg fra høyra til Barney og hodestøt fra Rushie var uvanlige saker på det tidspunktet, selv om sistnevnte etter hvert utviklet sitt avslutningsrepertoar. Duoen gjentok faktisk bedriften i neste kamp, hjemme mot Benfica i kvartfinalen, dog med forskjellen at det nå var det trofaste venstrebeinet til Alan som denne gang fant pannebrasken til Liverpools toppscorer. Et måls forsprang før returen til lysets stadion virket likevel lite. Det var imidlertid ingen grunn til bekymring. Scoringer fra Ronnie Whelan og Craig Johnston sørget for 2–0 ved pause, mens Ian Rush og Whelan i 2. omgang sørget for 4–1 i Lisboa. Tre assist fra Kenny Dalglish og i noe som må ha vært et historisk tap for et seiersvant hjemmelag.


Dinamo Bucuresti høres kanskje ikke ut som noen dårlig trekning i semifinalen, men rumenerne hadde slått ut regjerende mester Hamburger SV på veien og var drevne i Europa. Lille Sammy Lee headet (!) inn 1–0 foran Anfield Road End, noe som var nok en type uvanlig scoring. Kollega Chris Wood har tidligere skrevet om at Graeme Souness påførte stjernen Lica Movila en brukket kjeve da lagene forlat banen uten ytterligere scoringer, og hvilket hat som møtte Liverpool i den rumenske hovedstaden. 2–1-seier på den regntunge banen var en ytterligere bekreftelse av at dette røde laget ikke var redd for noe, og to nye mål fra Ian Rush fikk waliseren fram som den heteste spissen i Europa.


Det var nesten utrolig at UEFA kunne la det skje, men finalearena i Serievinnercupen 1984 var Olympiastadion i Roma, hvor de regjerende italienske mesterne holdt hus. Om noen ikke skulle være veldig bekymret for en kamp på liv og død i løvenes egen hule, måtte det likevel være den utgaven av Liverpool.


I spillertunellen før kampen skal Liverpools spillere ha startet allsang av «I Don’t Know What It Is, But I Love It», en hit av Chris Rea som var blitt populær i gruppa. Spillerne til Roma skal ha sendt undrende blikk til siden, og det ble neppe mindre undrende da de gikk ut på gresset og så det antall med røde og hvite flagg som var inne på stadion. 


I sannhet var det ingen stor spillemessig kamp. Liverpool tok ledelsen da Ronnie Whelan vant en hodeduell ved bakre stolpe etter et innlegg fra Craig Johnston, og høyreback Phil Neal var frempå inne i feltet. Neal i sin fjerde finale i Serievinnercupen, og nå med scoring i to av dem. Pruzzo stusset inn en redusering med hodet, men totalt sett var det ikke lett å lage en video med høydepunkter etter 120 minutter hvor de røde kneblet hjemmefavoritten.


Høydepunktene kom under straffespark-konkurransen, og de er levende den dag i dag. Med miss av unge Steve Nicol, før ablegøyene til Bruce Grobbelaar og to italienske misser. Ikke å forglemme nok en finale som ble avgjort av venstreback Alan Kennedy, da han som en overraskende femte skytter satte inn straffesparket som gjorde at Liverpool vant sin tredje tittel for sesongen.

Frode Lafton - En dobbel/trippel-sesong vi husker godt: 1985/86

Store dager på Stamford Bridge og Wembley

En sterk avslutning i liga og FA-cup sørget for Liverpools eneste klassiske The Double, da spillende manager Kenny Dalglish og toppscorer Ian Rush ble matchvinnere i sesongens siste uke i 1985/86.


Det er med en smule frustrasjon jeg skal skrive om Liverpool sin dobbel-triumf i sesongen 1985/86 da fløytesignalet for sesongen 2021/22 gikk. 90 minutter med mye frustrasjon over at Liverpool lenge hadde 1–1 hjemme mot Wolverhampton og at Manchester City lå under 2–0 hjemme mot Aston Villa. Vi var veldig nærme, men samtidig ikke nærme nok da Manchester City snudde 0–2 til 3–2 på fem minutter. Men på tross av dette var det utrolig viktig at Liverpool gjorde det de måtte, nemlig vinne sin kamp mot Wolverhampton. Et fattig poeng skilte nok en gang disse to lagene.

Det var en ny æra foran sesongen 1985/86 hvor Kenny Dalglish ble ansatt som spillende manager. Riktignok fungerte Bob Paisley som rådgiver for Dalglish. Det ble også noen forandringer i troppen da Dalglish kvittet seg med to erfarne spillere i Phil Neal og Alan Kennedy, inn kom to mer ubeskrevne blad ved navn Steve Nicol og Jim Beglin. Den foregående sesongen var det Everton som ble ligamestre, da de vant med hele 13 poeng foran Liverpool som ble nr. 2.

Liverpool åpnet sesongen solid og var i fin flyt inn mot det hektiske juleprogrammet hvor de lå på 2. plass. Det ble et frustrerende juleprogram for Liverpool hvor de på elleve dager og fire kamper kun fikk tre poeng (3 uavgjorte og 1 tap). Avslutningen av sesongen var derimot meget sterk, og de skulle avslutte borte mot Chelsea i siste serierunde. Med seier ville Liverpool bli ligamestere. Stamford Bridge var på denne tiden er vrien arena for Liverpool, og statistikken viste at det var større sjanse for en hjemmeseier. Og for en dag dette skulle bli for Liverpool og spillende manager Kenny Dalglish! Vinnermålet ble satt inn etter 23 min, da Dalglish tok imot pasningen fra Jim Beglin på brystet og banket den inn i hjørnet.
En uke senere var det klart for FA-cupfinale mot naboen Everton på Wembley. Et Everton- lag som ble slått på målstreken i serien en uke tidligere og var tapende finalist i FA-cupen sesongen før hvor de tapte 1–0 mot Manchester United.
Det var en litt kronglete vei for Liverpool i FA-cupen hvor de hadde omkamp mot York i 5. runde og omkamp mot Watford i 6. runde.

Everton tok ledelsen etter 27 minutter, da Gary Lineker satte inn 1–0 etter at Grobbelaar hadde gitt en retur på skuddet fra nettopp Lineker. Men Liverpool skulle snu dette i 2. omgang, og det jeg husker best og har sett om igjen flere ganger i ettertid, er oversikten/klokskapen Jan Mølby hadde som spiller, hans elegante gjennomspill til Ian Rush da han satte inn 1–1, og pasningen til Craig Johnston da han satte inn 2–1 til Liverpool. Det hele toppet seg da Ronnie Whelan chippet en vakker pasning til Ian Rush, som tok imot ballen nydelig før han banket ballen ned i hjørnet og satte inn 3–1 til Liverpool som ble sluttresultatet.

Steinar Bjerkmann - En dobbel/trippel-sesong vi husker godt: 1985/86

Knust dobbel-jakt tre år på rad

Kenny Dalglish lyktes i første forsøk: Ligaen og FA-cupen ble vunnet i 1986. I jakten på å bli historisk som manager som første med flere The Double i engelsk fotball måtte dessverre King Kenny se den ene skuffelsen etter den andre. 

Liverpool Football Club dominerte engelsk fotball på 1980-tallet og var snublende nær å vinne både ligaen og FA-cupen hele fire ganger. 
Men fotballen er full av overraskelser, dommeravgjørelser, historiske øyeblikk og hevn. Det er i ettertid nesten uvirkelig å se hvor nær Liverpool var fire dobbeltriumfer. 

1988: Det startet med FA-cupfinalen i 1988. Vår 87/88-årgang er en av de beste klubben vår har fostret. Ligaen ble vunnet i overlegen stil, toppet med 5–0 mot Nottingham Forest. Det skulle imidlertid bli underdogen Wimbledon som stakk av med FA-cuptrofeet. Nå er kanskje ikke nederlaget så overraskende tatt i betraktning at Liverpool spilte 1–1 og vant knepent 2–1 i ligaen og «The Dons» faktisk ble nummer sju i 1. divisjon. 
Liverpool skapte en rekke sjanser, men det ville seg ikke. Dave Beasant i Wimbledon-målet tok alt som kom hans vei. Og da Peter Beardsley faktisk scoret, presterte dommeren å blåse frispark og fordel Liverpool. Snakk om feilaktig annullering, selv om reglene nok gir dommeren rett – selv om et mål alltid vil være en større fordel enn et frispark. John Aldridge fikk muligheten til å utligne på straffespark, men iren som var så sikker fra 11 meter, måtte fortvilet se Beasant redde. For første gang var et straffespark blitt misbrukt på Wembley i en FA-cupfinale. 

1989: Liverpool hadde en kontrastfylt avslutning på sesongen. Det ble revansj i FA-cupen med nok en seier mot de blå naboene på andre siden av Stanley Park – en triumf til ære for de som gikk bort på Hillsborough under den tragiske semifinalen mot Nottingham Forest. Som følge av tragedien på Hillsborough fikk LFC en rekke kamper utsatt. En mesterlig sluttspurt hadde sørget for at Liverpool ville forsvare ligagullet med 0–1-tap eller bedre hjemme mot Arsenal i sesongens siste kamp. 
Det gikk faktisk mot 0–1-tap i kampen som ble sendt direkte på engelsk fjernsyn. Her hjemme hadde fotballforbundet satt ned foten, slik at TVNorge aldri fikk formidle bildene fra Anfield. Kanskje like greit når vi tar med i regnestykket at Michael Thomas, han som senere skulle bli vår FA-cupfinalehelt i 1992, på overtid satte inn 0–2. En fortvilet Dalglish og et knust og utslitt Liverpool-lag måtte se at ligagullet forsvant på bittert vis. Steve McMahon prøvde å piske de røde rundt på banen for å forsvare 0–1, men hans berømte finger i været og «ett minutt igjen» blir i stedet stående igjennom som symbolet på tittelen som glapp i siste øyeblikk. 

1990: Aston Villa plaget oss litt i ligaen, men anført av nyervervelsen Ronny Rosenthal fosset Liverpool ifra mot slutten av sesongen. Et lag som hadde slitt defensivt, kunne sikre ligagull nummer 18 i nokså overlegen stil. Da Crystal Palace ble motstander i semifinalen, tenkte nok de aller fleste mest på hvordan man skulle sikre seg billett til finalen på Wembley. I ligaen hadde Liverpool knust Palace hele 9–0. 
Av sesongens ti siste kamper tapte Liverpool kun én – selvfølgelig måtte det være semifinalen på Villa Park mot et fysisk sterkt Palace-lag som kunne minne litt om Wimbledon fra to år tidligere. Det så ut til at John Barnes hadde sendt oss videre med 3–2 på straffe sju minutter før slutt, men Andy Gray tvang fram ekstraomganger like før slutt. Og et Liverpool-lag som hadde sett både Ian Rush og Gary Gillespie forsvinne ut tidlig og med en Peter Beardsley som slet, ble det hele for tøft. Faktisk kunne Palace ha avgjort før ekstraomgangene, men det var først headingen fra Alan Pardew etter 113 minutter som skulle knuse de røde dobbeldrømmene. Jeg husker fortsatt hvor skuffet jeg var da Sportsrevyen viste noen hektiske klipp fra kampen på kvelden … Enda verre ble det av at et svakt Manchester United-lag skulle slå Palace i finalen etter omkamp. Jeg er helt sikker på at vi hadde slått det United-laget på Wembley. Og da hadde vi kanskje aldri sett de «røde djevlenes» oppsving på 90-tallet. For finaleseieren berget trolig Alex Ferguson fra å få sparken. Det handler om marginer i fotballen. 

Og tre år på rad var ikke marginene på Liverpools side i dobbeljakten.