Jan Runar fra demenskoret– Liverpool FC er en del av min hverdag

Det var kona Marion, hans sterke støttespiller, som fattet mistanke for tre år siden og da Alzheimer ble identifisert hos Jan Runar. En sykdom som fører til demens, hvor to kjennetegn er hukommelsestap og problemer med å mestre daglige gjøremål.

Ikke uten tvil valgte han å melde seg på til Demenskoret som NRK har laget serie om, og som synes å ha truffet noe i den norske folkesjela. Gjennom seks programmer kommer en nær inn på deltakerne. Med sine 48 år og den klart yngste i koret er det mye fokus på Jan Runar og hans familie, som ved siden av Marion teller fem barn i alderen 16–25 år.

Noe annet som kommer veldig tydelig fram, er Liverpool-supporteren Jan Runar Eliassen, og da koret holdt sin konsert på Chat Noir, avsluttet den ivrige røde med en solistopptreden av «You’ll Never Walk Alone». Det store engasjementet og interessen medførte også at Jan Runar ble invitert til å snakke på «Lindmo», med familie og korvenner i salen.

Vi har besøkt Jan Runar Eliassen i hans romslige hus i Vestfossen.

- Mye dreier seg fortsatt om fotball

Kan du si litt om hvordan sykdommen din nå påvirker det å være Liverpool-supporter?

– Det begynner å bli vanskeligere å huske hvem Liverpool skal spille mot neste gang, og ikke minst tidspunktet. Nå vet jeg at det som regel er kamp både i helga og midtuka, og alle mine barn er interessert slik at det går greit. Tidligere husket jeg gjerne når kampene mot for eksempel Everton og Manchester United skulle bli spilt fra terminlista kom ut, men der er jeg ikke lenger, dessverre.

– Liverpool FC er en del av min hverdag, og slik fungerer det også med min tilstand. Jeg merker at korttidsminnet svekkes gradvis, mens jeg bedre kan huske noe av det som skjedde for mange år siden. Slik er det gjerne med fotballen også, jeg erindrer best en del av det jeg opplevde tidligere. Nå hører det vel også med til historien at når du fikk sett en håndfull tippekamper gjennom en hel sesong, så sitter de bedre enn mye av hva som har skjedd de siste årene hvor du har fått mulighet til å se alle kampene.

Liverpool er en del av din hverdag, det har ikke forandret seg etter at du fikk din diagnose?

– Mye dreier seg fortsatt om fotball. Alle ungene har selv spilt fotball, og de to yngste, Thea og Runar, spiller fortsatt. Jeg ser alle kampene med Liverpool, og alt som er om Liverpool. Kanskje blir det ikke fullt så mye annen fotball som før, og nå har de to eldste begynt med diskgolf og har sin egen forretning slik at det blir også mye engasjement der. Det er likevel fotballen som er det største. Noen ganger blir jeg så nervøs, spesielt under viktige kamper, at jeg ikke greier å sitte og se på og må ta meg en tur ut. Jeg fikk faktisk en julepresang for noen år siden, som var joggesko med pigger, slik at det skulle bli sikrere for meg om jeg måtte ut en kamp midt på vinteren.

Jan Runar slår opp latterdøra på vidt gap. Det kan være noen tunge stunder i en stadig mer krevende hverdag, men det er bra medisin å prate om fotball og Liverpool FC.

Engasjement for fotball, er det noen i koret som viser interesse?
– Det er et par som er Liverpool-fans, uten at det kanskje er den store interessen. Da har jeg nok funnet et par mer likesinnede blant de pårørende, og ikke minst var det er par kamerafolk som var ganske så ihuga og viste tommelen opp hvis det hadde vært en kamp nylig som Liverpool hadde vunnet. De som er med i koret var likevel veldig glade for at jeg skulle synge «You’ll Never Walk Alone» på konserten.

Du har nå blitt en mer profilert Liverpool-supporter?
– Det merker jeg godt. Jeg har fått ekstremt mange meldinger etter at Demenskoret ble sendt, ikke minst fra Liverpool-fans og hvor mange av dem igjen nevner «You’ll Never Walk Alone». Jeg har svart på alle, og selv om det har tatt tid, er det noe jeg gjør med glede og har satt enorm pris på. Det har vært utelukkende positiv respons og ikke en eneste negativ melding.

- Liker å dra i gang en Liverpool-sang

Vi har sett deg som solist med You’ll Never Walk Alone, men noe sier oss at det å synge Liverpool-sanger ikke akkurat er ukjent for deg?
– Det stemmer, enten det er på Anfield, på en pub, hjemme i stua eller på en fest, jeg liker å dra i gang en Liverpool-sang.

Er det noen sanger du vil trekke spesielt fram?
– Jeg synes «Scouser Tommy» er veldig fin, men det er likevel ingen som slår «You’ll Never Walk Alone». Liverpools hymne er en type sang hvor nær sagt alle sangere med respekt for seg sjøl har gitt ut en versjon.

Er det noen du liker spesielt godt?
– Jeg synes den til Gerry Marsden er veldig fin, ingen tvil om det. Jeg hørte nettopp en versjon på P2, hvor det var et program om Demenskoret. Da begynte de med den kjente utgaven til Marsden, men gikk over til en Frank Sinatra hadde laget og som jeg må innrømme at jeg ikke har lagt merke til før. Den var virkelig fin, og Elvis synger også sangen nydelig.

Vi har vært innom You’ll Never Walk Alone mange ganger i Kopite, inkludert intervju med operasanger Marius Roth Christensen som har sunget YNWA bl.a. i «Beat for Beat» og vært med i «Stjernekamp». Jonas Thomassen var også med som ung deltaker i «Idol» hvor han sang Liverpools kjenningsmelodi, og avanserte til finalen trolig godt hjulpet av stemmer fra røde supportere.

Nå er du den siste som har vært på skjermen?
– «You’ll Never Walk Alone» er en vanskelig sang å synge, og det var veldig fint da vi var på taket av operahuset og jeg fikk hjelp av operasanger Eli Kristin Hansveen. Nå har jeg sunget en del, men er fortsatt en glad amatør, og når du synger YNWA blir det gjerne slik at du bare går oppover og oppover og du nesten snapper etter luft når du er på toppen. Hun rådet meg til heller å gå nedover og det hjalp veldig godt. Dirigenten Kim Wigaard har også hjulpet meg med noen tips og det har vært veldig moro, det er ikke så mye som skal til før det kan utgjøre en stor forskjell.

Ja, konserten dere hadde ble en stor suksess?
– Det ble vel ikke så gærent. For min egen del var jeg veldig nervøs, både kvelden før og rett før jeg skulle i aksjon. Heldigvis ble det en liten pause rett før jeg skulle frempå, som TV-seerne ikke får se, og det reddet meg nok. Da fikk jeg snakket litt med programleder Ingrid og dirigent Kim og roet meg aldri så lite ned.

You’ll Never Walk Alone er blitt fotballsangen?
– Ja, det er nok noen som sliter med å huske hvilket lag den skal assosieres med, men You’ll Never Walk Alone har alle hørt. Jeg har faktisk fått flere meldinger fra supportere av for eksempel Manchester United etter programmet på TV, hvor de forteller hvor sterkt de syntes det var å høre YNWA. Hvis du greier å legge vekk fotballdelen, patriotismen, så er det en nydelig sang som beskriver livet vi går igjennom. Uten å utbrodere det var ikke alt like lett for meg gjennom oppveksten, og YNWA er en sang jeg har tenkt mye på og som har betydd veldig mye for meg.

– Det er i det hele tatt en fantastisk sang. Nabogutten har Downs syndrom og er til stadighet innom her, og han er blitt Liverpool-supporter. Han liker å spille YNWA på telefonen sin, og i det hele tatt er det en sang som betyr mye for mange. Jeg kunne også se det da vi øvde med Demenskoret, det samme med «Can’t Help Falling in Love With You» med Elvis, at det var en sang hvor ikke minst noen av de som var kommet langt i sykdomsforløpet ble rørt. Jeg tror det kunne gjelde enda flere hvis de ikke hadde tenkt så mye på at det er Liverpools sang.

Det gjelder kanskje ikke minst noen Everton-supportere?
– He-he, det er helt riktig. Jeg husker et par episoder i Liverpool hvor vi enten satte på «You’ll Never Walk Alone» på jukeboksen eller tok en allsang i baren, og det ble dårlig stemning blant de blå som måtte befinne seg i nærheten.

Klopp som pensum

Jan Runar har snakket seg varm der vi sitter i stua foran storskjermen, og aller helst vil han nok snakke om de røde fra Anfield.

Du er 1974-modell, kan du ta litt om hvordan det startet for deg som Liverpool-supporter?
– Liverpool var på toppen da jeg var guttunge, med Kenny Dalglish og Ian Rush, og snart John Barnes. Det var den generasjonen som fenget. Liverpool begynte å reise til Norge før sesongen, og jeg kan huske jeg var og så på mot Lillestrøm i 1990, og det neste tiåret var det vel kamp eller kamper nesten hver sommer og hvor vi var en liten gjeng som reiste rundt. Selve forankringen var likevel hjemme i stua med familie og venner samlet til tippekamp, med plinger og det hele, og hvor det alltid var ekstra gjevt hvis det ene laget spilte i helrødt.

– Den første turen til Liverpool var i 1994. Det var stort å se sitt favorittlag på hjemmebane, men jeg ble også nesten umiddelbart engasjert i byen og menneskene der. På det tidspunktet var Liverpool en ganske sliten by, men uansett hvor du kom, var menneskene hyggelige og hadde tid til deg. Personlig synes jeg det var like spennende å høre historier fra folk som hadde arbeidet nede på havna som de jeg fikk fra gamle supportere.

Hvis vi likevel skal se litt mot supporterne, og vi er partiske her, men det er noe eget med Liverpool-fans?
– I andre klubber snakker en om at manageren mister garderoben, i Liverpool sier fansen fra, som for eksempel at Anfield ikke ble fylt opp under Roy Hodgson. Det er ytterst lojale fans, men det er en grense, og hvis den blir overtrådt, er de ikke nådige på The Kop.

Liverpool har tradisjon med å like sine managere?
­– Ja, hvis fansen oppfatter at han er på deres side. Du har nå Jürgen Klopp som har skjønt hele kulturen på Merseyside, han har skjønt byen, han har forstått hvordan menneskene lever, noe som er i tråd hvordan han selv er og det hele passer som hånd i hanske. I min levetid er det ingen som har passet bedre inn, slik jeg ser det. Jeg har sett den første pressekonferansen med Klopp flere ganger. Det burde vært med i et pensum for hvordan en manager skal presentere seg, og de av oss som da tvilte, begynte definitivt snart å tro.

Bare Liverpool

Jan Runar Eliassen har blitt rikskjendis etter sin opptreden i Demenskoret, hvor folk har gledet seg over den entusiasmen og gleden som kommer fram. Hvis vi fortsatt skal skryte litt som Liverpool-supportere, så påstår vi med hånden på hjertet at ingen har et slikt arsenal med sanger som de på The Kop.

Hvordan har det preget deg?
– For meg gjenspeiler det igjen en unik kultur. Det er ikke bare om Darwin Nunez, eller hvor håpløse motstanderen er, det kan være om Scouser Tommy som ligger ute i ørkenen og dør etter å ha kjempet for sitt land eller det kan være hyllester til Bill Shankly og hans røtter i Glenbuck. Det er en stolthet her om at vi skal ha vårt eget, være oss selv med vårt særpreg.

Hvis vi fortsatt skal dukke litt mer ned i mimreboka, en spesiell opplevelse med et syngende The Kop?
– Jeg var på semifinalen i Champions League mot Chelsea i 2005, og det er det mest ekstreme jeg har opplevd. Ikke bare på Anfield, men også på The Albert før kampen og ute i gatene etterpå. Jeg var også så heldig å få være på finalen i Istanbul og oppleve Taksim Square med titusener av røde supportere, men Anfield blir fortsatt det store for meg. Vi sier at vi er partiske, og det er selvfølgelig riktig, men når jeg snakker med supportere fra andre lag, henviser jeg til managere som José Morinho, Arsène Wenger og til og med Alex Ferguson, de har alle innrømmet at det er ikke noe som kan måle seg med et Anfield Stadium i full fyr.

Og hvis det er kamp på fjernsynet med LFC, det er fortsatt høytid i heimen?
– Hele familien er på plass, inkludert fem barn som alle heier på Liverpool. Jeg skulle gjerne kalt det for god oppdragelse, men de har ikke hatt noe valg, gliser Jan Runar lurt.

– Jeg kan huske at vår eldstemann, og da var han veldig liten, en gang fikk en Manchester United-drakt i presang. Uten blygsel kan jeg bekrefte at den gikk rett i søpla. Nå er ungene blitt voksne, og for oss er det å sitte sammen og se Liverpool også en fin samlingsstund. Det er veldig hyggelig, hvor vi kan kose oss med litt god mat og drikke, og de siste fem årene har det jo også være lenge mellom hvert tap.

Var reiseleder i supporterklubben

Jan Runar koster på seg et smil igjen. Dette er gode minner, Liverpool-minner. De håper han at han får beholde i flere år ennå …

Når du skal forberede deg til en Liverpool-kamp, er det nå stor forskjell etter at du fikk sykdommen sammenlignet med tidligere?
– Det er stor forskjell. Jeg må notere ned på forhånd alt jeg skal. Det gjelder i det hele tatt det aller meste jeg gjør. Hvis ikke kona eller ungene skal være med og de sier til meg at du må sørge for å være klar til det og det klokkeslettet, da må jeg forberede hva jeg skal gjøre. Nå skal det sies at de er veldig flinke til å minne meg på om når det er Liverpool-kamp, for eksempel, men det er det som er problemet. Jeg kan sitte i sofaen å tenke at nå skal jeg ringe en kamerat, jeg skal bare hente meg en brus først, og når jeg er kommet tilbake har jeg glemt hva jeg skal gjøre.

Hvordan er det med tidligere minner om Liverpool?
­– Noe av det gamle er det jeg husker best, men jeg tar flittig i bruk gamle videoer eller dvd-er for å friske opp. Nå er det også mye bra ute på Youtube, og NRK har også lagt ut en del tidligere tippekamper. 5–0-seieren borte mot Everton har jeg for eksempel sett en rekke ganger om igjen.

Hva med å huske sanger når du er i koret?
– De tekstene som jeg kan og som jeg har sunget i mange år, har gått veldig greit. Noen av sangene er vel egentlig for en litt annen aldersgruppe enn meg, som «Vi lever» med Wenche Myhre, som er vanskeligere å få til å sitte. Da har jeg stort sett stått med perm, men dirigenten Kim sier alltid første ordet i refrenget og da går det stort sett uten problemer. Det er blitt vanskeligere å lære seg tekster, og flere av de nye Liverpool-sangene kan jeg ikke helt, selv om det også har med å gjøre at jeg ikke har fått mulighet til å reise over og være på stadion de siste årene.

Jan Runar var reiseleder i tolv år i supporterklubben. Noen av de han var mye sammen med på den tida, har han fortsatt god kontakt med, både reiseledere og de som var med på tur. Flere har nå også tatt kontakt igjen.

– Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg savner det miljøet som nå har kommet litt mer på avstand.

Engasjert familie

I et par av episodene på NRK kan en se at Jan Runar, med hjelp av familien, briljerer ved grillen.

Mat er noe som opptar deg og du fortsatt holder på med?

– Jeg er veldig glad i å grille og griller veldig ofte. Jeg vil si at ved siden av fotballen er det min lidenskap, ikke minst er jeg glad i amerikansk barbeque. Her hjemme er det nå jeg som har ansvaret for middagen, og det er noe jeg gjør med stor glede.

De som har sett programmene på NRK, har også sett at Jan Runar er med og hjelper i butikken som hans tre eldste sønner er involvert i, hvor det selges freesbier og annet utstyr til diskgolf. En idrett hvor du sender freesbier opp i kurver ute i terrenget med samme prinsipp som golf og golfbane. Jan Runar bidrar bl.a. med å lage motiver på skjeneplatene etter tidligere å ha arbeidet som trykker.

Det er en diskgolfbane rett her i nærheten, og som er en plass og en idrett som familien er sterkt engasjert i?
– Det er en veldig fin bane her på Ormåsen i Vestfossen. Det var først ni hull, men hvor ikke minst gutta og jeg har bidratt til at det har blitt 18 hull. Her arrangeres det turneringer og ulike arrangementer, og diskgolfmiljøet i Øvre Eiker har blitt veldig bra. Diskgolf har tatt helt av i Norge, og dette er hva jeg vil kalle et lavterskeltilbud hvor nær sagt alle kan være med.

Fra å gi hjelp til å få hjelp

Jan Runar Eliassen ser ut i lufta. Han er bekymret for fremtiden, samtidig som han er veldig glad for den positive responsen han og hans familie har fått igjennom Demenskoret. Ikke minst er han stolt over sin familie og hva de har gjort.

– Gutta mine har startet en spleis. Målet var 50 000, men det hadde kommet inn etter tre uker. Nå er det snart 250 000, noe som er veldig gøy, forklarer Jan Runar med tårer i øynene. Det er ingen tvil om at det er en familie som er tett knyttet sammen, og hvor båndene nå er blitt enda sterkere. Livet har blitt snudd opp ned på mer enn én måte.

Nå er du blitt Jan Runar fra Demenskoret?
– Jeg har hørt det noen ganger, ja. Jeg har blitt stoppet på gaten, det er stadig folk som jeg treffer i butikken som vil hilse på og kanskje gi meg en klem, det er folk jeg aldri har truffet før som kommer bort og hilser på meg. Det er helt ekstremt, men også veldig hyggelig.

En kan ikke underslå at det er en alvorlig undertone som har gjort at dette intervjuet kom i stand?
– Det er en veldig ensom sykdom, og det er mange som jeg tror vegrer seg for å ta kontakt da de ikke helt vet hvordan de skal gripe det an, forklarer han.

– Det at jeg har kommet fram på denne måten, tror jeg har bidratt til at mange har gjort seg til kjenne igjen.

Med din diagnose er det mye snakk om mestring?
– Det er mye av greia, du må gjøre det du føler du mestrer. Det blir bare verre og verre å lære noe nytt. Det handler om å gjøre det du fortsatt kan og liker, og ha gode dager og gode øyeblikk.

Hva tenker du om den nærmeste fremtiden?
– Tidligere er det jeg som har kjørt ungene på trening og slike ting, men nå har jeg ikke lenger førerkort, som følge av sykdommen. Det er ganske vondt å måtte ha hjelp, fra å være den som hele tiden hjalp til. De som kjenner meg godt, vet at jeg var en type som hjalp til når folk trengte det, men nå er det snudd om. Målet framover er å prøve å fungere så normalt jeg kan, og belaste mine nærmeste så lite som mulig.