Stolpeskudd: 60 år med kulthelterKultheltene!

Hva er en fotballspillende kulthelt? Det er trolig veldig individuelt, og dermed også nesten umulig å gi en eksakt definisjon på. En kombinasjon av å google «kulthelter i Liverpool FC» og litt intern diskusjon endte opp med en liste på om lag 40 spillere, som bare understreker at dette er et tilfelle av at noen liker dattera og noen liker mora.

Med hard hånd har vi likevel funnet fram til elleve spillere som vi mener gir et godt lag med representanter for helrøde som hadde noe som gjorde at de ble favoritter blant deler av fanskaren.

Ablegøyer og medaljer

Bruce Grobbelaar blir av mange regnet som en kulthelt. 80-tallets keeper står fremst i køen av personligheter og gjøglere som fant en plass i hjertet til mange fans. Muligens «reddet» det ham også litt under en vanskelig innledning, at hans underholdningselement ofte fant veien til mange supportere. Han vil for alltid huskes for «spagettibeina» i straffesparkkonkurransen mot Roma som en viktig årsak til at Liverpool vant finalen i Serievinnercupen, selv om Brucie ikke reddet et eneste straffespark.

Humorister synes å bli bare mer og mer sjeldent i toppfotballen. I dagens Liverpool er det kanskje venstrebackene Kostas Tsimikas og Andy Robertson som er nærmest. I avdelingen for mange kamper, og mange medaljer, er også Jamie Carragher. Oppvokst i Bootle nord for Liverpool sentrum er han en «working class hero» som fortsatt fungerer i lokalsamfunnet som «Carra». Robbie Fowler er en annen lokal helt, som The Kop dyrket og som «var en av dem». De ville ha «a team of Carraghers», mens venstrefoten til Robbie var så opphøyd at han ble en «Gud». Vi har derfor latt den mer menneskelige Carragher få en plass på «laget».

Rødt hjerte utenpå trøya

Arbeideren, den som alltid har gitt alt for laget, ofte på bekostning av seg selv, har alltid stått sterkt i den røde delen av Liverpool 4. Allerede omtalte Jamie Carragher er i den gruppa.

Erik Meijer vil aldri bli husket for sin kvalitet som høyreist angrepsspiller, men det er fortsatt dem som tenker tilbake på «Mad Erik» med glede. En som var ydmyk nok til å forstå at han i beste fall ville inneha en birolle på Anfield, men som ga alt og som veldig mange nok ønsket skulle markere seg i scoringsprotokollen i større grad enn to mål i ligacupen i Hull.

Dirk Kuyt var i samme kategori, bare i en bedre sportslig utgave. Nok en nederlender med hjertet utenpå trøya. En som manglet litt fart og teknikk til å bli en superstjerne, men som angrep alt og alle inne i straffefeltet til motstanderen.

Meijer var et eksempel på at du ikke nødvendigvis måtte være god for å bli akseptert, så lenge det var lett synlig at du ga det du hadde.

Det fleste forsto at Nathaniel Phillips var en spiller som aldri ville erobre en startplass på permanent basis, men midtstopperen fortjener likevel en betegnelse som kulthelt over måten han kom inn som vikar på i 2020/21 og var med på å redde en topp fire-plass med et helt sentralt forsvar og vel så det ute med skader.

Den største «arbeiderhelten» var likevel Joey Jones. Mangeårig walisisk landslagsspiller og en god karriere i flere klubber til tross, Joey vil selv fortelle deg at han mot ganske mange odds greide å spille seg inn på en av Liverpools beste årganger. Oppvokst en drøy halvtimes biltur fra Anfield, sto han på The Kop under oppveksten, og var alltid villig til å ta en fight for sine gjenværende venner.

«Bob Paisley stolte ganske enkelt ikke helt på meg», forklarte Joey da Kopite spurte om hans korte tid i favorittklubben. Fansen ville ha ønsket å ha mannen som frembrakte et av tidenes mest kjente banner, enda lenger. «JOEY ATE THE FROGS LEGS – MADE THE SWISS ROLL – NOW HE’S MUNCHING GLADBACH», er legendarisk, om kampene mot Saint-Étienne, Zürich og Borussia Mönchengladbach på vei mot europeisk triumf for Liverpool og venstrebacken. Joey Jones var imidlertid ikke typen til å slite ut en innbytterbenk. Han ønsket å være ute på banen, med nr. 3 på ryggen, og gi alt for sine supportere.

Kom for sent

Det gikk historier om at spillere som Gary McAllister og Jari Litmanen hadde vært nær overganger til Liverpool, men Gary vant ligaen med Leeds og Jari endte i storklubben Barcelona. De kom til de røde fra Anfield da hadde de startet solnedgangen av sin karriere. Gary som en 35-årig veteran, mens Jari signerte like før han fylte 30, men slet med etterdønninger fra skader påført etter at motstandere var blitt lei en spiller de aldri greide å ta ballen fra.

Det var spillere det var vanskelig å ikke like. Spillere som gjorde fotball til poesi i bevegelse og hvor kjærlighet ble vist hver gang de berørte lærkula. De hadde fortsatt touchen og blikket da de kom til Liverpool, men Premier League kan være ubarmhjertig med sin intensitet. Det var Gérard Houllier som hentet begge, på gratis overgang, med et håp om at stjernene kunne lyse opp igjen i en klubb de begge likte.

Med sitt unike tilslag på ballen var de fortsatt en trussel på dødball, og de hadde sine øyeblikk med en liverbird på brystet. Det lå i kortene at Gary Macca aldri ville få noen lang karriere som spiller i LFC, hvor han er den tredje eldste som har debutert og fortsatt er den eldste som har spilt i Europa, mens fysikken til Jari syntes å gjøre at manageren aldri ville gi ham mye spilletid. Det var uansett mange på tribunene som elsket å se dem spille for sitt lag.

En type som en kanskje kan sammenligne litt med dem i nyere tid, er Xherdan Shaqiri. En kortbent sveitser, med en venstrefot som var i omtrent liga med føttene til McAllister og Litmanen. Det kom viktige bidrag fra Shaqiri også, men ikke nok til at Jürgen Klopp ville gi regelmessig spilletid for en populær spiller.

Den mystiske

For noen vil det være den klassiske kulthelten. Den litt mystiske spilleren, som du ønsker skal spille mer enn hva han gjør, men samtidig innerst inne vet ikke helt er god nok til å være en regelmessig startmann for Liverpool FC. En som har kvaliteter til å påvirke kamper, men som enten har litt for synlige svakheter eller ikke er i stand til å prestere stabilt.

Kanskje snakker vi mest en offensiv spiller her. Noen var like frustrerte som David Fairclough selv, over at den rødluggede nr. 12 alltid synes å komme inn og avgjøre som innbytter, men likevel ikke fikk starte. Når han fikk starte, ville trolig Bob Paisley kunne peke på en mer negativ statistikk for spilleren oppvokst et steinkast fra Anfield.

Ronny Rosenthal var med på å avgjøre ligaen til Liverpools fordel under innspurten i 1989/90, men israeleren hadde ikke touch og kombinasjonsspill til å bli fast på laget.

Neil Mellor var en favoritt blant de som fulgte reservelaget, der den store spissen hadde perioder hvor han bøttet inn scoringer. Han leverte noen av de gangene han fikk sjansen på førstelaget også, men innerst inne visste en nok at det ikke helt var tilstrekkelig.

Maxi Rodriguez manglet løpskraft til å spille i Premier League, men han var en slu spiller som visste hvor han skulle plassere seg. Det ga ham ganske mange scoringer også i Liverpool hvor det inkluderte hattrick i ligaen mot Birmingham og Fulham. I løpet av to år spilte han for tre managere på Anfield, i Benitez, Hodgson og Dalglish. De brukte ham sporadisk, men alle brukte ham.

Elsket av forskjellige årsaker

En kulthelt kan dukke opp i forskjellige fasonger. Det vil sikkert være en god del som aldri vurderte Igor Biscan særlig høyt, men på The Kop ble den stillferdige kroaten, som alltid syntes å ha et utseende som det du har rett etter å ha stått opp av senga, tiljublet med «Eeegoor».

Mannen med nr. 25 på ryggen skal ha vært en ettertraktet spiller da han kom midtveis i 2000/01, og manager Gérard Houllier viste ham tillit ved å starte ham i ligakamper på Old Trafford mot Manchester United og hjemme mot Arsenal i hans 3. og 4. kamp for Liverpool. Midtbaneankeret gjorde en solid innsats da hans nye lag vant 1–0 og 4–0. Biscan var en mann å ha med i krigen. Han hadde fart og kraft, om ikke så veldig mye finesse. Hans naturlige plass var sentralt på midtbanen, men han kunne uten blygsel vikariere hvor som helst i den bakre fireren. Ha la sjelden noe imellom og pådro seg tre røde kort.

Det er kanskje ikke så mange som husker det, men Igor var på banen i ni av kampene på veien mot seier i Istanbul 2005 og ga meget viktige bidrag. Hans følgere på The Kop vil huske det, selv om han ble sittende på benken i finalen.

En annen som huskes i forbindelse med Champions League, er Divock Origi. Han scoret tre ganger siste gang Liverpool vant turneringen, i 2019/20. Det er en av tidenes underdrivelse å se at det var ganske viktige mål. Det første målet mot Barcelona i returen i semifinalen på Anfield, og klassikeren da han sveipet inn ballen fra corneren til Trent Alexander-Arnold og sørget for at de røde snudde 0–3 til 4–3. En uforglemmelig scoring, og «selvfølgelig» var det Divock som dukket opp som reserve og punkterte finalen mot Tottenham med en sen 2–0-scoring.

Legende er blitt et forslitt uttrykk om fotballspillere, men Divock Origi scoret et legendarisk mål da han var frempå og nikket inn ballen som Jordan Pickford først hadde vippet opp på egen tverrligger. Et seiersmål på overtid mot Everton, som han scoret seks mål mot, dobbelt så mange som mot noen andre motstandere spillende for Liverpool. Da fortjener du å bli legende, og også en kulthelt som aldri syntes å være helt fast på laget.

Det nærmeste en kulthelt i dag synes vi nok befinner seg på venstrebacken. Andy Robertson representerer bra det at «det er alltid en skotte» og har scoret et par minneverdige mål. Hans vikar, Kostas Tsimikas, er en annen som har funnet seg helt til rette på Anfield og på Merseyside. «Kostas the greek», er nok i boksen for dem det tviles om er helt gode nok for Liverpool FC, men han prøver, han gir av seg selv, og en kan se at han selv elsker det.

Et lag med kulthelter

Stolpeskudd-juryen har prøvd å finne en ellever hvor både personlighet, humor, hengivenhet til arbeid og klubb, samt spesielle egenskaper, er representert.

11. Kostas Tsimikas

2020–

Frode Lafton

Å være en kulthelt 

En som lever drømmen

Som tidligere spiller og trener har jeg nok et noe blandet forhold til kulthelter. Da tenker jeg på spillere som ofte er litt utenfor de rammer som er satt. Samtidig er det noe alle lag trenger. Du hadde en type som Tobias Gran i Vålerenga, som supporterne elsket, men som også lagde en del vanskeligheter. For å holde oss i Norge har du en Mamadou Diallo, som gikk fra Vålerenga til Lillestrøm. Han var også en favoritt på tribunene, men skapte til slutt vrede begge steder.

Hvis vi fortsatt ser på kulthelten som noe udisiplinert, men talentfull, kan det nok være stor forskjell på hvordan trenere og managere håndterer det. Gérard Houllier likte disiplin og kvittet seg til slutt med Robbie Fowler, mens det er vanskelig å se at hans tidligere partner Roy Evans ville gjøre noe slikt med en sånn lokal helt og heller vende blikket bort. Jeg var nok av en støpning som kunne irritere meg over «stjerner» som ikke fulgte alle reglene under ukas gang, fordi det også kunne gå ut over hele spillergruppa, mens det var dem som aksepterte det så lenge det ble prestert ute på banen.

Jürgen Klopp tenker nok mye på det mentale når han henter spillere. Han «arvet» Mamadou Sakho, og da han ikke oppfylte de krav manageren satte, fikk han vist hvor kompromissløs han kan være. Det er nok heller ikke like stor plass til en personlighet som vi tenker på i dag, som det var i engelsk fotball for noen år siden.

Det betyr ikke at det ikke fortsatt kan være spillere som er ekstra populære på tribunen, og da ikke nødvendig proporsjonalt med ferdighetene ute på banen. Kostas Tsimikas vil jeg si er en slik spiller. En som lever drømmen med å ha kommet fra Hellas og spiller for et av verdens beste lag, samtidig forstår han sin trolle i troppen. Han er ikke blant de største stjernene, men han har funnet seg til rette ikke minst med sin personlighet. Han har vært flink til å etablere seg både i byen og i spillergruppa, han spiller med hjertet utenpå trøya, og vi husker vel alle fortsatt da han løp Wembley rundt etter å ha avgjort finalen i FA-cupen mot Chelsea ved å ta det siste straffesparket.

Det er noe oppriktig over Tsimikas, noe oppriktig om at han ønsker å spille for Liverpool. Det går hjem på The Kop. Du vet at han hele tiden vil prøve. Du vet også at laget sannsynligvis ikke vil vinne ligaen hvis en slik spiller starter alle 38 kampene, men at han samtidig kan være en nyttig brikke å ha i troppen. Etter et par ganske svake kamper som vikar for Andy Robertson, løftet han seg mot Manchester City, og hvis han hadde scoret på Etihad hadde han vel løpt to ganger rundt banen!

Andy Robbo er i grunn noe av det samme, en som blir elsket av fansen fordi han gir alt. Han er på et høyere nivå, men har nok også en større stjerne på Anfield enn hva hans evner som spiller skulle tilsi. En annen som ser ut til å kunne bli en virkelig publikumsfavoritt i Liverpool, er Darwin Nunez. Han har vist sine feil, men har også enorm kapasitet og vil alltid prøve. Ikke er han redd for å ta en fight med Pep Guardiola heller. Jeg digger ham, og jeg tror «Nunez, Nunez» kan bli en slager blant røde supportere i årene som kommer.

10. Maxi Rodriguez

2010–2012

Maxi var en av dem som få ville tatt med i en beste startellever, men som det heller ikke var mange som beklaget at han var på laget. Med en god volley og teft til å finne riktige posisjoner inne i motstanderens straffefelt var han alltid en type som var troende til å bidra med en viktig scoring fra flanken.

9. Jari Litmanen

2001–2002

Torbjørn Flatin

Min kulthelt

Endelig kom Jari

«Finland har én fotballspelare, Norje har én hockeyspelare». Mot slutten av 90-tallet var vi en liten håndfull norske supportere på en pub i Liverpool sammen med en rød finsk venn, og vi diskuterte alle de nordmennene som var kommet til engelsk fotball, mens finnene til da i stor grad glimret med sitt fravær. Vår nabo erkjente at de hadde kun én toppspiller i Jari Litmanen, mens den enslige ishockeyspilleren han mente kunne sammenlignes med en mengde stjerner fra hans hjemland, var Espen «Shampo» Knutsen.

Vi trakk på smilebåndet, og jeg var helt enig. Jeg elsket Jari Litmanen, spesielt i hans tid i Ajax, og sammen med Michael Laudrup var han den spilleren jeg aller mest hadde ønsket skulle komme fra Norden og til Anfield. Liverpool hadde tidligere blitt enig med 19 år gamle Laudrup om en avtale, men deretter bedt om at dansken skulle binde seg til en fireårig kontrakt og ikke en treårig. Det hele gikk i vasken. Gérard Houllier ønsket Litmanen som sin playmaker da han foretok sin opprydding av spillerstallen sommeren 1999, men Jari valgte isteden Barcelona.

Halvannet år senere var jeg selv til stede da Jari Litmanen likevel ble presentert som ny Liverpool-spiller, på Melwood i januar 2001. Det hadde ikke fungert i spansk fotball for Finlands kaptein, og han valgte å si ja til tilbudet fra klubben han hadde fulgt som guttunge i skimetropolen Lahti. Keegan og Dalglish hadde vært hans favoritter, og det hadde hele tiden vært en drøm å få spille for Liverpool FC, med nr. 7 på ryggen. Nå kunne han trekke på seg den røde trøya med en liverbird på brystet, men både nr. 7, nr. 17 og nr. 27 var opptatt, slik at det ble med nr. 37 på ryggen.

Litt ironisk, kanskje, at vi tidligere hadde mobbet vår finske venn aldri så lite med finske fotballspillere, og nå var Sami Hyypiä kaptein i LFC og landets beste spiller gjennom alle tider var også hentet til den røde delen av Merseyside.

Jari scoret sitt første mål for Liverpool en drøy måned etter at han signerte, på straffespark i Sunderland. Det fortalte litt om respekten og tilliten han hadde fra sine nye lagkamerater, at foregående scorer fra merket og som var på banen, Robbie Fowler, ba Litmanen ta sparket. Visstnok etter å ha blitt imponert over finnens presisjon under egne økter med dødball etter trening.

I hans første hele sesong 2001/02 startet Jari Litmanen da Liverpool åpnet borte mot Haka i Champions League, hvor det ble 5–0-seier i finnens hjemland. Man skrev september måned da Jari kom inn fra venstresiden mot Tottenham og scoret et nydelig seiersmål mot Tottenham via motsatt stolpe, foran The Kop. Totalt var playmakeren på banen i 32 kamper, men bare 13 fra start. Han kunne bokføre sju mål, hvorav to av høydepunktene var en tidlig straffescoring dømt av Rune Pedersen i en avgjørende gruppespillkamp i Champions League mot Roma, og en 3–2-redusering mot Bayer Leverkusen på Bay Arena i kvartfinalen.

Manager Houllier syntes i det hele tatt å mene at Jari passet bedre i Champions League enn i Premier League. Scoringen i Leverkusen av innbytter Litmanen gjorde at de røde der og da var klare for semifinalen på bortemål, før et Liverpool som hadde byttet ut midtbaneankeret Hamann, slapp inn enda en scoring. Kunne et avansement der ha snudd karrieren til Jari Litmanen i Liverpool? Det får vi aldri svaret på. Personlig synes jeg han ble brukt altfor lite, men han var min favoritt, og kanskje hadde Houllier et poeng om en spiller en nok kunne hevde kom til en intens liga med et høyt tempo som ikke var ideell for hans spillestil.

Et sted han ikke passet, var på benken, og etter et og et halvt år gikk Jari tilbake til Ajax, hvor han fortsatt var elsket. Den samme fantastiske balleleganten som viste seg da han som 24-årig vant Champions League med nederlenderne, var imidlertid historie. På Anfield vil han nok bli husket som en stor spiller, som ikke var på sitt beste i helrødt, selv om det for minst én supporter var veldig gjevt å få se Jari Litmanen med en liverbird på brystet.

8. Erik Meijer

1999–2000

Vi mistet det gylne øyeblikket, da store Erik scoret foran The Kop og en ser for seg tidenes feiring. Fra en lidenskapelig spiller og ydmyk person, som i realiteten visste at Anfield var en hylle for høyt for ham, men som var beredt til å gi alt i forsøket. Liverpools ståtribune elsket «a trier», og ingen prøvde mer enn Erik Meijer.

7. Gary McAllister

2000–2002

«Gary Macca, Gary Gary Macca …», Liverpools fans fortsatte å prisgi hans blanke isse, og de seks målene han gjorde på en måned mot slutten av 2000/01-sesongen. Det var minst ti år for sent, men veteranen Gary McAllister greide å bidra til en stor avslutning av «treble-sesongen», hvor hans nydelige touch satte inn tre frispark og tre straffer i viktige kamper, og hvor hans innlegg til slutt fremprovoserte «golden goal» og UEFA-cuptriumf.

6. Bruce Grobbelaar

1981–1994

Steinar Bjerkmann

Min kulthelt

Klovnen

Spagettibein, paraply på nesen, en keeper som gikk på hendene og de utroligste ansiktsuttrykk. Det var mye moro, feberredninger og dessverre noen ufattelige tabber med Bruce Grobbelaar.

Britiske fotballmagasiner omtalte da også landslagsmålvakten fra Zimbabwe som «The Clown Prince» – det samme gjorde fotballkortserien «Shooting Stars» i 1991/92. Det var et aldeles nydelig kallenavn på showmannen som voktet Liverpools mål i 13 sesonger og stakk av med like mange titler.

Han sto alltid bak der for Liverpool da jeg vokste opp – oftest i en grønn eller gul drakt med nummer 1 på ryggen. «Brucie» kunne varte opp med de mektigste TV-redninger. Den atletiske gummimannen var høyt og lavt. Spissene så ballen i mål helt til den akrobatiske Grobbelaar likevel kom flygende i tide og fikk slått ballen vekk.

Det var noe eksotisk over sisteskansen som jeg husker best med «Candy» på brystet. Han var nemlig født i Durban, hadde vært med i frigjøringskrigen i Rhodesia og spilte sine landskamper for Zimbabwe (da landet fortsatt het Rhodesia). I et Boing-blad kunne man lese at akkurat det dessverre ødela mulighetene for å spille for England – et landslag der veteranen Peter Shilton ikke hadde en åpenbar arvtaker.

Jeg glemmer heller aldri Bruce Grobbelaar sjonglere en paraply på nesen etter at Liverpool hadde vunnet FA-cupen mot Sunderland i 1992. Det var sisteskansen på sitt beste – alltid et artig påfunn. Det var nok derfor han gikk hjem hos så mange fans. Det var alltid morsomt rundt klassens klovn.

Dessverre rev de samme supporterne seg – litt for ofte – i håret etter merkelige valg av Grobbelaar. Selv om han sto 317 kamper på rad fra debuten i 1981, var det mange som tvilte på keeperen med den karismatiske barten. Han var langt unna å være stabiliteten selv slik som forgjengeren Ray Clemence hadde vært. Det er bare å google «Imre Varadi» så skjønner man hvor kostbare «skovturene» til Grobbelaar kunne være.

Faktisk var noen av tabbene så merkverdige at de knapt var til å tro. Expressens kommentator Mats Olsson skrev da også «å ta en Grobbelaarare» når en keeper hadde tabbet seg ut. Å bli et verb sier litt om posisjonen Liverpools sisteskanse gjennom 80-tallet hadde. De hodeløse utrusningene kunne koste poeng, men aldri mer enn at Liverpool stort sett vant ligaen med «Brucie» mellom stengene.

Det var vel tidligere Canal+-kommentator Øyvind Johannessen som en gang sa til meg at «Liverpool ville vunnet enda mer med Neville Southall mellom stengene». Jeg er usikker på om Øyvinds tese er helt riktig, selv om den unektelig har et poeng. Ja, Southall var bedre. Ja, Southall gjorde færre tabber. Men hadde egentlig waliseren reddet like mange av de umulige avslutningene som vår mann stoppet? Jeg tviler. Men tvile gjorde også Kenny Dalglish. Som manager vurderte han å hente nettopp Southall da denne var misfornøyd med tingenes tilstand på Goodison. Så tvilen om «Brucie» var god nok, gikk helt til topps i Anfield-hierarkiet.

Overgangen ble aldri realisert. Graeme Souness på sin side våget ikke å ta fighten med Bruce Grobbelaar da han kom ned fra Rangers. «Alle» trodde «Yosser» skulle ta med seg den engelske landslagsmålvakten Chris Woods sørover. Det skjedde ikke. Og da Peter Schmeichel ble spilt inn, følte angivelig Souness at han hadde nok problemer med en aldrende stall stadig mer misfornøyd med de nye ideene på Anfield. Løsningen skulle hete David James. Han ble kastet inn på laget i Premier League-debuten i august 1992, men supertalentet hadde noe av den lite autoritære stilen og nervøsiteten en kunne se hos Grobbelaar. Selv Mike Hooper dukket opp igjen i keeperkabalen da Liverpool ikke var til å kjenne igjen fra to tiår med massiv suksess.

Etter 628 kamper med liverbirden på brystet var det over for Grobbelaar i 1994. Han fikk noen år i Southampton, men karrieren skulle dessverre bli belemret med korrupsjonsanklager. Grobbelaar ble beskyldt for å slippe inn mål med vilje. Det ble en merksnodig og dyrekjøpt rettssak. Men som en Southampton-supporter angivelig skal ha sagt det: «Jeg vil heller ha en Bruce Grobbelaar som prøver å slippe inn mål enn en Dave Beasant som prøver å redde.»

5. Dirk Kuyt

2006–2012

Fra å være en toppscorer i Nederland slet han mer med kvaliteten i Premier League. Hans mentale styrke var dog førsteklasses. Sene og viktige mål borte mot Everton, Arsenal og Manchester City huskes, og det gjør også hattrick i tillegg til et sent seiersmål i FA-cupen mot Manchester United på Anfield. En fighter som var beredt til å stikke hode eller fot inn der det gjorde vondt i søken etter et mål for Liverpool FC.

4. Igor Biscan

2000–2005

Han spilte ikke i finalen og var slik sett ikke en helt fra Istanbul, men Igor Biscan spilte samtlige minutter i kampene mot Juventus i kvartfinalen og Chelsea i semifinalen. Liverpools fans husker det, og hans stenansikt og uflidde hår. Den allsidige spilleren var en nyttig vikar og en som mange fans lærte seg å elske, og som skapte et rungende «Eeegoor».

3. Divock Origi

2015–2022

Pål Chr. Møller

Min kulthelt

Evig heltestatus

Divock Origi gjorde seg for alvor kjent under VM i 2014, da han som 19-åring spilte fem av Belgias kamper og scoret ett mål i sluttspillet i Brasil. Bare noen uker senere ble han kjøpt av Liverpool, som lånte 19-åringen tilbake til Lille – klubben de kjøpte ham fra. Sesongen etter var han tilbake i Liverpool og fikk sin ligadebut rett etter at Jürgen Klopp overtok som manager høsten 2015. Han scoret for første gang da Liverpool slo Southampton 6–1 i ligacupen i desember, i en kamp der han ikke bare scoret en gang, men tre, dvs. hat-trick!

Den sesongen endte han opp med 33 kamper og 10 scoringer, de viktigste kom i Europaligaens semifinaler mot Borussia Dortmund, da Origi scoret i begge oppgjørene.

Sesongen etter scoret Origi i fem kamper på rad før jul og endte opp med 11 mål på 43 kamper. Sommeren 2017 kjøpte Liverpool Mohamed Salah, og med andre angripere som Mané, Sturridge og Firmino ble Origi utlånt til Wolfsburg i Tyskland. Mange hadde nok tenkt at dette var det siste vi fikk se av Origi i Liverpool, men der tok man skammelig feil. Origi kom tilbake til Anfield etter en svak sesong i Bundesliga og spilte stort sett på reservelaget til Liverpool høsten 2018.

Så skjedde det som skulle snu alt for Divock Origi. I lokaloppgjøret mot Everton 2. desember 2018 sto det 0–0 da Origi kom inn 6 minutter før slutt. Seks minutter på overtid scoret han et av de mest bisarre målene vi noen gang har vært vitne til, da Evertons keeper Jordan Pickford på uforståelig vis klarte å fomle ballen ned fra tverrliggeren, der Origi sto og nikket den i mål og sikret Liverpool-seier 1–0. 

Det ble likevel mye benkesliting for belgieren, helt frem til mai måned da Origi skulle bli helten over alle helter på Anfield. Først kom han inn som reserve og ble matchvinner 6 minutter før slutt mot Newcastle. Så var det klart for semifinale i Champions League. Barcelona hadde overkjørt Liverpool i det første oppgjøret og vant 3–0. Alle trodde det ville bli umulig å snu dette, og med både Salah og Firmino skadet så det enda mørkere ut. Men disse skadene gjorde at Origi fikk en sjelden plass i startoppstillingen, og han grep muligheten. Bare 7 minutter ut i kampen scoret Divock og ga Liverpool håp. Wijnaldum kom inn ved pause og scoret to, før Origi sikret seg evig heltestatus da han smelte Alexander Arnolds corner i nettet og sendte Liverpool til finalen. Der startet han på benken, men kom inn med litt over en halvtime igjen og scoret 2–0-målet tre minutter før slutt. Liverpool vant Champions League, og Divock Origi var den store helten.

Sesongen 2019/20 fikk Origi mer spilletid, men endte skuffende opp med bare 6 mål på 42 kamper. Sesongen etter ble det bare én nettkjenning på 17 kamper. I sin siste sesong på Anfield fikk vi igjen se litt magi fra den belgiske spissen. Først scoret han et akrobatisk mål med ankelen/hælen fra det som så ut som en umulig posisjon mot Preston i ligacupen, før han ble matchvinner mot Wolves fire minutter på overtid i Premier League. Men konkurransen var blitt enda tøffere etter innkjøp av spillere som Jota og Diaz, så det ble få muligheter for Origi, som scoret sitt siste mål for Liverpool mot Everton våren 2022.

Sommeren 2022 ble Origi utlånt for tredje gang. Denne gangen gikk turen til AC Milan, som han hadde scoret mot i Champions League et halvår tidligere. Etter et år der ble han utlånt videre til Nottingham Forest. Origis kontrakt i LFC gikk ut sist sommer.

Divock Origi hadde en merkelig karriere på Anfield med flere utlån og mye tid på reservebenken. Men hans mange scoringer etter innhopp, hans uforglemmelige scoring mot Everton og hans avgjørende scoringer både i semifinalen og finalen i Champions League 2019 har sikret ham evig heltestatus i Liverpool Football Club.

2. Jamie Carragher

1997–2013

Et lag må bestå av en blanding av spillertyper, men likevel ville Anfield ha «a team of Carraghers». Det var en hyllest til hvor mye den tidligere Everton-supporteren elsket å representere sitt folk, og å legge hele sin sjel og siste svettedråpe av innsats i hver duell, i hver kamp. En scouser som dem selv, Jamie Carragher forsto mentaliteten og hvor mye dette betød. Carra viste det aldri mer enn i sluttkampene på vei mot triumf i Istanbul.

1. Joey Jones

1975–1978

Chris Wood

Min kulthelt

Ekstraordinær lidenskap

Joey vil alltid nyte respekt som et medlem av det laget til Liverpool som vant den gjeveste europacupen for første gang. Mange supportere vil nok likevel ikke være klar over at mellom hans første og siste kamp for de røde var det bare et tidsrom på mindre enn to og et halvt år.

Det ble gjort store forandringer på backposisjonene da Bob Paisley tok over fra Bill Shankly sommeren 1974. De to backene som var i startoppstillingen i seieren mot Newcastle i finalen i FA- cupen, Tommy Smith og Alec Lindsay, beholdt plassene i begynnelsen av den første sesongen med Paisley. Da Phil Neal ankom fra Northampton i oktober 1974, spilte han sine første kamper på venstresiden av forsvaret, men han ble snart flyttet over til høyre for å erstatte Chris Lawler.

Da Joey Jones ble hentet fra Wrexham i juli 1975, var han i praksis en ny mann i den rollen som Alec Lindsay, og en kort periode Phil Neal, hadde hatt. I åpningskampen i 1. divisjon sesongen 1975/76 ble det nye backparet (Neal og Jones) vist fram for første gang. Det var ikke en lykkelig start. De røde tapte 0–2 borte mot Queens Park Rangers, og i sesongens femte kamp ble Joey byttet ut i Leicester til fordel for Phil Boersma, noe som understreket hvilken vanskelig start han hadde som Liverpool-spiller.

Joey spilte bare 13 ligakamper i 1975/76, men i 1976/77 var det bare tre ganger han ikke var på laget etter hvert som hans partnerskap med Neal var med på å sende klubben til sitt 10. ligamesterskap samtidig som to cupfinaler i mai nær hadde gitt Liverpool en historisk treble.

Joey Jones visste at han ikke var den mest tekniske spilleren i hva som var en eksepsjonelt sterk tropp, men det han manglet i talent, tok han utvilsomt igjen med sin ekstraordinære entusiasme og lidenskap. Det var kvaliteter som han delte med sin kaptein, Emlyn Hughes. Førti år før vi kunne bivåne den velkjente knyttede neven til Jürgen Klopp, gjorde vår lidenskapelige waliser det samme ved hjemmekamper, bortekamper og hvor han måtte representere sitt elskede røde lag.

Alle de tre målene som Joey scoret for førstelaget, kom i den suksessrike 1976/77-sesongen. Hvis en skulle plukke ut en av dem, måtte det være hans skudd med venstrefoten fra 30 meter som suste inn som en rakett i nettmaskene foran Anfield Road End. En scoring som skulle vise seg å bli seiersmålet mot Bristol City, og som fikk han til å løpe helt tilbake til The Kop for å feire sammen med de guttene han selv hadde stått der sammen med som supporter.

Mange av lagkameratene til Joey i Roma oppnådde mer suksess med de røde i årene som kom enn vår kjære kulthelt fra nord i Wales. Han var ubenyttet reserve i vår andre finale i Serievinnercupen på Wembley i 1978, men hans siste opptreden for klubben hadde vært fire måneder tidligere i et ydmykende bortetap mot Chelsea i FA-cupen. Da JJ trasket ut av banen for å bli erstattet av Alan Hansen, visste han neppe at det ville være siste gang han spilte i en kamp for Liverpool i en alder av 22 år.

Joey var populær blant supporterne i alle de klubbene han spilte for. Liverpool var imidlertid klubben han med brennende lidenskap hadde støttet hele sitt liv, og som han fortsatt gjør på veien mot sin 70. fødselsdag i mars 2025.

Minimum 1 kamp for ligamesterskap.

Deltatt i finaler som starter eller reserve.

UEFA = UEFA-cup / Europa League

E-cup = Serievinnercup / Champions League

Per 26.11.2023

Fakta: Jonny Stokkeland, Liverpool FC Official Archives