Datarevolusjonen i fotball– Liverpool er klubben som avsluttet diskusjonen og for alvor viste at det fungerte

Fotball har alltid handlet om å score flest mål, få flest mulig poeng og vinne flest mulig kamper. Men de siste tjue årene er det tallene som er samlet inn og foredlet på bakrommet i fotballklubbene, som har staket ut kursen for hvordan målene, poengene og kampene skal vinnes. Komplekse dataanalyser gjennomsyrer nå alt som foregår i de største klubbene. Det har endret hvordan spillere oppdages, hvilke spillere som bør selges, hvordan speiderne jobber, hvordan laget bør spille, hvordan motstandere skal stoppes, styrker og svakheter i eget lag og hos motstanderne, hvilke spillere som står i fare for å bli skadet, hvordan fotball spilles og til og med om trenere som underpresterer, skal få fortsette.

Trenere bruker det for å ta ut laget, eierne for å avgjøre hva de skal bruke penger på, journalister og TV-kanaler for å analysere det man har sett, og fans for å ha gode argumenter. Data har kastet om på alt i fotball, og midt oppi denne revolusjonen har Liverpool og eierne FSG stått.

- Å være tidlig ute er det samme som å ha feil

Verden rundt sitter flere tusen folk med en eneste jobb, å markere alt som skjer på banen i både store og små ligaer. Disse «taggerne» markerer alt fra enkle ting som ballberøringer, pasninger, skudd og sjanser skapt, til hvor mange motstandere som blir passert av en hendelse på banen, hvor mange som er mellom ballen og mål, hvor mye press en spiller er under, hvor nær nærmeste motstander er, høyden på ballen som kom til spilleren, posisjonen på banen for den som slo pasning og den som mottok den, hvilke feil som gjøres, hvor skuddene kommer fra, hvor de treffer og alt man skulle trenge for å analysere både lag og spillere. Tallene som kan bli plottet inn av arbeiderne fra selskaper som ProZone, Opta, Wyscout eller Scout7, kan noen timer senere være gjenstand for analysepraten foran en kamp på Anfield. 

Oakland A’s tok Major League Baseball på sengen i 2002-sesongen med metoden som i etterkant har blitt kalt Moneyball etter Michael Lewis’ bok. På den tiden trodde man at baseball var et spill som enkelt kunne brytes ned i tall, men at fotball var et spill med langt flere faktorer som ikke kunne forenkles ned til tall og statistikk. Årene siden da har vist at heller ikke fotballen var immun for endringene til en mer datadrevet tilnærming. Da boka kom ut i Storbritannia i 2004, kjøpte eierne av analyseselskapene Opta og ProZone tjue eksemplarer av boka hver, som de sendte til alle sjefene i Premier League. Håpet var at de skulle få opp øynene for at det var andre måter å drive fotballklubber på.

Det å prøve å analysere det som skjer i en fotballkamp gjennom datainnsamling, var likevel ikke noe nytt selv da. Allerede på 1930-tallet begynte forsøkene med å analysere det vakre spillet ordentlig. Charles Reep var en av de første som gjorde dette, men mannen fra flyvåpenet fikk først testet resultatene sine ordentlig på 1950-tallet etter at krigen var over.

Lenge før Jürgen Klopp gjorde det til sin filosofi at den beste måten å komme til skudd på er å vinne ballen tilbake nær motstanderens straffefelt, hadde Reep tall på akkurat det samme. Han mente også at for hver pasning som ble tatt, så økte sjansen for å miste ballen, og konkluderte med at de fleste mål kom etter tre trekk. Han var langt forut for sin tid. I en tid der det subjektive avgjorde taktikken. Uten at han visste det da, skapte han på mange måter en veldig tidlig forløper til Expected Goals (xG), men som ofte med statistikk så kan den misbrukes. Reeps forskning ble nemlig lenge sett på som bevis på at det vi omtaler som kick-and-run-fotballen, fikk fotfeste. Mange har siden prøvd sine metoder, og spesielt på 1990-tallet kastet mange seg på. Egil «Drillo» Olsen var en av dem som tidlig brukte videoanalyse i sin jobb som norsk landslagssjef. For at dataanalyse i fotball virkelig skulle slå til måtte det imidlertid komme en teknologisk revolusjon som gjorde at video og tall kunne sendes verden rundt på kort tid via skyen. Den revolusjonen står vi fortsatt midt oppe i.

– Den første erkjennelsen jeg hadde da jeg gjorde min research til boka, var at vi ofte tenker på fotball som et spill som ligger litt etter til tider. Et spill som er konservativt og ikke så glad i endringer. Men ting skjer først nå man har teknologi tilgjengelig som kan støtte opp under det man forsøker på. Det er ikke bare tilfellet i fotballen, sier New York Times-journalisten Rory Smith til The Kopite.

I hans bok «Expected Goals» fortelles historien om hvordan dataanalyser har forandret fotballen, gjennom menneskene som har fått til endringene.

– Det sies også at det å være tidlig ute med noe er det samme som å ta feil. Det gjelder nok spesielt når det kommer til innsamling av data. Folk forsøkte å analysere fotball på 1950- og 1960-tallet, og så på 1990-tallet. Folk har prøvd, men det kunne ikke bli meningsfullt fordi teknologien til å analysere alt ikke fantes ennå. Likevel så må utviklingen skje gradvis, man kan ikke bare vente på teknologien og så kaste seg på det. Du kan ikke gå fra å sette noen streker på 1950-tallet til expected goals umiddelbart, man må ta stegene. Så man skal ikke se tilbake på de folkene som dinosaurer, vi burde heller tenke på dem som en viktig del av en reise mot dit vi er nå. Selv om noen av tingene kan virke latterlige nå, så var de med på å skape hvor vi er. Om ti år vil vi sikkert se tilbake på hvor vi er nå og tenke: «Jeg kan ikke tro at vi brukte expected goals.»

– Jeg tror ikke lenger det eksisterer en anspenthet mellom de som mener tallene leder til sannheten, og de som mener spillet skal holdes fritt for slikt. Jeg tror også de fleste fans må tenke på data på en eller annen måte, for eksempel gjennom Fantasy Football, og hvis man forklarer noen av de mer avanserte konseptene for dem, så kan de si «ja, det gir mening». De trenger ikke nødvendigvis like det, eller føle det er nødvendig. Men expected goals er et godt eksempel på det. Det er en måte for fans til å si at vi hadde sjansene til å vinne denne kampen, eller vi hadde ikke sjansene til å vinne denne kampen, men vi var heldige. Det er noe alle fans gjør uansett etter å ha sett en kamp. Alle Liverpool-fans i verden vil si «Liverpool hadde to stolpetreff, og Firmino bommet på en hundreprosentsjanse, og Salah bommet på straffe, så vi skulle ha vunnet kampen». Expected goals er bare en måte å sette tall på det, sier Smith.

En overraskende Messias

– Sam var Messias. Han var bare feil person til å være Messias, sier Smith og ler.

For før vi kommer til Liverpools plass i denne historien, må vi nemlig en liten tur innom Bolton og Sam Allardyce. En mann som selv i ung alder ble sett på som en dinosaur. Likevel var han en av de første elitetrenerne som brukte data i sin tilnærming til spillet. På slutten av 1990-tallet var han den første manageren på andre nivå i England som overbeviste klubben om å tegne en avtale med ProZone.

Dave Fallows, som nå jobber som sjefspeider i Liverpool, ble mannen som skulle følge opp klubben fra ProZones side. Allardyce ansatte også to andre for å hjelpe til med å skape analysene av tallene – og gjøre dem forståelige. Det som oppsto fra forsøket, var det som omtales som det første datadrevne laget i England, og det skjedde faktisk to år før Bill Beane begynte transformasjon av baseball. Allardyce fikk vite at hvis laget holdt buret rent i 16 kamper i en sesong, ville det ikke rykke ned. Hvis laget scoret først, ville det ha 70 prosent sjanse for å vinne, og han visste at en tredjedel av målene kom på dødballer. Så Big Sam drillet dødballer. De studerte hvor flest scoringer kom fra, at de fleste scoringene kom på innoversvingte cornere, hvor andreballer landet, osv., osv. Han brukte også data til å sikre seg aldrende spillere som Jay-Jay Okocha, Youri Djorkaeff og Gary Speed når andre ikke så nytten av dem lenger og hadde avskrevet dem.

Men vi må spole noen år framover og til New England Sports Ventures (NESV), som senere endret navn til Fenway Sports Group (FSG). Da selskapet med John W. Henry i spissen kjøpte Boston Red Sox i 2002, hadde ikke klubben vunnet World Series siden 1918. «The Curse of the Bambino» ble det kalt. Klubben skulle ha blitt forhekset fra å vinne tittelen etter at de byttet bort Babe Ruth, «the bambino», til rivalen New York Yankees. Året etter FSGs kjøp overbeviste Oakland A’s med sin nye tilnærming til spillet, og John W. Henry forsøkte også å lokke til seg Oaklands general manager Bill Beane til klubben. Da han takket nei, ansatte de heller en nyutdannet Yale-student som general manager.

To år senere vant Red Sox World Series i 2004, 86 år etter at Babe Ruth forlot klubben. I 2007 gjentok de bragden. «The Curse of the Bambino» var for alvor brutt. FSG kom derfor til Liverpool med klare tanker om hvordan en annen sovende gigant kunne vekkes med nye metoder. Man kan argumentere for at kjøpet av Liverpool høsten 2010 også var som tatt ut av Moneyball-læreboka – en underpresterende klubb man fikk på billigsalg.

Liverpool ble beviset

Hvor passer Liverpool inn i historien om å bringe Moneyball til fotball, og hvor bra har de gjort det med det? 

– Liverpool har vært veldig viktige. Liverpool er nok ikke pionerene, for det er kanskje Bolton. Etter dem var det Tottenham rundt 2006 og Arsenal litt senere fra 2008. De hadde muligheten til å være «dataklubbene», og kunne etablert seg som de som satte standarden for sofistikert bruk av dataanalyse. Likevel er det folk som har hevdet overfor meg i både Spurs og Arsenal at selv om de ikke vant kampen om dataanalyse, så hadde ikke Spurs etablert seg som en topp-seks-klubb og Arsenal ville ikke ha vært i Champions League i alle de årene uten dataanalysen. Kanskje var det ikke den som gjorde at de vant kamper, men kanskje hindret det dem fra å tape mer. Så det virker åpenbart at Spurs og Arsenal tjente mye på sin tilnærming. Men det fotball virkelig trengte for å bevise at konseptet fungerte, var et lag som vant noe ved å benytte seg av det. Det er slik noe blir allemannseie, sier Smith.

– Jeg vil si at akkurat nå er de to beste datadrevne lagene i fotball og som bruker det på den mest avanserte måten, Brentford og Brighton. Ser man på deres lønnsstatistikk og sammenligner med ligaposisjonen, så overpresterer de massivt. De er denne sesongens suksesshistorier. At Brentford er i Premier League, er galskap i seg selv, men at de i tillegg spiller tolv kamper uten å tape, er helt bananas. Brighton kjemper om europacup, og det er en gedigen suksess. Det handler veldig mye om bruk av data og spesielt hvordan de bruker det i spillerrekrutteringen. Likevel så holder det ikke så si at Brentford er i Premier League og Brighton får kanskje Europa League, man trenger en medalje eller et trofé for å bevise noe. Man trengte noen som vant noe, samtidig som de sier at dette er en del av det de gjør. Det var Liverpool. Da FSG kjøpte Liverpool, hadde de fra starten av den datadrevne tilnærmingen. Det hadde fungert for dem i baseball, og de kom fra den kulturen. De sa mer eller mindre at «vi skal gjøre dette i fotball, lik det eller ikke», sier Rory Smith. 

Bare to uker etter at de nye eierne tok over, ble Damien Comolli klubbens første sportsdirektør, eller director of football strategy som var den offisielle tittelen. Men å hente Comolli fra Tottenham var bare første steg på veien, og flere av stegene ble også feilsteg før Liverpool fant suksessoppskriften. Henry prøvde også å kjøpe opp selskapet Decision Technology, men de var allerede under kontrakt med Tottenham. Da det ikke gikk, ønsket han å sikre seg de beste hodene. Comolli fikk Michael Edwards til klubben i 2011 som director of performance and analysis. De to hadde ikke jobbet sammen i Tottenham, men kjente hverandre av rykte. Edwards hentet i sin tur Ian Graham, som hadde laget systemene som fungerte så godt i Tottenham. Graham, som var Liverpool-fan som barn, lot seg lokke. Teamet var samlet, men de startet fra bunn og trengte tid. Graham ba om seks måneder før Liverpool-ledelsen kunne be om noen tall. De måtte få alt opp og stå først. Men før de seks månedene hadde gått, hadde Comolli allerede fått sparken. For utenfra hadde tilnærmingen feilet. I ett overgangsvindu ble Luis Suarez og Andy Carroll handlet inn, samtidig som Fernando Torres forsvant. Men det skal ha vært signeringen av Jordan Henderson som var spikeren i kista for Comolli

– Comolli er ikke en som vekker gode minner for Liverpool-fans. Men igjen, det må være steg i prosessen, og suksess skjer ikke over natta. Etter at Damien dro, ansatte de Michael Edwards i hans rolle. Da han ble ansatt var ikke det «en stor greie», det var ikke noen overskrifter om det. Heller ikke da Liverpool ansatte Ian Graham var det noen stor fanfare. Men de gjorde jobben i kulissene for å skape verktøyene og kulturen de trengte for å få til endringene de ønsket. Alt dette utkrystalliserte seg i 2015. Da ønsket overgangskomiteen at klubben skulle kjøpe Roberto Firmino, mens Brendan Rodgers ønsket seg Christian Benteke. Klubben bestemte seg for å kjøpe begge. Rodgers fikk ikke nok ut av Firmino, og jeg tror at da Rodgers forsvant, ønsket de en manager som ville gå helhjertet inn for konseptet. Ikke en manager som sier «ja, ja, det er greit», og så ignorere anbefalingene, som i bunn og grunn var det Rodgers gjorde.

– Det fikk inn Jürgen Klopp. Han er ikke nødvendigvis en dataperson, men han er en som delegerer. Han er en manager som leder ved å få innspill, ikke en som dikterer. Men han var helhjertet med på tankegangen, og det var da Liverpool lyktes. De var kanskje ikke laget som hadde den mest sofistikerte måten å bruke data på, Brentford og Brighton var kanskje allerede da langt foran dem. De var heller ikke en klubb som bare tok beslutninger basert på data, det har Liverpool aldri gjort. Men Liverpool ble en klubb som var villig til å si offentlig at de brukte data og at de mente det var viktig. Sakte, men sikkert ble klubben bygd til et punkt hvor de ikke bare vant noe, de vant jevnlig, og selv i årene de ikke vant noe, fikk de vanvittig mye poeng. Når du har et lag som gjør slike ting igjen og igjen, og samtidig er åpen om at bruken av data er sentral, er det veldig vanskelig å argumentere mot at metoden fungerer.

– Liverpool er klubben som avsluttet diskusjon og for alvor viste at det fungerte. Beviste det med skinnende trofeer, mener Smith.

Særegen stil en fordel

Liverpool gjorde også sine feil på veien, spesielt sommeren da Luis Suarez-pengene fra Barcelona skulle brukes og Mario Balotelli, Lazar Markovic og Ricky Lambert var blant spillerne som kom inn. Markovic ble nok spesielt sett på som en Moneyball-signering som ikke slo til. Men etter at Klopp kom inn, har Liverpool knapt satt foten feil med spillerne som er signert, selv om Naby Keita nok ikke har levd opp til de skyhøye forventningene.

Når alle sitter på de samme tallene, hva er det da Liverpool har gjort bedre enn andre på overgangsmarkedet?

– Det er et veldig interessant spørsmål. For det første tror jeg forholdet mellom Klopp, tidligere sportsdirektør Edwards og FSG-president Mike Gordon var veldig viktig. Man hadde da tre folk på omtrent det samme nivået som var samstemte, og som kunne ha de viktige samtalene. For det andre tror jeg det er veldig viktig at Klopp har vært villig til å lytte til de som kan data. Klopp er ikke en diktator. Jeg tror han mer ser på seg selv som en bestyrer, og at han har avdelingsledere som rapporterer til ham. Han trenger ikke å være den som vet alt om alt, men personlighetstypen hans passet fint. Men det tredje, og kanskje det aller viktigste, er at Klopp kom med en definert spillestil. Brendan Rodgers er en god manager, og han hadde en idé om hvordan han ønsket å spille, men Klopp kom med en ganske udiskutabel, særegen fotball. Da er det lettere å finne spillere basert på visse kriterier.

– På grunn av Klopps spillestil vet de akkurat hva de skal lete etter på overgangsmarkedet, og kan dermed skreddersy søkene sine etter hva som vil passe i den stilen og hva slags type spillere som vil passe inn i den. Nå er ikke dette basert på annet enn mine egne tanker rundt det, men jeg gjetter på at hvis Brendan Rodgers sa at han trengte en venstreback som kunne gjøre dette, dette og dette, kunne de få opp en liste med alle venstrebackene i verden. En liste som ville inneholdt langt bedre og mer profilerte spillere enn Andy Robertson. Men under Klopp kunne de se på dataene og si: «I Hull har de faktisk en skotsk gutt som gjør alle disse tingene, så kanskje vi skal gå for ham?» Overgangene som får all oppmerksomheten, er spillere som Alisson Becker, Virgil van Dijk og Mohamed Salah. På sett og vis var Salah også ganske billig, men Liverpools suksess ble bygget på kjøp av spillere som Andy Robertson og til en viss grad spillere som Joel Matip, som kom gratis, og Gini Wijnaldum. Det var signeringer som skapte en plattform for kunstnertypene.

– Med Salah er det jo velkjent at Klopp egentlig ønsket Julian Brandt, men Edwards sa at: «Salah er spilleren, han er den vi trenger». Klopp lyttet. Problemet med data er at hvis du for eksempel er venstreback, så er det veldig mange kriterier å måle deg etter, det er mange måter å være en god venstreback på. I fotball kan du være en god spiller på veldig mange forskjellige måter. Jeg tror det som skjer i klubber som har litt vilkårlig, eller dårlig, rekrutteringsstrategi, ikke nødvendigvis er at de kjøper dårlige spillere, de signerer bare ikke spillerne som passer inn. Da forsøker de kanskje heller å få spillerne til å gjøre noe de kanskje ikke er så gode på. Liverpool har på sin side visst nøyaktig hva de trengte fra hver eneste spiller. Klopp hadde en klar idé i sitt hode om hva han trengte, og dataen gjorde at de kunne gå ut og finne akkurat de spillerne.

Hva er en Moneyball-signering egentlig?

Monyeball har på mange måter handlet om å finne de skjulte skattene, de undervurderte og gjerne billige spillerne andre har oversett. Men kan Moneyball også handle om å bruke data for å bekrefte at også de dyreste spillerne er verdt det? Kan man argumentere for at selv en spiller som Jude Bellingham er en Moneyball-signering?

– Jeg kjenner Billy Beane og han er Arsenal-fan. Jeg husker jeg sendte ham en e-post etter at de kjøpte Mesut Özil i 2013, der jeg skrev noe à la: «Det var ikke mye til Moneyball-signering.»

Özil var da kjøpt for 42,5 millioner pund, som den gang var overgangsrekord for Arsenal.

– Billy svarte meg da: «Jo, jo, Mesut Özil er hundre prosent en Moneyball-signering.» Folk tolker Moneyball på feil måte. Det handler ikke bare om å finne han feite karen som viser seg å være fantastisk. Det er en måte å analysere spillere på, det er en måte å oppdage undervurderte talenter, men også å se hvem man betaler for mye for. Men så kan man også se hvem det virkelig er verdt å overbetale for. Man overbetaler gjerne for ekstreme talenter, de spillerne man kanskje kan bygge laget rundt i fem til ti år, eller som er den siste i puslespillet i et lag.

– Det handler ikke om å kjøpe spillere billig. Jeg tror fotball alltid har sett på Moneyball-revolusjonen som at alle ville skape en underdog som Leicester som vant serien. Men man kan argumentere for at selv om Bellingham vil koste 130 millioner pund, så kan han være en Moneyball-signering. For du overbetaler for det riktige talentet. Det har alltid vært en av Billy Beans hovedprinsipper. Moneyball er egentlig bare en måte å evaluere talent nøyaktig på eller hvordan de kan brukes på nye måter, uavhengig av pris. 

Bakmennene i Liverpool

Fire av hovedrollene tidlig i denne boken er Damien Comolli, Michael Edwards, Dave Fallows og Ian Graham. Etter at FSG kjøpte Liverpool, har de alle kommet til Liverpool. Hva slags rolle har hver av dem hatt i historien om datadrevet tilnærming til fotball?

– Dave Fallows er en del av Bolton-skolen som startet karrieren med Sam Allardyce. Det er mange av dem rundt omkring nå, en liten gruppe som begynte med å finne ut hvordan data i fotball kunne brukes og hvordan det kunne endre spillet. De gjorde ganske sofistikerte ting. Siden gikk han videre til Manchester City og så til Liverpool. Michael Edwards kom gjennom en annen hovedvei, ProZone. Han var ProZone-analytiker i Portsmouth, før han gikk til Tottenham, der han ble kjent med Ian Graham og forsto at han gjorde enda mer avanserte ting enn Edwards hadde sett noe annet sted. ProZone var viktig for å få folk til å åpne øynene for dette fordi de var gode på å vise fram dataene med hvem som løp raskest og andre beregninger som skapte interesse. Damien er egentlig ikke en tallperson eller en dataperson. Han er heller en som så kraften ved data tidlig. Noen sendte meg en tekstmelding om at boken hadde rehabilitert Damien Comolli, men jeg tror ikke han trengte den gjenoppbyggingen.

– Det var nok på et tidspunkt i England at man avfeide Comolli som en sjarlatan, en bedrager, en som ikke visste hva han snakket om. Jeg synes ikke det er riktig i det hele tatt. Jeg tror Damien var veldig tidlig ute, og kanskje for tidlig ute. At man er tidlig ute er ikke det samme som å si at han tok feil, men han hadde kanskje ikke tilgang til de personene og ressursene som trengtes. Siden han ikke var en datafyr selv, trengte han nok litt andre typer rundt seg for å få ideene til å fungere ordentlig. Men han introduserte beslutningsteknologi i Tottenham, og ansatte Graham. Graham var en av de ledende personene i dataanalyse i kulissene. Så Comolli har nok blitt litt oversett, og han gjør det veldig bra i Toulouse nå.

I sin egen selvbiografi skriver Jordan Henderson om hvordan Comolli i et møte hjemme hos Kenny Dalglish viste fram tallene som avslørte hvorfor de ønsket å signere Henderson. Hendersons navn var sammenlignet med David Silva, Samir Nasri, Cesc Fabregas og andre ledende midtbanespillere.

«Det er deg som 20-åring, og mens du spiller for Sunderland. Disse andre spiller for City, Chelsea og Arsenal», sa Comolli om de underliggende tallene.

Ikke lenge etter ble han kjøpt med en prislapp på 16 millioner pund.

«Jeg er ikke så sikker på at signeringen av meg var det Liverpool-fansen så for seg. I en tid de så etter nye helter, var jeg den redningsmannen de så etter? Sannsynligvis ikke. Om noe, mente folk Liverpool hadde betalt for mye for en uferdig gutt», skriver Henderson i boka.

Henderson var under enormt forventningspress, og det ble ikke mindre da Comolli etter hvert fikk sparken, og et av argumentene som ble brukt mot ham, var overgangssummen Liverpool hadde betalt for Henderson.

«Det gjorde meg sint», skriver Henderson. Nå, tolv år senere, vet alle at Comolli fikk rett om den signeringen.

Ikke lenger en smart underdog

Hva nå for Liverpools vedkommende? De mistet Michael Edwards sist sommer, de mister hans arvtaker, Julian Ward, og Ian Graham til sommeren, tre personer som har vært veldig viktige i Liverpools rekruttering de siste årene.

Vil det være et slag mot Liverpools bruk av data, eller er avdelingene bygget opp så bra at det ikke vil ha så mye å si?

– Will Spearman, som tar over etter Ian internt, kjenner systemet, men vil nok ha sine egne ideer og sine egne tolkninger av hva de bør gjøre. Men jeg tror ikke det betyr at Liverpool vil endre måten de tenker på om data. Hele poenget med systemet som Liverpool har bygget opp, er at systemet varer selv om menneskene involvert byttes ut. Michael Edwards er en super sportsdirektør og Ian Graham er en veldig smart person, og de fortjener begge all mulig ære. Men folk vil komme og gå, men systemet vil bestå. Samtidig vil de nye komme med noe nytt til bordet, og ikke bare gjøre det samme som forgjengeren. Det er også viktig å fortsette å utvikle systemet for å gjøre det mer komplett og få enda bedre resultater. Det ville vært synd om Liverpool Football Club ikke ville klare å erstatte Ward, som bare har hatt jobben i et år. Han er viktig nok han, men ikke på samme måte som de to andre, sier Smith.  

– Problemet for Liverpool er nok mer hvordan ting endrer seg rundt dem. Ikke bare er det flere lag som investerer i data, som gjør at den konkurransefordelen de hadde i flere år, reduseres. Det er lengre mellom de lavthengende fruktene, og ting må gjøres på en annen måte. Samtidig har andre klubber mer penger, og kan løse problemer raskere. Så det er mulig at Liverpools dataperiode ikke leverer en ny Premier League-tittel eller et nytt Champions League-trofé, kanskje vinner ikke klubben et nytt trofé, men det betyr ikke nødvendigvis at Liverpool har stoppet å gjøre ting bra, det kan handle om at andre lag gjør ting like bra eller dyrere, eller kanskje en kombinasjon av de to. Manchester City, for eksempel, har mye penger, og bruker de veldig bra.

Liverpool er i en annen posisjon nå enn for noen år siden. Nå er forventningene at de alltid skal kjempe om tittelen og trofeer. Kanskje må noe endres, også tankegangen, for å kunne ta de neste stegene?

– Ja, Liverpool er i en interessant posisjon, for mye av det de har gjort under Klopp, er basert på å være en underdog. At de trengte å være det smarteste laget. De trengte å være laget som tok rett valg på rekruttering. De måtte også spille en slags underdog-fotball, der man presser ustanselig slik en underdog gjør, og der man forsøker å begrense motstanderen. Nå er ikke Liverpool en underdog på samme måte, det forventes at de skal vinne pokaler, og det tvinger kanskje fram utfordringer og endringer. Det som har bragt dem til dette punktet, har vært utrolig suksessfullt, men nå er kanskje ikke oppdateringene de trenger, bare på midtbanen, det kan være utenfor banen også. Kanskje trenger de også nye perspektiver, ny type ekspertise og nye ideer like mye som de trenger en Mason Mount eller andre spillere.