40 år med røde intervjuer

Det startet med forballskole

Det første eksklusive intervjuet kom ved starten av den andre årgangen med medlemsblader, i etterkant av at supporterklubben hadde arrangert et treff for medlemmene i forbindelse med at Ray Clemence, Phil Neal og David Johnson var i Oslo på fotballskole. Pål Christian Møller intervjuet også Neal i forbindelse med den velkjente landskampen mot England i 1981, og Phil hadde sagt ja til å bli president i supporterklubben og bidra med en fast spalte.

Pål var flink til å huke tak i landslagsspillere på tur til den norske hovedstaden og hadde samtaler med Ian Rush, som kom på besøk med Wales og irene Lawrenson, Whelan og Beglin. Gaute Larsen, som noen vil kjenne til som spiller og trener i norsk toppfotball, var med i en utvekslingsavtale med avdøde Gary Ablett, iscenesatt av VG-journalist og primus motor for å invitere Liverpool-spillere til Ullern og fotballskole, Reidar Martinsen.

Morten Kampevold, en annen person som vil være kjent i deler av fotball-Norge, ringte Chris Lawler, som var trener i Grand, Bodø. Undertegnede, Torbjørn Flatin, samt nevnte Pål fikk etter hvert selskap av Ola Helgedagsrud i å snakke med spillere mens de var på turer til Liverpool.

Phil Neal fortsatte med sin spalte, før en naturlig etterfølger ble danske Jan Mølby som president og fast bidragsyter.

Med Barnes på parkeringsplassen

Det ble snart naturlig at Pål var den som benyttet formannsklubbe og Torbjørn tok redaktørpennen. Siden har det vært slik, og dette er min personlige mimretur med noen av de personlighetene som er blitt intervjuet i The Kopite.

Det er grunn til å understreke at dette er egne minner som ikke minst sitter igjen etter å ha tilbrakt mange timer spesielt på den gamle verandaen på Melwood. Det er plass til bare å få med en brøkdel av det som fortsatt sitter klarest igjen i hjernebarken.

I 80-årene skiftet spillerne på Anfield og tok buss fram og tilbake til trening på Melwood. Intervjuer på treningsfeltet var derfor ikke aktuelt. Det gjaldt å gripe tak i en spiller i håp om å få vekslet noen ord ved parkeringsplassen på baksiden av det som da var Main Stand, eller aller helst at du fikk spilleren til å ta deg med inn i Players Lounge.

Mick Halsall var den første jeg intervjuet for bladet. En av flere reservelagsspillere som gjerne hang utenfor hovedinngangen i vente av å gå på en buss, ta en bestilt taxi, eller kanskje venner som plukket dem opp da flere ikke hadde førerkort. Scouseren Halsall fikk for øvrig en brukbar profesjonell karriere som spiller, trener og manager, og han tilbrakte lengst tid i Peterborough United.

Jeg hadde ti minutter med en Steve Nicol som var tidlig ute til en kamp en gang, iført cordfløyelsbukser og ei skinnjakke av det mer slitte og lite trendy slaget. Det på et tidspunkt da det ikke minst syntes å være viktig å ha press i buksene og en dress av fint merke før du skulle spille kamp i Englands øverste divisjon. Men Stevie Nic var ikke A4, og den eneste som jeg oppfatter som har vært like langt unna det å kunne kalles moteløve, var Didi Hamann, som også hadde noen underlige sammensetninger i kles- og skoveien.

Kollega Bjerkmann i Stolpeskudd pleier å være opptatt av at det må være god «setting» ved intervjuer, og om du fikk bedre tid når spillerne var avslappede etter en økt som trenere for unge fotballspillere i Norge, ble det ofte på sparket og i spesielle omgivelser under de første besøkene på Merseyside. John Barnes insisterte for eksempel på at vi skulle prate ved bilen hans da jeg pent ba om et intervju kort tid etter at han signerte for Liverpool FC. Barnes var stjerne, og snart var vi bokstavelig talt omringet, med en hovedperson som nok følte et stadig større behov for å komme seg avgårde.

De gode 90-årene

Graeme Souness sørget for at spillerne skiftet på Melwood og ble etterfulgt av den vennlige Roy Evans i managerstolen. Selv ble jeg ansatt på heltid i supporterklubben fra og med 1996/97, og spesielt i andre halvdel av 90-tallet var det gode tider for intervjuer til The Kopite.

I praksis var det fri tilgang, selv om du i utgangspunktet ikke alltid fikk lov til å sitte på benkene på den såkalte verandaen. Hadde du avtalt med en spiller før trening, ble du likevel som regel vinket opp til en prat. De engelske journalistene fikk nok et og annet eksklusivt intervju, men stort sett var det en håndfull som fulgte Liverpool og som kunne plukke ut en eller to spillere som de i fellesskap pratet med. Det var ikke få ganger jeg satt med en profilert stjerne i helrødt og kunne se en journalist nærmest snike seg nærmere for å prøve å få med seg noe av det som ble sagt.

To som jeg fikk spesielt god kontakt med, var Steve McManaman og Jamie Redknapp. Førstnevnte og kompisen Robbie Fowler var de største profilene på midten av 90-tallet, og Macca pleide å vinke meg inn til spillernes kantine ved intervjuer til Kopite. Mistenkelige blikk ved bordene rundt røpet at det ikke var vanlig fremgangsmåte.

Redknapp var en kjernekar som snart ble kaptein, og som regel var skadet. Det betød ofte lange dager på Melwood med behandling og alternativ trening, og kanskje venting før fysioterapeuten hadde gjort andre oppdrag eller legen kom innom. En gang var han ikke klar for en samtale før det nesten var blitt mørkt og han hadde helt glemt den utsendte fra Norge. «Kan vi ta det i bilen?» Jo, selvfølgelig, og intervjuet ble gjort på veien til hans leilighet i Albert Dock. Senere gjorde vi flere intervjuer i bilen, inkludert i Jaguaren til hans popstjerne av en kone, Louise.

Store stjerner og greie gutter, Steve McManaman og Jamie Redknapp var ofte i spaltene i The Kopite.

En 18-åring og hans jaguar, på en tid da både Michael Owen, Steven Gerrard og Jamie Carragher var tenåringer.

Unge stjerner

Michael Owen og Jamie Carragher ble engelske juniormestere i 1996, og Steven Gerrard var en annen kommende stjerne. Dette var mens junioravdelingen i praksis holdt til i en mobil brakke på parkeringsplassen på Melwood Training Ground og en kunne se disse gutta daglig på Melwood.

Hvis du skulle intervjue Michael Owen, måtte du de første gangene gå via Steve Heighway, den gamle supervingen som var leder for Liverpools yngre. Det gikk stort sett greit, med en meget målbevisst unggutt.

Alt forandret seg for Michael i og med VM i 1998, da han scoret det fantastiske målet mot Argentina som 18-åring. Jeg oppfattet det som at jeg hadde en god kjemi med ham, og rett etter at han kom tilbake fra VM fikk jeg for eksempel ordnet ti signerte plakater som vi hadde konkurranse om i The Kopite, og som jeg i ettertid har tenkt på var litt av noen premier. Intervjuer måtte imidlertid gjøres gjennom hans agent Tony Stevens, en eldre herremann som snakket dannet engelsk og som jeg fikk mobilnummeret til. Det ble et og annet eksklusivt intervju for The Kopite med en verdensstjerne, men det ble liksom ikke det samme som å sitte på verandaen.

Steven Gerrard var noe av det samme. En ung scouser med spenst i steget og som hadde en periode etter at han ble etablert profil med en liverbird på brystet hvor han nok var noe høyt på strå. Det hjalp at kontakten var opprettet før han ble landslagsspiller, men tilgjengeligheten ble, ikke unaturlig, stadig mindre.

Da har Jamie Carragher vært et mer kjent ansikt på våre sider, både som mangeårig spiller, tidligere spiller, og nå også supporterklubbens president.

Forskjellige typer

I og med inntredenen av Gérard Houllier kom det inn flere spillere utenfra De britiske øyer. Spillere som ikke var vant til at du gikk rett bort og spurte høflig om et intervju. Stort sett ordnet det seg likevel, og supporterklubben var en god link å bruke.

Det hadde også kommet inn en presseansvarlig ved navn Ian Cotton, og det lå i luften at Melwood snart ikke ville bli helt det samme igjen. Fortsatt fikk jeg imidlertid noen gode stunder med spill levende Erik Meijer, en Gary McAllister som var akkurat så oppegående angående fotball som du forventet, og jeg hadde intervjuer med Igor Biscan og Christian Ziege den første dagen de var på treningsfeltet i West Derby. Nå gjorde trykkingstid til at Kopite aldri kunne bli noe nyhetsmedium på måten at vi var raskt ute, men det var fascinerende å møte disse spillerne fra andre kulturer, med annen bakgrunn, og som i mange tilfeller nå så fram til den ultimate drømmen om å spille for en klubb som Liverpool Football Club.

Ofte danner du deg et bilde av en spiller før du snakker med ham, og som kan stemme ved mange tilfeller, men ikke alltid.

Du opplevde at Lucas var like engasjert som forventet, at Fabio Aurelio var lun og litt tilbaketrukket, at Jonjo Shelvy var litt frempå, at Pepe Reina var fleipende uhøytidelig og at Jermaine Pennant var særdeles tilbakelent.

Noen ganger stemte imidlertid ikke alltid terrenget med det kartet du hadde dannet deg. Jeg trodde for eksempel at Javier Mascherano var en litt stille, innbitt kar og som kunne være vanskelig å få kontakt med, men møtte isteden en lidenskapelig og engasjert søramerikaner som gjerne fortalte om sin tid som fotballspiller. Jeg kan huske at et par små og mørke søramerikanske øyne boret seg i meg da jeg antydet at det var litt overraskende at han skulle være med i et OL stort sett for U23-spillere, fra en stolt person som var stolt over å representere sitt land.

Store personligheter

Det gir en god følelse hvis du føler at du får bra kontakt med og respekt fra den andre siden av bordet. Forhåpentligvis har det gjort at leserne av det Kopite tidvis har følt at de har kjent vedkommende som en har hatt samtale med litt bedre enn før sidene ble lest, som jeg vil si er fasiten til å ha gjort et godt intervju.

Daniel Agger var en type som ikke var særlig interessert i fotball ut over det at han selv likte utfordringen å spille spillet med den runde lærkula på et så høyt nivå. På Melwood trakk journalistene som dekket klubbens eget blad lodd om hvem som skulle slippe å snakke med Daniel. Jeg fant ham imidlertid som en interessant person, om han ikke nødvendigvis hadde oversikt over resultatene fra forrige sesong.

Fotballspillere er som andre mennesker, de er helt forskjellige. Noen er skarpe, noen er trege, noen er negative og lite interessert, andre viser stor entusiasme. En fellesnevner for de som har spilt for Liverpool FC, er imidlertid at de har prestert regelmessig under stort press foran 50.000 tilskuere. Det krever noe spesielt, og det gjør seg ofte til syne igjen i fascinerende personligheter.

Etter noen år med det privilegium å snakke med heltene for så å bringe det videre til Liverpools supportere, fjernes noe av det å bli «starstruck». Noen ganger pirrer det litt ekstra likevel, som det å intervjue Fernando Torres. En stjerne både på og utenfor banen. 20 minutter sammen med ham og du føler du har møtt en stor personlighet, en som ville ha hevdet seg uansett hva han bestemte seg for å gjøre.

Norske spillere

Seks spillere jeg bevisst har unnlatt å nevne så langt, er våre norske Liverpool-spillere. Det var gunstig for supporterklubben, og det var veldig hyggelig for oss som reiste over. Det å kunne spise en lunsj med Stig Inge Bjørnebye eller bli invitert inn i den fine leiligheten til Vegard Heggem på Albert Dock. Frode Kippe var en som alltid hadde god tid på Melwood, mens Øyvind Leonhardsen og Bjørn Tore Kvarme var av den litt mer stille og alvorlige typen. De var likevel alltid imøtekomne på en henvendelse fra The Kopite.

Innen John Arne Riise ble signert hadde Gérard Houllier sørget for at Melwood nærmest var blitt snudd opp ned, og en ny og moderne bygning var kommet i andre enden av feltet sammenlignet med den mye omtalte terrassen, og de andre bygningene ble snart jevnet med jorden. Med det også egne presserom som sørget for at alle intervjuer måtte gis tillatelse gjennom pressekontoret.

Det kunne by på problemer med en humørsyk Houllier, ikke minst siden konkurransen ble stadig større fra medier som hadde betalt sine millioner for å sende Liverpool fra Premier League og Champions League.

Velvillige landsmenn – Vegard Heggem, Øyvind Leonhardsen, Frode Kippe, Stig Inge Bjørnebye, Bjørn Tore Kvarme og John Arne Riise.

Sentrale personer i LFC

Slik er verden blitt. Eksklusive intervjuer med førstelagsspillere er blitt et unntak, dessverre. Det virker også rimelig utopisk å kunne besøke Jürgen Klopp i Formby slik jeg hadde anledningen til flere ganger med Roy Evans ikke så mange kilometerne unna.

Jeg kunne liste opp en lang rekke mennesker som har gitt meg mye ved å gi av sin tid til å svare på spørsmål fra redaktøren til den norske supporterklubben.

Store profiler i LFC – Peter Robinson, Tom Saunders, Ronnie Moran og George Sephton.

De etterlattes ansikt utad, Margaret Aspinall, som har kjempet en slik hard kamp over 30 år.

Det var et privilegium å intervjue personer som var sentrale i den klubben som jeg startet å følge ved tippekampens fødsel i 1969. Daglig leder Peter Robinson, gentlemannen Tom Saunders, fotballgale Ronnie Moran og speaker George Sephton, for å nevne noen få.

Liverpools akademi har alltid vært en hyggelig plass å besøke, hvor kontakten har vært god med alle direktørene helt fra Steve Heighway til Alex Inglethorpe, og hvor unge spillere har hatt det som en del av sin utdanning bl.a. å stille opp for Kopite.

Tidligere spillere har stilt opp gang etter gang. De første presidentene Neal og Mølby er nevnt. Villmannen Joey Jones ga intervjuer som aldri vil bli glemt så lenge hjernecellene fungerer, Glenn Hysén er en herlig type, og Alan Kennedy og David Fairclough hjelper deg alltid ut av ei knipe hvis du mangler litt stoff.

Noen kunne du bli advart litt mot, som tøffingen Tommy Smith og klubbens første mørkhudede spiller, Howard Gayle, om at du måtte være forsiktig med hva du sa. Det å sitte en halvtime med Tommy nede i sentrum mens han ventet på at kona skulle bli ferdig med sin shopping, eller ta en te med Howie på en kafé i Jamaica Street ikke langt fra belastede Toxteth hvor han vokste opp, var veldig givende og ga gode samtaler.

Liverpool family

Det er mange flere også. Det er kjendiser vi har besøkt, Liverpools familie er enorm, og det er ikke minst norske supportere som er blitt viet plass i våre spalter. Sylvia Nygård i Vesterålen var den eldste med 35 år på den medlemslista som vi hadde i vårt første blad, og den andre jenta etter Helga Gunn Bøe, og hvor Sylvia ganske nylig fikk sin fortjente oppmerksomhet gjennom et intervju.

Det er venner i Liverpool, hvor Dave Usher har hatt en veldig populær spalte nå over mange år. Det er journalistvenner som har stilt opp, hvor John Keith var en av dem jeg beundret på avstand når jeg kom over artikler om de røde på 70-tallet.

Listen er svært lang, men jeg kan ikke runde av uten å nevne de etterlatte etter Hillsborough. Familiene som har kjempet sin kamp i over 30 år. Phil Hammond som den første formann i Hillsborough Family Support Group og ikke minst Margaret Aspinall. Den nåværende lederen som har vært med hele veien. Det å miste en tenåringssønn som har reist for å se Liverpool spille bortekamp og aldri kom tilbake, hvordan kan en håndtere det? Rent menneskelig har intervjuer med disse fantastiske og utrolig sterke personene gitt meg mer enn noe annet.

De har oppnådd utrolig mye. La oss håpe at den ikke avsluttede rettssaken også kan gi de ansvarlige sin straff og at rettferdigheten kan bli endelig for de 96.