Lokalt hjerte, global puls

Nylig passerte supporterklubben 54.000 medlemmer og utgjør altså nå mer enn én prosent av Norges befolkning. Det gjør Liverpool FC til den største supporterklubben her til lands, med god margin til Manchester United.

25. jan 2020 kl 09.47 [email protected] kopl4

Når dette skrives er vi ca. 10.000 flere totalt enn United, og nesten 15.000 flere norske. Det er sterke tall for en klubb som ikke har vunnet ligamesterskapet siden 1990.

At vi er flere røde enn noensinne, gjør det ikke billigere å følge Liverpool FC for de som ønsker å ta turen over Nordsjøen, dessverre. Alt av billetter denne våren er omtrent som «golden dust» å regne. Presset på hoteller i byen er stort. Flere reiser, og prisene på flysetene har gått markant opp. Det samme gjelder for turpakker fra reisebyråene.

Internasjonal storklubb

Rekordinteressen for de røde i bydel 4 i Liverpool har mange sider ved seg. Ved jevne mellomrom blusser det opp diskusjoner når viktige kamper kommer, uansett om det gjelder ligainnspurten, Champions League eller finaler som skal spilles. Hvem fortjener egentlig billetter, når etterspørselen er så mye høyere enn tilgjengeligheten?

Hvorfor har de lokale ikke tilgang på flere billetter?

Det er mye her, og meningene er mange. I denne diskusjonen finner liksom alle sine argumenter, uansett hvilken side man står på. Men når det fremstilles slik at nordmenn eller andre utlendinger nesten står og river billetter ut av hendene på de lokale familiene eller ungdommene som vil på kamp, er det lov å protestere.

Ja, det er mange som reiser til Liverpool i forbindelse med kamper, fra alle verdenshjørner. Liverpool har vært en stor internasjonal klubb siden 1970-tallet. Både klubben og antall supportere har vokst betydelig, spesielt de 20 siste årene. Til tross for mange nesten meningsløse sesonger for en klubb av en slik størrelse. Før Jürgen Klopp ankom.

Nå skriver jeg dette selvsagt med et norsk Liverpool-hjerte, og slik jeg opplever tingene. Men min mening er at de røde ikke ville vært den klubben de er i dag uten den smeltedigel av supportere fra alle kanter av Storbritannia, Irland, Norge – resten av Europa og resten av verden. Det er den unike blandingen, det fingeravtrykket som gjør Liverpool til den klubben den er. En internasjonal storhet, en klubb som er kjent i alle verdensdeler.

Viktig med et lokalt hjerte

Klubbens CEO, Peter Moore, har brukt begrepet «local heart, global pulse», og den kjøper jeg egentlig. Uten den unike smeltedigelen av kjente tryner man har sett og kjenner fra kamper over hele England og ute i Europa gjennom mange år, ville det ikke vært det samme. Hvis ikke LFC hadde vært en klubb for de mange, men kun de få (lokale), ville vi jo vært som alle de andre klubbene. Vi ville vært som Everton …

Selvsagt finnes det likevel en balansegang. Har det gått for langt? Bør klubben fortsatt jobbe med distribusjonen av billetter? Her er det sikkert fortsatt mye å ta tak i. For, uansett hvor i verden man bor, så er nesten alt som har med billetter å gjøre, «closed shop». Slik interessen er nå, kunne Anfield blitt solgt ut mange ganger til hver kamp. Utbyggingen av Anfield Road End kan ikke komme raskt nok, og heller ikke det vil være nok.

Pris på kampbilletter, distribusjon og det lokale hjerte, den lokale tilhørigheten, er viktig å ha fokus på også i årene videre. De 500 Kop-billettene som selges til 9 pund per stk. kun til folk med lokal postkode, er et viktig signal, og det må gjerne komme flere slike initiativ fra LFC – ikke minst overfor familier.

Fotball skal samle, ikke splitte. Røtter og tilhørighet er viktig, ikke minst for store internasjonale klubber som Liverpool FC. For ti år siden, i Hodgson-perioden, kunne nesten hvem som helst kjøpe billetter fra billettkontoret frem til kampstart. Da klubben vant the treble i 1983/84, var gjennomsnittet på Anfield i ligaen 34.000 tilskuere. Altså ca. 10.000 ledige billetter til hver kamp.

«A big, old beautiful oak»

Alt har selvsagt endret seg nå, og hvem som stikker av med billetter på de siste viktige kampene av sesongen, vil bli diskutert til verden går under. Det finnes egentlig ingen gode svar, men jeg synes min skjeggete venn Tage Herstad gjorde et godt forsøk på Facebook her om dagen. Etter en dag i parken med sin trofaste firbeinte følgesvenn, Cash, satte han seg ned og skrev disse filosofiske linjene:

I see LFC as a big old beautiful oak (or whatever tree you want it to be). I see the locals who went to the match since 1892 and onwards to today as the massive solid roots.Which is needed for a big solid strong and tall trunk to grow. I see players past/present and Anfield as that trunk. I see all supporters that go home and away as the branches. Some small ones and some big ones. Wherever you are from.And it’s all down to the above that the leaves are now what they are. Nice and healthy, best in Europe, best in the world. Best in UK (as we speak ...).

I see supporters from all over the world as the leaves. Some small, some big. That oak looks great all year round from the telly, and if you are lucky enough to sit on one of the branches now and then. Or even be one of the branches.

It’s one of the biggest, most beautiful and famous oaks in the world. Think we should all be grateful for that. The leaves got a great view over the football world all because of its strong roots. Don’t forget that.

If the roots die, the leaves fall off and won’t come back as they used to do. Then the branches drop, and the trunk eventually rots, and it falls down.

For me, everyone is important for that oak to keep growing so we can all be still so proud of it. The roots, the trunk, the branches and the leaves.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]