Nye regimer fra Frankrike og Spania

Det var starten på slutten for the Boot Room da Liverpool ansatte den første manageren fra utenfor De britiske øyer i Gérard Houllier som i utgangspunktet skulle dele ansvaret med Roy Evans. Nestemann inn var Rafael Benitez. Det betød samtidig en stab og spillerstall på Anfield med sterk fransk og spansk innflytelse.

Jean-Michel Ferri kom til Liverpool FC 16 dager etter at Roy Evans kjørte gjennom den store murporten på Melwood for siste gang som ansatt i klubben. Roy, den trofaste tjeneren som hadde vært med i trenerstaben siden Bill Shanklys dager, etter tidlig å ha lagt fotballstøvlene på hylla. Da han ble manager i 1994 og resultatene lot vente på seg etter en lovende start, hentet daglig leder Peter Robinson inn sin venn og tidligere skolelærer Gérard Houllier til klubben på sørsiden av Stanley Park. Nå var han en manager av internasjonal størrelse med erfaring som sjef for det franske landslaget, ligamester med storklubben Paris Saint-Germain og i tillegg mye arbeid med unge spillere i det franske fotballforbundet.

Med fasit i hånd kunne det ikke ende bra for Roy Evans, som underlig nok hadde gått med på å dele manageransvaret med Houllier. Dersom det gikk bra, ville mye av kreditten gå mot ny fransk innflytelse – dersom det ikke fungerte, lå det i kortene hvem som måtte ta sin hatt og gå.

Den offisielle versjonen var at Evans valgte å trekke seg frivillig etter om lag tre måneder med to managere. Trolig følte scouseren at han ikke hadde noe valg. «The last of the Boot Room boys», sa formann David Moores da Roy hadde tatt det siste skrittet fra guttespiller til manager i klubben han elsket og tjente i om lag 35 år.

Men det var Ferri, og det var Houllier, og det var Frankrike. Gérard Houllier var en intelligent mann, han var også en tidligere skolelærer som var opptatt av disiplin og orden. Jean-Michel Ferri var hans første kjøp, for £1,5M fra tyrkiske Istanbulspor. Sportslig var det kanskje hans dårligste kjøp, da Ferri gjennom to innhopp i ligaen spilte 50 minutter. Han hadde, smått utrolig, noen få landskamper for Frankrike, og forsvant etter noen måneder til fransk 2. divisjon og Sochaux etter at Liverpool fikk tilbake pengene.

Ryktene gikk imidlertid snart om at Ferri hadde vært spionen til Houllier. En innsider i garderoben som skulle peke ut de råtne eplene til manageren fra et lag som hadde hatt en tendens til å svikte da det gjaldt som mest. Innen neste sesong, 1999/2000, som var den første hele med Gérard Houllier ved roret, var om lag et dusin spillere fra førstelagsstallen borte, inkludert personligheter som kapteinen Paul Ince og keeper David James.

Folk får trekke sine egne slutninger, men det som var sikkert var at Houllier var i gang med en skikkelig ryddejobb, sammen med sin assistent Phil Thompson.

Houllier bytter ut en av sine største fiaskoer, «den nye Zidane» Bruno Cheyrou.

Houllier bytter ut en av sine største fiaskoer, «den nye Zidane» Bruno Cheyrou.

BOMMET PÅ FRANSK TALENT

Houllier kjøpte totalt ti franske spillere, og da har vi ikke regner med Champions League-finalist Djimi Traore siden han spiller på landslaget til Mali. Gérard Houllier kjøpte i det hele tatt mange spillere, noen traff han godt med, inkludert spillere som Hyypiä, Henchoz og Hamann den første sommeren hvor manageren ikke minst fikk strammet opp det defensive spillet.

Blant sine egne landsmenn traff han imidlertid ikke. Litt merkelig, siden Houllier hadde sterke kontakter både hos aldersbestemte landslag og seniorene i hjemlandet. Nicolas Anelka og Djibril Cissé ble noe som «kunne ha blitt noe stort» hvis ikke personlig konflikt og stygge skader hadde kommet i veien. Florent Sinama-Pongolle var en annen som nærmet seg å være en som kunne blitt et navn på rødt folkemunne. Den lovende backen Gregory Vignal, som skaffet frisparket som Gary McAllister legendarisk scoret på fra langt hold på Goodison Park, var en representant for fransk overlegenhet og en nesa-i-været-holdning.

Houllier prøvde å etterleve tradisjonene i LFC ved bl.a. å ha lokale bærebjelker som Phil Thompson og Sammy Lee i staben, men etter Gérard er bare fire franske spillere blitt kjøpt. Inkludert Mamadou Sakho, som falt i unåde hos Jürgen Klopp. Det er noe med det franske som ikke helt synes å passe inn på den røde delen av Merseyside.

HØYERE SPANSK NIVÅ

I vår oversikt ble 13 spanjoler hentet inn av Rafa Benitez og hans meget spanskinspirerte stab, inkludert fem av de seks første. Josemi, Nunez, Alonso, Garcia og Morientes. Den sjette var for øvrig argentineren Pellegrini på lån, som Rafa kjente svært godt fra tiden i Valencia.

Det ble noen bom der også. Josemi virket mest opptatt av å komme med på feiringsbilder, og Antonio Nunez som en del av overgangen til Michael Owen var det merkelig at Benitez gikk med på. Et navn som Fernando Morientes slo heller aldri til. Men om det ble skutt litt med hagle, så ble det nå siktet høyere. Navnet til Luis Garcia vil alltid dukke opp når det er snakk om den utrolige triumfen i Champions League i 2005 i Istanbul, og målscorer i finalen Xabi Alonso finnes på en rekke drømmelag med sin silkefot.

Siden kom typer som Pepe Reina og Fernando Torres og styrket laget. Alvaro Arbeloa var også en solid spiller.

I de senere år har få spanjoler virkelig satt spor etter seg, men noen av dem har man kanskje også latt gå for tidlig. Spillere som Luis Alberto, Iago Aspas og Suso har gjort det bra etter at de forlot Anfield.

Generelt virker spanske spillere å gå godt sammen med de fra Sør-Amerika, og som har preget spillertropper hos Liverpool langt mer enn for eksempel fransk innflytelse.


STEINAR BJERKMANN
SYDEN

Lleida eller Lerida 

Jeg har aldri hatt noe forhold til spansk fotball. Mitt første minne er noen VG-notiser om Jan Berg, men det som huskes best fra unge år, er tabellen fra spansk 1. divisjon. 

For hver uke kunne SpilleBørsen vise fram eksotiske tabeller på sin fargerike midtside. Og i bunnen lå alltid Lleida. Eller Lerida som de noen ganger skrev. Lite ante jeg da at det handlet om hvilket språk man brukte.  

Noe sterkt forhold til spansk ball ble det aldri. De beste stjernene var i Italia, og verken Real Madrid eller Barcelona var så suverene som de gjerne har vært i Champions League-æraen. I Serie A hadde de en spanjol, Torinos Rafael Martin Vazguez. Det får stå som mine minner om spansk fotball. 

Kanskje er det derfor jeg aldri helt har falt lidenskapelig for så mange av våre spanske importer heller. Tre spillere skiller seg imidlertid ut: den ustoppelige Fernando Torres, Jan Mølbys spanske pasningsbror Xabi Alonso og spøkelsesmål-mannen Luis Garcia. 

Tre herlige spillere som skapte mye glede i en periode der Rafa Benitez tok oss helt til topps i Europa. Torres var lenge en av de virkelig store personlige heltene, men som med Steve McManaman ødela exiten fra Anfield mye av ettermælet.  

Luis Garcias mål, eller kanskje var det ikke mål – men det ble godkjent, kommer alltid til å dukke opp hver gang det er diskusjoner rundt om ballen er over streken eller ikke. Jeg mener fortsatt ballen var inne, og dommerne kan vel ikke ta så feil? 

Xabi Alonso er Spanias beste kelner siden Manuel i «Hotell i særklasse». Med et fottøy som kunne strø pasninger over 50 meter på fot, eller løfte ballen i mål fra egen halvdel, ble Xabis pasningsfot gjerne sammenlignet med den litt tyngre forgjengeren Jan Mølby. Sammenligningen er absolutt ikke feil, for begge tilhører LFC-historiens beste pasningsføtter. 

Martin Ødegaard kunne valgt Liverpool, men havnet i Syden. Et valg jeg aldri kommer til å forstå, men så legger jeg da heller ferieturen til Merseyside enn Costa del Selvmål. 

Xabi Alonso og Luis Garcia

Xabi Alonso og Luis Garcia

Topp 5 spanjoler:

1) Bernat Sola 

Spansk skihopper som mange vil huske fra World Cup gjennom store deler av 80-tallet. Tok verdenscuppoeng, og huskes kanskje her hjemme best for å ha hoppet med spørsmålstegn på hjelmen under et hopprenn i Kollen i 1990. Hopperne protesterte mot at de ikke fikk pengepremier, og svarte med protest. I tillegg var det porselensspor, og til slutt ble rennet avviklet uten World Cup-status. 

2) Rafa Benitez 

En manager som forsto hva Liverpool Football Club er, men som fikk for lite drahjelp av eierne til å gjøre LFC til en klubb som dominerte Premier League. Hentet flere spennende landsmenn. Den store triumfen, mirakelet i Istanbul i Champions League, blir aldri glemt. En hedersmann som har beholdt tette bånd til Merseyside. 

3) «Manuel» 

Den hysteriske kelneren i «Hotell i særklasse». John Cleese, i rollen som Mr. Fawlty, herset med Manuel slik Fernando Torres plaget forsvarsspillere i Premier League. Enorme språkforviklinger og et uttrykk som er uforglemmelige i norsk TV-historie. Andrew Sachs gestaltet kelneren fra Barcelona på en perfekt måte. 

4) Torres/Alonso 

Jeg klarer ikke å skille mellom Fernando Torres og Xabi Alonso. Torres kunne gått inn i klubbhistorien som en av de aller, aller største på Anfield, men en trist overgang til Chelsea ødelegger litt for meg. På banen var lysluggen enorm. Bar mye av lagets offensive kraft. Pasningsfoten til Xabi Alonso har knapt sett sin likemann. Jeg blir glad hver gang jeg tenker på ballkosingen til den elegante midtbanespilleren, men nok en spiller som vi måtte se forsvinne før tiden. 

5) Jesus Lobo 

Spansk skihopper som i motsetning til sin landsmann Sola ikke var spesielt god til å hoppe på ski. Dog ikke verre enn at han i 1988 slo vår sportssjef Clas Brede Bråthen i et renn. Det nederlaget glemmer aldri vår Liverpool-venn fra Mjøndalen. Lobo deltok i fem World Cup-renn. I hoppuka 86/87 ble han nummer 108 i Oberstdorf, 110 i Garmisch-Partenkirchen. Bestenoteringen kom i Sapporo: 57. plass. 


CHRIS WOOD

LIVERPOOLS LILLE MAESTRO

En ting du kan si om Liverpools ikke-britiske managere; de visste utvilsomt mye om fotballen som foregikk i deres hjemland. Houllier, Benitez og Klopp hadde mye kunnskap om spillere som utvilsomt ikke var like kjente i England som de var i Frankrike, Spania og Tyskland. Som supportere måtte vi bare stole på deres dømmekraft, spesielt i deres tidlige dager som sjef på Anfield.

Luis Garcia kom på den samme datoen i 2004 som Xabi Alonso, og de var to av de viktigste signeringene i epoken med Rafael Benitez. Luis var 26 år, men hadde allerede spilt under Rafa i Tenerife da han var på utlån fra Barcelona i 2000/01-sesongen. Garcia scoret 16 mål og mistet bare to ligakamper da klubben fra turistøya rykket opp i toppdivisjonen sammen med Sevilla og Real Betis.

Den lille midtbanespilleren hadde ytterligere en låneperiode med Valladolid før Barcelona solgte ham til Atletico Madrid hvor han hadde en suksessfylt sesong (2002/03) før Barca aktiverte en klausul i hans kontrakt som tillot dem å kjøpe ham tilbake for en allerede avtalt pris. Etter å ha scoret ni mål i La Liga for Atletico, plusset han på fire til for Barcelona før katalanerne ble enig med Liverpool om et salg verdt seks millioner pund.

Den første sesongen til Garcia i England ga mye suksess, og han ble fort en favoritt blant fansen. Det var lite aktuelt at han skulle delta mot Manchester City dagen etter at han hadde signert, men han var involvert i 29 av de 36 kampene i Premier League som ble spilt etter det. Det å score mot Norwich i sin hjemmedebut var et stort pluss, og han scoret også hjemme i lokalderbyet mot Everton. Åtte ligamål var god avkastning for en mann som spilte i hans posisjon, men det var i Europa at han virkelig skaffet seg et navn. Han scoret tre ganger mot Bayer Leverkusen i den første cuprunden i Champions League, sendte i vei en kanonkule av en volley fra langt hold da Juventus kom til Anfield for å spille kvartfinale, og fulgte det opp med «spøkelsesmålet» som avgjorde semifinalen mot Chelsea. Lille Luis spilte alle 120 minuttene mot Milan i Istanbul. Det var ikke hans mest produktive kamp som Liverpool-spiller, men han vil alltid bli husket som en del av den troppen som skapte historie den uforglemmelige kvelden i Tyrkia.

Kanskje som følge av det enorme de hadde oppnådd i finalen, var det noen fra troppen i Istanbul som fant det vanskelig å gjenta det samme nivået siden. Garcia spilte i 63 prosent av ligakampene de to neste sesongen, 48 av 78, men i de hjemlige cupene var han på banen bare fire ganger i 2005/06. Det inkluderte riktignok nok et seiersmål i en semifinale, mot Chelsea på Old Trafford og som brakte hans lag til en FA-cupfinale i Cardiff. Han mistet imidlertid finalen mot West Ham etter å ha blitt utvist i en ligakamp, ironisk nok borte mot West Ham hvor vertenes Hayden Mullins også fikk se det røde kortet og var utelukket fra finaleforestillingen.

Luis var ikke like synlig i 2006/07 med 27 kamper og seks mål, men forble en nyttig del av troppen. Det var likevel klart at hans tid i England nærmet seg slutten, og han returnerte til Atletico Madrid sommeren 2007 og hadde en kort inntreden som innbytter på Anfield da den spanske klubben kom til Liverpool for å spille en kamp i gruppespillet i Champions League i november 2008.

Returen til hjemlandet fungerte ikke spesielt bra, og Garcia ville spille i Hellas, Mexico, India og Australia før han endte sin spillerkarriere i 2016 i en alder av 38 år. Han har fortsatt å følge Liverpool med ganske så glødende entusiasme på sosiale medier. I tillegg gjør han seg tilgjengelig til å spille for Liverpool Legends så ofte han kan, og hans «Sangria song» kan fortsatt høres ofte på Liverpools kamper. Den lille maestroen vil bli husket med glede for mye av det han gjorde, men kanskje først og fremst for de ti scoringene i Champions League som hjalp hans lag å komme til finalene i 2005 og 2007.

LITE VALUTA FOR LITE PENGER

Hvis noen av dere synes jeg er lite vennlig ved å plassere denne unge franskmannen i en hylle som er merket med ordet «fiasko», da kan jeg forstå det. Likevel må vi sette hans ankomst til England i den aktuelle sammenhengen. Monsieur Wenger nede hos Arsenal hadde allerede skummet fløten av mesteparten av de unge og talentfulle spillerne fra hans hjemland. Innen andre managere basert i England så mot republikken på andre siden av Den engelske kanal, var det ikke mye talent igjen. Britiske speidere fortsatte uansett å finkjemme det europeiske kontinent i søk etter lovende spillere. Daniel Pacheco og Suso var begge bare 16 år gamle da de ble signert av Liverpool i henholdsvis 2007 og 2010. N’Gog, i likhet med Suso en Benitez-signering, var litt eldre som 19-åring, men selv da det hendte var det mange som undret seg over hvor klokt det var å bruke halvannen million pund for en ung mann som bare hadde scoret tre mål i seniorfotball, et i den franske ligaen og to i den franske ligacupen.

Davids utfordring som en angriper var å presse seg inn på et førstelag i en tropp som inkluderte Fernando Torres, Dirk Kuyt og, for en kort stund, Robbie Keane. Andre og støttende roller i angrep ble utført av Yossi Benayoun, Ryan Babel og Albert Riera. Når en tenker på den konkurransen det var om plassene, selv om en tar med skader og suspensjoner, er det forbløffende at han hadde så mange som 19 opptredener i sin første sesong i England. Han scoret bare tre ganger i 2008/09, men økte det til åtte i de to påfølgende årene hvor han spilte henholdsvis 37 og 38 kamper. Opp til det tidspunktet hadde han kostet Liverpool omkring £80.000 for hvert mål han hadde scoret!

Utrolig nok, sommeren 2011 var Bolton beredt til å betale mer enn dobbelt av hva Liverpool hadde betalt Paris Saint-Germain i 2008. N’Gog tilbrakte like lang tid i Bolton som han hadde gjort i Liverpool; bare tre sesonger som brakte ham 16 mål etter nesten hundre opptredener. Nok en klubb i det engelske ligasystemet, Swansea City, besluttet å ta en sjanse på ham, og David besvarte deres tillit ved å score null mål på tre ligakamper.

I 2014 returnerte David til sitt fødeland for å spille for Rheims. I en alder av 25, da han burde være på sitt beste som fotballspiller, begynte han å finne nettet mer regelmessig, om enn aldri særlig produktivt. Hans videre reise ført ham til Panionios (Hellas), Ross County (Skottland) og Honved i Budapest (Ungarn), hvor han signerte en kontrakt som ville slutte etter at han hadde hatt sin 30. bursdag.

Rafa Benitez berømmet sine speidere da N’Gog ble signert ved å hevde at «de finner spillere som N’Gog, spillere med kvalitet som ikke er kostbare». Jeg har en mistanke om at klubbens kasserer vil være uenig med hans kommentar angående prisen og, med unntak av en minnerik scoring mot Manchester United, fikk heller ikke supporterne oppleve mye av hans kvalitet.

David N’Gog

David N’Gog


PÅL CHR. MØLLER

MANGE FRANSKE SKUFFELSER

Totalt er 17 franskmenn registrert som Liverpool-spillere, men jeg sliter med å finne en eneste som kan regnes som et virkelig vellykket kjøp. I mange år føltes det som alle gode franskmenn heller havnet hos Arsène Wenger i Arsenal.

Djibril Cissé er kanskje den som gjorde det best av de 17. Han kom inn som reserve og scoret i straffesparkkonkurransen i Istanbul i 2005, og året etter scoret han i FA-cupfinalen mot West Ham, men dette ble også hans siste kamp for de røde, og han forsvant etter to trofeer på mindre enn to år på Anfield. Djimi Traore spilte også i Istanbul, men det er vel omtrent det eneste han vil bli husket for.

Florent Sinama-Pongolle og Anthony Le Tallec ble presentert av Gérard Houllier som fremtidens menn da han kjøpte de to tenåringene i 2003. Ingen av dem slo til. Sinama-Pongolle sikret seg likevel en plass i historiebøkene, da han startet snuoperasjonen mot Olympiakos i 2004/05 med sin tidlige scoring bare to minutter etter at han kom inn ved pause i kampen der Liverpool måtte score tre i andre omgang – og klarte det!

Nicolas Anelka kunne blitt en stor spiller i Liverpool. Den talentfulle franskmannen kom på utlån til Liverpool våren 2002 og imponerte de fleste – unntatt manager Gerard Houllier, som meget overraskende takket nei til kjøp og isteden brukte pengene på El Hadji Diouf – kanskje Liverpools dårligste kjøp noensinne!

Bernard Diomede spilte flere sluttspillkamper da Frankrike vant VM i 1998, men fikk aldri en reell sjanse på Anfield, og verdensmesteren forlot Liverpool etter bare fem kamper. Bruno Cheyrou ble kalt «den nye Zidane» av Houllier da han ble kjøpt inn, men klarte aldri å leve opp til forventningene. David N’Gog, Aly Cissokho og Gregory Vignal er andre franskmenn med begrenset spilletid.

Mamadou Sakho var en publikumsfavoritt og en av heltene som scoret i semifinalen mot Borussia Dortmund i 2016, men måtte forlate klubben av disiplinære årsaker etter at han falt i unåde hos Jürgen Klopp.

Konklusjonen er følgende: Samtlige franske spillere som har spilt for Liverpool FC, er – i mine øyne – å betrakte som skuffelser!

Bruno Cheyrou

Bruno Cheyrou

Benitez ønsker Torres velkommen

Benitez ønsker Torres velkommen

TORRES – BEST BLANT MANGE GODE SPANJOLER

Mens Gerard Houllier kjøpte mange av sine landsmenn uten at det ble fullklaff, lyktes heldigvis hans etterfølger Rafa Benitez langt bedre med kjøp av spillere fra eget land. Det var riktignok mange som ikke lyktes, men spillere som Pepe Reina, Luis Garcia og Xabi Alonso må alle betraktes som særdeles vellykkede kjøp. Likevel velger jeg meg en spiller som endte sin Liverpool-karriere på en skuffende måte – Fernando Torres.

Liverpool hadde slitt med å finne en skikkelig god goalgetter etter at Michael Owen gikk til Real Madrid i 2004. Men sommeren 2007 fikk de napp på en av Spanias mest talentfulle angrepsspillere – Fernando Torres. 23-åringen scoret et herlig mål mot Chelsea i sin første kamp på Anfield og fulgte opp med fantastiske scoringer gjennom hele sesongen. Våren 2008 scoret han i hele åtte hjemmekamper på rad (Premier League), inkludert to hattrick. Utrolige 12 mål på 8 hjemmekamper, altså!

Selv glemmer jeg ikke bortekampen mot Inter i Champions League, der jeg fra tribunen på San Siro fikk se Torres vende vekk sin oppasser og smelle ballen i mål – kampens eneste scoring. 

Torres endte opp med utrolige 33 mål på 46 kamper i 2007/08-sesongen og var alle Liverpool-supporteres store helt. 

Han scoret også det eneste målet i finalen da Spania ble europamestere sommeren 2008.

Samarbeidet mellom Fernando Torres og Steven Gerrard var ekstremt vellykket. Det så vi ikke minst i mars 2009, da de to spillerne ledet an i en av de mest imponerende ukene for Liverpool i dette århundret. Med bare fire dagers mellomrom utklasset Liverpool først Real Madrid med 4–0 på Anfield, før de ydmyket erkerivalen Manchester United 4–1 på Old Trafford. Både Gerrard og Torres scoret i begge kampene.

Spanjolen endte med 17 mål på 38 kamper. Kanskje ikke så imponerende sammenlignet med hans første sesong, men året etter scoret Torres 22 mål på bare 32 kamper (blant annet utrolige 18 mål på 22 ligakamper) og var et av europeisk fotballs heteste navn. Samme sommer vant Torres og Spania VM-finalen da de slo Nederland 1–0. Torres var på toppen av karrieren – regjerende verdensmester og europamester, men i Liverpool uteble trofeene. 

Klubbens amerikanske eiere hadde bidratt med nødvendig kapital for å kjøpe Torres tre år tidligere, men deres stadige lovnader om penger til nytt stadion og nye spillere ble aldri noe av. Timeglasset var i ferd med å renne ut for amerikanerne. Som et siste pek valgte de å sparke den spanske manageren Rafa Benitez og ansatte isteden Roy Hodgson. Torres var ikke særlig fornøyd med tingenes tilstand. Liverpool FC var nær konkurs, men ble heldigvis reddet høsten 2010. Likevel – for Torres var det for sent. Han hadde mistet troen på at han – som en spiller i verdensklassen – noen gang skulle vinne noe med Liverpool. Da regjerende ligamester Chelsea ønsket å kjøpe ham, takket han ja. Samtidig som Liverpool solgte Torres til Chelsea, kjøpte de Luis Suarez og Andy Carroll. Vi kan fremdeles bare drømme om hvordan det hadde gått med Suarez og Torres sammen på topp i LFC.

Som alle andre Liverpool-supportere var jeg selvsagt svært skuffet over at Torres valgte å forlate Anfield akkurat da vi begynte å få håpet tilbake med nye eiere og Kenny Dalglish som ny manager. At han valgte å gå til Chelsea – laget alle hatet – var ekstra ille og føltes som et voldsomt svik.

Etter en stund klarte jeg likevel ikke å klandre Torres altfor mye. Det var opplagt feil av ham å gå til en erkerival som Chelsea. Hadde han gått til en utenlandsk klubb, hadde det vært mye enklere å tilgi ham. Likevel har jeg forståelse for at han, etter mange brutte løfter, hadde mistet troen.

Jeg velger å huske Fernando Torres som en av Liverpools absolutt beste toppscorere dette årtusenet og minnes med stor glede alle de fantastiske scoringene han leverte uke etter uke.


TORBJØRN FLATIN

MED GOD STAMTAVLE

Det var en skikkelig aha-opplevelse. Nå kjente jeg litt til Xabi Alonso og hadde hørt mye bra om ham, men dette var likevel noe annet. Det var hans andre ligakamp for Liverpool på Anfield, og motstander var Norwich. Jeg hadde billett på første rad på det som nå heter Sir Kenny Dalglish Stand, og det var en kamp som ikke kan ha blitt sendt direkte i Norge siden jeg husker at jeg hadde fått et lite oppdrag med å ringe hjem spillerbørsen etter kampen.

På det duggvåte gresset fikk jeg oppleve en leksjon i hvordan en sentral midtbanespiller styrer tempoet i en kamp med presist og variert pasningsspill. Det var utrolig imponerende å se fra nært hold hvordan baskeren i en intens kamp i Premier League alltid skaffet seg plass og tid til å sende millimeterpasninger på lissene til sine medspillere.

Midtveis i 2. omgang fintet Alonso skudd da et frispark ved kanten at straffefeltet til Norwich ble spilt mot ham, men han sendte isteden en pasning til Djibril Cissé som skjøt kontant i nettet. Det var en av de enkleste pasningene som Xabi hadde hatt, men like fullt genialt. 3–0 stod det da på den enkle lystavla på Anfield, og med en Champions League-kamp i Hellas mot Olympiakos tre dager senere valgte manager Rafael Benitez å ta ut kampens bestemann til stående applaus.

Jeg valgte å gi Xabi en 9-er på børsen, men hadde en tanke om 10-er siden hans opptreden hadde vært nær perfekt. En scoring, eller mer involvering i scoringer, ville definitivt gitt full score.

Faren til Xabi Alonso, Periko Alonso, var spansk landslagsspiller. Broren til Xabi, Mikel, har også vært en meget habil profesjonell spiller. Alle tre midtbanespillere, men med Xabi som den utvilsomt beste. Over hundre landskamper og spill i Real Madrid og Bayern München fulgte etter tiden i Liverpool.

Han huskes for scoring i Istanbul, da han satte inn returen på sitt eget straffespark, for scoringer fra egen banehalvdel og for å ha vært en del av «verdens beste midtbane», ifølge The Kop, på en tid med Steven Gerrard, Momo Sissoko og Javier Mascherano.

Først og fremst husker jeg ham imidlertid som en topp skolert midtbanegeneral med ypperlig stamtavle, og som er en av de få tidligere spillerne som jeg ville vurdert å ha med på dagens suverene Liverpool. Det er vanskelig å gi særlig mer honnør enn det.

SKUFFENDE SLUTT MED SAKHO

Første gang jeg virkelig ble oppmerksom på Mamadou Sakho var under et intervju med David N’Gog på Melwood. N’Gog ga inntrykk av at om du sa bø til ham, så ville han gjøre et hopp, han var en veldig sjenert og stillferdig person og som kanskje bidro til beskjedenhet også i målprotokollen, slik som jurykollega Chris Wood beskriver. Han var imidlertid en av dem med flest landskamper på aldersbestemte franske landslag, og jeg spurte ham hvem som han hadde spilt med der som han syntes ville passe best i engelsk fotball.

Mamadou Sakho var det umiddelbare svaret. Jeg begynte dermed å kikke litt nærmere på stopperen hos Paris Saint-Germain og likte måten spilleren opptrådte på. Han hadde vært kaptein på landslagene som N’Gog hadde spilt for, og han ble tidenes yngste kaptein i fransk toppdivisjon da han bar bindet hos PSG fra han var 17 år gammel. Definitivt en ledertype, som virket naturlig råsterk.

Da Liverpool hentet inn Mamadou helt mot slutten av sommervinduet i 2013, var jeg derfor henrykt. Det tok tid før han ble helt etablert i midtforsvaret på Anfield, hvor han kunne blande strålende taklinger og sterkt luftspill med keitete inngripener. Han syntes imidlertid å utvikle seg under Jürgen Klopp, og var ikke minst fremtredende i kvartfinalene og semifinalene mot Manchester United og Borussia Dortmund i Europa League.

Før sjokket om at han var tatt for doping etter kampen på Old Trafford, fordi han skal ha prøvd slankepillene til kona uten å informere legen hos Liverpool FC. Det var likevel en diskutabel avgjørelse siden stoffet som felte ham, ikke var oppført på dopinglisten til WADA.

Det ble konflikt mellom Jürgen Klopp og Mamadou Sakho

Det ble konflikt mellom Jürgen Klopp og Mamadou Sakho

Det kan ha kostet Liverpool finaleseieren og tidlig innpass i Champions League under Klopp, og var hans ubetenksomhet det som gjorde at manageren mistet tilliten til ham? Sakho ble sendt hjem fra en preseason-tur noen måneder etterpå, med en rekke forklaringer om at han hadde kommet for sent til både det ene og det andre, men følelsen var at Jürgen Klopp av en eller annen grunn ikke lenger stolte på ham.

Tiden til Mamadou Sakho på Anfield var definitivt over, og jeg likte det ikke. Han har imidlertid ikke akkurat glitret hos Crystal Palace i ettertid, og det er vel bare å innrømme at Jürgen Klopp trolig hadde rett da han vraket en av mine favoritter. Personlig var det uansett en skuffelse.


FRODE LAFTON

DEN SPILLENDE FAVORITTKEEPEREN

Det var flere spillere som var aktuelle som min favorittspiller fra Frankrike/Spania, men etter å ha tenkt mye frem og tilbake endte jeg opp med Pepe Reina. Mange vil kanskje tenke at det er et rart valg med tanke på innflytelsesrike spillere som for eksempel Alonso og Torres. I dagens fotball er keeperen mer delaktig i lagets offensive spill sammenlignet med tidligere, med det så tenker jeg spesifikt på egenskapene keepere må ha med føttene. Se hvilken betydning Allison har i dagens Liverpool-lag når det gjelder det oppbyggende spillet. Dette var ferdigheter som Reina hadde og som i tillegg til de tradisjonelle ferdighetene en keeper må ha, gjorde ham til en av verdens beste keepere i den perioden han var i Liverpool.

Sommeren 2005 kjøpte Liverpool den 23 år gamle keeperen Pepe Reina fra Villarreal for 6 millioner pund. Liverpool under ledelse av Rafa Benitez, som selvfølgelig hadde kontroll på den spanske ligaen, viste god teft da de gikk for Reina. På tross av sin unge alder hadde han mye erfaring og ble regnet som den beste keeperen i Primera Division sesongen 2004/05. Det var ikke noe tvil om hva Benitez tenkte da han hentet Reina, han ble umiddelbart et soleklart førstevalg og henviste helten fra Champions League-finalen i mai 2005, Jerzy Dudek, til benken. Allerede i sin første sesong fikk han vist sine kvaliteter da han i FA-cupfinalen 2006 reddet tre straffespark i straffesparkkonkurransen som gjorde at Liverpool kunne løfte trofeet. Sesongen 2006/07 startet alt annet enn bra for Reina da han i derbyet mot Everton 9. september 2006 på Goodison Park gjorde en uforglemmelig tabbe og Liverpool tapte til slutt 3–0. Men Benitez forandret ikke sin tiltro til Reina og viste ham tillit ved at han fortsatt var førstekeeper. Og det skulle vise seg å være god løsning, Pepe Reina fikk prisen for å holde nullen flest ganger i Premier League i sesongene 2005/06, 2006/07 og 2007/08. Det ble ikke mange trofeer i de åtte sesongene Reina var i Liverpool, det ble med FA-cuptriumfen i hans debutsesong 2005/06 og ligacuptriumfen i sesongen 2011/12.

Pepe Reina

Pepe Reina

Pepe Reina var den ubestridte førstekeeperen til Liverpool i åtte sesonger, og avslutningen hans i Liverpool kunne nok ha blitt gjennomført på en bedre måte. På slutten av sesongen 2012/13 gikk det rykter om at Barcelonas førstekeeper Victor Valdés var på vei bort og at Reina da ville være Barcelonas førstevalg. På bakgrunn av disse ryktene ble Liverpool bekymret og valgte da å kjøpe den belgiske landslagskeeperen Simon Mignolet fra Sunderland. Som en konsekvens av dette endte Reina på utlån til Napoli i sitt siste kontraktsår med Liverpool i sesongen 2013/14. Det blir hevdet at Liverpool ble enige med Napoli om utlån uten at Pepe Reina ble informert …

STORTALENTET SOM IKKE INNFRIDDE

Anthony Le Tallec ble kjøpt fra Le Havre sommeren 2001 for 1,5 millioner pund, og forventningene var store. Det handlet i stor grad om hvilken suksess andre Premier League-klubber hadde med sine franske spillere. Ta Arsenal som et eksempel med spillere som Patrick Vieira, Robert Pirès og ikke minst Thierry Henry som i denne perioden herjet i Premier League. En annen faktor som også spiller inn, er at Liverpool i 2003 hadde franske Gerard Houllier som manager og da var det naturlig at man rekrutterte spillere med samme nasjonalitet.

Og når man går tilbake og ser på historikken, så er det ikke noen tvil om at Anthony Le Tallec var en spiller med stort potensial. En offensiv spiller med godt overblikk og kreativitet, en klassisk 10-er. Han hadde oppnådd gode resultater med det franske U16/U17-landslaget. I 2001 var han med på å vinne U17-VM med Frankrike og ble kåret til VMs nest beste spiller. Hans fetter, Florent Sinama Pongolle, som også ble kjøpt sommeren 2001, ble kåret til turneringens beste spiller.

Signeringen av Le Tallec var nok et langtidsprosjekt da han som 17-åring signerte for Liverpool i 2001. Han ble umiddelbart lånt tilbake til Le Havre hvor han spilte frem til sommeren 2003. Han fikk sin debut 13. september 2003 i 3–1-seieren borte mot Blackburn da han ble byttet inn etter 84 minutter. I sin første sesong ble det totalt 23 kamper fordelt på serie og cup, av disse 23 kampene startet han kun åtte. Sin beste periode hadde han på nyåret i 2004 hvor han startet tre kamper på rad i Premier League mot Everton, Bolton og Manchester City.

Anthony Le Tallecs Liverpool karriere skulle bli kortvarig når det gjelder antall kamper, i sin andre sesong 2004/05 ble det totalt sju kamper før han i sesongen 2005/06 gikk på utlån til Sunderland. Det skal sies at en av faktorene for at det ble begrenset med kamper for Liverpool, henger sammen med at det ble managerbytte da Gerard Houllier ble byttet ut med spanske Rafael Benitez sommeren 2004. Han spilte sin siste kamp for Liverpool 19. juli 2005 i 3–0-seieren borte mot Total Network Solutions i kvalifiseringen til Champions League.