Som en dårlig italiensk opera

Italia, den store europeiske fotballnasjonen som aldri har fått fotfeste på Anfield, og kanskje bør en også ta med Portugal. Sammen med forsøk på å hente stjerner fra den østre delen av vår verdensdel er det blitt en og annen bra tone, men totalt sett en heller tragisk historie.

Torbjørn Flatin

Ikke fra øverste hylle

Etter at The Boot Room abdiserte med Roy Evans mot slutten av det forrige århundret, har store europeiske fotballnasjoner satt sitt preg på Liverpool Football Club. Da først og fremst gjennom managerne Gérard Houllier, Rafael Benitez og Jürgen Klopp. Frankrike, Spania og Tyskland er sammen med England blant de store nasjonene i vår del av fotballverdenen. Sammen med Italia og La Liga.

Etter disse fem store følger Portugal, Russland, Belgia og Nederland på rankingen til UEFA om hvor de beste klubbene er i Europa.

Ingen russer har spilt for Liverpool, og denne delen av vår serie Stolpeskudd er om spillere fra nasjoner som har hatt få eller ingen av det du kan kalle stjernespillere i helrødt.

Italiensk fiasko

Det gjelder ikke minst Italia, kanskje litt overraskende. Nå har vel ikke italienerne noen særlig stor tradisjon for å ha store stjerner i utlandet uansett, men uttellingen på Anfield har vært nedslående.

Rafael Benitez hentet Gabriel Paletta, Daniele Padelli, Andrea Dossena og Alberto Aquilani. Rafa var en kremmer, han likte å handle og han traff nokså ofte. Selv på det en kunne karakterisere som sjansekjøp. Det fungerte imidlertid ikke for en lovende midtstopper, en reservekeeper og en venstreback som skulle erstatte John Arne Riise. Sistnevnte, Andrea Dossena, scoret riktignok både mot Real Madrid og på Old Trafford mot Manchester United i løpet av en uke, men greide aldri å etablere seg med en liverbird på brystet i Premier League.

Alliert med lite penger i en klubb med eiere som var på nippet til å gå konkurs, skulle Alberto Aquilani være en playmaker til en fornuftig pris på £17M da Xabi Alonso i 2009 forlot et lag som hadde kjempet om et ligagull. Den lettbente «prinsen» ble imidlertid mer et symbol på at italienere ikke passet inn i LFC.

Det hele ble bare forsterket med at Brendan Rodgers, og den mye omtalte transferkomiteen, hentet inn angriperne Fabio Borini og Mario Balotelli. Den ene ikke god nok, den andre milevis unna å være profesjonell nok.

Noen hits og flere miss

Trolig har det også noe med managere å gjøre at Raul Meireles er det største navnet som er blitt hentet fra Portugal. Meireles var det eneste brukbare kjøpet under Roy Hodgson. Fabio Aurelio står også på innkjøp under Hodgson som manager, men det var en gratis overgang som var planlagt lenge før Roy kom på banen.

For øvrig ser vi sørover mot Hellas og Tyrkia, og østover. En må si at det er langt mellom drammene, selv om det også er et og annet ganske så inspirert kjøp.

Tsjekkia er for eksempel en liten oase, med EM-finalistene Patrik Berger og Vladimir Smicer, samt Milan Baros. Smicer tok over 7’er-trøya etter Steve McManaman og scoret i Istanbul, men følelsen er vel likevel at alle tre til tross for en bra tid på Merseyside kunne ha oppnådd enda litt mer.

Svære og greske Sotiris Kyrgiakos samt elegante Nuri Sahin med tyrkisk opprinnelse var av de mer oppfinnsomme variantene, men som ikke fungerte for Benitez og Rodgers.

Ellers var det nok en gjenganger at østfra var det bare ikke helt bra nok. Det ble for eksempel innledet et samarbeid med MTK Budapest hvor Liverpool skulle få alle de beste talentene i Ungarn, men det ga aldri tellende resultater. En registrerer imidlertid at en av ungguttene, Peter Gulacsi, nå gjør det bra i Leipzig og spiller i Champions League.

Martin Skrtel og Jerzy Dudek må en si var positive unntak når Liverpool så mot spillere med østeuropeiske pass. Ofte rimelige alternativer, men hvor en hit ofte kunne bli etterfulgt av en miss. Igor Biscan bidro i en om noe beskjeden grad på veien til triumf i Champions League, noe Dejan Lovren har gjort siden. Som motvekt kan en kaste inn en Voronin, en Markovic, en Jovanovic, en Kozma.

STEINAR BJERKMANN

Bildet av nedturen 

Han debuterte for hjemlandet mot Norge, men det er neppe det Istvan Kozma huskes for blant norske Liverpool-supportere. 
Den hyggelige magyaren ble hentet sørover fra Dunfermline da Graeme Souness fortsatte den komplett unødvendige makeoveren i en klubb som hadde hatt abonnement på ligagull siden 1970-tallet. 
Det var aldri noen tvil om at Kozma, som bare hadde kostet 300.000 pund, var en eminent ballbegavelse. Problemet, og det var nokså betydelig, var at ungareren ikke hadde tempo til å henge med i engelsk fotball. 
Noen forsøk på lekre detaljer i en tippekamp mot Southampton (0–0) var egentlig alt jeg så av Kozma i Liverpool-drakten. Pluss noen avisreferater og Kopite-notiser om den berømmelige 4–4-kampen mot Chesterfield der ungareren fant sitt nivå mot et lag fra de lavere divisjoner med tre assister. 

Istvan Kozma

Istvan Kozma

Kozma fortalte meg for noen år siden at han aldri angret på at han hoppet på tilbudet fra «Yosser» og Liverpool. – Du sier ikke nei til en klubb som Liverpool, sa han. Og jeg er helt enig. Vi hadde alle hoppet på sjansen til å ikle oss helrødt og løpe ut på Anfield. 
Teknisk leken, men fullstendig hjelpeløs. Det føles nesten litt ondt å skrive det så nådeløst, men Kozma var aldri i nærheten av å bli en spiller som kunne ta «nye» Liverpool videre. Selv Souness innså bommen, og med lite spilletid maktet ikke Kozma å få fornyet arbeidstillatelse. Han rakk imidlertid å sitte bak reservene og trenerne på tribunen da Liverpool vant FA-cupfinalen mot Sunderland i 1992. En langt bedre tribuneplassering enn tusenvis av fans. Det er da noe å ta med seg. 
Han rakk å bli første ungarer i Premier League etter et kort innhopp mot Wimbledon tidlig i 92/93, men blir stående igjen som bildet på det grusomme forfallet i LFC. En klubb som var vant til å fighte om ligatittelen, hadde mistet seg selv.  
Ligamestere som McMahon, Gillespie, Staunton, Houghton, Beardsley og Venison var blitt byttet ut med Kozma, Piechnik og Stewart. Det gjør fortsatt vondt. 
PS! Det var vel vår eminente redaktør Flatin som skulle prøve å se seg litt opp på Kozma. Han kom vel ikke lenger enn noen uskarpe Youtube-klipp som alt annet enn antydet at Souness hadde fått sin mann i Dunfirmline. Graeme kunne hentet Eric Cantona. Og Roy Keane skal ha blitt vurdert. Valget falt på Istvan Kozma. Den kan være god å ha i minnet når du føler at du har tatt feil valg her i livet. Andre har gjort større brølere. 

PS!! De fleste kjenner min store appetitt på Italia. Her kommer topp 5 fra støvellandet:

1) Roberto Baggio 
En gudbenådet fotballspiller, best i verden i en periode på 90-tallet. Enormt teknisk repertoar. Kunne finte folk på rumpa og dra av et helt forsvar. Sjelden har en spiller kost mer med ballen. Trengte tid før han helt ble akseptert i Juventus, men scoret haugevis av mål og ble etter hvert kaptein. Il Divin Codino, som han ble kalt på grunn av hestehalen, forsvant ut før Torino-laget vant Champions League-tittelen. Nummer ti ble solgt til Milan fordi man ønsket å satse på Alessandro Del Piero. Litt som å erstatte Keegan med Dalglish … Spilte senere både for Milan og byrival Inter, men jeg hadde fortsatt plakatene av Baggio i UPIM-drakt på veggen. Forza Juve.

2) Roberto Cecon 
Hopperen med den rosa maska (til den ble forbudt på grunn av knusefaren). Roberto Cecon var den beste av de italienske hopperne som krydret World Cup på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Totalt vant Cecon seks enkeltrenn, og i 94/95 ble han faktisk nummer to i verdenscupen sammenlagt, kun slått av den suverene Andreas Goldberger. Her i Norge glemmer vel de færreste regelfadesen under skiflygings-VM i 1994. Mesterskapet ble det siste med den omstridte regelen der hopp lenger enn 191 meter fortsatt bare skulle måles til 191 meter. Espen Bredesen tok sølv, mens Cecon tok bronse, selv om Cecon hoppet lenger. Bredesen viste seg som en ekte italiensk gentleman der han i protest overrakte sitt VM-sølv til italieneren som faktisk hadde hoppet lenger. 

3) Fabrizio Ravanelli 
Den italienske broren til min gode venn, Frode Lafton. Jeg la først merke til «sølvreven» i «Il Grande Calcio» da spissen var i Serie B-laget Reggiana. Lite visste jeg da at han i 1992 skulle ankomme selveste Juventus. Med sin målappetitt var han livsfarlig for ethvert italiensk forsvar. Med Ravanelli på laget skulle da Juventus omsider frata Milan hegemoniet i Serie A. Det toppet seg med Champions League-tittelen i 1996, der Ravanelli scoret, før ryktene om en overgang til engelsk fotball. Liverpool skal ha vært i bildet, om en skal tro tekst-tv fra den tiden, men det ble høytsatsende Middlesbrough som fikk kloa i Juve-stjernen. Der hamret «White Feather» inn 17 mål, men kunne ikke hindre at Boro rykket ned. Tre av målene kom for øvrig i den meget severdige 3–3-kampen mot Liverpool i ligaåpningen i 96.

4) Eugenio Corini 
Enorm dødballfot. Kunne slå de lekreste langpasninger. Hovedårsaken til at jeg ble Juventus-supporter. Corini var nemlig første spiller som dukket opp i en pakke med klistremerker fra støvellandet. Stortalentet ble raskt limt inn på klubbsidene til den gamle dame. Ble bare to sesonger for de sebrastripede før han ble en liten nomade før karrieren fikk et skikkelig oppsving da han styrte midtbanen i Chievo, og senere Palermo.

5) Virginio Lunardi 
For et fantastisk navn. Selve hoppingen husker jeg ikke all verden av, men det var alltid stas å høre Arne Scheie fortelle at Virginio Lunardi var neste hopper. Var faktisk på pallen i Lahti sist vi ble ligamester. Og en hyggelig niendeplass i Vikersund samme år vitner litt om hva som bodde i den italienske skihopperen. 

CHRIS WOOD

En tøffing fra Slovakia

Martin Skrtel

Martin Skrtel

Martin Skrtel ble signert av Rafa Benitez i løpet av januarvinduet 2008. Han hadde tidligere spilt for en klubb i byen Trenčín i hjemlandet Slovakia, før han gikk til Zenit St. Petersburg. Der mistet han muligheten til å vinne UEFA-cupen fire måneder etter at han hadde signert for Liverpool.

Da han kom var Carragher og Hyypiä det mest brukte midtstopperparet, men Sami nærmet seg sin 35. bursdag og hans dager som spiller gikk raskt mot slutten. Rafa så mot fremtiden da han hentet slovaken. Etter at Hyypiä forlot Leverkusen sommeren 2009, spilte Skrtel nærmere 80 prosent (206/266) av Liverpools Premier League-kamper over de neste sju sesongene og fikk et rykte ikke bare for å kunne score viktige mål, men også for sitt mot og vilje til bokstavelig talt å sette sin kropp i veien og blø for den røde trøya. Han ville heller ikke la seg skremme av motstandere med et tvilsomt rykte og hadde, for eksempel, flere voldsomme møter med Diego Costa hos Chelsea.

Skrtel ville stadig vinne headinger mot høyere motstandere og viste vanligvis evne til å posisjonere seg godt, selv om han unntaksvis var troende til feil som et forferdelig tilbakespill mot Pepe Reina i den første hjemmekampen sesongen 2012/13 og som ble utnyttet av Carlos Tevez til å gi mesterne et poeng de knapt fortjente.

Selv om Martin signerte en ny kontrakt med Liverpool sommeren 2015, ville han forbli på Anfield et år til og spilte bare 27 av klubbens 63 førstelagskamper den sesongen. Hans siste kamp for klubben kom i Europa League-finalen mot Sevilla i Basel. 31 år gammel reiste han videre til Tyrkia for å spille for Fenerbahçe. Etter tre sesonger der hadde han et kort og lite vellykket opphold i Atalanta i Italia før han returnerte til Tyrkia for å fortsette sin karriere som spiller med Başakşehir. Hans nåværende kontrakt der løper ut ved slutten av juni 2020.

Skrtel er en av for mange Liverpool-spillere som i dette århundret så vidt har mislykkes i å bli engelske mestere. Andreplasser i 2009 og 2014 var det nærmeste han kom, og ligacupen i 2012 er det eneste synlige beviset han kan vise til med sitt lag mens han hadde sitt arbeid i England.

I likhet med Hyypiä vil han bli husket som en mer enn kompetent forsvarsspiller og en type som hadde en innstilling og tilnærming til spillet som gjorde at du mye heller ville ha ham på ditt lag enn at en måtte spille mot ham. Han var et slikt aktivum i forsvar at en trolig kan tilgi ham de åtte selvmålene han satte i eget nett!

Enda et gufs fra en vanskelig tid

Tidligere i denne serien beskrev jeg en av de innkomne menn som manager Roy Hodgson i 2010 håpet ville bidra til en start som skulle sette ham på veien mot å bli enda en suksessfylt, trofévinnende manager for Liverpool. Dessverre for ham, danske Christian Poulsen var ikke den eneste spilleren som Hodgson brakte inn og skapte noe skepsis hos noen supportere som fortsatt prøvde å tilvenne seg livet etter Rafa.

Milan Jovanović, i likhet med Poulsen, var en mann som hadde nytt en del suksess i sin klubbkarriere før han dukket opp i England. En Lokomotiv Moskva-spiller da den klubben vant Premier League i Russland og to ganger vinner av belgisk 1. divisjon med Standard Liege, en overgang til Liverpool like før han fylte 30 år syntes å ha gitt ham mulighet til å vinne flere titler.

Hodgson forsvant i første del av januar i 2011, og Jovanović hadde den siste av sine 18 opptredener for de røde den påfølgende måneden. Kenny Dalglish hadde like liten tiltro til den jugoslaviskfødte angriperen som sin forgjenger hadde hatt, og Milan startet bare to kamper under Kenny i andre halvdel av 2010/11-sesongen.
Poulsen vant ligaen to ganger med Ajax etter at han forlot Liverpool, og Jovanović hadde lignende suksess med Anderlecht i både 2012 og 2013, hvor han spilte 52/60 ligakamper i de to sesongene og scoret 16 mål.
LFC ble solgt til New England Sports Ventures, som senere ble Fenway Sports Group, bare tre måneder etter at Jovanović signerte for Liverpool. Dette var imidlertid et ekteskap som var nødt til å feile – uansett manager eller eier. Det var en krevende periode i LFCs historie da eierne ble hatet og den nye manageren (Hodgson) mislikt og latterliggjort. Det var uunngåelig at noen av spillerne fra den tiden også ble vraket av fanbasen, ikke minst slike som Milan, som var på banen ved slutten av et horribelt hjemmetap mot Blackpool som gjorde at klubben havnet under nedrykksstreken tidlig i oktober 2010. Han var trolig en brukbar nok spiller på sitt beste, men han var allerede på vei ned fra sin topp da Liverpool hentet ham.

PÅL CHR. MØLLER

Første tjsekker på Anfield

Ved årtusenskiftet hadde Liverpool tre tsjekkiske landslagsspillere i troppen. Milan Baros og Vladimir Smicer spilte begge i Champions League-finalen i Istanbul i 2005. Da hadde Patrik Berger allerede forlatt klubben.
Under fotball-EM i England i 1996 gjorde flere tsjekkiske spillere seg bemerket. Tsjekkerne ble publikumsfavoritter og kom helt til finalen. Patrik Berger var en av dem som gjorde seg bemerket, og han scoret også tsjekkernes mål i finalen, der Tyskland vant 2–1. Få uker senere hadde Roy Evans signert ham fra Borussia Dortmund.
Berger ble en umiddelbar suksess på Anfield. Han debuterte mot Southampton i september 1996, da han fikk spille de siste 13 minuttene mot Southampton. I neste ligakamp mot Leicester kom han inn ved pause og scoret like godt to mål da Liverpool vant 3–0. I neste kamp spilte tsjekkeren sin første kamp fra start og scoret igjen to mål da Chelsea ble banket hele 5–1. Om ikke det var nok, scoret Berger også i neste kamp – mot finske Mypa i Cupvinnercupen. Fem mål på tre kamper, med andre ord.
Selv om Patrik ikke var en utpreget goalgetter, scoret han jevnt og trutt fra sin offensive midtbaneposisjon, og det tok ikke lang tid før han fikk sitt opplagte klengenavn – «Berger King». Chelsea måtte igjen få svi året etter – denne gangen scoret Patrik hat-trick da Liverpool vant 4–2.
Med sitt flagrende hår ble Berger også en favoritt blant Liverpools kvinnelige supportere, men mange stusset nok litt da han begynte å spille med hårbøyle! Man kan jo tenke seg hva hardhauser som Tommy Smith hadde sagt om noe slikt!
Berger kom på kant med Roy Evans etter at han nektet å sitte på benken i en kamp mot Bolton i 1998, men ble «reddet» da Gerard Houllier ga ham fornyet tillit den påfølgende sesongen. Etter dette ble han fast på laget i to sesonger. I sesongen 2000/01 var Berger mye inn og ut av laget. Han var reserve i både FA-cupfinalen og i UEFA-cupfinalen, men kom inn på slutten av begge finalene.
Sommeren 2003 gikk Berger til Portsmouth etter syv sesonger, 196 kamper og 35 mål for de røde. Så, bare en drøy måned inn i neste sesong, scoret han kampens eneste mål da Portsmouth slo Liverpool 1–0 bare for å være sikker på at Liverpool ikke skulle glemme ham!

Italiensk fiasko

Fem italienske spillere har spilt for Liverpool. Ikke så mange husker keeperen Daniele Padelli, som bare fikk med seg én eneste kamp for de røde. Alberto Aquilani, Fabio Borini og Andrea Dossena var andre italienere som var i klubben uten å imponere storveis. Men den som vi må kunne si har vært det største bomkjøpet fra støvel-landet, er utvilsomt Mario Balotelli.
Italieneren med ghanesisk bakgrunn ble kjøpt av Liverpool fra AC Milan for hele 16 millioner pund i 2014. Han debuterte den siste dagen i august 2014 og spilte sin siste kamp for de røde bare åtte måneder senere etter bare 16 ligakamper og ett mål. Totalt var Balotelli på banen i 28 kamper for de røde og scoret kun fire ganger – ikke noen imponerende statistikk, med andre ord.
Hvorfor bestemte Brendan Rogers seg for å kjøpe italieneren i det hele tatt? Balotelli hadde allerede et frynsete rykte med mange utvisninger og disiplinærproblemer. Han hadde riktignok hatt suksess i Manchester City og bidro absolutt da de lyseblå vant ligamesterskapet i 2012. Samtidig kunne han vise til hele fire røde kort samme sesong! Og det var nettopp av disiplinære årsaker City solgte Mario til AC Milan, der han spilte 2013/14 sesongen. Her scoret han jevnt og trutt og ble også tatt ut i Italias VM-tropp sommeren 2014. Der scoret han seiersmålet da Italia slo England 2–1, og det var kanskje dette som gjorde at Liverpool ble fristet til å sikre seg Balotelli.
Med Luis Suarez solgt til Barcelona håpet Liverpool at den høyprofilerte italieneren skulle bli en god erstatter for uruguayaneren, men det så vi alle meget raskt aldri kom til å bli en realitet. Balotelli scoret ikke et eneste mål de tolv første gangene han var på banen i Premier League, og han endte altså med én fattig ligascoring.

Mario Balotelli

Mario Balotelli

Det var åpenbart at Liverpool hadde gitt opp Balotelli, og etter et år på utlån tilbake til AC Milan klarte de å kvitte seg med italieneren til Nice sommeren 2016 uten å få betalt så mye som et pund.
De £16 millionene LFC tapte på ham (i tillegg til et ukjent antall millioner i lønnsutgifter), tilsvarer £1 million pr. ligakamp. Da er det ikke vanskelig å beskrive dette som et av tidenes bomkjøp.
Selv om ingen av Liverpools italienske spillere har gjort suksess på Anfield, kan vi heldigvis glede oss over at to av dagens absolutt beste spillere – Mohamed Salah og Alisson Becker – begge ble kjøpt inn fra AS Roma.

TORBJØRN FLATIN

FORTJENT AVSKJEDSHELT FRA ISTANBUL

Liverpool brukte om lag 25 år på helt å løse sin keeperkabal, fra eksentriske Bruce Grobbelaar til Alisson Becker. Jerzy Dudek er en del av den rekka der, med David James, Sander Westerveld, Dudek, Pepe Reina og Simon Mignolet.

Litt spesielt ble både Westerveld og Dudek vraket like etter sine største øyeblikk, da nettopp Jerzy kom inn etter at Sander hadde vært med å vinne tre cuper i 2000/01, mens helten fra Istanbul ble erstattet med Pepe Reina. Det forteller om to kompromissløse managere i Gérard Houllier og Rafael Benitez, som hadde noe bra, men ville ha noe enda bedre.

Jerzy Dudek hadde en god første sesong for Liverpool med 2. plass i Premier League 2001/02, og hvor 30 innslupne mål var færrest i toppdivisjonen. Sommeren 2002 spilte han også for Polen i VM-sluttspillet.

En teknisk god og skolert keeper fra et land med rike tradisjoner i å produsere store målmenn, var Dudek dyktig på streken og en mot en, men manglet nok noe pondus i feltet. Han var også en dype som kunne ha svake perioder og syntes å la store feil påvirke seg. Jamie Carragher sa en gang at han var altfor snill til å være profesjonell fotballspiller, og de av oss som har møtt den blide polakken, får en følelse av hva han mener.
Det var i en slik dårlig periode i hans andre sesong at det toppet seg med et 1–2 tap mot et skadesvekket Manchester United på Anfield da Diego Forlan utnyttet grove tabber fra Jerzy. Den yngre Chris Kirkland var blitt hentet til Liverpool på samme dag helt i 12. time av transfervinduet i 2001, men ryggproblemer gjorde at han aldri greide å etablere seg.

Jerzy Dudek delte på oppgavene mellom stengene i de første kampene i Champions League 2004/05 med Chris Kirkland og Scott Carson, men startet de fire siste. 0–0 borte mot Juventus, 0–0 og 1–0 i en klassisk semifinale mot Chelsea på Anfield, før finalen i Istanbul mot Milan.

Der ble Jerzy udødelig i historien til Liverpool FC med sine redninger fra Sjevtsjenko i ekstraomgangene og i straffesparkkonkurransen. Den sympatiske gruvearbeidersønnen aksepterte et par sesonger til på Anfield som reserve for Pepe Reina, og gikk deretter overraskende nok til Real Madrid for å være det samme for Iker Casillas. Hans navn vil imidlertid alltid bli knyttet til en kveld på Atatürk Stadion i Istanbul.

Intet sluttprodukt

Jeg tror han hadde en god skrytevideo på Youtube, Lazar Markovic. 20 år gammel serber som nettopp var blitt ligamester med Benfica da transferkomiteen mer eller mindre i samarbeid med manager Brendan Rodgers åpnet for et kjøp på om lag £20M.

Med flagrende hår, god fart og ballkontroll, og han kunne spille på begge flanker. I de første månedene på Anfield vet jeg at jeg undret meg over hvorfor den unge serberen ikke fikk spille mer. Kanskje kom det et godt svar i hjemmekampen mot Basel i Champions League, hvor Liverpool behøvde en seier for å gå videre fra gruppespillet og til cupspillet. Foran The Kop var Lazar igjen på benken, men ble satt inn ved starten av 2. omgang på stillingen 0–1. Et par tidlige forseringer ute på Liverpools høyreside ga håp om at Liverpools nr. 50 kunne bidra til en snuoperasjon, før en bevegelse med armen i det han prøver å riste av seg oppasseren fra Basel ender i ansiktet på motstanderen og får dommeren til å dra opp det røde kortet.

Kanskje var det litt uheldig, kanskje var det i overkant strengt, men det var noe med Lazar Markovic som gjorde at det ble vanskelig å stole på ham. 34 ganger var han på banen i den første sesongen, og med fattige tre scoringer. Han ble lånt ut til tyrkiske Fenerbahce den neste sesongen, og man var litt spent på hva Jürgen Klopp ville gjøre. Klopp tok ham med på pre-season tour, men da alvoret begynte å nærme seg, hadde han havnet på utlån til Sporting.

En planlagt sesong i Sporting ble til en halv, før han hadde en bra andre halvdel av sesongen 2016/17 i Hull i Premier League. Det var likevel ikke bedre enn at det endte med nedrykk for tigrene.

Fortsatt kunne Lazar se ut som «a million dollars», men så var det sluttproduktet. Kanskje også noe med mentaliteten, det var opplagt at Jürgen Klopp snart ikke var interessert. Det vil ha vært mange anledninger for klubber til å kunne kjøpe serberen for en antatt rimelig penge, men ingen avtale ble gjort. Vingen var innom Anderlecht og Fulham, før han gikk fritt tilbake til gamleklubben Partizan i hjemlandet.

£20M i minus, og et eksempel både på dårlig arbeid på transfermarkedet og enda en østeuropeer som ikke fungerte i helrødt.

FRODE LAFTON

Den positive tsjekker

Sommeren 1999 kjøpte Liverpool den tsjekkiske Vladimir Smicer fra den franske klubben Lens for 3,5 mill. pund. Smicer hadde hatt god suksess i den franske ligaen og var en viktig spiller i sesongen 1997/98 da Lens sikret sin første ligatittel. Vladimir Smicer hadde en «perfekt alder» med sine 26 år og ble sett på som en erstatter for Steve McManaman som hadde reist til Real Madrid.
Smicer fikk sin debut for Liverpool 7. august 1999 i 2–1 seieren borte mot Sheffield Wednesday. Det ble dessverre en Liverpool karriere som ble preget av mange skadeavbrekk og til dels store variasjoner i prestasjonene. I løpet av sine seks sesonger i Liverpool ble det «kun» 184 kamper og 19 mål, men til gjengjeld fikk han være med på de store anledningene når Liverpool vant UEFA-cup (2001), FA-cup (2001), Ligacup (2001 og 2003) og Champions League (2005).
Som spillertype vil jeg beskrive han som en kreativ type, gode ferdigheter en mot en offensivt. En spiller som kan skape ubalanse hos motstanderen ved å kunne gå forbi/drible. I Liverpool ble han oftest brukt som en kantspiller, noen mener at dette ikke var hans beste posisjon. I Lens og på det tsjekkiske landslaget ble han oftest brukt i en 10’er-rolle. Det var noe «godt» med Smicer som har gjort ham til en av mine favorittspillere, en positiv utstråling når han var på banen. Blir beskrevet av medspillere som den snilleste fyren du kan møte og en virkelig lagspiller.
Champions League-finalen i 2005 blir sett på som et mirakel hvor Liverpool snudde 0–3 til 3–3 og gikk seirende ut i straffesparkkonkurransen. Jeg vil tro at for Smicer så var denne dagen ekstra spesiell da han i forkant av finalen hadde fått beskjed om at kontrakten med Liverpool ikke ville bli forlenget og han ble henvist til innbytterbenken. Han har selv uttalt at han skulle avslutte Liverpool-karrieren med stil, og det må vi alle være enige om at han fikk rett med den påstanden. Allerede etter 23 minutter måtte Benitez gjøre sitt første bytte da Harry Kewell ble skadet, inn kom Vladimir Smicer. Og han skulle virkelig sette sitt preg på finalen da han reduserte til 2–3 på et fantastisk langskudd. I straffesparkkonkurransen satte han inn den siste straffen for Liverpool før Jerzy Dudek reddet straffen fra Sjevtsjenko som gjorde at Liverpool gikk seirende ut av finalen. Kanskje hadde innhoppet til Smicer større påvirkning enn langskuddet han satte inn, hans positive kroppsspråk samt hvilken lagspiller han var, kan ha vippet dette i favør Liverpool …

Den uheldige italiener

Liverpool endte på 2. plass i Premier League sesongen 2008/09, kun 4 poeng bak Manchester United, og Xabi Alonso hadde kanskje hatt sin beste sesong i Liverpool-trøya. Skuffelsen var stor da Liverpool solgte Xabi Alonso til Real Madrid for 30 mill. pund 5. august 2009. To dager senere var skuffelsen snudd til det mer positive da Liverpool la 17 mill. pund på bordet til AS Roma for å sikre seg den elegante midtbanespilleren Alberto Aquilani. Han skrev under på en 6-årskontrakt.

Dette var en spiller jeg hadde lest mye bra om, men ikke sett ham i mange kamper. I Roma ble han nevnt som en kommende stjernespiller på høyde med f.eks. Francesco Totti og Giuseppe Giannini. Alberto Aquilani var en spiller som kunne bekle flere posisjoner sentralt i banen, primært som midtbaneanker eller i en 10’er-rolle. Han ble sett på som en komplett spiller med egenskapene teknikk, meget god spilleforståelse og et godt skudd. Dessverre hadde han en dårlig egenskap, nemlig skader. Allerede i tiden som Roma-spiller var han plaget av skader som stadig vekk satte ham ut av spill. Og da Liverpool kjøpte han sommeren 2009, hadde han ikke spilt en obligatorisk kamp siden 11. mars 2009 grunnet en ankelskade. Det var først i oktober 2009 at han fikk sin Liverpool-debut i 2–1-tapet borte mot Arsenal i Ligacupen. Han skulle i en kort periode vise hvilken kapasitet han var, på sine 18 opptredener for Liverpool i Premier League hadde han 6 assists. Det var kun én mindre enn Steven Gerrard.
Da Roy Hodgson ble ansatt som Liverpool-manager sommeren 2010, ble det klart at Alberto Aquilani hadde spilt sin siste kamp for Liverpool da han ble lånt ut for hele neste sesong til Juventus. Hodgson mente det var best for Aquilani å reise hjem til Italia for å spille regelmessig førstelagsfotball …

Alberto Aquilani

Alberto Aquilani

Det er kanskje urettferdig å karakterisere Aquilani som den største skuffelsen da han kun fikk én sesong som Liverpool-spiller, men samtidig viser statistikken etter Liverpool-karrieren at det var de samme utfordringene med skader. For meg blir han spilleren som aldri klarte å innfri forventningene i forhold til potensialet sitt, dessverre …