Klubbfølelse

Hva skal vi skrive om når alt går på skinner? Vi er tilskuere i en jubelsesong uten sidestykke- i hvert fall frem til dags dato. Vi vinner kampene selv når juniorlaget må stille opp! Det er knapt ord som beskriver en slik parademarsj som det vi opplever nå.

I idretten ønsker ingen Johaug tilstander. En jente som vinner overlegent hver gang. Plutselig begynner noen å snakke om at vi må lage løyper som ikke passer for henne. Spenningen er borte og interessen daler. Vi får trolig aldri Johaug tilstander i fotballens verden. Til det inneholder spillet for mange faktorer som er vanskelig å styre. Marginale VAR avgjørelser. Stang inn og stang ut. Og mye mye mer. 


Derfor kan vi med verdens beste samvittighet bare nyte en magisk sesong. Vi har riktignok ikke vunnet PL ennå, men nå er det snart en større prestasjon å rote vekk pokalen enn å vinne den. 



To episoder varmer ekstra godt. Først når Van Dijk på vegne av LFC henter en årelang Liverpool supporter på en parkeringsplass i byen. Scouseren, som var noe tilbakestående hvis man kan bruke et slikt uttrykk, var i full jobb med å samle inn handlevogner på parkeringsplassen. Så dukker Van Dijk helt overraskende opp og gir mannen en fantastisk opplevelse med bl.a. en tur innom Melwood hvor spillerne hadde lunch. Og han ble heller ikke snytt for en bamseklem av Klopp. Jeg noterte også at en blind tilskuer hadde fått spesialoppvartning av klubben fordi hodetelefoner med «live» kommentering hadde blitt glemt.

Slike episoder bidrar til klubbfølelse mer enn noe annet. Vi er en gjeng mennesker som skal ha det moro med fotball. Vi skal vinne sammen. Og vi skal tape sammen. Vi skal være venner. Vi skal ta vare på hverandre og gjøre hverdagen litt bedre for alle.

YNWA!

• Vi søker sommervikar på Liverpool.no