Kampen jeg husker best – Manchester UnitedComeback Kings sørget for at Bob Paisley kunne hente pokalen

Liverpool viste at de fortsatt var konger på haugen, selv om rivalen fra Manchester tok ledelsen på Wembley.

Torbjørn Flatin
Send tips og innspill
11. apr 2020 kl 18.33

Dette er en serie med tilbakeblikk hvor Torbjørn Flatin starter i bunnen av tabellen i Premier League. Med hvert lag plukkes det ut en kamp mot Liverpool som sitter i minnet.

Manchester United har vunnet to FA-Cup finaler mot Liverpool, og laget fra Anfield har vunnet to sluttkamper i ligacupen mot sin røde motstander fra Manchester. Den virkelige store kampen, et avgjørende oppgjør i ligaen eller en forestilling på den største scenen i Europa, vil trolig høre fremtiden til.

Min første store finale på Wembley som tilskuer var i 1983, og det vil forbli et av mine beste minner. Manchester United hadde falt sammen etter å ha blitt det første laget som vant Serievinnercupen i 1968 med Best, Law og Charlton, mens Liverpool snart tok over hegemoniet. Spesielt over en periode på 15 år fra midten av 70-tallet og ut 80-tallet var de med en liverbird på brystet en sportslig Goliat mot en David som presse og publikum fortsatt oppfattet som noe gloriøst.

To sterke lag

Denne finalen i ligacupen var midt i denne perioden, i det siste året til Bob Paisley som manager. På Old Trafford var Ron Atkinson blitt sjef, med ambisjoner, dyre dresser og mye brylcreem i håret.

Atkinson hadde penger å bruke også. Han tok med seg landslagsspilleren Bryan Robson og midtbaneankeret Remi Moses fra West Bromwich, og han hentet Frank Stapleton fra Arsenal. Tidligere hadde klubben signert Ray Wilkins fra Chelsea og Arnold Muhren fra Ipswich. Gordon McQueen og Joe Jordan ble hentet fra en annen rival, Leeds, på slutten av 70-tallet, da det ble flekset med muskler på Old Trafford i transfermarkedet.

Mot Liverpool var Bryan Robson skadet, og veteranen Steve Coppell var inne på laget med fremtidshåpet Norman Whiteside.

Liverpool hadde bygget opp et strålende lag med den godt etablerte bakre femmeren Grobbelaar, Neal, Hansen, Lawrenson og Alan Kennedy, mens Souness, Dalglish og Rush var stjerner fremover på banen.

Manchester United: Bailey, Duxbury, McQueen, Moran, Albiston, Wilkins, Coppell, Moses, Muhren, Stapleton, Whiteside

Liverpool: Grobbelaar, Neal, Lawrenson, Hansen, Kennedy, Lee, Souness, Whelan, Johnston, Dalglish, Rush

Alan Kennedy nok en gang målscorer

Nesten 12 minutter var spilt da Norman Whiteside tok i mot ballen med ryggen mot mål på 16-meter streken, vendte opp Alan Hansen og sendte ballen forbi Bruce Grobbelaar og inn i motsatt hjørne. 17 år gammel og fra Nord-Irland var han blitt nevnt som en «ny George Best», slik unge scousere på midtbanen til Liverpool i fremtiden vil bli sammenlignet med Steven Gerrard, men råsterke Whiteside var en helt annerledes type enn kunstneren George. Denne scoringen ville imidlertid også Best vært stolt av.

Dette var signalet for at datidens sportslige storebror i stor grad ville dominere de neste drøyt hundre minuttene. Styrkeforskjellen ble illustrert ytterligere i en ligasesong hvor Liverpool var klare vinnere, med Man Utd på 3. plass. Med sokkene rullet ned greide imidlertid et stadig mer slitent United å hindre Liverpool å komme til de virkelig store sjansene og hvor den nye toppscoreren Ian Rush aldri slapp til.

Det måtte noe uventet til, skjønt venstreback Alan Kennedy hadde kommet fram på sin side og scoret viktige mål tidligere. Inkludert i finalen i ligacupen to år tidligere mot West Ham. Da «Barney» fikk ballen fra Sammy Lee, skrudde og stusset skuddet fra 20 meter inn i nettet via fingertuppene til keeper Gary Bailey.

På benken til Liverpool kunne en se noe så sjelden som en Bob Paisley som spratt opp fra sitt sete da utligningen gikk inn. De røde var store favoritter nå, men i en siste kraftanstrengelse i ordinær tid fikk den svære midtstopperen McQueen ballen ut på høyresiden til United. I neste sekund blir han meiet ned av Bruce Grobbelaar. United argumenterte med at dersom deres mann hadde kommet seg forbi ville målet vært åpent og derfor vært en stor målsjanse siden keeperen var ute, selv om vinkelen ville blitt skrå. Grobbelaar slapp imidlertid unna med gult kort.

Paisley tok i mot pokalen

Før ekstraomgangene ba Ronnie Moran Liverpools spillere om å stå oppreist, mens de 11 til Manchester United lå strødd ute på den svære og tunge Wembley-matta.

Det var 30 minutter å avgjøre det på, om det ikke skulle bli omkamp. I en turnering hvor for øvrig Peter Beardsley, senere legende på Anfield, fikk sin eneste kamp for Manchester United i 2. runde mot Bournemouth.

1. ekstraomgang nærmet seg slutten da Alan Kennedy innbød til vegg med Ronnie Whelan. Returen fra Whelan gikk i imidlertid i legget til Stapleton, og ga Ronnie sjansen til å bende ballen opp i motsatt kryss fra kanten av straffefeltet. En nydelig scoring, og den unge midtbanespilleren ble matchvinner i finalen i ligacupen for andre året på rad. Slik Liverpool hadde snudd det mot Tottenham året før.

Innbytter David Fairclough, den originale super-reserven, spilte en av sine siste kamper for Liverpool. Han hadde tre sjanser i 2. ekstraomgang til å gjøre mål i en finale for klubben som hadde sitt stadion bare et par steinkast fra hvor han vokste opp, men mot en motstander som var helt sluttkjørt greide han ikke å få ballen i nettet.

Triumfen tilhørte uansett de røde fra Anfield og anført av kaptein Graeme Souness overtalte spillerne den ellers beskjedne Bob Paisley til å gå først opp de 39 trinnene til kongetribunen på Wembley for å ta i mot pokalen.

Ikoniske bilder av tidenes mestvinnende engelske manager.

Følg podcasten vår på Spotify Meld deg på vårt nyhetsbrev