Vinnerstolthet god nok motivasjonsfaktor

Intet synes å få den røde maskinen fra Anfield ut av stilen, selv om Southampton gjorde et hederlig forsøk.

Det var litt deilig å møte et lag som ikke tok med seg en parkert buss, enten det var fra Salford eller den var ferdig oppstilt nord i London, og heller prøvde å gi gass med de hestekreftene en hadde.

Southampton hadde bestemt seg for å være modige og utfordre Liverpool i samme motorklasse. Du gir deg selv en sjanse dersom dagen er god og lykkens gudinne viser seg å være på din side, eller du kan få en smell på 0-4 eller noe i den dur.

Noe sier meg at dersom Liverpool skulle få et overraskende tap de nærmeste ukene vil det være mot et slikt lag, som tør å prøve å ryste et antatt bedre motstander.

Skulle vært to straffespark

Gjestene fra sør hadde muligheter før pause, hvor de synes å stresse spesielt Fabinho som ble liggende lavt og også Joe Gomez. Soton gikk ut med noe jeg mener gjerne kalles 4-2-2-2, med lave sentrale midtbanespillere, flankespillere som er mer fleksible og gjerne ligger i en posisjon mellom de sittende midtbanespillerne og de fremme, og to bevegelige angripere på topp. Det gjorde at Liverpool i perioder hadde lite grep på midten, og fikk en del balltap.


Det var også det med marginer. Andy Robertson hadde årets kompispasning da han sendte ballen rett i beina til Alisson, som virket å være så sjokkert at han bare tok opp ballen med henda. Indirekte frispark på målstreken ble det imidlertid ikke.

Southampton og Danny Ings skulle også hatt straffespark da Fabinho felte ham rett etter pause, og Liverpool scoret på kontringen. Da skal det skytes inn at Roberto Firmino ble snytt for en like klar straffe foran samme mål i 1. omgang, da han ble holdt nede i en situasjon hvor han bare kunne ha hoppet opp og enkelt headet inn en cross fra Jordan Henderson.

Totalt ikke mye å si noe på altså, men vi hadde litt flyt på et tidspunkt hvor det spillemessig gikk litt i stå.

Alltid topp innsats

Pressen i England begynner å bli litt opptatt av hvordan Liverpool nå greier å motivere seg til hver eneste kamp, med tidenes største ledelse i øverste divisjon. Vel, for det første er ikke ligagullet sikret, og jeg tror det har svært lite å gjøre med alle disse rekordene som til stadighet nå blir nevnt med den fantastiske statistikken som mannskapet til Klopp nå har hatt i halvannet år.

Å komme seg foran de 100 poeng som City fikk for et par år siden kan det nok være noen som i sitt stille sinn tenker på i et hjørne av garderoben, men generelt er de fleste tall uvesentlige. Da går det mer på stoltheten av å vinne, og ikke å tape. Jeg vender tankene tilbake til «gamle dager» igjen, under 15 år fra midten av 70-tallet og hele 80-tallet, selv om deres resultater ikke er i nærheten av det som mannskapet til Klopp nå kan vise til.

Det var likevel alltid en jobb som skulle gjøres. Topp innsats var ikke på agendaen, det var en forutsetning til å få være med på laget. Selv da rytmen var dårlig mot Southampton var innsatsen der, den lille ekstra involveringen som hjelper lagkameraten, som sørger for at sjansen foran en igjen glimrende Alisson ikke blir helt stor nok for motstanderen. Selv om det skulle bli en situasjon hvor ligagullet er sikret er jeg rimelig sikker på at den stoltheten fortsatt vil gjelde.

Kamp om midtbaneplassene

Jürgen Klopp har stilt et veldig stabilt ligalag i det siste, hvor vi vet hvem som er foretrukket i den bakre femmeren inkludert keeper, og det er de tre framme.

Jeg trodde manageren ville fortsette med Henderson, Wijnaldum og Oxlade-Chamberlain på midtbanen, men han satte inn Fabinho fra start. Litt overraskende ut fra hvor rusten brassen virket mot Shrewsbury, men jeg har en mistanke om at Klopp hadde Atletico Madrid borte i tankene. I den andre kampen etter vinterpausen, i en type kamp hvor Fabinho vil være det første navnet han setter ned på dommerkortet.

Det kan bli en interessant «fight» om plassene som indreløper fremover, hvis en antar at Fabinho snart er tilbake i sitt beste gjenge og et klart ankervalg. Jordan Henderson og Gini Wijnaldum vil bli svært vanskelig å skifte ut etter det de har vist så langt i sesongen, mens Alex Oxlade-Chamberlain og Naby Keita kan bidra med litt ekstra offensivt. Ox har kjempet godt nå som han har fått sjansen i flere skadefravær, og trolig vil det også bli noe rullering når Premier League snart blandes med Champions League, men kravene vil være store for å komme på dette røde mesterlaget i en fulltallig tropp.