Kjære fans: Nå er vi Premier League-mestere! 30 år med smerte, lengsel, tro, tvil, håp og endelig den store belønningen!

Nå som Jürgen Klopp endelig har klart å bringe det gjeveste trofeet tilbake til Anfield, lover jeg for egen del at jeg aldri, aldri, skal ta et trofé forgitt igjen!

Da Liverpool vant sitt 18. seriemesterskap våren 1990 var jeg 12 år gammel. Det er mye som har brent seg fast fra den tiden, men jeg husker i grunn ikke så mye av akkurat den seieren - det var slik det skulle være.

Det var slik det hadde vært siden jeg ble født et par måneder etter seieren i 1977. 1979, 1980, 1982, 1983, 1984, 1986, 1988 og 1990. På mine tolv første år på denne kloden hadde Liverpool blitt seriemestere åtte ganger. Derfor husket jeg bedre da Michael Thomas sikret akkurat de to målene Arsenal trengte mot Liverpool året før - og stjal trofeet på målstreken.

Så at Kenny Dalglish og Liverpool vant tilbake trofeet var bare en selvfølgelighet, alt annet ville bare vært et arbeidsuhell - noe man med sikkerhet ville ta tilbake et år eller to seinere. Jeg er sikker på at jeg tenkte det samme i 1991, og 1992. 

Evig kjærlighet

De som var på min alder våren 1990 hadde funnet vårt engelske lag, kanskje av rene tilfeldigheter. 

MAKTDEMONSTRASJON: Liverpools seriemesterskap ble avgjort på en fridag for de røde, men onsdag hadde den oppvisning av de sjeldne mot Crystal Palace.

MAKTDEMONSTRASJON: Liverpools seriemesterskap ble avgjort på en fridag for de røde, men onsdag hadde den oppvisning av de sjeldne mot Crystal Palace.

Et skjerf fra et familiemedlem, et kult bilde på et fotballkort, Liverbirden, et tilfeldig møte med en knyttneve, et magisk øyeblikk fra tippekampen - det var så lite som skulle til for å vekke de rette følelsene. Likevel holdt vi på valget, og visste vi hadde valgt rett.

Det har vi holdt på selv om vi siden den våren i 1990 har lagt bak oss både ungdomsskoler, videregående skole, høyere utdanning, flere jobbskifter - kanskje til og med karriereskifter, utallige flyttinger, forelskelser, kjærlighetssorg, barn, bryllup, skilsmisser, sykdom og en og annen gravferd.

Alt av livets oppturer og nedturer har vi opplevd siden den våren 1990. Det eneste som har vært konstant hele tiden er kjærligheten til Liverpool Football Club.

Det har vært både sinne, skuffelse og frustrasjon også i det forholdet.

Men uansett hvor mange nedturer man har opplevd, hvor mange troféer man har følt glippe, så har de samme øyeblikkene blitt etterfulgt av troen på at «neste år, neste år er det vår tur», og en iboende optimisme på at seieren som nå glapp har gjort oss sterkere.

Alt av livets oppturer og nedturer har vi opplevd siden den våren 1990. Det eneste som har vært konstant hele tiden er kjærligheten til Liverpool Football Club.

Hele tiden har vi også visst at uansett hva som skjer i løpet av en sesong eller i løpet av en kamp, så er det verdt det på grunn av store og små øyeblikk som gir oss glede. Den gleden hadde ikke vært like stor om det alltid var den vi fikk servert. Gleden med Liverpool Football Club har blitt sterkere av frustrasjonen man kan føle i den samme kampen eller i den samme sesongen.

Etter frustrasjonen mot Everton, var det en nytelse å se Liverpool maltraktere Palace 4-0 og vise hvem som er mestere.

«Vi må underholde dem - vi må gjøre livene deres bedre. Det er det vi må gjøre, for fotball er ikke så viktig - vi redder ikke liv eller slike ting, vi er ikke leger. Det er vår jobb å la dem glemme problemene sine i 90 minutter, og så kan de snakke om forrige kamp i tre dager, og så om neste kamp i to dager», sa den fineste tyskeren jeg vet om på sin første dag på jobben. 

17 trofeer på veien

Siden Kenny Dalglish løftet trofeet våren 1990 har Liverpool vunnet FA-cupen tre ganger (1991/92, 2000/01 og 2005/06), ligacupen fire ganger (1994/95, 2000/01, 2002/03, 2011/12), Charity Shield tre ganger (1990, 2001 og 2006), UEFA-cupen en gang i 2000/2001, Champions League ved to magiske anledninger i 2004/05 og 2018/2019, UEFA Super Cup har blitt vunnet tre ganger (2001, 2005, 2019), og Liverpool vant VM for klubblag i 2019.

17 trofeer har det blitt - men for hvert år som har gått har betydningen og lengselen etter det gjeveste trofeet blitt større og større.

I en storhetstid med Bill Shankly, Bob Paisley, Joe Fagan og sir Kenny Dalglish ved roret, hadde Liverpool vunnet 13 av sine 18 seriemesterskap. Siden har sju managere, deriblant King Kenny selv, forsøkt å skaffe det 19.

Men verken Graeme Souness, Roy Evans, Gerard Houllier, Rafael Benitez, Roy Hodgson, Dalglish i sin andre periode, eller Brendan Rodgers klarte det, selv om flere var nær.

Takket være lojaliteten fra fans over hele verden, og ikke minst i Norge, har Liverpool alltid vært en storklubb - selv når resultatene har uteblitt.

En ny storhetstid? 

Takket være lojaliteten fra fans over hele verden, og ikke minst i Norge, har Liverpool alltid vært en storklubb - selv når resultatene har uteblitt. Den har alltid vært så mye større enn en enkelt spiller, en enkelt manager eller en eier.

Men det har skjedd noe de siste årene, allerede før triumfen i Champions League. Igjen har barn løpt rundt på løkka og etterlignet Liverpool-spillere de har oppdaget selv, og med stadig mindre påvirkning fra de gode ambassadørene fra min generasjon og eldre.

Og når eierne, manageren, spillerne og supporterne leverer på samme tid, får man sesonger som 2018/2019, men ingen ting kan måle seg med sesonger som 2019/2020. Maken kan man nesten ikke regne med å få se igjen.

Maktdemonstrasjonen mot Crystal Palace dagen før serien ble avgjort av at Chelsea slo Manchester City 2-1, viste med all tydelighet den enorme kvaliteten i dette Liverpool-laget. Det som kanskje er tidenes beste Liverpool-lag. 

Hele klubbens eksistens var truet for ti år siden, nå er klubben i bedre forfatning enn noen gang!

Liverpool er ikke lenger en selgende klubb, Liverpool har lært seg at det er bedre å kjøpe en van Dijk - enn fire billigere talenter de kan utvikle, og Liverbirdens tiltrekningskraft på de største stjerne er tilbake.

Hele klubbens eksistens var truet for ti år siden, nå er klubben i bedre forfatning enn noen gang!

Er dette starten på en ny storhetstid?

Akkurat da vi følte at Liverpool kunne spasere inn trofé nummer 19 kom Covid-19 og plasserte fotballen på tilskuerplass - det var viktigere ting å konsentrere seg om. Skulle virkelig det som kanskje er tidenes Liverpool-sesong bli annulert? Skulle vi heller ikke nå få oppleve gleden av å se vår kaptein løfte trofeet?

Nå som Jürgen Klopp endelig har klart å bringe det gjeveste trofeet tilbake til Anfield, lover jeg for egen del at jeg aldri, aldri, skal ta et trofé forgitt igjen!

Det blir ikke den feiringen vi trodde og håpet på så seint som i mars, men uansett hvordan du feirer så ta vare på øyeblikket. For du vet aldri når det kommer tilbake - selv om jeg faktisk tror det blir neste sesong ...

Takk Takumi
Takk Curtis
Takk Havey
Takk Neco
Takk Adrian
Takk Adam
Takk Dejan
Takk Xherdan
Takk Naby
Takk James
Takk Joe
Takk Alex
Takk Divock
Takk Andy
Takk Georginio
Takk Fabinho
Takk Roberto
Takk Alisson
Takk Mohamed
Takk Sadio
Takk Trent
Takk Virgil
Takk Jordan
Takk Jürgen, tusen takk Jürgen.

Og takk til alle dere fans som aldri gav opp!

YNWA