Salah bommet på straffe – i de neste minuttene ble han hyllet ...

Supporterne har skapt gode sjøforhold for skuta Liverpool FC.

Det er bensin i motoren, vind i seilene og flammer under dampmaskinen på skuta Liverpool FC for tiden. På tribunene leverer supporterne drivstoffet, og jeg kan ikke huske sist det var en så positiv atmosfære på og rundt Anfield.

Hold hodet oppe

Mo Salah, Mo Salah, Mo Salah

The Kop vibrerte. Sangen til den egyptiske kongen ljomet utover stadion, så høyt og inderlig at den sikkert trengte gjennom mursteinen til hvert et rekkehus i L4. De med blå sympatier, som sekunder tidligere hadde knegget i skjegget foran TVen, tørket nok av seg gliset.

Sala-la-la-la-la-la-lah, the Egyptian King

Man skulle ikke tro det, basert på lydnivået, men Salah hadde nettopp bommet på et straffespark. Hans første bom på nesten fire år, men supporterne på stadion ville ikke at deres talisman skulle henge med hodet. Nei, opp i ringa, Salah. Liverpool kunne ha ledet 2–0, men i stedet sto det 1–2 til pause til AC Milan.

Tidlig i andre omgang utlignet Salah, før Jordan Henderson snudde til 3–2-seier.

Det var deilig å være rød på Anfield onsdag kveld. Det var deilig å være rød på Anfield lørdag ettermiddag. Det har stort sett vært deilig å være rød så langt denne sesongen.

LØFTER SPILLERNE: Med fullt trøkk fra tribunene har Klopp og hans spillerne fått fart på sakene.

LØFTER SPILLERNE: Med fullt trøkk fra tribunene har Klopp og hans spillerne fått fart på sakene.

En stadion i harmoni

Det er harmoni på stadion. Utenom noe frustrasjon over det nye billettsystemet, er det bare smil og latter og etterlengtede klemmer mellom gamle venner man ser rundt Anfield for tiden.

Med supporterne tilbake på tribunen er også vinden i seilene, bensinen i påhengsmotoren, ilden under dampmaskinen på skipet Liverpool tilbake. Det er knyttnever som slår i lufta etter mål fra Salah, Mané, Hendo, Keita, det er os fra glovarme steak pies som tregafler har slått hull på og det er plastglass med pints som noen har klart å smugle ut på tribuneplass og gjemt under stolene.

På the Kop er det ingen som sitter. På Kenny Dalglish Stand sto jeg hele AC Milan-kampen gjennom – det er helt uhørt, så tidlig i turneringen. Da jeg dro fra både Milan- og Palace-kampene hadde jeg vondt i håndflatene av for hard klapping.

Etter halvannet år borte har man så mye å ta igjen.

Det samme føler kanskje spillerne på banen, som har fortsatt der de slapp – i 2019/20. Virgil van Dijk er tilbake i bedre form enn man turte å håpe på, det samme er Gomez og Matip. Trent Alexander-Arnold føler fortsatt han har noe å bevise etter mye diskusjon rundt hans plass på landslaget, og Jordan Henderson har blitt en mann besatt av hver eneste Liverpool-legende som har tatt på seg den røde trøya før ham. Det er rørende å se.

Jeg leste på Twitter her om dagen at noen mente at «Sadio Mané er ferdig». Yer what? Mané virker i så fall bestemt på å bevise at Twitter-brukeren tar feil.

For meg virker senegaleseren så frisk i steget og klar for å kjempe mot Salah om toppscorer-tittelen, uten at det går på bekostning av deres partnerskap, at han er en mann man kan stole på denne sesongen. Joda, han burde ha scoret merr, men han er der han skal være – alltid. Det generer mål. Også er det Salah, da. En av de største.

«The Reds have got no money»

På sosiale medier har det haglet med kritikk mot Liverpools eiere, FSG, for deres manglende investering denne sommeren. Kun Ibrahima Konaté kom inn, men flere av klubbens største stjerner signerte nye langtidskontrakter og dermed forpliktet seg til Anfield-klubben i mange år fremover.

Chelsea og Manchester City er ekspertenes gullfavoritter etter overgangsvinduet, og Manchester Uniteds Ronaldo-retur har vært vanskelig å overse.

Liverpool ble ikke med på pengegaloppen, og selv om det kanskje har vært skuffende, virker de fleste som er til stede på Anfield nå om dagen å ha tankene et helt annet sted.

The Reds have got no money, but we’ll still win the league.

Den noe bombastiske påstanden kom i sangform på Elland Road da Liverpool vant overbevisende 3-0.

«Ingen penger» er kanskje ikke sannheten, og Liverpool er fortsatt ikke favoritter til å vinne ligaen til tross for at de røde troner øverst på tabellen sammen med Chelsea og foran Manchester United på målforskjell. Men den sangen har blitt sunget etter seieren over både AC Milan og Crystal Palace, og fortsetter Liverpool å holde seg der oppe vil den sangen fortsette å bli sunget. Den er meget enkel, samme setning repeteres, lær deg den nå. Melodien er Freed From Desire av Gala – discohiten mange fotballfans kanskje best kjenner som Will Griggs-sangen.

Tar innpå Manchester-lagene

Kanskje føler spillerne de at de må rette opp i fjorårssesongen som ble kalt en «krise» etter fire ligatap på rad, etter at et tomt Anfield ble overvunnet av Burnley, Brighton, Fulham og Everton, for å nevne bare noen.

Andrew Beasley kom med en koselig påminnelse om at det er akkurat det Liverpool har gjort så langt denne sesongen: de røde har tatt åtte poeng mer på samme kamper sammenlignet med fjorårssesongen. Samtidig har de to Manchester-lagene “tapt” to poeng sammenlignet med samme oppgjør fra i fjor. Til tross for lite penger brukt på nye spillere har Klopp og hans team klart å styre Liverpool-skuta inn på rett kurs.

Et skudd for baugen var at Elliott ble skadet, og nå nylig Thiago. Men der Thiago-skaden hadde vært alt alle pratet om i fjor, er det ikke den samme dommedagsfølelsen rundt hver lille negative hendelse så langt i år. Bank i bordet. For det er bare å løfte hodet, cruise videre på Klopp og the Kops energidrevne krigsskip, og se hvor det tar oss – forhåpentligvis med tre poeng fra de fleste havner i England og Europa. Neste stopp, Norwich.