Vi må lære å sette pris på en sesong med litt motgang
KOMMENTAR: Samtidig som det har vært utrolig kult å se Jürgen Klopp bygge et av de beste lagene fotballen har sett, har noe av gleden ved det forsvunnet i jaget etter det perfekte. Etter trofeene. Etter Manchester City.
Du har kanskje 2020/21-sesongen litt for friskt i minne til å akseptere at vi allerede nå må tåle en ny nedtur, men faktum er at man i de tunge sesongene fort kan ende opp med de mest minneverdige øyeblikkene.
Spør du meg hva jeg husker best fra de to siste årene med Liverpool, er ikke svaret semifinalene mot Villarreal i Champions League, de mange kampene på rad uten tap i fjor eller seieren over Manchester City på Wembley i april.
I stedet er det hodestøtet til Alisson som sikret tre livsviktige poeng mot West Bromwich, eller Nat Phillips og Rhys Williams sin heltemodige innsats mot slutten av samme sesong. Eller Fabio Carvalhos overtidsscoring mot Newcastle.
Scoringen til Alisson kom da fotball var på sitt aller verste. Liverpool var outsidere til topp fire og en forferdelig sesong, der fotball ble spilt uten tilskuere til stede og de røde tidvis var usannsynlig dårlige. Likevel står øyeblikket igjen som et av de beste.
Et slit
Forrige sesong var gøy, den også, for all del. Triumfene i ligacupen og FA-cupen henger igjen som fine minner, selv om de ikke er helt der oppe med Champions League i 2019 og sesongen som ga oss Premier League i 2020.
Poenget er likevel at det ikke nødvendigvis bare trenger å være sorgen når det butter litt for vårt kjære lag. Selv om det allerede nå ser ut som vi kan gi opp ligagullet, er ikke alt bekmørkt. Vi kan fremdeles sette pris på øyeblikkene, og det er jo fremdeles masse å spille for. Topp fire-kamper har jo vist seg å være veldig givende. En reise i Europa eller en cup eller to er heller ikke å forakte, så lenge vi husker å ha det gøy på veien.
Det var der jeg mener det i forrige sesong oppstod et lite problem. Liverpool var så tett på perfeksjon at det ble slitsomt å følge med. Siden rivaliseringen mot Manchester City begynte har ethvert poengtap nærmest blitt sett på som en krise, og vi føler det samme som spillerne når vi går til hver eneste kamp vel vitende om at her er kun seier godt nok.
Samtidig som det har vært utrolig kult å se Jürgen Klopp bygge et av de beste lagene fotballen har sett, har noe av gleden ved det forsvunnet i jaget etter det perfekte. Etter trofeene. Etter Manchester City.
Vårsesongen ble rett og slett litt for mye av det gode. Klopp og spillerne klarte likevel å levere resultater det knapt var mulig å drømme om. Men så ble de slått på målstreken i kampen om de to gjeveste trofeene. Og budskapet var selvsagt «we go again». Men hvor mange ganger skal vi kreve at den samme gjengen skal være der igjen med den samme gløden, kvaliteten og innsatsen som før?
De små øyeblikkene
Som supporter har det i hvert fall for egen del skortet bittelitt på de tingene denne sesongen. Den kom litt for tett på den forrige. VM-pausen gir en rar følelse av at det er noe som ikke stemmer. Jeg gleder meg fremdeles til kamp, men kanskje den lille prosenten mindre enn før.
Og det blir ikke bedre av å følge med i medier, sosiale og tradisjonelle, når Klopps gutter har gått på en ny smell. Der er kravene strenge og dommen nådeløs. Og annenhver uke må alle gå.
Vi er alle enige i at denne sesongen har vært for dårlig. Jeg har selv i en kommentar etter tapet mot Nottingham Forest pekt på tingene Klopp og klubben har gjort feil, og som har ført til at laget nå må belage seg på en sesong der fangsten kanskje må bli kamp om topp fire og forhåpentligvis et trofé på veien.
Det skal gå an å være kritisk og bli forbannet både underveis og etter kampene, og å diskutere lidenskapelig rundt klubben vi følger så tett. Det er en veldig viktig del av livet som supporter. Men mitt mål fra nå skal bli å forsøke å sette enda mer pris på de små øyeblikkene vi får underveis. Da blir kanskje de store øyeblikkene også enda bedre.