«Jeg ville savnet Everton i Premier League, men dritten fra tribunen kan de ta med ned til Championship»
Parallelt med at Everton gjør det dårlig, virker det som at fiendtligheten mellom supporterne av de to Merseyside-klubbene stiger. Men det er ikke bare Everton-fans som har tydd til slag under beltestedet de siste par ukene.
Parallelt med at Everton ramler på tabellen og Liverpool klatrer fra, stiger fiendtligheten mellom de to lagenes supportere. Videoer fra Anfield-området søndag viser slåsskamper i gatene. En spesielt hårreisende video som gikk runden på Twitter mandag viser en gruppe Everton-supportere som slenger ut det som har blitt standardfrasene. «Victims», «39 italienere» – krydret med en dose rasisme som rosinen i pølsa. Hvis fotball gjør deg så rasende, så bør du kanskje finne deg en annen hobby.
Skjønner Evertons frustrasjon
Det virker som den blå halvdelen av byen holder på å implodere i sinne. Kanskje ikke rart, når de ser klubben holde på å ta en Mufasa og falle ned ett nivå, samtidig som erkerivalen har tatt en Scar og sendt dem nærmere avgrunnen – og stadig når nye høyder selv.
Jeg er en av få som ikke egentlig vil at Everton skal rykke ned. Jeg vil mye heller ha to kamper mot Everton i en sesong enn to kamper mot Burnley.
Jeg er også en av dem som har forståelse for hvorfor Everton-laget spilte som de gjorde på Anfield søndag. Kall det anti-fotball, usportslig, provoserende, ja, kall det hva du vil, men det er ikke usportslig å ønske seg et resultat. Taktikken deres var bygget på det – å spille stygt og provoserende var deres eneste mulighet til å få noe fra kampen. Hadde lagene møttes i en ren fotballkamp, hadde Everton blitt sendt hjem med mye mer enn to baklengsmål i bagasjen.
Jeg forstår hvorfor Jordan Pickford brukte hvert øyeblikk til å drøye tiden. Hvorfor Anthony Gordon faller lett, hvorfor Richarlison ruller rundt på bakken for alt og ingenting. Klart det er irriterende å se på, men jo mer frustrert Liverpools spillere og supporter ble, jo større grunn til å fortsette samme taktikk. Det funket, lenge, helt til Divock Origi Divock Origiet.
Jeg kan også forstå at de blå sine supportere raser mot dommeren etterpå. De følte at de ble snytt for straffespark og at Liverpool-spillere skulle hatt røde kort. Klart, de har en selektiv hukommelse og har valgt å glemme at det var lignende situasjoner også andre veien. Det er greit, sånn er fotballen. Det er banalt og sneversynt og det kan være vanskelig å se situasjoner med nøytrale øyne.
Det jeg derimot ikke klarer å forstå, er at man tyr til å håne døde mennesker og tragiske hendelser bare fordi man har tapt en fotballkamp. Mennesker som har måttet bøte med livet, bare fordi de valgte å følge sitt favorittlag til en FA-cupsemifinale eller til finalen i serievinnercupen. Det kunne vært dem, det kunne vært hvilket som helst lag med mange supportere, men det var Liverpool. Og det brukes fortsatt mot de pårørende, 33 år senere.
FORTSATT STØTTENDE: Til tross for stygge ord fra en liten del av supporterne, har Liverpool fortsatt støtte fra de fleste Evertonians. Her legger Jazz Bal fra Everton Fan Forum ned en drakt til minne om de 97.
Naboskapet røk
Her i Liverpool er fordelingen rød og blå ganske jevn, selv om blå drosjesjåfører vil prøve å fortelle deg noe annet. Naboen min til venstre er en Evertonian, naboen min til høyre er Liverpudlian. De to skjønne mennene i 70-åra er ikke på talefot lengre, de skyr hverandre som pesten, alt på grunn av en diskusjon om fotball der det gikk en kule varmt. Mannen med blå sympatier – en erkescouser full av humor og varme, med blå utelys og blå anorakk, som kaller datteren min for «little blue eyes» (om bare barn kunne blitt født med røde øyne) og som kutter beina på kjøkkenstolene mine når jeg spør (ikke spør) og kommer for å skravle hvis vi jobber i hagen – kom med Hillsborough-bemerkninger til mannen med røde sympatier som fulgte Liverpool hjemme og borte gjennom 70- og 80-årene, om ikke lengre. Med det gikk et mangeårig godt naboforhold opp i sømmene.
Det er fullstendig karakterbrist. Alle blå har venner eller familie som er rød, alle røde har venner eller familie som er blå. Etter at tragedien skjedde i 1989, sto klubbene side ved side. Everton og klubbens supportere trøstet, støttet, og gråt selv for byen sin, for sine venner. Alle var berørt.
BLÅTT OG RØDT: Blomsterhavet etter tragedien i 1989 viste at det var stor støtte fra Evertons supportere.
De deltok i den lange kampen for rettferdighet som fulgte, de boikotter the S*n. Etter publiseringen av Hillsborough Independent Panel sin rapport i 2012, ble maskotene før Evertons kamp mot Newcastle kledd i Everton-blått og Liverpool-rødt. På ryggen til en ung jente i blått sto det 9, på ryggen til en gutt i rødt sto det 6. De ledet spillerne ut på banen til veldedighets-singelen «He Ain’t Heavy, He’s My Brother».
Men ti år senere så står supporterne der på tribunen, eller de tusler gjennom Stanley Park, og gjør det motsatte.
Manchester-klubbene skuffet
Det er ikke bare Everton. De siste ukene har begge Manchester-klubbenes supportere gjort seg selv til skamme. I semifinalen i FA-cupen på Wembley måtte ett minutts stillhet til ære for ofrene stoppes da en gruppe City-supportere bruke stillheten til å synge. Reaksjonen etterpå var upåklagelig – klubben, supportergrupper og Pep Guardiola var raskt ute og beklaget situasjonen.
Noen dager senere kom Manchester United til Anfield og ble sendt hjem med halen mellom bena. Syv minutter inn i kampen var det et rørende øyeblikk da supportere av begge lag samlet seg for ett minutts applaus til Cristiano Ronaldo og hans familie som nylig hadde mistet en sønn. Fotball på sitt beste.
En times tid senere fikk vi se fotball på sitt verste, og da snakker jeg ikke om slapstick-spillet til United-spillerne som klønet rundt på banen.
Det virket som at hele borteseksjonen sang «the S*n was right, you’re murderers.» I ettertid har stillheten fra Manchester United-leiren vært øredøvende. Det tok et døgn før klubben kom med en uttalelse hvor de kalte ropene «fullstendig uakseptable».
Så vidt jeg vet har ikke en eneste av Uniteds store meningspåvirkere nevnt det med et ord men en United-podcast var kjapp til å påpeke at de så en Liverpool-supporter gjøre en flybevegelse mot bussen. Lavmål, så klart, men en liten drittunge mot tusenvis av i all hovedsak voksne menn? Kan vanskelig sammenlignes.
IKKE MANGE BLE IGJEN: Det var ikke mange Manchester United-supportere som sto igjen til siste spark på Anfield.
Flere av de etterlatte har fortalt at dette året har vært det aller verste når det kommer til hets og trolling på sosiale medier. Liverpool FC kom i forrige uke ut med en uttalelse selv, der de skriver at de er «triste over økningen i sanger om Hillsborough-tragedien.»
I kampprogrammet før Merseyside-derbyet skrev Jürgen Klopp at han var skuffet over sangene som har blitt sunget i det siste. «Seriøst? At 97 mennesker har mistet livet i en tragedie, det er noe man skal erte? Hvordan har dette skjedd?» spør han seg. «Hvis du drar på fotballkamp for å synge om folk som har mistet livet, så bør du virkelig droppe å komme. Fotballen vil ikke ha dette.
«Hva med?»
«Hva med München-sangene?» pleier både Manchester United- og Everton-supportere å forsvare seg med når de blir kritisert for å synge om Liverpools tragedier. Liverpool har sine svin på skogen, klart det. Det var en München-graffiti på en husvegg ikke langt fra Anfield en lang stund. Jeg har hørt et par menn på en pub synge om flyulykken i 1958 som tok livet av 23 passasjerer, der åtte Manchester United-spillere mistet livet.
Dette kan selvsagt ikke forsvares, men det er i det store og det hele noen få idioter. Når hundrevis står i borteseksjonen på Anfield og synger «The S*n was right, you’re murderers» så finnes det ikke en eneste unnskyldning.
«Men «always the victims» handler ikke om Hillsborough», sier de, ofte med et dårlig skjult, selvgodt smil. Og så sier noen av dem at det handler om Heysel, og andre sier at det handler om Luis Suarez og Patrice Evra-saken, men den sangen hadde aldri i livet blitt sunget hadde det ikke vært for den mangeårige kampen for rettferdighet, den mangeårige kampen for å bevise en gang for alle at jo, Liverpools supportere var victims – uskyldige ofre – da 97 mennesker mistet livet etter dårlig organisering på Hillsboroughs Leppings Lane-tribune.
«Murderers», roper de, og mener det handler om Heysel-tragedien. Det er en påstand de kanskje kunne kommet unna med, hadde de ikke lagt til linjen om The S*n. Det fjerner enhver tvil – sangen handler om Hillsborough, hvor avisen hevdet at Liverpool-supporterne drepte sine egne. En påstand som har blitt motbevist.
«39 italienere», sier de. Hendelsene på Heysel stadion i Brussel i 1985 var forkastelige. De 39 ofrene minnes hvert år av Liverpool. 14 Liverpool-supportere ble fengslet for uaktsomt drap, og klubben ble utestengt fra europeisk fotball i seks år – alle engelske klubber ble utestengt i fem år. Men hvis man er så opptatt av disse 39 menneskene, burde man i det minste vite at det ikke var 39 italienere. 32 var italienske, fire belgiere, to franske og én fra Nord-Irland.
Det som skjedde på Heysel blir for alltid stående som en stor skamplett på Liverpools rykte, men de som ber om «justice for Heysel» vet neppe hva de snakker om. Les mer om en av de mørkeste dagene i Liverpool FCs historie her.
Så rykker kanskje Everton ned. Jeg kommer til å savne aggressiviteten på banen fra «the friendly derby», men dritten fra tribunen kan de ta med ned til Championship.