Det året Liverpool skulle tatt gull

2008/09, 2013/14 og 2018/19 er gjerne sesongene som trekkes fram når en skal snakke om årganger hvor Liverpool var nær ved å sikre seg det ligagullet som nå har holdt seg borte fra Anfield i snart 30 år. Det ble en 2. plass i 2001/02, året etter at Gérard Houllier ledet Liverpool til tre cuptitler og så ble syk. Phil Thompson måtte tre inn i en god ligasesong, men i realiteten truet man aldri et godt Arsenal veldig. 1990/91 ble det som kjent også sølv, som Glenn Hysén forteller om på de foregående sidene, men det regnes liksom ikke helt med i kjølvannet av det siste gullet.

I sesongene 1995/96 og 1996/97 var imidlertid Liverpool en reell utfordrer til Manchester United. Med en ung og frekk Robbie Fowler i scoringshumør og alliert med sin scouse-kompis Steve McManaman likte man å kneble de nye mesterne fra Old Trafford.

Noen susende scoringer fra Robbie i 95/96 var imidlertid ikke helt nok i ligastriden, og det ble et smertelig finaletap på Wembley da Eric Cantona avgjorde en elendig kamp i sluttsekundene – og da Liverpools unge og friske mannskap først og fremst vil bli husket for sine hvite dresser.

De røde var klare for revansj i 1996/97.

ASSISTKONGE

Stig Inge Bjørnebye spilte alle kampene i sesongen 1996/97, og da mener vi alle kampene. De 38 i ligaen, samt ytterligere 14 kamper i hjemlige cuper og i cupvinnercupen. Keeper David James var den eneste som delte den statistikken, mens Jason McAteer og Steve McManaman begge mistet én kamp hver.

Sesongen 1996/97, hvor står den i din lange fotballkarriere?
– For min egen del var det et år hvor alt falt på plass. Jeg var skadefri og i god form, jeg spilte på et godt lag og jeg hadde en trener som hadde tillit til meg.

– Jeg fikk også spesielle oppgaver i laget, og da kanskje først og fremst offensivt. Det dreide seg da først og fremst om innlegg, jeg var nest sist på om lag en tredjedel av de målene som Liverpool scoret den sesongen.

Hvem var målskiven?
– Robbie Fowler og Stan Collymore spilte på topp, og mine crossballer var først og fremst myntet på Collymore, som enten avsluttet selv eller prøvde å spille opp Robbie. Et annet angrepsvåpen var Steve McManaman og hans forseringer, og han hadde nest flest assists.

I GULLKAMP HELT INN

Du hadde en meget god sesong, og den startet nærmest umiddelbart for ditt vedkommende?
– Du tenker vel på scoringen jeg hadde på Riverside, ja. Jeg var framme og scoret etter fire minutter i sesongens første kamp borte mot Middlesbrough. Det er ikke så lenge siden jeg bommet på en quiz, hvor spørsmålet var hvilken nordmann som har vært toppscorer i Premier League. Svaret var meg selv, og i de minuttene det tok før det ble scoret flere mål i ligaen i den sesongen. Jeg scoret med andre ord det første målet i Premier League 1996/97.

Stig Inge Bjørnebye koster på seg et smil i skjegget. Venstrebacken med 75 landskamper, som kan smykke seg med tittelen matchvinner i en norsk cupfinale, men som var på sitt ytterste spesielt i sesongene 1994/95 og 1996/97 for Liverpool. Da han var med å vinne ligacupen for Liverpool, før han brakk ankelen og mistet mesteparten av 1995/96, før han så hadde trent seg opp til å være i toppslag igjen.

– Det var en veldig artig sesong å spille. Vi var veldig gode fremover, men vi var også sårbare. Vi var med og kjempet om gullet nesten hele veien, før det kom to tap helt mot slutten som ødela. Hjemme mot Coventry og ikke minst hjemme mot Manchester United. Det var forskjellen, at United var mer solide og stod distansen.

Dette var et Manchester United med en manager Alex Ferguson som ikke la skjul på at hans hovedmål var å få Liverpool ned fra pidestallen som Englands beste lag – var det mye prat i garderoben om at nå hadde vi endelig muligheten til å sette dem på plass?
– Jeg vet ikke om vi snakket så mye om det internt, men det var mye skriverier om det. Vi spilte god fotball, og vi var lenge det beste laget i ligaen det året, og slik sett var det uten tvil forventninger til oss.

LAGET I 1996/97

Skulle en ta ut laget i 1996/97 ut fra flest spilte kamper, ville det sett ut slik:

James; Wright, Matteo, Babb; McAteer, Thomas, Barnes, McManaman, Bjørnebye; Fowler, Collymore.

Hele ni spillere startet minst 30 av de 38 kampene, mens stopperne Matteo og Babb i trebackslinjen bak står bokført med 26 og 22 kamper.

Stig Inge Bjørnebye og Jason McAteer var arbeidsomme og effektive vingbacker, mens Steve McManaman var linken mellom midtbanen og spissparet Fowler og Collymore.

Det var mye det samme mannskapet, spesielt fremover på banen?
– Jamie Redknapp var en del involvert, men han slet en del med skader. Patrik Berger var også en som bidro, spesielt med noen susende scoringer. Nå skal det sies at Michael Thomas var en god spiller og at han nødvendigvis ikke spilte fordi Jamie var skadet eller Patrik ikke var med. John Barnes løp ikke så mye lenger, men hadde stor rutine og var en god mann å ha med, mens Steve McManaman hadde en mer fri rolle. Thomas var den som gjerne holdt igjen og balanserte, mens Jason McAteer og jeg måtte stå for mye av løpingen.

Var ustabilitet i den bakre treeren et problem?
– Når du nevner de som spilte, er jeg overrasket over at John Scales bare spilte tre kamper. Han var en hurtig spiller og ville ha spilt mer om han ikke var så plaget av skadet.

En det blir snakket lite om, er keeper David James. Det var han som feilet grovt i de tidligere nevnte kampene mot Coventry og Manchester United. De andre keeperne i troppen, Tony Warner og danske Jørgen Nielsen, var bare ikke av samme kaliber.

Bare ett poeng på de to siste kampene mot Wimbledon og Sheffield Wednesday sørget for at en inngangsbillett til Champions League også ble rotet bort. Liverpool endte på 4. plass, på samme poengsum som Newcastle og Arsenal, men med dårligere målforskjell. Avstanden opp til Manchester United ble til slutt på sju poeng.

KAMPENE I 1996/97

Ikke minst etter sesongen ble det mye snakk om at Liverpool behøvde et mer utpreget anker, og Paul Ince ble da også kjøpt inn før neste sesong, men da The Kopite spurte manager Roy Evans om det der og da, svarte Roy med å si at motstanderen ikke kunne score så lenge dere hadde ballen?
– Jeg snakket med Roy Evans nå 15. desember, da han var på julefesten til de tidligere spillerne. Vi var begge enige om at dette var en sesong da Liverpool skulle ha vunnet ligaen.

– Når det er sagt, var det et år jeg ser tilbake på med mye glede. Jeg er normalt ikke så opptatt av individuelle utmerkelser eller priser i fotball, men det å komme på årets lag i Premier League var noe jeg satte pris på. Ikke minst fordi det kommer fra felles profesjonelle, og i dette tilfellet dine motstandere.

Husker du noe mer fra kampene den sesongen?
– Jeg husker bruddstykker, men kanskje mer hvordan laget fungerte. Det var en fornøyelse å spille fram spillere som Fowler og Collymore. Jeg synes å huske at vi hadde et bra juleprogram.

Det stemmer, for så vidt – Liverpool knuste Middlesbrough og Nottingham Forest med 5–1 og 4–2 midt i desember, før det ble 1–1 mot Newcastle og Leicester lille julaften og 2. juledag, før det igjen ble seier med 1–0 borte mot Southampton i romjula.

I 5–1-kampen mot Middlesbrough scoret Stig Inge sitt andre ligamål for sesongen, da han satte inn 3–0 etter en retur fra frispark rett før pause. Han scoret også mot Mypa 47 og Sion i cupvinnercupen.

KLASSIKER MOT NEWCASTLE

– En kamp jeg husker var borte mot Chelsea, hvor vi ledet 2–0 ved pause etter scoringer av Fowler og Collymore, og så tapte vi 4–2.

Det er riktig, med unntak av at det var i FA-cupens 4. runde, og scoringer fra Mark Hughes, Gianfranco Zola og Gianluca Vialli (2) snudde det for londonerne. Det kan stå som et eksempel på den scoringskraften kombinert med sårbarheten som nordmannen med nr. 20 på ryggen har vært inne på tidligere.

– Jeg spilte hver eneste kamp, og det var særlig rundt jul det var så mange kamper. Du spilte en kamp og så måtte du umiddelbart begynne å tenke på den neste igjen. Fysisk har jeg nok aldri vært i så god form som jeg var da og som greide å tåle et så hardt program så bra.

Det var også den siste av de to 4–3-klassikerne mot Newcastle?
– Da ledet vi 3–0 ved pause, istemmer Stig Inge.

Ut fra videobilder kan en gjenoppleve kampen, og overraskende nok var Bjørnebye ikke involvert i mål fra McManaman, Berger og Fowler. Patrik Berger var en spiller som ble kjøpt tidlig i sesongen, og hadde også sine bidrag.

Det at du ikke var involvert i scoringer forandret seg imidlertid etter pause?
– Newcastle reduserte og scoret ytterligere to sene mål slik at det stod 3–3 med et par minutter igjen. Da fikk jeg ballen ute på siden og la inn i feltet hvor Robbie Fowler vant i lufta og stanget inn 4–3 foran The Kop. 4–3 for andre året på rad mot Newcastle.

Sannheten var at den da 27-årige nordmannen, den første i Liverpool FC, sveipet inn et innlegg nesten stillestående noen centimeter fra sidelinja og som innbydende med stor fart havnet på pannebrasken til toppscorer Fowler på femmeteren til Newcastle.

– Jeg husker godt den scoringen når du nevner det, forklarer Stig Inge videre. – Det var en tett og dramatisk kamp, men generelt er jeg ikke god til å huske slikt. Det innlegget jeg blir minnet mest om, er da vi tok igjen 0–3 mot Manchester United og jeg la inn til 3–3 som Neil Ruddock headet inn. Det sitter spikret hos mange.

STØTTET STREIKENDE HAVNEARBEIDERE

Dette var også en sesong hvor Liverpool spilte i Bergen mot Brann i cupvinnercupen og Robbie Fowler utlignet på Brann Stadion med en superscoring. I returen på Anfield skapte han overskrifter ved å ha en T-skjorte under kamptrøya med støtte til de streikende arbeiderne nede på docken i Liverpool.

Det ble også oppmerksomhet da du avla havnearbeiderne et besøk?
– Under streiken hadde de et oppholdssted nede ved havna som jeg kjørte forbi etter hver trening. En dag blinket jeg inn til venstre og kjørte ned dit da jeg var interessert i å høre på deres synspunkter om dette. Nå var det egentlig Fowler og McManaman som satte meg på ideen, etter nettopp det stuntet i kampen på Anfield. Nå hendte det jeg var litt interessert i andre ting enn fotball også, men jeg hadde ikke drømt om at det skulle få såpass med etterspill som det gjorde. Det betydde åpenbart mye for de det gjaldt, og også for supporterne. Når engelske medier nå kontakter meg mange år etterpå, er det ofte det de er mest opptatt av.

– Det var en spesiell opplevelse, hvor jeg bare satte fra meg bilen og ruslet bort til dem. De så ganske fort hvem det var som var kommet, og da hadde vi noen minutter litt omvendt fra hva jeg var vant til. Nå var det jeg som stilte spørsmålene og de som svarte. Det virket som at de satte pris på selv å kunne forklare hva som var skjedd og hva de var opptatt av i den konflikten som hersket. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det.

Luften gikk litt ut av ballongen etter den sesongen vi har snakket om og resultatene med Roy Evans gikk nedover?
– Personlig syntes jeg det var leit å miste ham som manager, samtidig så må en si at etterkommeren Gérard Houllier gjorde mye bra i klubben. Han satte andre krav og han gjorde alt mye mer profesjonelt. Han hentet imidlertid inn en mengde spillere, og det var langt nær alle de som slo til. Du følte at det var lettere kaotisk i garderoben til tider. Selv mistet jeg nok også litt kraft i det jeg gjorde, også etter å ha vært der såpass lenge. Jeg var tilknyttet Liverpool i over sju år, som er lenge i en så stor klubb. Stemningen i klubben synes jeg forandret seg.

INGEN BEDRE PÅ ANFIELD

Stig Inge fortsatte å bo i Southport etter at han igjen begynte å spille under mannen som hentet ham til Liverpool, da Graeme Souness nå var blitt manager i Blackburn. Etter den aktive karrieren har han vært assistent på det norske landslaget, trener for IK Start, hatt posisjoner i Norges Fotballforbund, før han nylig takket for seg som sportslig leder i Rosenborg.

Vi er litt nysgjerrige på hvordan du med din erfaring i internasjonal fotball ser på dagens lag og Jürgen Klopp?
– Den fotballen som spilles nå, er den beste som er blitt spilt på Anfield noen sinne, ingen kan si noe annet. Det er klart at det laget som Liverpool hadde på 80-tallet, var fantastisk på sin tid, og slik sett er det vanskelig å sammenligne ulike årganger. Men nå har du et mannskap som vant Champions League forrige sesong, de tapte bare én ligakamp selv om de endte opp som en knepen toer, og i år har de gruset alt ved å vinne alle kampene i Premier League med et unntak da det ble uavgjort på Old Trafford. Det er en utrolig imponerende årgang vi ser nå.

– Klopp har fått bruke litt tid på å prege spillergruppa, han har truffet bra på typer og personligheter som han har hentet inn, han er åpenbart en veldig dyktig leder som har greid å skape et samhold og fellesskap som alle lever etter. Jeg synes de er enormt pliktoppfyllende i alt de gjør. Nå i høst har jeg sett flere kamper live enn jeg har gjort på en god stund, og jeg er veldig imponert over det nivået som laget nå presterer. Hvordan laget holder riktige avstander, hvordan de har et intenst press, løpskapasiteten, hvor direkte og hurtig de spiller framover. Hele tiden er det høy kvalitet, det er masse motsatte bevegelser, det er veldig komplett og det er en meget vanskelig oppgave å trekke fram enkeltspillere fra det laget. Du føler at alle leverer.

INTET SLURV

Er det dagens fotball?
– Det er topp, topp klasse av dagens fotball. Kanskje er det verdens beste lag når vi snakker om det siste året.

Det er et par aktive backer også på dette laget?
– Det er ekstremt positivt. Jeg fikk en statistikk tilsendt av broren min nylig over de fire spillerne i historien til Premier League som hadde flest assists. Da var Trent nummer én, Andy Robertson nummer to, Dan Petrescu nummer tre og jeg nummer fire.

Når dette skrives har Liverpool vunnet 20 av 21 ligakamper – det må ikke minst være en enorm psykisk prestasjon hele tiden å være klar til og vinne hver kamp?
– Det sier mye om Jürgen Klopp, og det sier ikke minst mye om staben hans. Ikke minst tror jeg den fysiske treneren Andreas Kornmayer er en kapasitet. Det er masse hva jeg vil kalle gode øyne, jeg tror de passer veldig godt på hverandre og står veldig sammen, det synes å være en fantastisk lagmoral.

Klopp virker flink til å ufarliggjøre det hele?
– Jo, det kan du sikkert si, men han er nok en annen person til daglig enn den som du ser smile på TV. Ikke minst fram til seriestart vil jeg tro han er rimelig rak i ryggen. Jeg vil si han er i overkant tøff, i overkant tydelig, i overkant på, og det gjør at du da hele tiden også kan bygge opp igjen. Samtidig er det en godhet i miljøet, det er noe av begge deler. Det er ingen slurving. Du ser for eksempel aldri en Liverpool-spiller som slurver med et innkast. De tar vare på alle detaljene. Det er som sagt veldig imponerende.

Jeg vet du sa at det er vanskelig å plukke ut enkeltspillere, men hvis du likevel skulle peke på en du har veldig sansen for?
– Jeg er klar over at mange umiddelbart vil trekke fram en spiller som van Dijk, en Mané eller en Firmino, men hvis jeg skal ta fram en du kanskje kan regne for en «unsong hero», som jeg nok selv var til tider, vil jeg si Gini Wijnaldum. Den kraften han viser, det er helt enormt.

• Uavgjort på New Meadow vil ødelegge planene for vinterpausen