Bortebaner - EvertonDen plagsomme lillebroren

Der var de leieboere til John Orrell (1884) og John Houlding (1885–1892). En krangel om leiebeløpet og inntektene til grunneier og bryggerieier Houlding endte med at Everton, som ble ligamester med Anfield Stadium som hjemmebane i 1890/91, valgte å forlate sin arena og bygde nytt i et annet hjørne av Stanley Park.

John Houlding startet isteden en ny klubb på etablerte Anfield, hvor de skulle spille sine hjemmekamper, og ga den det samme navnet som byen. Everton på sin side ville ikke gjenta bragden med å bli ligamester før den siste sesongen før første verdenskrig.

Everton vant fire av de fem første derbyene mot sine naboer på Goodison Park, og det var ikke før oktober 1907 at de røde ville gjenta sin første seier fra september 1898. Det må legges til at Liverpool vant en omkamp i cupen på Goodison i 1902, mens de blå gjentok bedriften med først å spille uavgjort hjemme for så å vinne på andre siden av parken tre år senere.

The Reds fikk en nesestyver til tonene av 5–0 på Goodison i 1909, et resultat som ikke ville bli gjentatt på dette stadion inntil Ian Rush sendte fire baller forbi Neville Southall i 1982.

• Det er under en kilometer mellom Anfield og Goodison. Nå skal den blå naboen flytte

SAMMEN I TOPPEN

Den harde kjernen til Evertons supportere ville i hovedsak stå på tribunen Gwladys Street, bak det målet som var lengst unna Stanley Park. Det var imidlertid ikke uvanlig at røde fans også samlet seg der da det både var forlokkende og en del av en historie med massive tilskuertall.

I de to sesongene da Liverpool ble mestere på 1920-tallet, var antall besøkende for begge ligakampene på Goodison 52 000. Noen tiår senere var over 70 000 til stede for å kunne oppleve det første ligamøtet siden 1950/51-sesongen, da Liverpool var tilbake i toppdivisjonen og tok turen den snaue kilometeren nordover for å spille borte mot Everton i september 1962. Det hadde vært et unntak i 1955, da de røde slet midt på tabellen i 2. divisjon, men hvor de uventet knuste sine naboer fra toppdivisjonen med 4–0 i FA-cupen til glede for bortefansen. Siden 1962 har de to storhetene på Merseyside begge spilt i øverste divisjon i engelsk fotball.

BESEIRET LIGAMESTEREN

Den karismatiske skotten Bill Shankly elsket rivaliseringen mellom de to storklubbene på Merseyside, men faktisk greide ikke Liverpool å vinne en ligakamp på Goodison under Shanklys ledelse før i desember 1969, på det åttende forsøket.

Kanskje var det litt ironisk at det skjedde i en sesong hvor de blå vant ligaen med sju poeng (to poeng for seier) og de røde snart skulle bygge opp et nytt lag, men det understreket at vanlige «regler» sjelden fungerte i disse kampene og tabellplasseringen før avspark hadde lite eller ingen ting å si. Tre mål etter pause, fra Emlyn Hughes som elsket å slå og score mot naboen, et selvmål fra Sandy Brown som fortsatt lever på folkemunne på Merseyside, og et fra Bobby Graham sørget for en kjærkommen triumf på et tidspunkt da Everton ble regnet som en både større og rikere klubb enn Liverpool FC.

Nå skal det legges til at Liverpool beseiret «The Toffees» i Charity Shield i 1966, spilt på VM-arenaen Goodison Park, og hvor kampens eneste mål ble scoret av verdensmester Roger Hunt. Det vil ha gledet Bill at hans statistikk på «feil» side av Stanley Park ble ytterligere forbedret noe med seire de to siste sesongene han ledet de helrøde til kamp. 2–0 etter to fulltreffere av Emlyn Hughes og 1–0 etter en flott scoring av Alan Waddle, utrolig nok hans eneste offisielle mål for Liverpool.

RUSH SCORET FIRE

Det var et tegn på at Liverpool under Bill Shankly hadde fått sitt andre storlag, og denne gangen hadde ikke Everton noe særlig å svare med. I hvert fall ikke umiddelbart. Dog var det nok ikke stort Bob Paisley merket til det når han tok med seg sitt mesterlag til Goodison.

På ni sesonger inkluderte det seks ligagull, men det forhindret ikke at de tre første kampene som Paisley ledet på andre siden av Stanley Park, endte 0–0. Generelt var kampene mellom de røde og de blå tette.

Selv da Kenny Dalglish & Co. nærmest pulveriserte resten av 1. divisjon og vant ligaen suverent i 1978/79 og satte nye poengrekord i en sesong hvor de helrøde slapp inn 16 mål på 42 kamper, tok Everton tre av fire poeng i lokaloppgjørene. Med 1–0-seier foran Gwladys Street, og hvor Andy King scoret for klubben med mottoet «nil satis nisi optimum», intet annet enn det beste, i begge kampene og ble omtalt som noe av en «Liverpool-dødare».

I likhet med sin forgjenger Shankly fikk Bob Paisley en hyggelig slutt mot den blå naboen, etter to strake hjemmeseiere på Anfield og en fin 3–1-gevinst på arenaen som nå begynte å merke slitasje etter lite fornyelse de foregående årene og hvor det fortsatt huskes at «Rush scored one, Rush scored two, Rush scored three and Rush scored four … na-na-na-na …, i den klassiske tippekampen i november 1982.

DALGLISH TRAKK SEG – ETTER KAMP PÅ GOODISON

Joe Fagan ledet aldri Liverpool til seier borte mot Everton, men «Smokin’ Joe» vil bli stående som den første som vant en Merseyside-finale da de røde vant over de blå etter omkamp i ligacupen i 1984.

Året etter presenterte den nye manageren Kenny Dalglish seg umiddelbart, bokstavelig talt, da han som lagets nr. 7 banket ballen i krysset foran Gwladys Street før det var gått 20 sekunder. Liverpool vant 3–2 etter å ha ledet 3–0 ved pause, og hvor det inkluderte to utrolige misser fra Kenny foran Park End i 2. omgang. Det var tre poeng som en kunne hevde var helt avgjørende for sesongen siden Liverpool endte opp som The Double-vinnere, to poeng foran de blå i ligaen og med seier 3–1 mot rivalen i finalen i FA-cupen mot datidens store rival både på banen og i lokalsamfunnet.

Harry Catterick hadde til tider vært noe av en torn i siden til Bill Shankly, og ikke minst under Howard Kendall hadde Everton fortsatt å være en vrien motstander, spesielt midt på 80-tallet. Resultatene kom mer i Liverpools favør under Dalglish, men Kendall var tilbake da et av de lokalderbyene som huskes best ble spilt. Da Liverpool møtte Everton i omkamp til 5. runde i FA-Cupen, etter at den ikke så sjeldne plagsomme naboen hadde frustrert John Barnes & Co. til 0–0 på Anfield.

De med en liverbird på brystet ledet fire ganger på Goodison Park, men hver gang utlignet Everton i en kamp som ble den siste før Kenny Dalglish overraskende trakk seg. Den neste omkampen ble også spilt de 15 minuttene det tar å gå fra Anfield til Goodison, og midlertidig manager Ronnie Moran kunne fra benken se sitt lag tape 1–0.

ET RØDT ÅRHUNDRE

Det er kanskje ingen overraskelse at Graeme Souness i sin skuffende periode som manager bokførte en uavgjort, to tap og ingen seire på det som var nokså nært, men likevel utvilsomt må betegnes som fremmed gress.

Det føles liksom verre at scouseren Roy Evans, fra The Boot Room, også står uten gevinst i The Merseyside Derby etter fem forsøk. Det er nok noe Evo har fått høre på stampuben hjemme i Aughton, nord for Liverpool. Det startet med 0–2 i bortekampene mot de blå, da Joe Royle prøvde å få litt liv i en falmet storhet som totalt sett kom lenger og lenger etter LFC. «Dogs of war», med hardt kjempende midtbanespillere som Ebbrell, Horne og Parkinson, var nok til å vinne slaget, men det var de røde som vant krigene.

Liverpool var ikke lenger lillebror, det var de som var storebroren, noe som bidro til en stadig mer bitter nabo. Deres mulighet var i første rekke hjemme på eget og fullsatt stadion, om det så fortsatt var av gamle trebenker. Kvaliteten til Liverpool gjorde imidlertid at skippertakene kom sjeldnere i det som fans fra Liverpool yndet å si var naboens «cupfinale». Det ble understreket ikke minst da Gérard Houllier ledet Englands mestvinnende klubb inn i dette århundret. Riktignok, som seg hør og bør, ble hans første bortederby som enerådende sportslig sjef et 0–0-resultat, men de fire neste ble vunnet med en målforskjell på 11–4.

Rafa Benitez brukte litt tid på å «lære» et Merseyside-derby mot et lag hvor David Moyes skapte et noe sterkere blått mannskap som inkluderte en 3–0-seier mot et Liverpool med en forfjamset Pepe Reina i mål, men de tre siste ligakampene på banen hvor St. Luke’s Church står ved det ene hjørnet endte med seier.

FORTSATT MÅLFATTIG

Roy Hodgson ble «berømt» for å uttale at han var rimelig fornøyd med prestasjonen etter å ha tapt 0–2 i hva enkelte røde fans kaller «gruva», the pit. Da skjønte Kenny Dalglish tegningen utvilsomt bedre, og det var ikke overraskende at da han kom tilbake som manager ble det 2–0-seier på Goodison. Seieren på Wembley i semifinalen mot samme motstander huskes nok likevel bedre, begge ganger med Suarez og Carroll som målscorere.

Brendan Rodgers ledet Liverpool i sju ligakamper mot Everton, og det ble uavgjort i seks av dem! Seieren kom i den store sesongen under Brendan, da gullet glapp i 2013/14 etter blant annet 4–0 på Anfield mot de blå. Borte den sesongen ble det en 3–3-klassiker, da Everton først gjorde 1–2 til 3–2, før Daniel Sturridge utlignet helt mot slutten. Noen vil også huske året før, da Luis Suarez gjorde 1–0, for så å gjøre et mageplask foran David Moyes som hadde beskyldt ham for å kaste seg ned i straffefeltet før kampen, selv om sistnevnte nok var i bedre humør ved sluttsignalet og et 2–2-resultat.

I moderne tid, siden Shankly kom for rundt 60 år siden, har vi telt til fjorten 0–0-kamper når vi snakker om Everton vs. Liverpool. Det er ganske mye. Inntrykket er vel at de harde og sjansefattige kampene er blitt færre de siste tiårene, med en annen type fotball og kanskje også noe annet styrkeforhold hvor de røde gradvis er blitt mer overlegne de blå.

Dette er imidlertid fortsatt kamper som «lever sitt eget liv» På det første dusinet med derbykamper under Jürgen Klopp tapte Liverpool ingen, før det nylige sjokket på Anfield. Noen vil derfor kanskje heve øyenbrynene noe når vi forteller at ligakampene mot Goodison Park i sesongene 2017/18, 2018/19 og 2019/20 alle endte med 0–0.

Gammel vane og tradisjon kan være vrien å vende, selv for en stadig mer dominerende storebror.

STEINAR J. BJERKMANN

PÅ NABOBESØK

De nye rulletrappene på Main Stand tar fansen nesten til himmels. Liverpools flotte hovedtribune tar tankene tilbake til naboen på andre siden av Stanley Park. 

For noen år siden tok redaktør Flatin og Hønefoss-legenden Frode Lafton turen til Goodison sammen med undertegnede. Midtukekamp i grått og vått engelsk vær mot Arsenal. Redaktøren ordnet billetter via ærverdige The Aachen hotell. 

Og da vi skulle oppover etasjene, ventet rulletrapp. Redaktør Flatin, som ville vært en glimrende kandidat i «Kvitt eller dobbelt» i engelsk fotball, kunne fortelle at Everton var først ute i engelsk fotball med nettopp rulletrapp. «The Mersey Millionaires», som de blå ble kalt, kunne flotte seg med slikt da 1960-tallet gikk over i neste tiår. 

Onde tunger vil ha det til at det ikke har skjedd så mye på Goodison siden ... Det er vel ikke helt sant, men tiden virker å ha stått stille hos våre naboer som ikke har vunnet noe som helst siden 1995. Med treseter og alt er det jo også blitt et velklingende kallenavn i «Woodison». Nydelig banter. Vel inne under flomlysene ruslet Lafton inn først på tribunen. Vi speidet etter våre plasser. Og der var de. Helt i enden. Omtrent utenfor tribunen.  

Nå skjer jo mye innenfor sekstenmeteren i fotball, så plasseringen var ikke så dum. Hadde det ikke vært for de fullstendig skjemmende stolpene som var plassert mellom banen og oss. Nå hadde vel taket ramlet ned om ikke stolpene bar det som var over oss, men
spesielt publikumsvennlig er det ikke. Jeg overtok plassen i andre omgang. Da oppdaget jeg at Lafton hadde sett alt annet enn målet i 1. omgang. Utsikten var sperret. Restricted view, som det så pent heter ... 

Redaktør Flatin kunne fortelle om store oppgjør mellom lagene, gjerne med han selv til stede, og vi satt nærmest andektige der vi hørte gammelredaktøren fortelle om det gylne 80-tallet og tiåret etter da Premier League visket ut både slagkraft og historie.  

Nå drømmer våre blå venner om nye tider. Mer tidsriktige tider. Fancy stadion i vannkanten. Uten kirke ved det ene cornerflagget. Uten treseter. Uten den helrøde naboen i syne. Det har tatt tid å realisere nytt stadion. Og Everton har neppe vunnet noe stort trofé før de flytter inn i sin nye storstue. Om de noensinne får bygget. Det er så en tenker tilbake til
John Houldings dager. Da Everton holdt til på Anfield. Og var byens flaggskip. 

Så ville man ikke betale baneleie. Og flyttet ut, mens en byrival med Houlding på laget så dagens lys og i 2021 er Englands mestvinnende klubb. Det hadde kanskje vært lurt å bli værende på Anfield …

GROUNDHOPPEREN

Einar Kvande (54) er journalist i The Kopite/Liverpool.no og har vært groundhopper siden 1989. Totalt har han besøkt 148 baner på De britiske øyer, inkludert 22 arenaer som nå er jevnet med jorden.

WOODISON

Banen til byrival Everton ligger bare en kilometer i luftlinje fra Anfield, på den andre siden av Stanley Park. Goodison omkranses av trange gater og rekkehus. Et nedslitt og gammeldags engelsk stadion med bratte tribuner og sparsomt med fasiliteter. Toppseksjonen på Main Stand passer ikke for folk med høydeskrekk!

Borteseksjonen Bullens Road er et kapittel for seg. Tribunen er bygd av tre, hvor en rekke stolper støtter taket, slik at sikten ikke akkurat er den beste om du havner langt bak på tribunen. Dette er nok en av grunnene til at Liverpool-fansen har gitt stadion økenavnet «Woodison».

Goodison Park er den banen jeg har besøkt flest ganger i England, om vi ser bort fra Anfield. Tolv kamper er det blitt hos naboen opp gjennom årene. Fem av disse har vært lokaloppgjør. Best av disse husker jeg 3–2-seieren i påsken 2001, da Gary McAllister ble matchvinner med et utrolig frispark fra langt hold på overtid. Da hadde Everton utlignet på straffespark noen minutter tidligere, og Liverpool spilte med ti mann etter at Igor Biscan hadde blitt utvist fem minutter før utligningsmålet.

De fem lokaloppgjørene har resultert i tre seiere, ett tap og en målløs forestilling. Foruten Liverpool har jeg sett Everton spille mot Manchester United, Newcastle, Wimbledon, Aston Villa, Fulham, Norwich og franske Lille på Goodison. I løpet av mine tolv besøk der har jeg hatt billett på alle fire sider av banen. Gwladys Street og bortetribunen Bullens Road har så absolutt sett sine beste dager og er nærmest falleferdige. Kortsiden mot Stanley Park, Park End, har den nyeste og mest moderne tribunen.

TA VEIEN OM ANFIELD

Nærmeste jernbanestasjon er Kirkdale – ca. 800 meter fra banen. Det er også god bussforbindelse fra Sandhills stasjon på kampdager. Fra Liverpool sentrum er det imidlertid enklest å ta en buss fra Queens Square. Alternativt koster en taxi fra sentrum ca. £ 8. Det er også mulig å ta beina fatt for å komme til Goodison. En spasertur fra sentrum vil ta 40–45 minutter.

Personlig foretrekker jeg å legge turen til en av pubene rundt Anfield før en kamp på Goodison, og så rusle gjennom parken når kampstart nærmer seg. Dersom det er et lokaloppgjør, er i grunnen noe annet utelukket.

Som rød har jeg aldri følt meg spesielt velkommen eller komfortabel i gatene rundt Goodison. Det er noe med stemningen i området som gjør at jeg ikke er bekvem der. Når jeg nærmer meg Goodison, kjenner jeg på hele kroppen at jeg hører hjemme på den andre siden av Stanley Park!

Tar man en runde rundt Goodison, kan man ikke unngå å legge merke til St. Luke’s Church som ligger på hjørnet mellom Main Stand og Gwladys Stand. Sistnevnte er Everton-fansens svar på The Kop.

På grunn av at det er svært få muligheter til å bygge ut Goodison, inneklemt mellom husrekkene som den ligger, har Everton nå fått bystyrets velsignelse til å bygge nytt stadion med plass til nesten 53 000 tilskuere ved Bramley-Moore Dock nede ved Mersey-elven.

VETERANSUPPORTEREN

Chris Wood (68) var på sin første Liverpool-kamp live julaften 1966, borte mot Chelsea, og har totalt vært på over tusen kamper med de røde. Det inkluderer nesten 300 bortekamper.

JEVNT OG MÅLFATTIG

Realiteten er at Everton–Liverpool historisk sett ikke er en kamp kjent for mange mål, til tross for at store seiere gjerne nevnes når en skal oppsummere slike lokalderbyer. For min egen del var det noe jeg kunne erkjenne for alvor etter at tre av mine fem første kamper med Liverpool på Goodison endte 0–0.

Det at sju av elleve kamper som jeg har sett Liverpool spille på Goodison endte med uavgjort, viser hvor jevne disse kampene var, på tidspunkt da det var lokal stolthet på spill og ligaposisjonene ikke betød noe. Dette var en kamp hvor det ofte virket viktigere ikke å tape enn å vinne.

SPESIELLE SEIERSMINNER

De to seirene jeg har med Liverpool på Goodison Park, vekker begge spesielle minner. De to scoringene til Emlyn Hughes på Grand National Day i 1973 gjorde at besøkende fans gynget opp og ned i en slik grad at det kjentes som at den delen av stadion ville revne.

Ni og et halvt år senere kunne jeg bivåne live at «Rush scored four» fra Top Balcony. Da hadde det vært sju år siden mitt forrige besøk på Goodison, og det var klart at noe var blitt forandret angående oppførselen til supporterne. Noen av Evertons mest høylytte fans hadde flyttet til Bullens Road Paddock, og for første gang kunne jeg se røde og blå være involvert i slåsskamper. Tidligere hadde atmosfæren vært lidenskapelig, men uten fysiske kamper på tribunen.

Mange folk tror at den bitterheten som har oppstått mellom de to delene av fans, startet etter det som skjedde på Heysel, som medførte at engelske lag inkludert ligamester Everton ble utestengt fra Europa, men jeg så tydelige tegn på at alt ikke var som det skulle tre år før dette.

GAMMEL OG IKONISK

Når det er sagt, jeg opplevde intet trøbbel under den berømte 4–4-kampen i 1991, da jeg sammen med hundrevis av andre røde stod på Gwladys Street.

Mitt siste besøk på Goodison endte slik det første gjorde, med 0–0. Trolig har jeg sett min siste kamp på den berømte gamle stadion, selv om Everton ikke skulle flytte til Bramley-Moore Dock nede ved havna.

På Goodison har jeg utvilsomt sett flere store spillere enn jeg har sett store kamper. Likevel var det –og er det fortsatt – et ikonisk stadion der jeg har sett totalt 22 kamper, jevnt fordelt mellom de som har involvert Liverpool og de som ikke har det.

FOTBALLTRENEREN

Frode Lafton (44) spilte 20 sesonger på førstelaget til Hønefoss, og hadde siden en periode som hovedtrener i klubben. Hans trøye nr. 2 er blitt fredet i Hønefoss Ballklubb. I tillegg til å være ihuga helrød supporter som jevnlig har bidratt i våre spalter.

FORSKJELLIG FILOSOFI

Møtene med Everton på Goodison Park har ofte vært tette, jevne og tøffe kamper. Og mitt inntrykk som Liverpool-supporter er at Everton over tid har hatt fysisk sterke lag og en mer direkte spillestil sammenlignet med Liverpool. Det første som slår meg, er en klassisk 4-4-2-formasjon med to duellsterke spisser for Everton. I de senere år har denne tilnærmingen gradvis forandret seg, dette har sammenheng med hvilke managere Everton har hatt. Det er stor forskjell på fotballfilosofien til David Moyes kontra Carlo Ancelotti, som er sjef i dag.

Det ble en tydelig forandring på spillestil da Roberto Martinez tok over managerjobben i 2013 etter David Moyes, som hadde vært manager siden 2002. Liverpool har håndtert den direkte og fysiske spillestilen til Everton på en bra måte når man ser på statistikken, selv om Liverpool til tross for en fantastisk fremgang under Jürgen Klopp utrolig nok ikke har vunnet på Goodison siden 2016.

MER KONTRINGSRETTET

Fra et fotballfaglig synspunkt vil det være noen viktige punkter å ha fokus på i møtene med Everton med tanke på hvilken spillestil de har hatt og har. Hvis vi tar utgangspunkt i den fysiske/direkte spillestilen, så vil det være viktig å kunne unngå unødvendige dødballer imot, tenker da spesielt på cornere og frispark fra sidene. En annen viktig faktor er å ha midtstoppere som kan matche Evertons spisser i duellspillet og hodeduellene. Viktig å holde laget samlet, dette for å kunne være i gode posisjoner i etterkant av de mange duellene og hyppige skifter av hvem av lagene som har ballen.

Under ledelse av Roberto Martinez, Marco Silva og Carlo Ancelotti har spillestilen forandret seg til å bli en mer ballbesittende og kontringsrettet spillestil sammenlignet med hvordan det var under ledelse av David Moyes og managere før han. Da tenker jeg at det er viktig med balanse i laget når man angriper for å være godt forberedt når Everton vinner ballen. Viktig å kunne avslutte egne angrep for å unngå kontringer imot. God omstillingsevne når man mister ballen for å kunne avverge kontringer.

HODGSON OG KLOPP

Siste tap på Goodison var i sesongen 2010/2011. Det er flere faktorer enn bare tapet borte mot Everton søndag 17. oktober 2010. Roy Hodgson hadde tatt over sjefsstolen etter Rafa Benitez, og det må sies at det var blandede meninger rundt ansettelsen av Hodgson. En manager som ikke er kjent for en offensiv spillestil, men solid defensiv struktur og liten risiko offensivt.

Dette var serierunde åtte og Liverpool hadde startet sesongen svakt og hadde kun én seier på de sju første kampene i Premier League. Everton hadde også hatt en vrien start og hadde to seire, så dette Merseyside-derbyet måtte betegnes som et bunnoppgjør. Det var et klassisk oppgjør med tøffe dueller, men Liverpool var en blek utgave av seg selv i denne kampen på tross av en solid startellever på papiret med spillere som Reina, Carragher, Meireles, Gerrard, Rodriquez og Torres. Lite eller ingenting fungerte for Liverpool offensivt, og til slutt vant Everton 2–0 etter scoringer av Cahill og dagens Arsenal-manager Arteta.

Jürgen Klopp sin første ligakamp på Goodison Park som manager for de røde var i sesongen 2016/17. Liverpool hadde hatt utfordringer defensivt på tross av bra resultater og hadde kun holdt nullen to ganger. Everton startet kampen bra og presset Liverpool bakover på banen, men etter hvert som tiden gikk kom Liverpool mer inn i kampen og viste glimrende angrepsspill slik vi allerede hadde lærte å kjenne under Jürgen Klopp. Det så ut til å ende 0–0 på tross av mange sjanser, men fire minutter på overtid dukket Sadio Mané opp og satte ballen i mål etter at Daniel Sturridge sitt langskudd gikk i stolpen. En viktig og ikke minst fortjent seier i naboens hule.

REDAKTØREN

Torbjørn Flatin (62) er tidligere mangeårig redaktør av The Kopite og skriver nå frilans for supporterklubbens medlemsblad.

VERTER UTEN TÅLMODIGHET

«They are different», sa min scouservenn da vi ruslet gjennom Stanley Park før ligaderbyet i 1986/87, med hentydning til motstanderens fans. Vi var i nøytrale klær for ikke å friste skjebnen unødvendig inne på fiendens territorium. Eller kanskje mer den aggressive naboen. For det generelle lydnivået var ikke nødvendigvis så imponerende i paddocken på Main Stand, eller sangene og viddet, men engasjementet overfor egne, og motstanderens, spillere var total.

Trenere som Martinez, Silva og Koeman, med ballbesittelse, fungerte aldri på Goodison Park, i hvert fall ikke så lenge suksessen ikke nærmest umiddelbart ville gitt seg til syne. Det er bare ikke tålmodighet nok på de gamle tribunene til det. Kanskje har man greid å treffe nå med Carlo Ancelotti, med mye ballast og klokskap til å variere ut fra motstander.

«Selvfølgelig» ble det 0–0, og en kamp jeg husker absolutt null fra, slik Merseyside-derbies ofte var for noen tiår siden, og tidvis er ennå. Everton vant ligaen for siste gang, og siden må en si at vi som rød nabo har hatt hegemoniet på nordvestkysten.

SENT SEIERSMÅL

Det betyr likevel ikke at et besøk på Goodison Park kan regnes som tre lette poeng. I så måte har jeg to litt spesielle minner live, og fra Bullens Road-tribunen på motsatt side av Main Stand og hvor bortefansen har befunnet seg de siste årene. Offisielt, vel og merke, siden det fortsatt er røde som liker å komme seg inn på «blått område», slik som en også ser på Anfield.

Det ble 0–2 i oktober 1997 da 18 år gamle Danny Cademarteri fikk sine 15 minutter med berømmelse da han utnyttet en stygg feil fra Bjørn Tore Kvarme og doblet ledelsen rett foran oss etter et sent selvmål av Neil Ruddock i 1. omgang. Det var den siste sesongen til Roy Evans som enerådende manager, og «Beto» Kvarme styrket heller ikke sine videre aksjer.

Påsken 2001 var det et av de klassiske derbyene, hvor Liverpool spilte og tok ledelsen 1–0 og 2–1 ved Emile Heskey og Markus Babbel, men hvor Big Dunc, dagens assisterende manager Duncan Ferguson, banket inn en utligning og kunne vise fram tatoveringen på venstre biceps. Igor Biscan fikk rødt kort, som det har vært mange av i disse oppgjørene, og Everton fikk kriget seg til et omdiskutert straffespark som ga utligning. Før Gary McAllister i det 94. minutt sendte et frispark i det korte hjørnet da «alle» ventet et innlegg mot motsatt stolpe.

Et seiersmål på overtid på Goodison Park – det er lite som smaker bedre.